Ny tid har sluppet til Ali Farah på kronikkplass, med et frontalangrep på Erik Schjenken, det norske folk og Vestens post-koloniale ondskap. Det er riktig deprimerende lesning.
Jeg har full forståelse for at Farah er forbannet på Schjenken og at han ikke har tatt A-magasinets totale frifinnelse av Schjenken lett, men Farahs kronikk virker mest av alt som et organsiert forsøk på å undergrave den sympati han har blant svært mange nordmenn.
Ja, Schjenken gjorde feil i Sofienbergparken, men å holde ham ansvarlig for Vestens koloniale synder og norsk byråkratis tungroddhet er en komplett skivebom. Og når man vil anklage et helt folk for rasisme, er det ikke så veldig lurt å ty til generaliseringer så generelle og grove at de fremstår som like rasistiske.
Samtidig må man passe seg for ikke å tolke den opprinnelige saken med denne kronikken (eller for den saks skyld A-magasinets sak) som prisme. Forsåvidt er kronikken irrelevant for vurderingen av hvem som gjorde feil i Sofienbergparken og hvorfor disse feilene ble begått. (Såfremt man ikke slutter seg til Farahs konspiratoriske verdensforståelse.)
Men Ali Farah har ikke nettopp levert noe forsvar for viktigheten av å se nyansene i saken ...
8 kommentarer:
saken går i den retningen
jeg trodde det ville gjøre. husker at folk rundt meg ble forbanna og
moralsk indignert (dette kan du ikke mene!!!) dagen etter saken dukket opp i
mediene. jeg var så frekk å antyde at sjåførene ikke NØDVENDIGVIS hadde
handlet rasistisk. det var verboten å antyde noe slikt. Det var ren ondsakp, rett og slett.
for et politisk klima vi lever i om dagen. Vi snakker om
inkvisisjon og forhåndsdømming.
politisk korrekthet er den mest agressive "ideologi" etter den kalde
krigen, og mer til. her dyrkes offerrollen og indignasjon til en patetisk blanding av Malcolm X, hatideologi, ansvarsfraskrivelse og indremisjon. “fienden” skal fratas enhver rettsikkerhet, skalpene sitter løst og ingen skal kommer her og si at de er uskyldige.
Farah begår i kronikken sin karakterdrap på seg selv samt frifinner ambulansjesjåførene fullstendig fra anklagene om rasisme (uten å ville det selv). Jeg må si at jeg sjelden har lest noe så stigmatiserende, rasistisk og kompromissløst underdog-fetisj som dette. Kronikken hans er så hatefull at jeg er usikker på jeg ville latt ham være alene med mine egne (hvite) barn, for I Farahs øyne er ingen uskyldige. Hadde en etnisk nordmann skrevet dette om innvandrere etter å ha blitt banket opp av en innvandrer (og det skjer meget, meget ofte – men er tabu å nevne) ville helvete vært løs.
det er utrolig at ny tid har trykket dette, og sier litt om hvor bankekrott venstresida har blitt.
Jeg er noe uenig med Herr Redaktør Pettersen at dette er på siden av temaet som har vært diskutert. I utgangspunktet ble det reagert på at Sarah var ufin mot Nordberg, satte henne foran i hylekoret mot ambulanssejåførene etc. Sett i relieff av Farahs kronikk, Kohinoors like håpløse brev hvor hun påstår “at han overhodet ikke var ruset”, hvilket er en løgn, samt om den egentlige skurken her, voldsmannen: “Vi har blitt kritisert for ikke å "ta" afrikaneren som slo ned Ali. Hva skulle vi ha gjort? Han ble raskt arrestert av politiet, og tiltalt. Vi visste at det norske rettssystemet fungerer effektivt mot svarte drittsekker.”
Dette er politisk paranoia og aggresjon av solid årgang. Det har gått så lang tid nå, etter hendelsen i parken, at de burde ha roet seg. Når de ikke har gjort det beviser det, i mine øyne, at de har en agenda langt utover det rent følelsmessige. de vil ha blod.
Min hypotese er at Kohinoor og hennes venner har vært så aggressive under selve hendelsen at de har gjort arbeidsforholdene for sjåførene umulige. Selvsagt var det en skremmende situasjon i seg selv, men her spilte ganske sikkert de politiske fordommene sterkt inn også, det virker åpenbart etter å ha lest skriveriene deres. Ambulansesjåførene ble sett på som representanter for den hvite koloniale makta, rasistene, fascistene osv (noe som har blitt sedvane i mange europieske byer, blant annet Malmø og Paris, hvor utrykningskjøretøyer blir steinet og brannstiftet). De ble utskjelt på det groveste og sjåførene ville ikke finne seg i det, de taklet ikke situasjon og begikk store tjenestefeil fordi de skal være trenet til å tåle dette presset.
I etterkant har ekteparet stått i fremste rekke for å korsfeste sjåførene, ike bare som personlig hevn og katarsis, men som et utrykk for et politisk grunnsyn som høres ut som Blekinge-banden på en dårlig dag.
Viggo: Jeg tror du husker litt feil. Du var på ingen måte alene om å understreke at det langtfra var sikkert at rasisme var motivet for det som skjedde i Sofienbergparken. Det var faktisk ganske mange som gjorde det poenget, også i mediene.
Det var på ingen måte noe forbud mot å mene eller hevde dette og jeg kan ikke huske en eneste anklage om at dette var ren ondskap (eller noe lignende).
Det er selvsagt mulig vi omgås veldig forskjellige mennesker (vi omgås tross alt hverandre), men jeg kjenner meg ikke igjen i dine erfaringer. Jeg hevdet med styrke at det langtfra var sikkert at rasisme var motivet. Og selv i Humanismens hus, som ellers ikke er kjent for å være helt fritt for politisk korrekthet (ååååå, så uskikkelig jeg er), var det helt gangbart å mene det. De fleste var faktisk i større eller mindre grad enige.
Men ja, det var mange som med styrke hevdet rasisme som beveggrunn. Og Ali Farah har med sin kronikk demonstrert et verdensbilde som gjorde det tilnærmet umulig for dem som deler det å mene noe annet enn at rasisme var grunnen. Fra dette ståstedet er når alt kommer til alt rasisme grunnen til nesten alt.
Forøvrig, du skriver:
"Jeg er noe uenig med Herr Redaktør Pettersen at dette er på siden av temaet som har vært diskutert. I utgangspunktet ble det reagert på at Sarah var ufin mot Nordberg, satte henne foran i hylekoret mot ambulanssejåførene etc."
Jeg er enig i at Farahs kronikk og Nordbergs skriverier setter saken i et interessant relieff, men når jeg skriver at det ikke er relevant, er det utfra følgende resonnement:
Nordbergs reaksjoner i etterkant av det som skjedde (Farah var som kjent ute av stand til å uttale seg om noe som helst) var i mine øyne fullt forståelige og legitime ut fra det som var skjedd. Jeg anså hennes insistering på at rasisme lå til grunn som overdreven, men forståelig og akseptabel sett på bakgrunn av omstendighetene.
Derfor mener jeg fortsatt at det er uanstendig og umoralsk å gjøre Nordberg til skurken i dramaet rundt kritikken av ambulansesjåførene og å gjøre henne ansvarlig for at medienes (og ikke minst en del politikeres) omtale av saken fikk en helt klart ensidig form og tone.
Og i spørsmålet om behandlingen av ambulansesjåførenes skjebne, er det disse første månedene etter hendelsen som primært er de interessante. I denne perionden var Nordberg i en situasjon som gjør at jeg ikke synes det er rimelig å gi henne anvsvar for noe som helst som skjedde.
Når det er sagt, har tiden som fulgte, og ikke minst de senere begivenhetene, avdekket av Nordberg (og Farah) har et verdensbilde som gjør at de uansett ville konkludert med at rasisme er motivet. Det synes jeg er kritikkverdig og helt rimelig å påpeke.
Men jeg synes fortsatt at denne formuleringen fra Sarah er bortenfor enhver anstendighet: "Kohinoor Nordberg og hylekoret kunne slik fortsette sin hetskampanje mot et menneske som plutselig sto naken foran mektige mørke krefter."
I tillegg innebærer den en nærmest total frikjennelse av Schjenken, hvilket jeg fortsatt mener er urimelig.
Her har jeg formulert meg klønete. Når jeg referer til "forbudte" meninger henviste jeg ikke til dine skriverier eller meninger, men erfaringer på annet hold, blant annet ved min arbeidsplass som jeg ikke vil nevne ved navn, samt erfaringer på personlig hold. Det er riktig at avisene har dekket flere sider av saken, ikke minst den siste artikkelen I A-Magasinet. Men nyansene har hovedsaklig vært på nyhetsdekningen. Men generellt er jeg av den klare oppfatning at 90 prosent av alle kommentarer, både redaksjonelle og eksterne bidrag, har vært forhåndsdømmende og inkvistioriske. Her har den "institusjonelle rasismen" rådet grunnen, også hos diverse ombud og på høyeste politiske hold.
Jeg er også uenig med deg i at Kohinoor (som egentlig heter Mari) og Farah ikke er en del av "skurkebildet", hvis man nå vil bruke et slikt utrykk. I øyeblikket kan de unnskyldes, men ikke over tid. Dette har jeg redegjort for nok, syns jeg.
Jeg har ingen problemer med din dekning av saken, bortsett fra at du har inntatt en, etter min smak, noe for moralistisk posisjon i forhold til å legitimere Mari og Farahs aktørrolle i dette dramaet. Det finnes nok av mennesker som opplever ulykker og urett, uten at det kan rettferdiggjøre stor urett og usmakelige holdninger den andre veien. Sosiologer har kalt dette for "humiliated fury", og er ingen unnskyldning for å gå berserk. Historien er full av denne formen for selvrettferdig indignasjon/aggresjon. Take a pick, me not like.
Viggo: Du har ikke formulert deg kløntet. Jeg skjønte hva du mente og oppfattet det ikke som en kritikk av mine skriverier.
Men jeg har et annet inntrykk av dekningen av saken enn deg. Jeg tror ikke ditt prosentanslag over dekningen stemmer. Det hadde vært interessant om noen faktisk tok jobben med å gå gjennom pressedekningen med henblikk på denslags. Jeg husker den som langt mer ballansert enn du gjør.
Hva det øvrige angår: Jeg tror jeg slutter denne debatten med å sukke over at mine poenger var langt lettere å fremme for noen dager siden ...
So be it
Det Mektige Offer.
En mental institusjon i vårt samfunn.
Ingen er så blank, så skinnende ren som Offeret.
Vår kultur er usikker i møtet med selvhevdelse. Gode protestanter skal ikke snakke høyt, insistere og hevde seg. Jeg merket det selv i går da jeg på kafe høylytt ga uttrykk for misnøye med servicen og forlangte plaster på såret (gratis brus). Det ble ikke likt av betjeningen.
Men altså Offeret; det kan derimot rope, ja, brøle sitt raseri, fråde og rette fingeren anklagende mot Overmakten.
Overmakten er selvsagt like umoralsk som Offeret er moralskt.
Offerets raseri allierer vi oss med. Svake som vi er ovenfor "de svake" (igjen en kristen greie).
Vi henger vår egen generelle misnøye og oppmagasinerte sinne på Offerets velsingnete raseri...
Men Farah fremstår nå mindre sympatisk og menneskelig enn Schjeven.
Neida, det er riktig at det var Schjeven som feilet først. Men gud bedre som han fikk betale.
Og da kommer det festlige: vi er som sagt alltid mest svak for den svake. Når så Schjeven fremstår som svak, og Farah som hevnerisk demon, ja da skifter vår sympati, selvsagt.
Apropos at stemningen snur:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/article2287137.ece
Les kommentarene nederst på siden.
Den første lyder:
"Jeg blir flau over å være innvandrer, denne saken har gått for langt. Etter intervjuet i a-magasinet har jeg gjort helomvending på min side i saken. Dette er nå blitt til omvendt rasisme mot en yrkesgruppe og et samfunn. Det er ikke mange som støtter rasismespørmålet i Sofienbergsaken lengere. "Get over it""
Det er som med en forelskelse. Først idealiserer man objektet, så, når ting klabber seg til, legger man det for hat:)
Schjenken er ikke en god gammeldags rasist, det er greit, men ellers har kritikken vært berettiget. Han oppførte seg bedritent og fikk stort sett som fortjent, det blir ikke noe bedre når han forsøker å vri seg unna med halvsannheter og sentimentalisering. Han bør slutte å sutre.
Farahs kronikk hadde vært grei, dersom han hadde luket bort halvparten. Han sauser ting sammen på en slik måte at jeg ble helt flau på hans vegne. Dessverre.
Saken er utslitt. Nok nå.
Legg inn en kommentar