Jeg tenkte jeg skulle gjøre noen større greier her før påske, men en vannkoppeepidemi har nådd hjemmet og minstemann gjør et tappert forsøk på å sette en slags norgerekord i prikker. Så i stedet får dere et utdrag fra min artikkel om sjøormer og ateisme i antologien Verdier og verdighet, gitt ut på Humanist forlag og redigert av min gode venn Didrik Søderlind. Utgangspunktet er spørsmålet om hvorvidt ateister tror eller ikke, hvilket jeg i én forstand mener de gjør. Og vi kommer inne lenge etter at vi har gjort unna sjøormene, så bildet er forsåvidt misvisende.
Hva mener jeg med tro i ateistens tilfelle? Er det det samme som religiøs tro?
Her kan det være nyttig å minne om skillet på engelsk mellom faith og belief. Førstnevnte innebærer et trosmessig sprang, hvor man har tillit til at ens tro er sann, selv når man ikke kan føre beviser for den. Sistnevnte innebærer at man antar at noe er sant hvis man har gode grunner til å tro det er slik. For ateisten er ”gode grunner” beviser, erfaring og logikk.
Det er i denne forstand ateister ”tror” at det ikke finnes noen gud. ”Tror” betyr her at de ikke har gode grunner for å anta at det finnes en gud og derfor gode grunner for å ”tro” at det ikke gjør det. Eller at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.
Dette er noe ganske annet enn å tro på gud til tross for at man ikke kan anføre slike gode grunner for å anta at vedkommende finnes. Ateister har med andre ord belief, men ikke faith.
Spørsmålet om hva man kan og hva man ikke kan vite om verden, aktualiserer en gammel motsetning, den mellom ateisme og agnostisisme.
I trosmessig forstand er det meningsløst å være agnostiker. Man kan ikke vite sikkert at det ikke finnes noen gud – men det gjelder for alle guder, ikke kun for den kristne. Og man må i så fall være agnostisk også overfor Odin, Kali og Neptun – og overfor nisser, huldre og varulver.
At man ikke kan vite noe absolutt sikkert, betyr ikke at man hele tiden skal gå rundt og tvile på alt. Det betyr at man må ha en rasjonell tilnæring til sine standpunkter: Holde dem for sanne hvis man har gode grunner til å tro at de er det, men være åpen for at man kan ta feil og at det kan komme til å fremlegges argumenter som vil overbevise en om det. Hvis ikke ender man raskt opp i apati – eller ganske enkelt intellektuell latskap.
I én forstand må vi dog alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon, ettersom man altså ikke kan bevise at det ikke finnes en gud. Det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot dogmatisk og militant ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.
På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.
Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt fryktelig komplisert, ettersom man aldri kan vite noe sikkert om noe som helst.
Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil. Det er den logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.
Addendum: Jeg ser at siste avsnitt kan misforstås. Jeg mener ikke at ateisme er den eneste akseptable logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden. Hvis man mener man har gode grunner for å tro på en gud og hvis disse er av rasjonell karakter, er også det en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming. Det hele blir et spørsmål om hva man anser som gode argumenter. Men det får bli en annen gang.
4 kommentarer:
Beklager at jeg er litt treg med å kommentere, men sjøormen i innledningen interesserte meg ikke. Men så leste jeg nøyere, og så dette:
"Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil".
Som en konstant tvilende kristen er jeg imponert hvis dette betyr at ateister ikke opplever tvil. Jeg har prøvd å være ateist, men det holdt bare noen få minuter.
Ingen av de vanskelige spørsmålene forsvant, liksom.
"Hvis man mener man har gode grunner for å tro på en gud og hvis disse er av rasjonell karakter, er også det en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming. Det hele blir et spørsmål om hva man anser som gode argumenter".
Det hele blir vel også et spørsmål om hva man legger i ordet "rasjonell", og om man opplever å komme noen skritt bort fra tvilen ved å kunne sette en så flott merkelapp på sitt eget livssyn. Det kan ikke jeg.
Jeg skulle gjerne hatt et livssyn som er en "logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming". Men til det tviler jeg for mye. Derfor må jeg nøye meg med tro.
Ikke interessert i sjøormer? Alt du går glipp av ...
Til sitatet om tvil. Mitt poeng er at man kunnskapsteoretisk sett ikke kan endelig motbevise eksistensen av noe fenomen, være seg gud, sjøormer eller flyvende reinsdyr. Men man kan ikke konstant gå rundt og undres over om de finnes. Derfor må man kunne tillate seg å anta at de ikke gjør det, inntil man er blitt presentert for gode argumenter for at de gjør det.
Selvsagt opplever ateister tvil, i det minste noen av oss (jeg kan altså ikke bevise at det ikke finnes helt tvilsfrie ateister), mitt poeng er at vi ikke kan leve i en tilstand hvor vi konstant tviler på alt vi tror vi vet om verden.
Jeg kan tillate meg å anta at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet, selv om jeg ikke kan bevise at det ikke er en der. (Jeg kan derimot sannsynliggjøre det i overveldende grad, men slikt har aldri plaget de sjøormtroende.)
Men jeg skal gi deg rett i at ateismen ikke gjør det av med de vanskelige spørsmålene. Den lager vel til og med noen nye.
Til spørsmålet om gode argumenter: For meg er dette kjernen i en strid mellom ateisme og tro. Ateister (i det minste de med interesse for ateistisk teori) har en annen oppfatning av hva som ville utgjøre gode argumenter for guds eksistens enn det en kristen har. Jeg blir for eksempel ikke så veldig imponert av den historiefaglige argumentasjonen for guds eksistens som noen av de mest oppegående kristne jeg kjenner presenterer. Jeg synes ikke argumentene er gode nok, men jeg anerkjenner at de er argumenter. Og som sådan ser jeg at man kan ha en rasjonell argumentasjon for sin tro, slik for eksempel Bjørn Are har. Det betyr ikke at jeg er enig med ham.
Jeg synes dette poenget er svært viktig: Vi må kunne akspetere at mennesker som når andre konklusjoner enn oss, ofte gjør det ut fra for dem gode argumenter. Kanskje har de til og med sett på våre motargumenter og funnet dem for lette. Det gjør dem ikke irrasjonelle. Men det kan bety at de tar feil.
Og selvsagt kan man også ha en tro som ikke er bygget på slike rasjonelle argumenter. Jeg har møtt noen av dem også.
Takk for kjapt svar!
Jeg er forsåvidt interessert i sjøormer, men ikke hvis de nevnes sammen med Gud og rosa enhjørninger og flyvende reinsdyr. Det blir en kategorifeil for meg (det ordet har jeg nettopp lært av Abelard på Hauges blogg).
Jeg har en åpning som jeg ikke får tettet i min evne til å finne svar på livets store spørsmål - livet, universet og alt det andre. Om dette er medfødt i min mentale utrustning, eller et resultat av kristen påvirkning i sarte barneår, vet jeg ikke. Men jeg klarer altså ikke å tette den.
Jeg har prøvd å tette den med å kalle meg materialist og ellers uttrykke meg rasjonelt. Det var studiekamerater i de røde 70-åra fornøyde med. Men åpningen var like stor.
Jeg har prøvd å tette den med mer bønn og bibellesing, og trives godt med det, men åpningen er like stor.
Med "åpning" mener jeg opplevelsen av at selv om det er fascinerende at naturvitenskap og hjerneforskning m.m.m.stadig forklarer mer, så besvarer det ikke de store spørsmål noe bedre - for meg. Hvorfor finnes det noe i det hele tatt? Hvorfor er det mer rasjonelt å tro på multiversteorien enn en skapende årsak? (Hvorfor ikke heller kalle multiversteorien en skapende årsak?)
Jeg klarer ikke å finne svar på dette som er så gode at jeg kan si jeg VET. Derfor kaller jeg det TRO.
"Rasjonell" er et flott ord. Jeg har vært opptatt av å kunne kalle meg det, men får det ikke til. Og så begynte jeg å tenke på hvem det er som deler ut den merkelappen. I 70-årene var det radikale studiekamerater. Nå er det - nei, jeg skal ikke nevne noen navn.
"Til spørsmålet om gode argumenter: For meg er dette kjernen i en strid mellom ateisme og tro".
Jeg er forsåvidt enig, men for meg blir dette bare ordstrid. Det er alltid moro å vinne, men det gjør ikke noe med min tro.
Jeg er enig i at det er vanskelig å finne argumenter for Guds eksistens som er gode nok til å overbevise. Jeg ønsker å bli overbevist. Men jeg må altså nøye meg med tro. Gud er for stor for tankene mine.
******
Ellers tar jeg ferie noen dager nå uten PC, så eventuelt svar fra deg haster ikke.
God påske!
Jeg leser litt Dawkins hver dag for å sette meg inn i hans argumentasjon og tenke grundig gjennom den. Her skal jeg ikke ta frem de mange absurde synsinger, som at det skulle være noe argument mot Gud at det er (relativt sett) prosentvis mest ateisme blant vitenskapsmenn. Dawkins har et godt poeng i at den kompleksitet som en gud må inneha, taler mot at denne guden kan være en første årsak. For eksempel. Men da må vi til med definisjon av hva Gud skal innebære.
Chesterton: Ingen kan forestille seg hvordan Intet kunne bli til Noe. Ingen kommer en tomme nærmere en forklaring på det ved å forklare hvordan Noe ble til Noe Annet. I virkeligheten er det adskillig mer logisk å begynne med å si: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden", selv om man ikke mener å si mer enn at i begynnelsen begynte en kraft vi ikke kan forestille oss en prosess som vi ikke kan forestille oss. For Gud er i seg selv et navn på det ufattelige, og der er ingen som noensinne har trodd at mennesker skulle kunne fatte hvordan en verden blir skapt mer enn man har trodd at mennesker kunne skape en verden.
En får gjerne harsellere med mystikken i kristendommen og i andre religioner. Men mystikken er dessverre der uansett hvor logisk og rasjonell en ønsker å være. Det er et mysterium hvor verden kommer fra, og det løses ikke av Big Bang og andre vitenskapelige modeller. Denne mystikken, som ikke kan forklares, søkes likevel forklart i bilder av utalllige kristne og andre religiøse, hvorpå de ikke-troende harsellerer med bildebruken. Men kritikk av slik mystikk hjelper ingen til å skjønne noe mer, den bare opprettholder meningene på begge sider.
Jeg skulle gjerne tro på de kristne, men en slik oppramsing av kristne uhyrligheter som Dawkins kommer med, får meg til å krympe meg. Og det tar tid for meg å finne frem i hukommelsen alle de kristne jeg har kjent som har gjort godt, vært gode, jobbet hardt med seg selv, osv., for å få en motvekt til alle de fæle tingene som skjer rundt omkring. Men nok en gang må jeg tenke på Chesterton: Det eneste kristne dogme som faktisk kan bevises, er dogmet om syndefallet. De kristne som har gode intensjoner, faller gang på gang tilbake i forhold til sine idealer.
Det å være menneske fullt ut er å leve med konstant tvil, på en selv, på andre en stoler på, på at alle verdens spørsmål er besvart, på at vi skal overleve døden eller at intet er der etter døden.
Det er også å leve med konstant tvil der svarene har kommet. Dawkins regner bønnesvar, der man hører Guds stemme osv., er bare en prosess i hjernen. Men hvor kommer da alt ifra som du ikke visste før du fikk bønnesvar?
Kristne går inn i et mystisk samvær med Gud, der man ikke kan forklare at man opplever ting man ellers ikke ville oppleve. Jeg skal gi ett eksempel som gjelder en av dem som er meget aktive i blogging og skriblerier her.
For mange, mange år siden mistet denne personen stemmen idet han skulle til å ta en kristen tjeneste ett år. Det ble bedt særskilt for ham på den første gudstjenesten han var tilstede på da han hadde gått inn i tjenesten. Plutselig der og da visste jeg at han ikke kom til å få tilbake stemmen før han hadde gjort ferdig tjenesten. Det var ingen vits i å be.
Og dette stemte, fyren fikk ikke tilbake stemmen før han var ferdig nesten ett år senere.
Dette er en mystisk opplevelse. Den kan bortforklares med masse forskjellige ting. Like fullt er den der. Mystikken i de mange ting som kristne opplever rent personlig er overveldende. Man kan komme med rasjonelle forklaringer både for og imot det meste som skjer for kristne.
Man kan tvile på forklaringene for og imot også.
Tvil, logikk, rasjonalitet, alt dette er tilstede hos en kristen i en 'salig blanding'. Ydmykhet tvinger en til å ta Dawkins alvorlig. Rasjonaliteten tvinger en til å stille spørsmål ved hans resonnementer.
Selv tviler jeg på nytten av å skrive om dette i en blog, men om et par personer kan skjønne at den kristne Gud ikke er så veldig godt definert av Dawkins, har jeg kommet et stykke på vei.
Legg inn en kommentar