Fri tankes tidvise kommentator Øyvind Strømmen har en interessant kommentar på iNorden, om Muhammed-tegninger og norsk ytringsfrihet. Hans poeng er at man altfor lett slutter fra at noen kritiserer noe til at de ønsker å forby det de kritiserer.
Her setter han fingeren på et av de merkeligste trekkene ved norsk offentlighet (og en av mine gamle kjepphester): At nordmenn later til å ha som defaultsetting nettopp denne feilslutningen, at enhver kritikk er et fordekt ønske om å forby.
Poenget kan derfor ikke gjentas ofte nok: Det at man kritiserer et fenomen, for eksempel religiøst begrunnet omskjæring av gutter, hijabens politiske overtoner eller venstresidens romantisering av diktatorer, for å ta tre saker fra min egen katalog, betyr ikke at man ønsker å forby det.
Man kan ønske å forandre samfunnet, uten at man derfor nødvendigvis vil ty til rå makt for å gjøre det. Det kalles demokrati. Og det forutsetter en fri og åpen debatt, der man lytter til hva folk faktisk sier, heller enn å tillegge dem motiver.
2 kommentarer:
Er ein merksnodig ting det der. Å forstå noko i sin moderate forstand er ikkje noko som faller folk så lett.
Personleg er eg imot mykje rart. Deriblant å forby ting, men eg ser ikkje for meg at eg nokon gong kjem til å foreslå å forby det å forby ting *nikke*
En kar jeg kjenner og som i likhet med meg har vokst opp på Sørlandet, sier at folk alltid blir forbauset når de får vite at han a) er avholdsmann og b) er for fritt salg av alkohol. For med hans bakgrunn og livsstilsvalg er det alltid forutinntatt forutsatt (puh) at han må da være veldig opptatt av andres kjøpsmuligheter.
Legg inn en kommentar