Det er den siste tiden dukket opp en rekke innlegg i pressen som har det til felles at de fremstiller Anne Lise Ryel som den egentlige skurken i historien om Manuela Ramin-Osmundsens avgang, som dette innlegget av Espen Søbye. Det alle disse innleggsskriverne gjør feil, er at de ikke klarer å holde de ulike stadiene i saken fra hverandre.
Ramin-Osmundsen tullet en smule under ansettelsesprosessen, deri opptatt de begivenheter Søbye kritiserer Ryel for. Det var ikke derfor hun måtte gå av.
Deretter fortalte hun versjon etter versjon til pressen om sin relasjon til Ida Hjort Kraby. Disse var i beste fall halvsannheter og de ble endret ettersom omstendighetene tilsa det. Dette avdekket et heller avslappet forhold til sannheten, som ikke er en statsråd verdig. Men det var heller ikke derfor hun måtte gå av. Tvert i mot, statsministeren gav henne absolusjon for disse semiløgnene og det direkte på norsk TV.
Problemet var bare at dette skjedde på betingelse av at hun hadde fortalt ham den hele og fulle sannheten. Og det hadde hun ikke gjort.
Ryel ringte sin venninne for å sjekke om hun også hadde fortalt om deres samtaler i forkant av ansettelsen. Det hadde ikke Ramin-Osmundsen gjort. Og i motsetning til venninnen, forstod tydeligvis Ryel at tiden var forbi da man kunne slippe unna med å feie sannheten under teppet, og hun overtalte Ramin-Osmundsen til å innrømme at hun allikevel ikke hadde fortalt alt.
Det hjalp ikke på saken at det Ramin-Osmundsen ikke hadde fortalt, var nettopp av den type ting hun hele tiden, også overfor statsministeren, hadde insistert på at ikke var skjedd.
Og derfor måtte Ramin-Osmundsen gå av: Fordi hun hadde løyet for sin sjef, og dergjennom for hele landet, ved å si at hun nå hadde fortalt alt. Hun kunne sluppet unna de to første stadiene i saken med statsrådsposten i behold, hun kunne bare slippe unna den siste hvis hennes medsammensvorne var gått med på å holde den unna offentligheten for all fremtid. Og det var i meste laget å be om.
Kanskje ville hun måttet gå uansett. Kanskje ville en avsløring av samtalen med Ryel på et tidligere tidspunkt uansett tvunget frem hennes avgang. Det er fullt mulig, men jeg tviler. Da ville hun i så fall måttet gå fordi hun hadde tullet med ansettelsesprosessen, ikke fordi hun var tatt i løgn. For pressen og for statsministeren. Da ville hun igått med et snev av ære i behold, heller enn å bli kjeppjaget ut av regjeringen av en statsminister så rasende som en mann med aggresjonshemninger kan være.
Ryel er ingen skurk i denne historien. Hun er den som skjønte at saken var gått for langt og at tiden var inne for en smule ærlighet og som klarte å overtale en person som var i ferd med, for å ty til en metafor fra den andre siden av livssynssfæren, å miste sin sjel.
Ryel er den ene personen som fremstår med en smule ryggrad og med et innslag av moralsk ryggrad i denne triste affæren. Hun er det nærmeste den kommer en helt. Det sier muligens mest om de øvrige aktørene.
4 kommentarer:
Tja. Nå har jeg ikke lest Søbys sak, ei heller andres, men det slår meg jo hvorvidt man trenger fiender hvis man har venner som Ryel. At hun som "venninne" er ute i Aftenposten og detaljert utleverer samtalen mellom seg og Ramin-Osmundsen - jeg vet ikke ... Det er faktisk ingenting i veien for at Ryel kunne ha varslet statsministeren UTEN å deretter ha løpt til pressen og utlevert alt hva den på-det-daværende-tidspunkt sikkert ganske stressede Ramin-Osmundsen må ha gjort av uheldige formuleringer overfor henne.
Det betyr ikke at jeg prøver å gjøre Ramin-Osmundsen mindre skyldig i what-ever løgner hun rotet seg opp i. Men at Ryel er så høyverdig her, er jeg ikke med på.
Hva synes forøvrig du om Erna Solbergs tilsvarende ansettelsessak da?
Spør du meg. Men det gjør du jo ikke.
Rettelse på rekkefølgen:
Spør du meg. Men det gjør du jo ikke.
Og så spør jeg deg: hva synes forøvrig du om Erna Solbergs tilsvarende ansettelsessak da? (Løgner fratrukket)
Denne historien er uten helter (det SIER en hel del at Ryel kommer nærmest), men jeg synes ikke hennes samtale med Aftenposten er kritikkverdig. Nå vet jeg for lite om hvem som kontaktet hvem til å si noe om forhistorien, men jeg tror hun hadde innsett at tiden var inne for å legge alle kort på bordet. Noe Ramin-Osmundsen ikke nettopp hadde vist seg i stand til.
Saken ville uansett kommet pressen for øret, ganske enkelt fordi Ramin-Osmundsen gikk og grunnen til det opplagt var en sak som har offentlighetens interesse. Da var det like greit å fortelle det som det var, heller enn å sette i gang en ny runde med unnvikelser og halvsannheter.
Angående Solbergs ansettelse: Jeg kan godt spørre deg, jeg, men det er litt vanskelig når jeg ikke vet hvem du er ...
Om saken mener jeg at den er relativt uproblematisk og et eksempel på hva som skjer når politikere skal ansette folk i innflytelsesrike stillinger.
På den annen side synes jeg ansettelsen av Ida Hjort Kraby også var ganske uproblematisk. Den fortjener kanskje kritikk, men ikke veldig mye kritikk og ikke mer enn Solberg ble utsatt for.
Problemene begynte da Ramin-Osmundsen begynte å lyve for pressen og, viste det seg, for statsministeren.
For å ta et tilsvarende eksempel: Hva President Clinton gjorde med ungpikene i Det hvite hus, anser jeg som heller uinteressant. Ikke desto mindre er det et stort problem når han lyver under éd og avdekker et veldig avslappet forhold til sannheten.
Det gjør noe med samfunnet når ledende politikere blir tatt i å lyve og slipper unna med det. Og derfor er det en god ting at Ramin-Osmundsen ikke slapp unna med det.
Men nå har jo politikerne gitt seg selv lovfestet rett til å lyve, så da er det vel ikke så farlig?
Legg inn en kommentar