Forskurkingen av Ryel

Det er den siste tiden dukket opp en rekke innlegg i pressen som har det til felles at de fremstiller Anne Lise Ryel som den egentlige skurken i historien om Manuela Ramin-Osmundsens avgang, som dette innlegget av Espen Søbye. Det alle disse innleggsskriverne gjør feil, er at de ikke klarer å holde de ulike stadiene i saken fra hverandre.

Ramin-Osmundsen tullet en smule under ansettelsesprosessen, deri opptatt de begivenheter Søbye kritiserer Ryel for. Det var ikke derfor hun måtte gå av.

Deretter fortalte hun versjon etter versjon til pressen om sin relasjon til Ida Hjort Kraby. Disse var i beste fall halvsannheter og de ble endret ettersom omstendighetene tilsa det. Dette avdekket et heller avslappet forhold til sannheten, som ikke er en statsråd verdig. Men det var heller ikke derfor hun måtte gå av. Tvert i mot, statsministeren gav henne absolusjon for disse semiløgnene og det direkte på norsk TV.

Problemet var bare at dette skjedde på betingelse av at hun hadde fortalt ham den hele og fulle sannheten. Og det hadde hun ikke gjort.

Ryel ringte sin venninne for å sjekke om hun også hadde fortalt om deres samtaler i forkant av ansettelsen. Det hadde ikke Ramin-Osmundsen gjort. Og i motsetning til venninnen, forstod tydeligvis Ryel at tiden var forbi da man kunne slippe unna med å feie sannheten under teppet, og hun overtalte Ramin-Osmundsen til å innrømme at hun allikevel ikke hadde fortalt alt.

Det hjalp ikke på saken at det Ramin-Osmundsen ikke hadde fortalt, var nettopp av den type ting hun hele tiden, også overfor statsministeren, hadde insistert på at ikke var skjedd.

Og derfor måtte Ramin-Osmundsen gå av: Fordi hun hadde løyet for sin sjef, og dergjennom for hele landet, ved å si at hun nå hadde fortalt alt. Hun kunne sluppet unna de to første stadiene i saken med statsrådsposten i behold, hun kunne bare slippe unna den siste hvis hennes medsammensvorne var gått med på å holde den unna offentligheten for all fremtid. Og det var i meste laget å be om.

Kanskje ville hun måttet gå uansett. Kanskje ville en avsløring av samtalen med Ryel på et tidligere tidspunkt uansett tvunget frem hennes avgang. Det er fullt mulig, men jeg tviler. Da ville hun i så fall måttet gå fordi hun hadde tullet med ansettelsesprosessen, ikke fordi hun var tatt i løgn. For pressen og for statsministeren. Da ville hun igått med et snev av ære i behold, heller enn å bli kjeppjaget ut av regjeringen av en statsminister så rasende som en mann med aggresjonshemninger kan være.

Ryel er ingen skurk i denne historien. Hun er den som skjønte at saken var gått for langt og at tiden var inne for en smule ærlighet og som klarte å overtale en person som var i ferd med, for å ty til en metafor fra den andre siden av livssynssfæren, å miste sin sjel.

Ryel er den ene personen som fremstår med en smule ryggrad og med et innslag av moralsk ryggrad i denne triste affæren. Hun er det nærmeste den kommer en helt. Det sier muligens mest om de øvrige aktørene.