Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme.Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.
Personlig er jeg ikke så entydig uenig med Grande som Snoen. Det er påtagelig at forrige århundre bød på noen av de absolutt uhyggeligste overgrepene menneskeheten har vært vitne til. (Så mye for fremskrittsoptimismen.) Og det er et vesentlig poeng at de ble begått av personer som hadde et i det minste ambivalent forhold til tradisjonell religion.
Det er også verdt å merke seg at ideologiene de fremmet var preget av en form for personkult som unektelig minner om religiøse fenomener.
Med derfor å konkludere (som G.K. Chesterton feilaktig beskyldes for å ha gjort) med at hvis man ikke tror på gud tror man på hva som helst, er feil.
Totalitære ideologier bør være alle siviliserte menneskers hovedfiende, uavhengig av om de er religiøse eller ikke. For meg er kampen mot det totalitære humanismens kjerne, uavhengig av om det totaltære kler seg i religiøse klær eller ikke.
Humanistmanifest 2006 sier det slik: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.” En formulering jeg er relativt fornøyd med. (Selvsagt helt uavhengig av at jeg har formulert den selv.)
Mennesket har et potensial for uhyggelig ondskap og for å forledes av ideologier som fremstiller denne ondskapen som, om ikke et gode, så et nødvendig skritt på veien mot det perfekte samfunn.
Lærdommen er at man ikke nødvendigvis blir et godt menneske av å være ateist (for så vidt uavhengig av om man akstepterer at Mao & co var det) og at moral og etikk og sånn ikke blir mindre viktig hvis man tar gud ut av regnestykket.
Slik sett er Stalin og gjengen skremmende beviser på hvor gal den er, doktrinen om at hvis alle undertykkende institusjoner og tradisjoner fjernes, vil mennesket automatisk bli godt. Og ikke bare er den gal, den er livsfarlig.
4 kommentarer:
Støtter Arnfinn her, ikke bare i synet på at både Grande og Snoen tar noe vel hardt.
Men det er én setning hos Snoen som er for god til ikke å blogge om i kveld.
"Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere."
Det virker ikke som om det er en trykkfeil heller?
Eg er heilt samd i det du skriv. Stusser berre litt over det avsluttande poenget om at
"Slik sett er Stalin og gjengen skremmende beviser på hvor gal den er, doktrinen om at hvis alle undertykkende institusjoner og tradisjoner fjernes, vil mennesket automatisk bli godt. Og ikke bare er den gal, den er livsfarlig."
Ikkje at konklusjonen er gal i seg sjølv, berre at eg stussar litt ved korvidt nokon i det heile tatt er villige til å påstå at Hitler, Mussolini, Lenin, Stalin eller Mao fjerna undertrykkande institusjonar eller tradisjoner. Dei erstatta dei berre med sine eigne.
Innebygd i alle desse "tenkjarane" sin retorikk ligg det jo eksplisitt at dei skal undertrykkje rase/folke/klasse-fienden.
Men eg er som sagt samd i det du skriv. Berre stussa litt der... men det kan vere søvnmangel. *sovne på pandabamse*
Hm, Den Tvilsomme ser at poenget kom heller dårlig frem. La meg forsøke å forklare hva jeg mente:
En sentral tese på deler av venstresiden har, i det minste siden Den franske revolusjon, vært at det er den undertrykkende kulturen som holder det frie og lykkelige menneske nede. Rousseau var den kanskje fremste talsmann for dette synet og anarkismen er i stor grad bygget på det.
(Det har også vært et utbredt syn blant franske kulturteoretikere de siste tiårene, selv om jeg er på det rene med at det selvsagt er en overforenkling.)
Mitt poeng var at jeg er tilstrekkelig enig med Grande til at jeg ser Stalin og gjengens forbrytelser som et resultat, blant annet selvsagt, av de tradisjonelle religionenes tap av innflytelse. De er eksmepler på modernitet som løper aldeles løpsk, hvor de opprinnelige moralske skrankene er revet ned, uten at noen andre er kommet til.
Eller for å parafrasere ikke-Chesterton-sitatet: Når man slutter å tro på gud er det FULLT MULIG å tro på de mest bisarre ting i stedet. Det er bare ikke nødvendigvis sånn. (Det er i det minste det vi hevder her i Humanismens hus. Jeg håper vi har rett.)
For det annet er både fascismen og kommunismen eksempler på utopiske og apokalyptiske ideologier, som forutsetter at det gamle må rives ned før noe nytt bygges opp. Det viste seg bare at de var mye bedre til å rive enn til å bygge og at det de bygde ikke nettopp var bedre enn det de rev.
Men sånn i retrospekt ser jeg at jeg pakket veldig mye innhold inn i et bittelite avsnitt. Og at det ikke nettopp er tydelig. Den Tvilsomme takker for å ha blitt gjort oppmerksom på det. Han er bare litt usikker på om dette hjalp.
Forøvrig trodde jeg gale mullaher hadde et litt anstrengt forhold til pandaer ... ?
Hehe... pandaen er mjuk, og la oss gå utifrå at den er død. Avdød. Og ikkje berre lengter etter fjordene...
Eg ser poenget ditt. Min greie er vel at desse karane i større grad erstatta eldre institusjonar med sine eigne, eller berre omforma dei til å passe seg sjølv. Så undertrykkinga forsvann ikkje.
Når det gjeld under kva omstende det lukkelege gode mennesket brått skal sprette ut av treverket og erstatte den skitne massen av lømlar vi er no... vel, det er ein heilt annan diskusjon som krever alkohol.
Legg inn en kommentar