"Ingen sann ateist"

Her ber man om debatt og sannelig får man det. Det er tydeligvis flere enn meg som synes påsken har vært vel rolig …

Kommentarene til lederen i siste nummer av Humanist, gjengitt i forrige post, er mange, og jeg skal besvare flere av dem i kommentarfeltet når tiden tillater det. Her vil jeg ta for meg en av hovedtendensene.

Denne kan oppsummeres i følgende sitat fra min gode venn Viggo Strømme (aka Ville Viggo): ” Det at Pol Pot, Stalin eller Mao hevdet at de var ateister betyr ikke at de vitterlig var det. For meg fremstår den totalitære kommunismen ikke bare som et religionssubstitutt, men en reinspikka religion så god som noen.”

Flere er inne på det samme. Felles for dem alle er at de gir seg inn i en klassisk No True Scotsman-argumentasjon: Det er mulig disse menneskene kaller seg ateister, men de er ikke egentlig ateister. (Alle som har diskutert med astrologer vil kjenne seg igjen: Astrologi er aldri det du kritiserer. Alltid noe annet.) Noen er farlig nær det sirkulære: Ateister kan ikke begå slike overgrep, for mennesker som begår slike overgrep er ikke ateister.

Diskusjonen om hvorvidt kommunisme (og nazisme, og for så vidt også anarkisme) er religionssubstitutter eller ikke, er interessant. Jeg tilhører Norman Cohn-skolen, hvilket vil si at jeg mener det er både opplysende og nyttig å analysere disse ideologiene ut fra et religiøst skjema.

Det er for eksempel, som Per CJ påpeker, ingen tvil om at det er strukturelle likheter mellom AKP og kristne vekkelsesbevegelser.

Og jeg er enig med Viggo når han skriver: ”Etter min mening kan vi dele verdensanskuelser inn i to deler: De som har religiøse eller deterministiske forestillinger og de som ikke har det.” (Jeg vil dog minne om følgende parodi: verden kan deles i to, mellom de som deler verden i to og de som ikke gjør det.)

Jeg er også enig med Hans-Christian Holm når han skriver: ”Det viktige skillet her går ikke mellom teisme og ateisme, men mellom dogmatisme og a-dogmatisme.” Det betyr ikke at Hans-Christian har rett når han er snurt over at Didrik og jeg ”plasserer alle ateister i samme bås”.

Poenget i lederen er at vi alle har godt av å drive kritisk selvrefleksjon. Når Dawkins, Hitchens og kompani avfeier overgrep begått i ateismens navn med at det egentlig dreier seg om religion, er det både strategisk uklokt og umoralsk.

Det er umoralsk fordi det sperrer for en nødvendig refleksjon over ateismens potensielle farer (og den har helt klart et potensial for totalitære konklusjoner). Og det er strategisk uklokt fordi det ser ut som om de forsøker å definere seg bort fra problemer, heller enn å gå dem i møte (hvilket, når jeg tenker meg om, er akkurat det de gjør).

Vi setter slett ikke alle ateister i samme bås, men vi sier at ateister, som mennesker flest, har gått av å se kritisk på sin egen tradisjon.

Konklusjonen synes riktignok ganske klar: Dette dreier seg om noe mer enn ateisme, det dreier seg om livssyn. Spørsmålet er ikke om du er ateist eller ikke, men hvorvidt livssynet ditt anser drap som et akseptabelt virkemiddel for å nå ditt mål eller ikke. For det er, som flere påpeker, ikke slik at du nødvendigvis blir et godt menneske av å være ateist. Så langt derifra. Ateismen er et bestemt synspunkt på spørsmålet om eksistensen av overnaturlige vesener, ikke et etisk ståsted.

Men selv om konklusjonen synes klar for mange av oss, kan vi ikke hoppe bukk over argumentene. Det er ikke et etablert faktum, det er en analyse. Vi kan ikke ta det for gitt at alle kjenner den eller er enige i den. Vi kan ikke bare fastslå at det er slik. Vi må forklare hvorfor vi mener det er slik.

Samtidig ser jeg at vi har formulert oss litt uklart i lederen. Alle overgrep begått av ateistiske kommunister ble ikke begått fordi de var ateister, slik noen har oppfattet oss. På langt nær. Men det er rimelig å ta hensyn til den uttalte ateismen når man for eksempel ser på overgrep mot kristne i Sovjetunionen eller de mange drapene på prester og nonner under den spanske borgerkrig.

Selvsagt skjedde noe av dette fordi kirken ikke nettopp stod på revolusjonens side, men mange av drapene og overgrepene fremstår som først og fremst motivert av generell anti-klerikalisme. Og det er en fin grense mellom det og de samme gruppenes uttalte ateisme.

Nøkkelen til vårt perspektiv ligger i de tre ordene jeg brukte over: ”begått i ateismens navn”. Ateister bør være villig til å reflektere over slike overgrep og årsakene til dem.

Det betyr ikke at de skal stå til rette for dem. Det betyr heller ikke at ateisme med nødvendighet leder til undergang og fordervelse, slik kristenpressen ynder å hevde. Men det er et potensial for den slags også i ateismen, slik det er i de fleste menneskelige fenomener. Og vi gjør klokt i å ta det inn over oss.

Dawkins nå igjen

Det er så altfor lenge siden vi har kranglet om Richard Dawkins og nyateistene her på bloggen. Siste nummer av Humanist er i stor grad viet dem.

Av den typen irriterende årsaker som i ettertid ser ut som en sammensvergelse (noen leverer ikke det de skal levere) har bladet fått en vel skjev balanse i kritisk retning. Skjev nok til at en person har sagt opp sitt abonnement med det som begrunnelse ...

Vi håper å rette opp det i neste nummer (hvis noen melder seg frivillig, er det fortsatt tilgjengelig spalteplass), men i konfliktens og den gode krangels navn, viderebringes her lederen, som er skrevet av Didrik Søderlind og meg.

Altfor spisse spissformuleringer
Navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Michel Onfray og Daniel Dennett har sørget for at tanker som for få år siden nærmest var forbeholdt medlemsmøter i organisasjoner som Human-Etisk Forbund, nå debatteres i noen av verdens viktigste aviser.

De har til og med fått et eget navn: nyateistene. Det er dog lite nytt ved hva de sier, det nye er at de er profilerte personer og derfor får betydelig medieoppmerksomhet.

De er blitt møtt med til dels skarp kritikk. De anklages for for spisse spissformuleringer, altfor generelle generaliseringer og for å skape unødig skarpe fronter.

Kritikken er berettiget. Med et par unntak opererer nyateistene med et svart-hvittbilde av religion og religiøse mennesker som har lite med virkeligheten å gjøre. Ja, det finnes fanatikere der ute og ja, de utgjør en trussel. Ikke minst gjelder dette ytterliggående muslimer. Og kreasjonister og andre vitenskapsfiender er et problem som det er all grunn til å ta på alvor. Men veien er lang derfra til å, som Dawkins, konstatere at det er religion i seg selv som er problemet.

Som Richard Norman påpeker i sin artikkel i dette nummer av Humanist, er humanister avhengig av allierte. Da må vi forholde oss til religiøse mennesker slik de faktisk er, heller enn å angripe stråmenn. Selvsagt skal vi bedrive religionskritikk, men det må være en kritikk av faktiske religiøse fenomener og forestillinger, ikke av våre egne ideer om hva troende mennesker tror.

I tillegg mangler nyateistene evnen til å se bjelker i egne øyne. Både Dawkins og Hitchens foretar grep for å bortdefinere ateismens mørke sider som ikke er menn av deres intelligens verdig. For eksempel blir den ateistiske kommunismen, som har inspirert flere av de verste folkemordene og terrorregimene i historien, hos Dawkins og Hitchens til et slags religionssubstitutt som ikke teller i ateismens disfavør.

Når de i tillegg påstår at edle handlinger utført av religiøse mennesker som Martin Luther King egentlig skriver seg fra ikke-religiøse motiver, går det på anstendigheten løs.

Humanister kan ikke forlange av andre at de skal forholde seg granskende og selvkritisk til sine tradisjoner, hvis vi ikke er i stand til å gjøre det til vår egen. Vi kan heller ikke kreve at religiøse mennesker skal akseptere at også gudløse kan være moralske mennesker, hvis vi ikke anerkjenner at gudstro kan være moralsk.

Dette betyr ikke at vi skal piske oss selv offentlig eller være blinde for at religionen kan være en negativ kraft. Men å definere bort våre egne skyggesider samtidig som vi fraskriver andre deres positive bidrag, er i strid med humanismens verdier.

Nedtelling til OL 3

Opprop og boikotter er ikke helt min greie og det er ikke mitt mål at denne bloggen skal være en oppropssentral for mine utrop og hvilke opprop dere burde slutte dere til. Etter 147 poster uten denslags, anser jeg meg dog som berettiget til et aldri så lite hint:

I skrivende stund har 47 mennesker signert dette oppropet om at Norge burde boikotte de olympiske leker i Kina. Akkurat nå står jeg øverst på listen, og det håper jeg jeg slipper å gjøre lenge ...

Humanist i hus

Jeg tok ferie før siste Humanist var ferdigtrykket. I dag ramlet det dog ned i postkassen (og jeg håper den jevne abonnents eksemplar har fått mindre bank enn mitt). Blant artiklene er min gode venn Bård Larsens noe ufine omgang med Bjørn Østring, Svein Blindheim, Arvid Bryne og det ufyselige forsoningsprosjektet deres.

Burde det ikke slått Bryne, spør Bård, at den Østring burde søke forsoning med ikke er Blindheim, men familien Laksov, hvis leilighet Østring med frue, eh, overtok i januar 1943?

For Håkon Laksov var det da allerede for sent. Han mistet livet i Auschwitz. Og dagen før Humanist ankom, leste jeg nekrologen over Amalie Laksov i Aftenposten. Så det toget er gått for Østring. Hvilket sikkert ikke plager ham nevneverdig. Han har nok en eller annen urett han mener seg utsatt for å syte over i stedet ... For de som vil bli minnet om de finere detaljer i hussaken, er et gjensyn med Guri Hjeltnes' debattinnlegg i Aftenposten å anbefale.

Hva resten av Humanist angår, inneholder det en diatribe mot makkverket The Secret, samt tre artikler og et intervju som på ulike måter tar for seg nyateismen. Balansen er muligens blitt noe skjev i den kritiske retningen, men Even har lovet å rette det opp til neste gang.

Intervjuet er med Bjørn Are Davidsen. Og jeg kan ikke drive bedre reklame for nummeret enn han gjør hjemme hos seg.

Nedtelling til OL 2

OK, så er Falun Gong sprø som knekkebrød (og de delene som ikke er sprø, er bare dørgende kjedelig, som meditasjonsbevegelser flest). De er ikke desto mindre det mest latterlige valget av fiende mot den kinesiske stat det er mulig å forestille seg.

Ifølge Vårt land har ikke desto mindre den samme staten, ifølge Falun Dafa Information Center, buret inn 1878 medlemmer av sekten/kulten/meditasjonsklubben (stryk det du ikke liker) siden nyttår, sånn for å renske opp i forkant av de derre idrettslekene. Og det er ikke lenger latterlig, bare veldig, veldig deprimerende.

La meg gjenta meg selv: Det er ingen grunn til at kongehuset eller sentrale norske politikere skal beære OL i Kina med sin tilstedeværelse. Og det er fullt ut lov for lovende unge idrettsutøvere å vise et snev av moralsk ryggrad. Det er i grunnen, når jeg tenker meg om, fullt mulig å boikotte hele affæren. La oss gjøre det.

Nedtelling til OL

Dagbladet siterer NUPI-forsker Andreas Selliaas, som uttaler at "Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL".

Vel er Dalai Lama ikke på noen måte øverst på min liste over moralske forbilder og jeg har ett og annet å si om det tibetanske regimet før Kinas invasjon (det var en grunn til at SS Ahnenerbe likte seg så godt der), men til det er det bare å si: Det får vi da for svarte f**n håpe på!

Ateisme og tro

Jeg tenkte jeg skulle gjøre noen større greier her før påske, men en vannkoppeepidemi har nådd hjemmet og minstemann gjør et tappert forsøk på å sette en slags norgerekord i prikker. Så i stedet får dere et utdrag fra min artikkel om sjøormer og ateisme i antologien Verdier og verdighet, gitt ut på Humanist forlag og redigert av min gode venn Didrik Søderlind.

Utgangspunktet er spørsmålet om hvorvidt ateister tror eller ikke, hvilket jeg i én forstand mener de gjør. Og vi kommer inne lenge etter at vi har gjort unna sjøormene, så bildet er forsåvidt misvisende.

Hva mener jeg med tro i ateistens tilfelle? Er det det samme som religiøs tro?

Her kan det være nyttig å minne om skillet på engelsk mellom faith og belief. Førstnevnte innebærer et trosmessig sprang, hvor man har tillit til at ens tro er sann, selv når man ikke kan føre beviser for den. Sistnevnte innebærer at man antar at noe er sant hvis man har gode grunner til å tro det er slik. For ateisten er ”gode grunner” beviser, erfaring og logikk.

Det er i denne forstand ateister ”tror” at det ikke finnes noen gud. ”Tror” betyr her at de ikke har gode grunner for å anta at det finnes en gud og derfor gode grunner for å ”tro” at det ikke gjør det. Eller at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.

Dette er noe ganske annet enn å tro på gud til tross for at man ikke kan anføre slike gode grunner for å anta at vedkommende finnes. Ateister har med andre ord belief, men ikke faith.

Spørsmålet om hva man kan og hva man ikke kan vite om verden, aktualiserer en gammel motsetning, den mellom ateisme og agnostisisme.

I trosmessig forstand er det meningsløst å være agnostiker. Man kan ikke vite sikkert at det ikke finnes noen gud – men det gjelder for alle guder, ikke kun for den kristne. Og man må i så fall være agnostisk også overfor Odin, Kali og Neptun – og overfor nisser, huldre og varulver.

At man ikke kan vite noe absolutt sikkert, betyr ikke at man hele tiden skal gå rundt og tvile på alt. Det betyr at man må ha en rasjonell tilnæring til sine standpunkter: Holde dem for sanne hvis man har gode grunner til å tro at de er det, men være åpen for at man kan ta feil og at det kan komme til å fremlegges argumenter som vil overbevise en om det. Hvis ikke ender man raskt opp i apati – eller ganske enkelt intellektuell latskap.

I én forstand må vi dog alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon, ettersom man altså ikke kan bevise at det ikke finnes en gud. Det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot dogmatisk og militant ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt fryktelig komplisert, ettersom man aldri kan vite noe sikkert om noe som helst.

Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil. Det er den logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.

Addendum: Jeg ser at siste avsnitt kan misforstås. Jeg mener ikke at ateisme er den eneste akseptable logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden. Hvis man mener man har gode grunner for å tro på en gud og hvis disse er av rasjonell karakter, er også det en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming. Det hele blir et spørsmål om hva man anser som gode argumenter. Men det får bli en annen gang.

Tvilsom debatt

Hvis dere allerede er ferdige med å lese alle innlegg i Den store nyateist vs. gud-debatten, har Line Harsheim et innlegg på Fri tankes debattsider om Sara Azmeh Rasmussens avgang, som også berører meg og mitt ringe hjørne av verdensveven. Og jeg har skrevet et svar.

Orden i kaos

Blogosfærens største styrke er at ting skjer fort. Dens største svakhet er at det lett kan bli vanskelig å holde oversikten. Særlig når debatten går flere steder på en gang. Her et spedt forsøk på å holde oversikt (like mye for min del som for deres):

Debatten i etterkant av Bjørn Are Davidsens kommentar til Even Grans anmeldelse av Bjørn Ares bok går sin gang, samtidig som debatten om absolutt moral, som har utgangspunkt i samme post hos Bjørn Are, skrider frem på denne bloggen. I tillegg har Harald Hauge vendt behørig tilbake etter en rolig periode, både med en kommentar til Evens anmeldelse og en egen anmeldelse av boken. Og til alt overmål har Bjørn Are skrevet en post til med kommentarer til Even.

Jeg tror det var alt. For nå.

Les og lytt

Even Grans omtale av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig?, som jeg omtalte for to poster siden, er nå lagt ut på Fri tankes sider. Even og Bjørn Are fortsetter forøvrig diskusjonen på Dekodet.

Og hvis du er i Oslo i morgen kveld, kan du gjøre dummere ting enn å se innom Humanismens hus og høre Didrik Søderlind snakke om sortmetallens historie. I en tid hvor sortmetallerne i hovedsak blir fremstilt som kulturell eksportsuksess, kan det være greit å bli minnet om at de har en historie preget av at de alltid har vært flinke til å spille på tabloidpressens blodigere strenger.

Men for all del, det er fint at de har sluttet å drepe folk ...

Bløt humor ...

Stopp pressen: Amerikanske forskere har funnet homøopatiske legemidler i drikkevannet! Det er Skeptico som bringer nyheten (og Skepsis' blog gjorde meg oppmerksom på den). For våre barns fremtids skyld viderebringer jeg et sitat:

In the course of a five-month inquiry, our teams tested the drinking water supplies of 24 major metropolitan areas for numerous homeopathic remedies including Arsenicum Album, Belladonna, Kali Carbonicum, Aurum Metallicum. Despite multiple testing scenarios, and despite using the most advanced and sensitive equipment available, we were not able to find even one molecule of the homeopathic remedies in any of the tap water samples we examined. While this would not be a problem with allopathic medicines, homeopathic remedies are stronger the more dilute they are. This means that samples of water we tested containing zero molecules of, for example Arsenicum Album, would be potentized at the maximum strength possible, and as such could present real risks to the American public who would be unknowingly consuming these powerful homeopathic drugs.

Heldigvis har kommentatoren Susan B. et forslag til hvordan man skal få slutt på det uhyggelige uvesenet:

[I]sn't the solution to the problem of homeopathic drugs in the water obvious? Just dump huge quantities of undiluted drugs into the water until the potency goes down to a more reasonable level.

Davidsen, Gran og moralen

Min kollega Even Gran braket på en meget vennlig måte sammen med Bjørn Are Davidsen i helgens verdibørs på NRK. (Altså 8. og 9. mars. De kommer på litt over midten av programmet.) Det er en interessant samtale, som har sitt utgangspunkt i Evens omtale av Davidsens bok i siste analoge utgave av Fri tanke.

Som en oppfølger har Bjørn Are skrevet en sak på egen blog, der han tar opp det han mener er misforståelser hos Even. Fortsatt i dannede former. Den dannede formen er i det hele tatt en stor lettelse etter å ha slitt seg gjennom Dawkins' raseriutbrudd av en bok. (For ikke å nevne noen av hans enda sintere kumpaner.)

Bjørn Are avslutter med en utfordring til Even, som tar opp igjen en debatt vi allerede har ført en stund i disse spalter. Han skriver:

"For å strekke tanken litt skal vi dermed antyde et enkelt argument som peker i retning av gudstro (ikke nødvendigvis kristen) i hvert av disse innleggene. Er man i modus for å finne fem feil, gjør man selvsagt det. Men det mer spennende spørsmålet er om det er mulig å se fornuft i noen av disse. Eller en samlet tendens til konvergens i retning av en teistisk livsforståelse.

Her kommer det første, som er litt mer tricky enn det kanskje kan synes, også eksistensielt (det er nok derfor også dette dessverre for de som ønsker enkle argumenter er diskutert på atskillige sider i atskillige bøker).

1: Absolutt moral finnes
2: For at absolutt moral skal finnes, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes

For å underminere dette, må man altså enten avvise 1 eller 2. Gyver man løs på 1, er spørsmålet om man er villig til å leve med (forhåpentligvis kun de teoretiske) konsekvensene av dette. Gyver man løs på 2, er jeg enda mer nysgjerrig."

Jeg burde ført debatten over hos ham, men det er nå denne bloggen jeg har betalt for å skrive (og ikke har skrevet noe skikkelig på på en stund).

Svaret er forsåvidt enkelt: Nei, absolutt moral finnes ikke. Og vi har ikke noe annet valg enn å leve med de teoretiske konsekvensene av dette. Men som Bjørn Are også antyder: Man kan trekke ulike slags konsekvenser.

At absolutt moral ikke finnes, betyr at det ikke finnes noen fasit for hvordan vi skal leve våre liv. Men det betyr ikke at alt er like greit, at rett og galt eller godt og ondt er meningsløse begreper. Det finnes gode veiledninger til hvordan vi bør handel mot hverandre, samfunnet og oss selv, i form av vår samvittighet og i den rike kultur vi mennesker har skapt (inklusive gudene vi har skapt i vårt bilde).

I praksis er forskjellen mellom en slik moral og en absolutt moral liten, ikke minst fordi heller ikke den absolutte moralen fremstår som klar og entydig, eller så veldig absolutt for den saks skyld, og derfor er avhenging av tolkning.

Det betyr at moral hele tiden er et spørsmål om refleksjon og diskusjon, dog på bakgrunn av prinsipper de fleste av oss kan enes om.

Så for å ta et svar fra Bjørn Are på forskudd: Man kan ikke felle absolutte moralske dommer over for eksempel fortidens mennesker. Men man kan felle dommer på bakgrunn av moralen slik vi forstår den og datidens mennesker slik vi forsår dem. Det er faktisk ganske uproblemtisk. Selv om Chesterton hevder noe annet. Det hendte gode, gamle Gilbert tok feil han også. (Selv om ingen tar feil med like mye stil.)

Organisatorisk kommentar

Fri tanke har lagt ut en kommentar fra min hånd til Sara Azmeh Rasmussens avgang fra Human-Etisk Forbunds styre. Diskuter den gjerne her.

Sigurd og Bonnier

Først tok de Eva Lundgren. Svenskene altså. Så tar de Sigurd Allern. Melder Verdens Gang.

Allern reduserer sin stilling ved Universitetet i Oslo for å bli gjesteprofessor ved Institution för Journalistik og masskommunikation i Stockholm, et gjesteprofessorat finansiert av mediekonsernet Bonnier.

... pause ... knekke sammen ... hysterisk fnising ...

Der var jeg tilbake: Jeg tilhører de som var svært kritisk til at en mann som i årevis var en aktiv og profilert motstander av ytringsfrihet og andre fundamentale demokratiske verdier, ble Norges første professor i journalistikk, tilsynelatende uten å ha tatt noe oppgjør med sin fortid. Og jeg er det fortsatt.

Jeg har aldri hatt og kommer neppe noen gang til å få tillit til at Allern forvalter sin professorrolle utfra demokratiske og humanistiske verdier. Jeg er alltid dypt skeptisk til motivene hans. Som da han kritiserte medienes behandling av en annen aldri angrende stalinist, Gerd-Liv Valla.

Så svenskene er velkommen til å overta ham. Gjerne hele ham. Så får vi håpe han ikke gjør like stor skade som Lundgren.

De skikkelig reaksjonære

Som jeg påpekte i forrige post, har jeg en usunn interesse for ytre høyre. Jeg finner også den katolske kirke over gjennomsnittet interessant. Så katolsk høyreekstremisme må være ... ganske ekkelt?

Damian Thompson har en interessant post om Richard Williamson, biskop i Society of St Pius X, en av mange grupper av katolske tradisjonalister grunnlagt på motstand mot den annet vatikankonsil. De er i konflikt med Rom og har i praksis brutt med Den katolske kirke, etter at stifteren, den franske erkebiskopen Marcel Lefebvre i 1988 ordinerte fire biskoper, deriblant Williamson, og ble kastet ut av kirken. Wikpedia har en interessant artikkel om selskapet.

Williamson er, selv til katolsk tradisjonalist å være, svært tradisjonalistisk. Han har vakt almen latter ved å karakterisere Sound of Music som et hakk unna pornografi og mener kvinner ikke skal bruke bukser ("let not wild horses drag you into shorts or trousers") eller studere. Følgende sitat er særlig festlig, på sin særegne måte:

'A woman can do a good imitation of handling ideas, but then she will not be thinking properly as a woman. Did this lawyeress check her hairdo before coming into court? If she did, she is a distracted lawyer. If she did not, she is one distorted woman.'

Han mener også at jødene stod bak 11. september og ... det meste annet fælt, egentlig. Han er i det hele tatt en relativt klassisk antisemitt av den teologiske arten:

'In accordance with their false messianic vocation of Jewish world-domination, the Jews are preparing the Anti-Christ's throne in Jerusalem.'

Utgangspunktet for Thompsons post er denne artikkelen i den konservative katolske avisen The Catholic Herald (hvor han er redaktør), som blant annet avdekker at selskapet nekter å ta avstand fra det antisemittiske falsument Sions vises protokoller.

Alt dette er smått ufyslig, men ikke veldig overraskende for de med en viss oversikt over katolske tradisjonalister av denne typen. Det er mye rart i dette landskapet. Det som løfter det hele til et nytt nivå er debatten som følger Thompsons post. Der kryper markene behørig frem fra steinene de bor under. Det er på samme tid ekkelt og hysterisk morsomt. På en ganske ekkel måte.

Og jeg må skynde meg å bli ferdig med noe ganske annet. Jeg må lese mer om denne gjengen ...

Odin i Omaha

De av oss som har en usunn fascinasjon for ytre høyre, blir av og til spurt om hvorfor vi orker å kaste bort tiden vår på patologiske voldsmenn med rablende budskap og et veldig avslappet forhold til rettskriving. Vel, det kan være deprimerende innimellom, men sannelig har det sine lyspunkter også. Jeg siterer fra en hikstende hilariøs reportasje hos Southern Poverty Law Center:

On sept. 1, the national socialist Movement (NSM) held a neo-Nazi anti-immigration rally in Omaha, Neb. That night, about 60 NSM members and supporters, many of them racist skinheads, celebrated in a horse pasture. They guzzled beer, slam-danced to hate rock and cheered the torching of two gigantic wooden swastikas.

But the most highly anticipated entertainment at the NSM after-party was billed as "a visit from Odin," the ancient Norse god worshipped by neo-pagans, including a sizable number of white supremacists.

"Odin" took the stage with the embers of the swastikas smoldering dramatically in the background.

A bedazzling Celtic cross medallion was draped around his neck. He wore an eye patch and a hooded robe with sequined trim — think Obi-Wan Kenobi meets Liberace.

As the crowd of neo-Nazis hushed into respectful silence, Odin began to speak in a theatrical voice reminiscent of Sean Connery playing a pirate. "Kindred of mine, fair and beautiful children of the light," the venerable Norse deity intoned, gesticulating with Shakespearean aplomb. "You know me. I am known to you as all-father Odin. Lord of the wolves and of the ravens."

Og det blir enda morsommere når Tor entrer scenen ...

(Takk til Didrik for tipset. Bildet bærer tittelen Oden som vandringsman og er av den svenske kunstneren Georg von Rosen.)

På parolen

Fra årets 8. mars-paroler i Oslo:

Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!

Ett ord: Taliban.

Blogosofisk småplukk

Det er så meget man kunne blogge om. Jeg kunne si noe ironisk om at Richard Dawkins fratrer sitt professorat i popularisering av vitenskap (the Charles Simonyi Professorship in the Public Understanding of Science, for å være presis). Muligens noe om religionsvitenskap.

Eller jeg kunne si noe direkte ondsinnet om deler av debatten om Larry Normans minne som raser over hos Vårt land. (Jeg skal nøye meg med å si at jeg av og til er veldig, veldig glad for ikke å være kristen.)

Jeg kunne kommentert debatten rundt Sara Azmeh Rasmussens krumspring. (Det vil si, det kan jeg ikke, skal jeg være ryddig. For en ansatt i HEF er styremedlemmers håndtering av sitt styreverv forbudt mark. Som det bør være.)

Jeg nøyer meg med å ønske min venn Kristian Bjørkelo velkommen som skribent i Fri tanke og, i avdelingen for heller kuriøse livssynsvinklinger, anbefale min venn Deerstalkers post om paganistisk druidefolkrock.

Islam og antisemittisme

I fall det er noen der ute som leser Den Tvilsomme, men ikke har for vane å stikke innom Fri tanke jevnlig, vil jeg gjøre oppmerksom på Didrik Søderlind udmerkede kommentar om antisemittisme i den muslimske verden. Den bør leses, og den kan gjerne diskuteres her.

Bli hjemme, Harald

Årets første Humanist er sendt til trykk og jeg er i gang med den langsomme tilbakevendingen til virkeligheten. Tiden er med andre ord inne for å blogge igjen.

Jeg begynner dog forsiktig. Ragnar Kvam jr. har en kommentar i dagens Aftenposten, hvor han tar til orde for at kongehuset ikke bør beære OL i Kina med sin tilstedeværelse. Og selv om det innebærer å følge i fotsporene (eller strengt tatt å ikke følge i de manglende fotsporene til) prinsen av Wales, bør man ta innover seg at selv en intellektuell lodott kan gjøre de riktige valgene nå og da.

Jeg er med andre ord veldig, veldig, veldig, veldig, veldig enig med Kvam.