Jeg tok ferie før siste Humanist var ferdigtrykket. I dag ramlet det dog ned i postkassen (og jeg håper den jevne abonnents eksemplar har fått mindre bank enn mitt). Blant artiklene er min gode venn Bård Larsens noe ufine omgang med Bjørn Østring, Svein Blindheim, Arvid Bryne og det ufyselige forsoningsprosjektet deres.
Burde det ikke slått Bryne, spør Bård, at den Østring burde søke forsoning med ikke er Blindheim, men familien Laksov, hvis leilighet Østring med frue, eh, overtok i januar 1943?
For Håkon Laksov var det da allerede for sent. Han mistet livet i Auschwitz. Og dagen før Humanist ankom, leste jeg nekrologen over Amalie Laksov i Aftenposten. Så det toget er gått for Østring. Hvilket sikkert ikke plager ham nevneverdig. Han har nok en eller annen urett han mener seg utsatt for å syte over i stedet ... For de som vil bli minnet om de finere detaljer i hussaken, er et gjensyn med Guri Hjeltnes' debattinnlegg i Aftenposten å anbefale.
Hva resten av Humanist angår, inneholder det en diatribe mot makkverket The Secret, samt tre artikler og et intervju som på ulike måter tar for seg nyateismen. Balansen er muligens blitt noe skjev i den kritiske retningen, men Even har lovet å rette det opp til neste gang.
Intervjuet er med Bjørn Are Davidsen. Og jeg kan ikke drive bedre reklame for nummeret enn han gjør hjemme hos seg.
3 kommentarer:
Takk for reklame for reklamen.
Apropos balansekunst venter vel enkelte av oss i frykt og beven, for ikke å si tro og håp (vi holder kjærlighet unna i denne omgang), på en par tødler mer balansert/rettferdig/godlynt anmeldelse enn i Fri Tanke, hvis en viss bok skal omtales (som om den ikke allerede er omtalt mer enn nok)?
Er det nødvendigvis slik at økonomiske (og evt. affeksjonelle) verdier skal ha forrang i forhold til politiske, etiske og moralske ditto?
Amalie Laksov var det da såvisst ikke synd på, - dersom det jordiske gods skal tas med i betraktningen...
http://skatt.abcnyheter.no/index.html?q=Amalie+Laksov&fylke=
Anonym: Skal vi se, hennes mann ble myrdet i Auschwitz, i likhet med store deler av det religiøse samfunn hun tilhørte, hun måtte rømme med en liten sønn til Sverige og bo i eksil der, alt hun eide ble beslaglagt av nazistene. Jo, jeg tror dette kvalifiserer til å synes en smule synd på henne. Jeg tror det aktuelle ordet er empati.
Legg inn en kommentar