mandag 17. november 2008

De nye eidsvoldsmenn!

Aril Knutsen, som i tillegg til å være leder i Foreningen for human narkotikapolitikk også er tredje varamann i Human-Etisk Forbunds hovedstyre (og som sådan på sett og vis sjefen min, hvis tre andre er syke), har tatt over jobben med å geleide Oslos narkomane til Eidsvolds Plass, melder Dagsavisen og Dagbladet.

Hvilket er en strålende idé.

Behandlingen av narkomane hertillands er et uhyggelig eksempel på hvordan det beste - i form av den utopiske forestillingen om et "narkotikafritt Norge" - blir det godes fiende. Det gode ville være å behandle narkomane som om de var mennesker, heller enn, som i dag, å behandle dem som om de kan bli mennesker igjen hvis de bare slutter med dette forbaskede dopet ...

Det er på tide at medlemmene av landets nasjonalforsamling tar innover seg at vi har ofret altfor mange mennesker på det naive drømmeriets alter.

Lykke til Aril! Jeg tror jeg må ta meg en tur ned til Stortinget i dag ...

7 kommentarer:

ViggoStrømme sa...

"Det gode ville være å behandle narkomane som om de var mennesker, heller enn, som i dag, å behandle dem som om de kan bli mennesker igjen hvis de bare slutter med dette forbaskede dopet ..."

-Dette forstår jeg ikke Herr Pettersen. Behandler vi de narkomane så dårlig her til lands da? De har jo fått halve Karl Johan til fritt bruk. At de ikke blir behandler som mennesker syns jeg er en drøy påstand. Ellers er det vel ikke noe galt i å påstå at narkomane må rehabliteres for å kunne leve et nogenlunde greit liv. Jeg er enig i at norsk narkotikapolitikk er utopisk, for narkotika og rus er noe mennesker alltid vil holde på med. Men hvordan vil en menneskelig narkotikapolitikk se ut for deg da? Heroin på resept?

Anonym sa...

Akkurat det har Venstre foreslått i dag.

Per CJ sa...

Selv er jeg (selvsagt) ikke uenig i at rusmisbrukere skal betraktes som mennesker, men må man allikevel ikke i mange situasjoner behandle dem nettopp som mennesker som bedriver rusmisbruk? Hvis ikke ikke har det in mente, så havner man vel lett i det som kalles snillisme.

Apropos det med resept, så er det ellers en interessant tanke at man skal kunne gi doser til de som allerede er hektet, for dermed å eliminere kriminaliteten, men hva med dem som bare er litt hektet, eller t.o.m. har lyst til å begynne?

Arnfinn Pettersen sa...

Per CJ: Selvsagt må man behandle dem som mennesker som bedriver rusbruk. Og Viggo: De fleste vil ganske sikkert få et bedre liv av å slutte med dop.

Men mange av dem kommer ikke til å gjøre det. Og de må man på en eller annen måte innreflektere i måten samfunnet forholder seg til dem på.

Det må blant annet bety at de får fungerende og akseptable oppholdssteder, heller enn å la dem overta sentrale deler av sentrum, bidra til å ruinere forholdene for næringsliv og turisme og skape sterke antipatier mot dem i befolkningen. Personlig unngår jeg disse delene av byen hvis jeg kan. Særlig når jeg har barn med meg.

Viggo spør hvordan en menneskelig narkotikapolitikk ser ut. Først og fremst kjennetegnes den mål som lar seg oppnå og metoder som er egnet for å oppnå disse målene, heller enn utopiske drømmer om et rusfritt samfunn. Først og fremst virker den. Hvis det innebærer å gi heroin på resept, gjerne for meg.

Hovedpoenget er at politikken må være pragmatisk, heller enn ideolgoisk.

Jeg liker den omtalte aksjonen, fordi den innebærer å tydeliggjøre for våre folkevalgte at disse menneskene er her og at vi trenger politiske løsninger på problemene. Som det er, kan stortingspolitikere gå i fred i aksen mellom Tinget og stortingsleilighetene på Oslos vestkant, uten noen gang å se problemene.

ViggoStrømme sa...

"Hovedpoenget er at politikken må være pragmatisk, heller enn ideolgoisk."

Tja. Er ikke det også et problematisk utgangspunkt for en narkotikapolitikk? I alle fall tror jeg samfunnet må ha en viss ideologisk standard, både når det gjelder ruspolitikk og når det gjelder valgfrihet.

Mitt syn på heroinbruk er at det er et rusproblem, og ikke et medisinsk problem - i alle fall ikke i første instans. Hvis folk blir hekta så har de tatt et valg, i den grad man kan kalle det å bli rusavhengig for et valg. Samfunnet kan tilby sosialhjelp for rusmisburkere, men det hjelper lite, for penga blir brukt opp på mer rus. Det eneste reelle alternativet er rehab.
Utover det tror jeg det er lite håp for heroinister. Trist, men sant. Kynisk sagt, så får de seile sin egen sjø, etter min mening. Eller få metadon. Staten kan aldri bli den stemora mange vil ha, fordi det alltid vil være mennesker som ramler uti det. Det bør de ha rett til.

At staten skal deale heroin på blå resept syns jeg er verre enn pragmatikk. Det er den funksjonalistiske terapistatens ytterlighet.

Jeg tror ikke det finnes noen politiske løsninger på heroinproblematikken i Norge, utover å begrense tilgjengeligheten.

ViggoStrømme sa...

PS: Egentlig var jeg enig i det meste Pettersen skrev her, særlig dette om bybilde og oppholssteder.
Altså ikke ment som et motinlegg, mer noen generelle tanker om rus, samfunn og bla bla.

ask burlefot sa...

Er enig med Strømme her,

narkomani er i mindre grad et medisinsk problem og i større grad et psykiatrisk eller eksistensielt problem. Det dreier seg om mangel på livsmening.

Å bli kvitt heroinavhengighet, fysik altså, tar noen dager. Og involverer ikke dødsfare. Ei heller delirium, slik man helt feilaktig får inntrykk av i filmen Trainspotting. Dødsfare er det derimot for en alkoholiker å brått slutte å drikke.

Det foregår en romantisering rundt
narkomanien og heroinisten som går like tilbake til de de Quincey¨s Confessions of an English opium eater.

Fra en konservativ til en annen: Theodore Dalrymple's Junk Medicine kan anbefales. Jeg plukket opp boken, ikke fordi jeg er så opptatt av narkomani, men fordi jeg setter Dalrymple høyt.

Verdt å få med seg hvis du vil utfordre ditt verdensbilde av narkomani, produsert av et romantiserende, sentimentalt samfunn.