Den Tvilsomme sliter hardt med å komme seg gjennom Richard Dawkins' diatribe The God Delusion. På mange måter minner han meg om meg når jeg hakker på SV: Jeg snakker mye om den totalitære arven, lite om de i det minste tidvis sympatiske intensjonene bak en politikk jeg er uenig i.På samme måte er mitt problem med Dawkins' religionskritikk først og fremst at den er så ekstremt usjenerøs. Det er ikke det at jeg er direkte uenig med mannen, men skal jeg komme meg gjennom velkjente argumenter av denne typen, bør de i det minste være godt og vittig formulert. Problemet er at Dawkins skriver heller uelegant og at morsomhetene hans tenderer mer mot å være ondsinnede. For ikke å si platte.
Den fortreffelige bloggen Respectful Insolence har gjort meg oppmerksom på følgende uttalelse fra Dawkins, i et intervju med Guardian:
"When you think about how fantastically successful the Jewish lobby has been, though, in fact, they are less numerous I am told – religious Jews anyway – than atheists and [yet they] more or less monopolise American foreign policy as far as many people can see. So if atheists could achieve a small fraction of that influence, the world would be a better place."
Og det var vel ikke så lurt sagt, var det vel Richard? En ting er at du ønsker at ateister skal agere som en gruppe og bli en politisk kraft, noe helt annet er det å bruke et eksempel og en retorikk hentet rett ut fra noen av de mer ubehagelige sidene ved moderne antisemittisme. Påstanden om at amerikanske jøder er fryktelig mektige, veldig velorganiserte og sammen – alle sammen – jobber mot et felles politisk mål, er både dum og kunnskapsløs. Allikevel velger en mann som hevder å være en ridder for rasjonalismen å slå om seg med den.
Posten på Respectful Insolence gir en utmerket analyse av hvor dumt det er og dessverre også eksempler på at dette ikke er et isolert eksempel fra Dawkins' side. Og det er faktisk ikke særlig lurt – eller sympatisk – i det hele tatt.
9 kommentarer:
Njah... du er ikkje ein frådande anti-semitt sjølv om du vel å trekkje fram det grumsete samrøret mellom USA og Israel. Her er det meir enn nok å vere kritisk til, ikkje minst når det gjeld den sionisiske eller pro-israelske lobbyen (for å nytte eit mindre illeluktande begrep).
Utover det, så er heilt samd i at Dawkins har ein heilt fantastisk måte å vere slitsom på. Ein får lyst til å kjempe imot det han seier, sjølv om du er heilt samd i det han seier. Mannen treng å ete meir sukkertøy.
Ser ikke helt hva det å konstatere at jødelobbyen er suksessfull har å gjøre med antisemetisme. Richard Dawkins er like skeptisk til alle religioner så vidt jeg vet. I tilleg så presiserte han jo i sitatet ditt at det var noe han var blitt fortalt, så burde kanskje ikke legge så alt for mye i det?
Har forøvrig ikke noe til overs for "quote mining" sier seg jo selv at om du leter lenge nokk så finner du atids noe du kan ta ut av kontekst og bruke det mot noen.
Heisann. Nå må dere lese hva dere kommenterer 'a dere.
Gale Mullah: Jeg ser ikke et ord om samrøre mellom USA og Israel der. Og min indignasjon har heller ingenting med det å gjøre.
Robin: Dette har ingenting med "quote mining" å gjøre. Det er en konkret uttalelse fra Dawkins i et intervju men en av Storbritanias største aviser. Som sådan er det ikke bare berettiget å påpeke. Det er påkrevet.
Problemet med Dawkins utsagn er følgende: Han håper at ateister kan jobbe sammen, som en samforent gruppe, for å nå et konkret mål om politisk makt. Som eksempel på en slik gruppe bruker han amerikanske jøder.
Til det er det flere ting å si. For det første: Amerikanske jøder er på ingen måte en samforent gruppe. De jobber ikke sammen, tvert i mot, de krangler så busta fyker, og de jobber ikke mot et felles mål om politisk makt for jøder som gruppe. Rett nok finnes det jødiske pressgrupper, noen av dem med betydelig politisk innflytelse, men det finnes ingen "jødelobby".
Påstandene om at verden skulle se slik ut er ikke hentet fra virkeligheten, de er hentet fra verdensforståelsen til antisemittiske konspirasjonsteoretikere.
Hvis du i tillegg til det ekstrapolerte utsagnet "amerikanske jøder er en samforent gruppe som jobber sammen mot et felles mål om politisk makt" hadde lagt til at de jobber i det skjulte og undergraver "våre" nasjonale interesser, så hadde du hatt 30-tallets antisemittisme i et nøtteskall.
Dawkins har her tråkket over den fine linjen mellom å snakke om hva noen jøder gjør og hva jødene, i bestemt form entall, gjør. Det kan kanskje synes som semantisk flisespikkeri å påpeke dette, men forrige århundre bør ha lært oss at det å skille mellom dem er livsviktig.
Det morsomme er jo at mange (faktisk de fleste) i den såkalte jødelobbyen ikke er jøder :)
Israellobbyen er nok en mer presis betegnelse, om enn noe mindre sexy (for å bruke et utrykk lånt av Blair) :)
"Israel-lobbyen" er helt klart en mer presis betegnelse, og den inkluderer først og fremst store mengder mer eller mindre fundamentalistiske kristne.
Men jeg tror det handler om noe mer enn bare hvilke betegnelser som er mest sexy og ikke. Forestillingen om jødene som ekstermt mektige er dypt rotfestet i europeisk kultur, langt mer enn vi liker å tro. Det er en slags default-setting, som man henfaller til uten å tenke seg om. På samme måte som mange har påtagelig lett for å snakke om "jødene" som en enhetlig gruppe, hvilket igjen impliserer felles interesser og, hvis man trekker det litt videre, felles ledelse. Man kan for eksempel kalle dem Sions Vise ...
Noen av de samme mekanismene ser man hos de som i dag ynder å snakke om "muslimene" som en samforent, enhetlig gruppe. Denne typen forestillinger, at mennesker først og fremst er sin gruppetilhørighet, er, som forrige århundre burde ha lært oss, skumle greier.
Skal heller ikkje ignorere det at det på den andre sida er den same tendensen. Sjå til dømes korleis israellobbyen, eller sionistane om du vil, er ganske så gira på å tale alle jøders sak.
Ein kritikk av Israel vert i dei kretser tolka som ein kritikk av jødane. Berre sjå korleis tilogmed den pro-sionistiske filmskaparen Steven Spielberg vart kritisert av offisielle representantar frå Israel for ikkje lenger vere ein venn av "jødane". Dette fordi han vågde å framstille dei israelske drapsmennene i München som heltar med visse gråsoner, og ikkje berre reine heltar.
Så her kan kritikk rettast beggje veger. Og eg er enig, ideen om "jøden" som ein heilhetleg gruppe forsurar ein kvar diskusjon om Israel o.l., men du finn det på beggje sider.
Men at det gjøres feil på den ene siden er vel ingen unnskyldning for å gjøre den samme feilen på den andre? Selv om jeg nok er mer Israel-vennlig enn den gjennomsnittlige nordmann, vil jeg på ingen måte nekte for at det er noen sprø (og noen veldig kyniske) nøtter i den kurven også.
Forøvrig vil jeg presisere, siden jeg har fått noen muntlige (aka analoge) kommentarer til posten, at jeg selvsagt ikke mener at Dawkins er antisemitt. Han har bare valgt et dårlig og veldig lite gjennomtenkt eksempel. Det verste man kan si om ham er at han har dårlige instinkter.
Forøvrig synes jeg følgende formulering fra den gale mullahen øverst i debatten oppsummerer mitt eget syn på mannen perfekt: "Dawkins har ein heilt fantastisk måte å vere slitsom på. Ein får lyst til å kjempe imot det han seier, sjølv om du er heilt samd i det han seier."
Noe som minner meg om en artikkel jeg lenge har hatt lyst til å se: En guide med råd og vink til å holde israeldebatten på et saklig nivå.
Då er vi alle samde! Hurra!
Og ja, Didrik, det har vi jo snakka om for lenge sidan. Eg er glatt med på å lappe saman noko ein gong.
Legg inn en kommentar