Ateisme og tro

Jeg tenkte jeg skulle gjøre noen større greier her før påske, men en vannkoppeepidemi har nådd hjemmet og minstemann gjør et tappert forsøk på å sette en slags norgerekord i prikker. Så i stedet får dere et utdrag fra min artikkel om sjøormer og ateisme i antologien Verdier og verdighet, gitt ut på Humanist forlag og redigert av min gode venn Didrik Søderlind.

Utgangspunktet er spørsmålet om hvorvidt ateister tror eller ikke, hvilket jeg i én forstand mener de gjør. Og vi kommer inne lenge etter at vi har gjort unna sjøormene, så bildet er forsåvidt misvisende.

Hva mener jeg med tro i ateistens tilfelle? Er det det samme som religiøs tro?

Her kan det være nyttig å minne om skillet på engelsk mellom faith og belief. Førstnevnte innebærer et trosmessig sprang, hvor man har tillit til at ens tro er sann, selv når man ikke kan føre beviser for den. Sistnevnte innebærer at man antar at noe er sant hvis man har gode grunner til å tro det er slik. For ateisten er ”gode grunner” beviser, erfaring og logikk.

Det er i denne forstand ateister ”tror” at det ikke finnes noen gud. ”Tror” betyr her at de ikke har gode grunner for å anta at det finnes en gud og derfor gode grunner for å ”tro” at det ikke gjør det. Eller at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.

Dette er noe ganske annet enn å tro på gud til tross for at man ikke kan anføre slike gode grunner for å anta at vedkommende finnes. Ateister har med andre ord belief, men ikke faith.

Spørsmålet om hva man kan og hva man ikke kan vite om verden, aktualiserer en gammel motsetning, den mellom ateisme og agnostisisme.

I trosmessig forstand er det meningsløst å være agnostiker. Man kan ikke vite sikkert at det ikke finnes noen gud – men det gjelder for alle guder, ikke kun for den kristne. Og man må i så fall være agnostisk også overfor Odin, Kali og Neptun – og overfor nisser, huldre og varulver.

At man ikke kan vite noe absolutt sikkert, betyr ikke at man hele tiden skal gå rundt og tvile på alt. Det betyr at man må ha en rasjonell tilnæring til sine standpunkter: Holde dem for sanne hvis man har gode grunner til å tro at de er det, men være åpen for at man kan ta feil og at det kan komme til å fremlegges argumenter som vil overbevise en om det. Hvis ikke ender man raskt opp i apati – eller ganske enkelt intellektuell latskap.

I én forstand må vi dog alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon, ettersom man altså ikke kan bevise at det ikke finnes en gud. Det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot dogmatisk og militant ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt fryktelig komplisert, ettersom man aldri kan vite noe sikkert om noe som helst.

Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil. Det er den logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.

Addendum: Jeg ser at siste avsnitt kan misforstås. Jeg mener ikke at ateisme er den eneste akseptable logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden. Hvis man mener man har gode grunner for å tro på en gud og hvis disse er av rasjonell karakter, er også det en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming. Det hele blir et spørsmål om hva man anser som gode argumenter. Men det får bli en annen gang.