Det er jul. Tiden for å dele med sine medmennesker. Så Den Tvilsomme stjeler som en ravn fra den høystærede Bill Mutranowski. For å dele med dere. Så snilt. Utvilsomt.
onsdag 24. desember 2008
Tvilsomme julegaver
Det er jul. Tiden for å dele med sine medmennesker. Så Den Tvilsomme stjeler som en ravn fra den høystærede Bill Mutranowski. For å dele med dere. Så snilt. Utvilsomt.
fredag 19. desember 2008
Vil fjerne blasfemiparagrafen, men ...
Ikke før har en stakkar prøvd å ta ferie, så slipper Regjeringen dette:
Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt, sier justisminister Knut Storberget. Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig.
Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern. I dag ivaretas dette delvis av straffelovens formuleringer om straff for hatefulle ytringer, men ikke fullt ut.
Regjeringen vil derfor foreslå å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Forslaget vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsetting av den nye straffeloven.
Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Dette er et generelt prinsipp for kriminalisering som Stortinget har sluttet seg til. Derfor foreslår ikke regjeringen et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer i den nye straffeloven.
Hm, det ser ut som de vil følge i Storbritannias fotspor, samtidig som de legger inn masse forbehold for å unngå det verste av kritikk som kom dertillands.
Jeg synes ikke dette ser bra ut i det hele tatt, selv om jeg selvsagt er glad for forslaget om å fjerne blasfemiparagrafen.
Problemet er at jeg oppriktig talt ikke skjønner hva de anser som "... forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for". Det er en formulering full av ull, uten noe konkret å ta i.
Og det er vel nettopp det mange frykter, at man skal få en ullen lov som kan brukes når det er politisk opportunt.
Første spørsmål til Storberget bør være: Ville Vebjørn Selbekk og Magazinet blitt dømt i henhold til Regjeringens ønskede paragraf?
Noe sier meg forøvrig at Regjeringen venter bittelitt motstand mot dette. Jeg kan ikke tenke meg noen annen fornuftig grunn til at de slipper dette fredag ettermiddag, timer før store deler av landet tar juleferie.
Og det gjør jeg ... nå. Denne debatten kommer til å vare til godt utpå nyåret. Men den kan for all del gjerne begynne her.
Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt, sier justisminister Knut Storberget. Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig.
Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern. I dag ivaretas dette delvis av straffelovens formuleringer om straff for hatefulle ytringer, men ikke fullt ut.
Regjeringen vil derfor foreslå å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Forslaget vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsetting av den nye straffeloven.
Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Dette er et generelt prinsipp for kriminalisering som Stortinget har sluttet seg til. Derfor foreslår ikke regjeringen et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer i den nye straffeloven.
Hm, det ser ut som de vil følge i Storbritannias fotspor, samtidig som de legger inn masse forbehold for å unngå det verste av kritikk som kom dertillands.
Jeg synes ikke dette ser bra ut i det hele tatt, selv om jeg selvsagt er glad for forslaget om å fjerne blasfemiparagrafen.
Problemet er at jeg oppriktig talt ikke skjønner hva de anser som "... forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for". Det er en formulering full av ull, uten noe konkret å ta i.
Og det er vel nettopp det mange frykter, at man skal få en ullen lov som kan brukes når det er politisk opportunt.
Første spørsmål til Storberget bør være: Ville Vebjørn Selbekk og Magazinet blitt dømt i henhold til Regjeringens ønskede paragraf?
Noe sier meg forøvrig at Regjeringen venter bittelitt motstand mot dette. Jeg kan ikke tenke meg noen annen fornuftig grunn til at de slipper dette fredag ettermiddag, timer før store deler av landet tar juleferie.
Og det gjør jeg ... nå. Denne debatten kommer til å vare til godt utpå nyåret. Men den kan for all del gjerne begynne her.
Utvilsomt god jul!
Og med denne sjarmante krabaten tentakler Den Tvilsomme for i år og erklærer butikken for stengt til utpå nyåret. Ha en udmerket jul og et glitrende nytt år. Og husk: Vis måtehold - men også med måteholdet ...For de av dere som aldri får nok av tvilsomheter, er det ikke utenkelig at det vil skje et og annet over på Norsk Selskap til Drontens Fremme, der man er travelt opptatt med å markere høytiden som ligger foran oss.
Og så er som nevnt Knokkelklang nr. 2 sluppet løst på folket.
Fossen bommer med en kanal
Erling Fossen jobber videre med prosjektet "Hvordan frata meg selv enhver heder og respekt". I dag med en gøyal populærkulturell vri. I et oppgjør med nordmenns selvtilfredse og humørløse tilnærming til egen krigshistorie konkluderer han slik:Den dagen vi klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ’allo, ’allo, og som med et kjærlig blikk på nordmennene klarer å se hvordan vi klarer å «lure» både våre okkupanter og våre allierte, kan vi puste lettet ut. Da er det verkende såret fra den 2. verdenskrig endelig helet.
Jeg skal være villig til å gå med på at nordmenn kunne trenge litt ironisk distanse til sine helter (være seg krigshelter, skiløpere eller menn som seiler på balsaflåter), men det er en bitte-bitte-bitte-bitteliten svakhet med Fossens resonnement: ’Allo, ’Allo er en TV-serie om DEN (og vi tar dette med STORE bokstaver, siden Fossen har litt TUNGT for det) FRANSKE MOTSTANDSBEVEGELSEN.
Så hvis jeg forsår Fossen rett, vil vi ha kommet over våre traumer fra Annen verdenskrig så snart vi klarer å lage en TV-serie om svensk motstandsbevegelse. Hvilket for all del kan bli riktig underholdende.
torsdag 18. desember 2008
Knokkelklang til jul
Mine damer og herrer. Og dere andre. På vegne av redaksjonen har jeg med dette gleden av å annonsere at Knokkelklang nr. 2 er lansert.Knokkelklang er et nettidsskrift viet "det marginale, det kuriøse, det skrekkelige og det fantastiske". I anledning julen stiller det viktige spørsmålet: Hvorfor kommer ikke Julenissen på besøk lenger?
Vår mann Kristian "Dickens" Bjørkelo sporet ham, selveste Julenissen, opp på en av Bergens mer tvilsomme skjenkesteder. Han fikk ham til å fortelle den tragiske historien om en mann som ikke var helt den han gav seg ut for. Og som ikke tålte møtet med moderne mediers avslørende metoder.
Dessuten forteller Didrik Søderlind historien om da Jorden ble flat og en viss Arnfinn Pettersen avslører at Bram Stokers Dracula slett ikke er basert på Dracula, den altfor mye omtalte Vlad Tepes.
Sistnevnte (Pettersen altså, ikke Tepes) har dessuten lagt all fornuft til side og forsøkt seg på en gjendiktning av selveste Chesterton.
Og vi har sluppet Bjørn Are Davidsen løs i fri dressur, for å skrive om den mest knoklete av alle klanger, Emerson, Lake & Palmers Brain Sallad Surgery. (Og nei, vi visste virkelig ikke hva vi gjorde, men han har tross alt nettopp hatt bursdag.)
Vi håper ikke desto mindre at dere vil finnen noe å glede dere over i den kommende juletiden. Som vi ønsker dere alt godt for.
Og vi har stor tro på at våre skriverier vil egne seg særlig godt etter at dere har sløvet den kritiske sansen med et glass akevitt eller tre ...
Forøvrig vil mange varme tanker bli sendt alle medbloggere der ute som hjelper oss med å spre det glade budskap om Knokkelklangs eksistens.
onsdag 17. desember 2008
Viktige spørsmål
"Er det for drøyt å gi barnet sitt navnet Adolf Hitler?" spør VG.Skal vi se ... la meg tenke ... kan svaret muligens være ... eh ... "ja"?
Når Arvid Bryne er den moderate
Mye kan sies om Erling Fossen og hans famøse kronikk. Og det meste later til å bli sagt. Jeg synes allikevel at det mest fascinerende er dette:
- Han har rett i en liten flik av det han skriver. Men det blir helt galt, slik han framstiller det.
Ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er Arvid Bryne som sier det. Bryne hadde, etter å ha fremstilt frontkjemperen Bjørn Østring som en tapper krigshelt som bare slåss for det han trodde på, en klar ledelse i norgesmesterskapet i dårlig dømmekraft. Men det var før først Sæterbakken og så Fossen begynte kappestriden om tittelen.
Det er godt gjort å få Bryne til å fremstå som klok og moderat, men sannelig ser det ut til at Fossen klarer det også. Jeg er nesten imponert.
- Han har rett i en liten flik av det han skriver. Men det blir helt galt, slik han framstiller det.
Ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er Arvid Bryne som sier det. Bryne hadde, etter å ha fremstilt frontkjemperen Bjørn Østring som en tapper krigshelt som bare slåss for det han trodde på, en klar ledelse i norgesmesterskapet i dårlig dømmekraft. Men det var før først Sæterbakken og så Fossen begynte kappestriden om tittelen.
Det er godt gjort å få Bryne til å fremstå som klok og moderat, men sannelig ser det ut til at Fossen klarer det også. Jeg er nesten imponert.
Kjekk ungdom med øreplugger
Humanistisk ungdom har fått masse oppmerksomhet for sin aksjon med å dele ut øreplugger (om enn ikke så søte som på bildet) til skoleungdom som ikke vil høre skolegudstjenestene.De har fått brukbart med pepper også, som ventelig var. Debatten til Aftenpostens sak av i dag inneholder nok av illustrasjoner på det.
Dette kan stå som et godt eksempel:
"Er selv ateist men betydelig mer tolerant enn disse. Vi må tåle at folk tenker annerledes og har religiøse behov. Tør de si det samme om islam og forkynning i en moskè mon tro eller frykter de gateopptøyer og demonstrasjoner foran Humatetisk Samfunn? Tipper de feiger ut."
Det kan også stå som et godt eksempel på hvordan noen ikke klarer å diskutere noe uten å trekke inn islam. Ville vedkommende selv synes det var helt greit med skoleavslutning under fredagsbønnen? Muligens ikke. Men i den grad det har noe med saken å gjøre, tillater jeg meg å sitere ungdommens egne sider:
"La oss snu på flisa og tenke oss at kristne foreldre måtte sende barna sine i en moské eller synagoge i skoletiden en gang i halvåret... Det er jo ikke skadelig...? Vi tror mange av dem som forsvarer skolegudstjenesten ville være blant dem som protesterer høyest på at deres barn måtte delta i andres religiøse seremonier."
Jepp.
Selv synes jeg aksjonen er riktig søt. Og den er sånn akkurat passe rampete. Mange har hengt seg opp i at skolegudstjenester er frivillige og at aksjonen derfor er intolerant. Dagrun Eriksen gnurer for eksempel på det i denne debatten med HUs leder Lars-Petter Helgestad. (De kommer på etter åtte og et halvt minutt.)
Til det er det bare å si: Vær takknemlige for at dere bor i deler av landet der du ikke behøver å bekymre deg for hva som skjer med karakterene dine hvis du uteblir. Eller for at du forlengst er ferdig på skolen og ikke behøver å bekymre deg for denslags.
Og så har ekspertene uttalt seg. Aftenposten har snakket med kommunikasjonsrådgiver Elizabeth Hartmann i Siste Skrik, som "... mener øreproppene ikke nødvendigvis hjelper ungdommen med å fremme debatt om ordningen" og at "Humanistisk Ungdom ville fått mer igjen for kampanjen om de kom opp med en alternativ avslutningsseremoni som ikke inneholdt de religiøse aspektene".
Jeg skjønner at man som kommunikasjonsrådgiver ikke føler at man trenger å sette seg inn i sakene man uttaler seg om (det er bare så gårsdagens skrik, liksom), men hun hadde rukket å google litt mens hun lirte av seg floskler. Hun kunne for eksempel funnet denne listen over alternative forslag, publisert for godt og vel to uker siden.
Alt i alt: Gratulerer, unger. Utmerket innsats. Man kan ikke kjøpe side 2 i Aftenposten ...
Det er i grunnen bare én ting jeg er litt skeptisk til: Har dere tenkt over det strategiske ved dette? Jeg er neppe alene om å ha endt opp i Human-Etisk Forbund etter å ha hørt en skolegudstjenestepreken for mye. Det kan bli dyrt for oss, det her.
tirsdag 16. desember 2008
Fossens fallitt
Erling Fossen fulgte på lørdag etter Stig Sæterbakken inn i landskapet for fallerte provokatører med begrenset selvinnsikt og mangelfull kritisk sans i forhold til hva man gjør for provokasjonens egens skyld.
Fossens forsøksvise angrep på norsk motstandskamp under 2. verdenskrig låt mistenkelig kjent. Det tok meg et par minutter å komme på hvorfor: Fordi det låter akkurat som når de Alte Kameraden skal forklare hvorfor det å verve seg til Østfronten var like fint som å være norsk motstandsmann.
Fossen avslutter sin harang slik:
Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig er nå dokumentert opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide én gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: «I’m a lover not a fighter».
Til det er det flere ting å si. Hvorav de to viktigste er 1. At de vellykkede rampestrekene var et vesentlig bidrag til å opprettholde norsk moral under krigen. Nei, de var ikke avgjørende militære anslag, men de var viktige påminnere om at det nazistiske maktapparatet ikke var allmektig.
Viktigst er dog punkt 2: Du kødder ikke med Ray Davies på den måten, din stusselige mannsling!
Det er en sann glede å lese Gunnar Sønstebys nedsabling av Fossen i dagens Aftenposten. (Merk forøvrig det friske, vitalistiske bildet av Fossen de har brukt som illustrasjon.) Det er ikke så mye å legge til, utover at jeg har en sterk mistanke om at Fossen på sikt kommer til å oppleve at det å oppvise sin egen moralske fallitt på denne måten kan komme til å tære på lommeboka hans.
Men han kan sikkert finne seg en billig kafé hvor han kan sitte og gnure om norsk kulturlivs politisk korrekte ensretting med Sæterbakken. (Aftenpostens analoge intervju med Sæterbasse før helgen er forøvrig en av de mest sutrete oppvisningene i ryggesløshet og selvmedlidenhet jeg har lest på lenge.)
Det er forøvrig morsomt å se de mange støtteerklæringene til Fossen i Aftenpostens debatt til Sønstebys kronikk. Her velter det ufyselige fysaker frem fra under steinene sine. Det kan selvsagt skyldes at det brune slagget på Nordisk.nu oppfordrer sine likesinnede til å ta del. Dette kan stå som et eksempel på Aftenpostens debatt:
Nordmenn kjempet for Finlands frihet, mot Stalins umenneskelige regime, gjennom hele krigen. De deltok i virkelig krig, i motsetning til rampestrekene til folk med idiotiske navn som "Max Manus". Men hvor ofte hører vi dem omtalt som krigshelter? Et tankekors.
Nå, Erling, liker du de nye vennene dine?
Fossens forsøksvise angrep på norsk motstandskamp under 2. verdenskrig låt mistenkelig kjent. Det tok meg et par minutter å komme på hvorfor: Fordi det låter akkurat som når de Alte Kameraden skal forklare hvorfor det å verve seg til Østfronten var like fint som å være norsk motstandsmann.
Fossen avslutter sin harang slik:
Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig er nå dokumentert opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide én gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: «I’m a lover not a fighter».
Til det er det flere ting å si. Hvorav de to viktigste er 1. At de vellykkede rampestrekene var et vesentlig bidrag til å opprettholde norsk moral under krigen. Nei, de var ikke avgjørende militære anslag, men de var viktige påminnere om at det nazistiske maktapparatet ikke var allmektig.
Viktigst er dog punkt 2: Du kødder ikke med Ray Davies på den måten, din stusselige mannsling!
Det er en sann glede å lese Gunnar Sønstebys nedsabling av Fossen i dagens Aftenposten. (Merk forøvrig det friske, vitalistiske bildet av Fossen de har brukt som illustrasjon.) Det er ikke så mye å legge til, utover at jeg har en sterk mistanke om at Fossen på sikt kommer til å oppleve at det å oppvise sin egen moralske fallitt på denne måten kan komme til å tære på lommeboka hans.
Men han kan sikkert finne seg en billig kafé hvor han kan sitte og gnure om norsk kulturlivs politisk korrekte ensretting med Sæterbakken. (Aftenpostens analoge intervju med Sæterbasse før helgen er forøvrig en av de mest sutrete oppvisningene i ryggesløshet og selvmedlidenhet jeg har lest på lenge.)
Det er forøvrig morsomt å se de mange støtteerklæringene til Fossen i Aftenpostens debatt til Sønstebys kronikk. Her velter det ufyselige fysaker frem fra under steinene sine. Det kan selvsagt skyldes at det brune slagget på Nordisk.nu oppfordrer sine likesinnede til å ta del. Dette kan stå som et eksempel på Aftenpostens debatt:
Nordmenn kjempet for Finlands frihet, mot Stalins umenneskelige regime, gjennom hele krigen. De deltok i virkelig krig, i motsetning til rampestrekene til folk med idiotiske navn som "Max Manus". Men hvor ofte hører vi dem omtalt som krigshelter? Et tankekors.
Nå, Erling, liker du de nye vennene dine?
mandag 15. desember 2008
Et lite kommunikasjons-Cruise
- Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at jeg ikke framsto slik jeg hadde tenkt. Jeg virket arrogant, sa en blid Cruise til Today-verten Matt Lauer.
Dette i henhold til Dagbladet.
Uttalelsen henviser til en opptreden på samme program for tre år siden, der Cruise fastslo at psykiatri er pseudovitenskap og at Lauer i motestning til ham selv ikke kjenner profesjonens historie.
I dag sier han at temaet fortsatt er viktig og bør diskuteres i offentligheten. Men da han i likhet med Lauer fikk titusener av e-poster i etterkant av Today-intervjuet, skjønte han at han hadde dummet seg ut.
- Jeg kommuniserte nok ikke slik jeg burde, sier han.
Så sant, så sant, Tommeliten. Hyggelig å se deg ta de første små skrittene på vei til selverkjennelse. Her skal du få et lite kurs av meg i hvordan du kommuniserer all din visdom på beste måte. Og du skal til og med få det gratis:
Sitt helt stille. I et rom helt uten fjernsynskameraer. Og hold helt, absolutt, definitivt, uomtvistelig og totalt ... kjeft!
OK? Fine greier.
Dette i henhold til Dagbladet.
Uttalelsen henviser til en opptreden på samme program for tre år siden, der Cruise fastslo at psykiatri er pseudovitenskap og at Lauer i motestning til ham selv ikke kjenner profesjonens historie.
I dag sier han at temaet fortsatt er viktig og bør diskuteres i offentligheten. Men da han i likhet med Lauer fikk titusener av e-poster i etterkant av Today-intervjuet, skjønte han at han hadde dummet seg ut.
- Jeg kommuniserte nok ikke slik jeg burde, sier han.
Så sant, så sant, Tommeliten. Hyggelig å se deg ta de første små skrittene på vei til selverkjennelse. Her skal du få et lite kurs av meg i hvordan du kommuniserer all din visdom på beste måte. Og du skal til og med få det gratis:
Sitt helt stille. I et rom helt uten fjernsynskameraer. Og hold helt, absolutt, definitivt, uomtvistelig og totalt ... kjeft!
OK? Fine greier.
Atkinson, Jesus, vann og vin
Harald Hauge, Herrens mann på Røros, har postet et lite apropos i disse førjulstider, av den fremstående teologen Rowan Atkinson. Det virker absolutt på sin plass.
Selv er jeg veldig svak for denne.
"And Jesus said to Mary: From now on you shall be known as ... Sharon."
Fnis.
søndag 14. desember 2008
Sprø, sprø som knekkebrød
Det finnes de som liker å ta Fred Phelps og hans Westboro Baptist Church til inntekt for allmenne holdninger blant amerikanske kristenfundamentalister. Det er dypt urettferdig. Phelps & co er sprø, sprø, sprø og ikke representative for noe annet enn sin egen galskap.
Men de er morsomme. Veldig morsomme. Hadde det ikke vært for at det er litt ekkelt at de drar ungene sine med i galskapen, ville jeg nesten satt pris på dem. Enjoy.
OPPDATERING: Nå er filmen opp igjen, denne gang direkte fra Live Leak. Takk til Knut for hjelpen.
fredag 12. desember 2008
Mugabe står opp
President Robert Mugabe sier han mente det ironisk, da han hevdet at koleraepidemien i Zimbabwe er over, skriver Dagbladet (og VG, som til og med har skrevet noe mer enn NTB-meldingen).
- Presidenten brukte sarkasme i sin argumentasjon, der hans egentlige budskap var at kampen mot koleraen begynner å gi resultater. Men medier som BBC og France 24 vrir helt bevisst på disse uttalelsene, sier Mugabes talsmann George Charamba.
Klart det, gutter. Også så moro. Som vi lo. Og jeg er sikker på at latteren runget blant de kolerasmittede også. Hva er vel litt kolera når Mugabe spenner standup-muskelen?
Stakkars, stakkars Zimbabwe.
- Presidenten brukte sarkasme i sin argumentasjon, der hans egentlige budskap var at kampen mot koleraen begynner å gi resultater. Men medier som BBC og France 24 vrir helt bevisst på disse uttalelsene, sier Mugabes talsmann George Charamba.
Klart det, gutter. Også så moro. Som vi lo. Og jeg er sikker på at latteren runget blant de kolerasmittede også. Hva er vel litt kolera når Mugabe spenner standup-muskelen?
Stakkars, stakkars Zimbabwe.
Lyrisk: Parker
Lyrikk for en overskyet dag. Av Dorothy Parker (1893-1967) - en dame som visste mer enn godt er om livets overskyede sider.
Afternoon
When I am old, and comforted,
And done with this desire,
With Memory to share my bed
And Peace to share my fire,
I'll comb my hair in scalloped bands
Beneath my laundered cap,
And watch my cool and fragile hands
Lie light upon my lap.
And I will have a sprigged gown
With lace to kiss my throat;
I'll draw my curtain to the town,
And hum a purring note.
And I'll forget the way of tears,
And rock, and stir my tea.
But oh, I wish those blessed years
Were further than they be!
Afternoon
When I am old, and comforted,
And done with this desire,
With Memory to share my bed
And Peace to share my fire,
I'll comb my hair in scalloped bands
Beneath my laundered cap,
And watch my cool and fragile hands
Lie light upon my lap.
And I will have a sprigged gown
With lace to kiss my throat;
I'll draw my curtain to the town,
And hum a purring note.
And I'll forget the way of tears,
And rock, and stir my tea.
But oh, I wish those blessed years
Were further than they be!
Solhjells formålsløshet
Bård Vegard Solhjell, som ryktene vil ha det til er SVs kronprins og som fremstår som en mann som gjerne vil bli Trond Giske hvis han blir stor, tok en viss Obama til inntekt for skolens nye formålsparagraf.
For Solhjell vil så gjerne være samlende. Så gjerne vil han være samlende, at han gav blaffen i at prisen var å ofre et godt gjennomarbeidet kompromiss til fordel for noe som ganske enkelt er den gamle paragrafen i litt penere innpakning.
Kollega Kaja Melsom (aka Damen på nabokontoret) gir klar melding i Dagbladet i dag om hva hun synes om Solhjells paragraf:
Å basere offentlig undervisning på kristne verdier blir ikke mindre menneskerettslig tvilsomt ved at verdiene anses som del av den «norske arven». Tvert imot vil dette gi lærere som ønsker å bruke skoletida på forkynnelse, enda et kort i ermet.
Jepp. Som om det bekymrer Bård Vegard. Kan noen være så snill å forklare en reaksjonær mann av tvilsom intelligens det der om at HEFs saker vil være så godt tjent med å ha SV i regjering ...
For Solhjell vil så gjerne være samlende. Så gjerne vil han være samlende, at han gav blaffen i at prisen var å ofre et godt gjennomarbeidet kompromiss til fordel for noe som ganske enkelt er den gamle paragrafen i litt penere innpakning.
Kollega Kaja Melsom (aka Damen på nabokontoret) gir klar melding i Dagbladet i dag om hva hun synes om Solhjells paragraf:
Å basere offentlig undervisning på kristne verdier blir ikke mindre menneskerettslig tvilsomt ved at verdiene anses som del av den «norske arven». Tvert imot vil dette gi lærere som ønsker å bruke skoletida på forkynnelse, enda et kort i ermet.
Jepp. Som om det bekymrer Bård Vegard. Kan noen være så snill å forklare en reaksjonær mann av tvilsom intelligens det der om at HEFs saker vil være så godt tjent med å ha SV i regjering ...
torsdag 11. desember 2008
Jespersens etiske dilemma
En gang i tiden var Otto Jespersen morsom. Og av og til er han det fortsatt. Jeg har tidvis svingt innom Torsdagsklubben i høst, og jeg tilstår å ha ledd innimellom. Jeg er blant annet en smule svak for Otto jr.
Ikke desto mindre er det lenge siden Jespersen var på høyden. Altfor ofte er det fristende å dra det ikke altfor morsomme ordspillet man får ved å sette en G først i etternavnet.
Jeg har forsåvidt sans for metoden hans. Han har konstruert en mediefigur som til forveksling ligner på ham selv, men fremmer meninger som er ment som en karikatur av folkedypet. Litt som Bjørn Sands Stutum i sin tid.
Men Sand la Stutum til side, blant annet fordi han innså at mange ikke lo av figuren, men i sympati med meningene hans. Og i tilfellet Sand/Stutum var det i det minste lett å holde de to fra hverandre.
Å skille Otto Jespersen fra Otto Jespersen er langt vanskeligere. Også fordi man tidvis får en mistanke om at det er mennesket Jespersen og ikke rollefiguren som snakker.
Den største svakheten med mediefiguren Otto er allikevel at han etter hvert er blitt svært forutsigbar i sine mål. Han sparker mot konservative kristne og selvhøytidelige mediefjoller, mot vulgær tabloidjournalistikk og like vulgært kjendishysteri. Det er greit nok, men sjelden særlig overraskende.
I Jespersens haranger blir det av og til noe collateral damage, noen som havner i veien for ordilden, uten at de egentlig var målet. Slik fikk vi den pågående Otto-er-slem-mot-jødene-debatten. En debatt som har utgangspunkt i en harselas over noe helt annet, nemlig medienes sentimentale omtale av dyr. (Astrid Meland har en god gjengivelse av innslaget.)
Jespersen la inn et lite stikk til unnskyldningsindustrien:
«Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliardene av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»
Jeg synes når sant skal sies at kommentaren er ganske morsom, blant annet fordi han spiller på Holocaust-benekternes påstand om at gasskammerne egentlig ble bygget for å avluse klær. Men det står ikke til å nekte for at den er heller smakløs. Det er derfor forståelig at jøder, og ikke minst eldre jøder, har tatt seg nær av den.
Jespersen fulgte disse reaksjonene opp med blant annet følgende kommentar:
«For å være helt ærlig har jeg knapt møtt en jøde engang. Men dette regner jeg med kommer til å endre seg nå som finanskrisen er i gang. For i likhet med mange andre så må vel jeg også ta meg en tur til pantelåneren etter hvert …»
I Dagbladet i dag reagerer Imre Hercz skarpt på dette utsagnet. Han skriver:
"Det er skremmende og forstemmende at TV 2 med Otto Jespersen i spissen gjør det akseptabelt å utsette den jødiske minoriteten i Norge for gamle, antisemittiske uttalelser."
Og han mener det er underforstått i Jespersens uttalelse at jøder er pantelånere, en unektelig svært forslitt stereotypi om jøder.
Han skriver videre: "Jeg synes på en måte synd på TV 2s ledelse, som godkjenner en slik hetskampanje som et ledd i et «humorprogram». Antisemittisme har alt kostet mange millioner menneskeliv. Hvordan kan TV 2-ledelsen sove godt når de harselerer over menneskelige lidelser og sår grobunn for å utvikle ny antisemittisme i Norge?"
Jeg har stor sympati med Hercz' følelser i denne saken. Ikke minst fordi jeg er blant dem som mener antisemittismen er på fremmarsj i Norge. Men her bommer Hercz, i det minste delvis. Jespersens uttalelser er ikke antisemittiske, de er karikaturer av antisemittisme, latterliggjøring av tåpeligheten i antisemittiske stereotypier.
Den første av dem, den om lusene, som Hercz kaller "Otto Jespersens krenkende og ydmykende uttalelse", er ikke en gang det. Den er en ekstrem karikering av medienes evne til å sentimentalisere dyr og overse menneskelig lidelse. Det er en dyp humanisme å spore i dette.
Problemet med mediefiguren Jespersen er at altfor mange ler med ham heller enn av ham. Som med Stutum har Jespersen godt nedslag blant de mange som deler medigefigurens meninger, de han egentlig latterliggjør.
Dermed kan Hercz ta feil og ha rett på en gang når han skriver "TV 2 og Otto Jespersen misbruker dessverre talefriheten ved å spre løgner om minoriteter, mobbe dem og krenke dem - noe som kan gi signaleffekt om at rasisme mot jøder blir akseptert".
Han tar på et sinnelagsetisk grunnlag feil når han kritiserer Jespersen for å fremme antisemittiske holdninger. Det er neppe Otto Jespersens hensikt. Ikke desto mindre er det godt mulig det blir konsekvensen av disse innslagene.
Jespersen kan ha havnet i den absurde situasjon at han faktisk fremmer nettopp de usmakelige holdningene han gjør narr av. Det er slett ikke utenkelig at han i sitt ønske om å latterliggjøre antisemittiske stereotypier, allikevel bidrar til å fremme dem. Konsekvensetisk er det derfor grunn til å være kritisk til hans prosjekt.
Og i tillegg er det dette: Det er vanskelig å ha noe særlig sympati med Jespersen når Hercz angriper ham. For uansett hva han egentlig vil med disse innslagene, vitner de om dårlig smak og begrenset empati. Jespersen må ha forstått at han med disse utsagnene ville såre mange mennesker.
Og da hjelper faktisk ikke gode intensjoner. For målet helliger ikke middelet. Heller ikke på TV2.
Ikke desto mindre er det lenge siden Jespersen var på høyden. Altfor ofte er det fristende å dra det ikke altfor morsomme ordspillet man får ved å sette en G først i etternavnet.
Jeg har forsåvidt sans for metoden hans. Han har konstruert en mediefigur som til forveksling ligner på ham selv, men fremmer meninger som er ment som en karikatur av folkedypet. Litt som Bjørn Sands Stutum i sin tid.
Men Sand la Stutum til side, blant annet fordi han innså at mange ikke lo av figuren, men i sympati med meningene hans. Og i tilfellet Sand/Stutum var det i det minste lett å holde de to fra hverandre.
Å skille Otto Jespersen fra Otto Jespersen er langt vanskeligere. Også fordi man tidvis får en mistanke om at det er mennesket Jespersen og ikke rollefiguren som snakker.
Den største svakheten med mediefiguren Otto er allikevel at han etter hvert er blitt svært forutsigbar i sine mål. Han sparker mot konservative kristne og selvhøytidelige mediefjoller, mot vulgær tabloidjournalistikk og like vulgært kjendishysteri. Det er greit nok, men sjelden særlig overraskende.
I Jespersens haranger blir det av og til noe collateral damage, noen som havner i veien for ordilden, uten at de egentlig var målet. Slik fikk vi den pågående Otto-er-slem-mot-jødene-debatten. En debatt som har utgangspunkt i en harselas over noe helt annet, nemlig medienes sentimentale omtale av dyr. (Astrid Meland har en god gjengivelse av innslaget.)
Jespersen la inn et lite stikk til unnskyldningsindustrien:
«Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliardene av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»
Jeg synes når sant skal sies at kommentaren er ganske morsom, blant annet fordi han spiller på Holocaust-benekternes påstand om at gasskammerne egentlig ble bygget for å avluse klær. Men det står ikke til å nekte for at den er heller smakløs. Det er derfor forståelig at jøder, og ikke minst eldre jøder, har tatt seg nær av den.
Jespersen fulgte disse reaksjonene opp med blant annet følgende kommentar:
«For å være helt ærlig har jeg knapt møtt en jøde engang. Men dette regner jeg med kommer til å endre seg nå som finanskrisen er i gang. For i likhet med mange andre så må vel jeg også ta meg en tur til pantelåneren etter hvert …»
I Dagbladet i dag reagerer Imre Hercz skarpt på dette utsagnet. Han skriver:
"Det er skremmende og forstemmende at TV 2 med Otto Jespersen i spissen gjør det akseptabelt å utsette den jødiske minoriteten i Norge for gamle, antisemittiske uttalelser."
Og han mener det er underforstått i Jespersens uttalelse at jøder er pantelånere, en unektelig svært forslitt stereotypi om jøder.
Han skriver videre: "Jeg synes på en måte synd på TV 2s ledelse, som godkjenner en slik hetskampanje som et ledd i et «humorprogram». Antisemittisme har alt kostet mange millioner menneskeliv. Hvordan kan TV 2-ledelsen sove godt når de harselerer over menneskelige lidelser og sår grobunn for å utvikle ny antisemittisme i Norge?"
Jeg har stor sympati med Hercz' følelser i denne saken. Ikke minst fordi jeg er blant dem som mener antisemittismen er på fremmarsj i Norge. Men her bommer Hercz, i det minste delvis. Jespersens uttalelser er ikke antisemittiske, de er karikaturer av antisemittisme, latterliggjøring av tåpeligheten i antisemittiske stereotypier.
Den første av dem, den om lusene, som Hercz kaller "Otto Jespersens krenkende og ydmykende uttalelse", er ikke en gang det. Den er en ekstrem karikering av medienes evne til å sentimentalisere dyr og overse menneskelig lidelse. Det er en dyp humanisme å spore i dette.
Problemet med mediefiguren Jespersen er at altfor mange ler med ham heller enn av ham. Som med Stutum har Jespersen godt nedslag blant de mange som deler medigefigurens meninger, de han egentlig latterliggjør.
Dermed kan Hercz ta feil og ha rett på en gang når han skriver "TV 2 og Otto Jespersen misbruker dessverre talefriheten ved å spre løgner om minoriteter, mobbe dem og krenke dem - noe som kan gi signaleffekt om at rasisme mot jøder blir akseptert".
Han tar på et sinnelagsetisk grunnlag feil når han kritiserer Jespersen for å fremme antisemittiske holdninger. Det er neppe Otto Jespersens hensikt. Ikke desto mindre er det godt mulig det blir konsekvensen av disse innslagene.
Jespersen kan ha havnet i den absurde situasjon at han faktisk fremmer nettopp de usmakelige holdningene han gjør narr av. Det er slett ikke utenkelig at han i sitt ønske om å latterliggjøre antisemittiske stereotypier, allikevel bidrar til å fremme dem. Konsekvensetisk er det derfor grunn til å være kritisk til hans prosjekt.
Og i tillegg er det dette: Det er vanskelig å ha noe særlig sympati med Jespersen når Hercz angriper ham. For uansett hva han egentlig vil med disse innslagene, vitner de om dårlig smak og begrenset empati. Jespersen må ha forstått at han med disse utsagnene ville såre mange mennesker.
Og da hjelper faktisk ikke gode intensjoner. For målet helliger ikke middelet. Heller ikke på TV2.
onsdag 10. desember 2008
De som er ute etter Mads
Det finnes noen mennesker i norsk offentlighet jeg gjerne vil like, men ikke får til. For eksempel får jeg det jevnlig over meg at jeg synes Herodes Falsk er morsom. Inntil jeg gjør den tabben å se Falsk og Mathiesens show når de nok en gang går i reprise på TV Norge. Jeg vil så gjerne le. Men det er bare ikke morsomt.
Litt sånn har jeg det med Mads Larsen (bare på en måte omvendt). Jeg vil gjerne like ham. Ikke fordi jeg har lest en eneste bok av ham. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men fordi jeg beundrer hans villighet til å kaste seg ut i den ene håpløse kamp etter den andre. (Det ville selvsagt hjulpet om ikke de fleste av disse kampene var konstruert av Larsen selv.)
Etterhvert har jeg begynt å lese Larsens utallige kronikker mer som humoristiske innspill enn som politisk analyse. Og da blir det unektelig mer underholdende. Men det var vel aldri egentlig ment å være morsomt, var det vel Mads?
Men nå har Larsen fått nok og flytter til Buones Aires. For all del ikke fordi det ikke blir noe på ham. Nei da, som han repliserer til en kommentar av Kathrine Aspaas (som for ordens skyld er Norges muligens dårligste aviskommentator): "Selv har jeg i år hatt flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne dine kommer til å ha i løpet av et liv." Åååååå, så søtt.
Det betyr at det antagelig er slutt på Larsens mange viltre krumspring i konspiratorisk feminismeparanoia. Vi vil ikke lenger få lese høydepunkter som dette:
"Da jeg i november gikk ut mot sexkjøploven i kronikkform og med en ny roman, ble jeg møtt med alt fra massiv stakkarsliggjøring til en kampanje der alle norske kvinner ble oppfordret til å nekte meg sex. Fascinerende. De kvinnelige sjefideologene synes å lide av en psykoseaktig virkelighetsforståelse i sin fornektelse av menns erfaringer."
Rett nok kan mindre lødig feminisme av og til få det til å høres ut som om de mener menn møtes jevnlig på hemmelige møter for å legge ondsinnede planer for å holde kvinner nede. Og jeg skjønner at det kan være fristende å møte det med samme mynt. Jeg ser på sett og vis for meg møtet der "de kvinnelige sjefideologene" sitter over sin tørre hvitvin og legger planene for å holde oss stakkars menn nede. Forskjellen er at jeg relativt raskt begynner å fnise av ideen.
Larsen på sin side, argumenterer som en sann konspirasjonsteoretiker. Det er ikke seg selv han kjemper for, det er alle de stakkars undertrykte og stemmeløse. For han har sett hvordan makten egentlig er skrudd sammen. Og det er et stygt syn. Han forstår det vi andre ikke forstår. Og det er en skremmende kunnskap. Men Mads er en modig mann. Så han har slåss ufortrødent videre mot, eh, ... vindmøllene?
God tur til Buones Aires, Larsen. Vi kommer til å savne deg. For i motsetning til Herodes Falsk er du tidvis riktig morsom. Ufrivillig riktig nok, men morsom åkke som.
Litt sånn har jeg det med Mads Larsen (bare på en måte omvendt). Jeg vil gjerne like ham. Ikke fordi jeg har lest en eneste bok av ham. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men fordi jeg beundrer hans villighet til å kaste seg ut i den ene håpløse kamp etter den andre. (Det ville selvsagt hjulpet om ikke de fleste av disse kampene var konstruert av Larsen selv.)
Etterhvert har jeg begynt å lese Larsens utallige kronikker mer som humoristiske innspill enn som politisk analyse. Og da blir det unektelig mer underholdende. Men det var vel aldri egentlig ment å være morsomt, var det vel Mads?
Men nå har Larsen fått nok og flytter til Buones Aires. For all del ikke fordi det ikke blir noe på ham. Nei da, som han repliserer til en kommentar av Kathrine Aspaas (som for ordens skyld er Norges muligens dårligste aviskommentator): "Selv har jeg i år hatt flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne dine kommer til å ha i løpet av et liv." Åååååå, så søtt.
Det betyr at det antagelig er slutt på Larsens mange viltre krumspring i konspiratorisk feminismeparanoia. Vi vil ikke lenger få lese høydepunkter som dette:
"Da jeg i november gikk ut mot sexkjøploven i kronikkform og med en ny roman, ble jeg møtt med alt fra massiv stakkarsliggjøring til en kampanje der alle norske kvinner ble oppfordret til å nekte meg sex. Fascinerende. De kvinnelige sjefideologene synes å lide av en psykoseaktig virkelighetsforståelse i sin fornektelse av menns erfaringer."
Rett nok kan mindre lødig feminisme av og til få det til å høres ut som om de mener menn møtes jevnlig på hemmelige møter for å legge ondsinnede planer for å holde kvinner nede. Og jeg skjønner at det kan være fristende å møte det med samme mynt. Jeg ser på sett og vis for meg møtet der "de kvinnelige sjefideologene" sitter over sin tørre hvitvin og legger planene for å holde oss stakkars menn nede. Forskjellen er at jeg relativt raskt begynner å fnise av ideen.
Larsen på sin side, argumenterer som en sann konspirasjonsteoretiker. Det er ikke seg selv han kjemper for, det er alle de stakkars undertrykte og stemmeløse. For han har sett hvordan makten egentlig er skrudd sammen. Og det er et stygt syn. Han forstår det vi andre ikke forstår. Og det er en skremmende kunnskap. Men Mads er en modig mann. Så han har slåss ufortrødent videre mot, eh, ... vindmøllene?
God tur til Buones Aires, Larsen. Vi kommer til å savne deg. For i motsetning til Herodes Falsk er du tidvis riktig morsom. Ufrivillig riktig nok, men morsom åkke som.
tirsdag 9. desember 2008
Om korrekte ledere
Årets siste Humanist er i hus. (I det minste hos meg, der det dumpet ned i postkassen i dag.)
Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.
Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):
Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:
Det politisk korrekte
Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.
Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.
Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.
Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.
Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.
I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.
Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.
I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.
Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.
Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.
Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.
Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.
Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):
Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:
Det politisk korrekte
Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.
Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.
Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.
Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.
Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.
I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.
Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.
I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.
Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.
Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.
Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.
mandag 8. desember 2008
X x hipp for BAD
Nettopp tilbake fra et seminar og utenfor kontordøren min borrer de hull i en murvegg. Så før jeg rømmer er alt jeg rekker å rope:
hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp hurra for Bjørn Are Davidsen, som har gjort unna nok et år av denne jordiske eksistens.
Det skulle være ett hipp for vært år, så det er bare å begynne å telle ...
hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp hurra for Bjørn Are Davidsen, som har gjort unna nok et år av denne jordiske eksistens.
Det skulle være ett hipp for vært år, så det er bare å begynne å telle ...
torsdag 4. desember 2008
Listeria
Jeg er blitt tagget av Bjørn Are Davidsen. (Til gjengjeld skal jeg muligens avsløre hvor gammel han egentlig blir på mandag ...) Utfordringen er som følger:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg. Utført.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.
Og så var det punkt to:
1. Jeg har deltatt i totalt syv norgesmesterskap i curling, hvorav ett for seniorer. Jeg har en bronsemedalje liggende et sted.
2. Jeg har redigert en bok om konspirasjonstenkning, men jeg er egentlig ikke særlig interessert i konspirasjonsteorier. (Det er selve tenkningen bak som interesserer meg.)
3. Jeg har begynt på Silmarillion tre ganger, men jeg er aldri blitt ferdig. (Til gjengjeld er jeg gift med en kvinne som har lest hele På sporet av den tapte tid to ganger ...)
4. Jeg har et håndlaget vampyrdrepersett liggende på hyllen, fra firmaet Renfield & Sons. (De har også en snasen kolleksjon for frontkjemperjegere ...)
5. Jeg har syv utgaver av The Wind in the Willows i bokyllen. Og jeg vil har flere. Mange flere.
6. Jeg har ikke en deerstalker.
Og så var det punkt 3: Asbjørn (aka Skepsis) må i ilden. Det må den gale mullaen også. Snirkelsnorkel er med dette utfordret. Det samme er Lady Mju (man kan ikke pakke ut flyttegods bestandig, vet du). Og til slutt Eira, som er tilbake i storform.
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg. Utført.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.
Og så var det punkt to:
1. Jeg har deltatt i totalt syv norgesmesterskap i curling, hvorav ett for seniorer. Jeg har en bronsemedalje liggende et sted.
2. Jeg har redigert en bok om konspirasjonstenkning, men jeg er egentlig ikke særlig interessert i konspirasjonsteorier. (Det er selve tenkningen bak som interesserer meg.)
3. Jeg har begynt på Silmarillion tre ganger, men jeg er aldri blitt ferdig. (Til gjengjeld er jeg gift med en kvinne som har lest hele På sporet av den tapte tid to ganger ...)
4. Jeg har et håndlaget vampyrdrepersett liggende på hyllen, fra firmaet Renfield & Sons. (De har også en snasen kolleksjon for frontkjemperjegere ...)
5. Jeg har syv utgaver av The Wind in the Willows i bokyllen. Og jeg vil har flere. Mange flere.
6. Jeg har ikke en deerstalker.
Og så var det punkt 3: Asbjørn (aka Skepsis) må i ilden. Det må den gale mullaen også. Snirkelsnorkel er med dette utfordret. Det samme er Lady Mju (man kan ikke pakke ut flyttegods bestandig, vet du). Og til slutt Eira, som er tilbake i storform.
Økumenikk i en krisetid
I møte med store og omseggripende kriser, som den pågående finanskrisen, blir menneskers livssyn særlig viktig. Og da er det særlig godt å se at man kan finne sammen over trosgrensene, som dette lille klippet fra det hardt rammede Island er et rørende eksempel på.
(Takk til min kollega Knut, som delte dette vakre skuet med meg, slik at jeg kan dele det med dere.)
onsdag 3. desember 2008
En nebbete jul
Som nevnt kan det komme til å bli en del julestoff her fremover. Men det er ingenting, og da mener jeg ingenting, sammenlignet med hva det vil bli over hos mine nebbete venner i Norsk Selskap til Drontens Fremme.Der har man satt julen i høysetet og lover dårlige vitser, cheesy musikk, akevitt og vilter julestemning desember til ende. Og siden jeg, eh, hjelper dem litt, har jeg fått meg bildet over som skrivebordsbakgrunn, for virkelig å komme i stemning.
Og fordi jeg så til de grader er grepet av julens ånd, vil et enkelt klikk på bildet gi dere en versjon som egner seg udmerket også for deres utvalgte digitale venn.
Snåsa? Hvor da?
Som nevnt for noen poster siden, stilte jeg før helgen opp på Kulturnytt på P2 for å diskutere hvorfor Skepsis og Human-Etisk Forbund ikke har ment noe offentlig om Snåsakaillen/mannen/fyren. Det var når sant skal sies ganske forfriskende til en avveksling å mene noe om hvorfor jeg ikke mener noe. Men det var lett absurd.
Kollega Even Gran har lenge ment at noen burde mene noe om Snåsakaren/typen/duden. Men siden alle vi andre har strirret ut av vinduet og plystret Imagine hver gang han har tatt det opp, har han nå endelig tatt hintet og skrevet en kommentar selv.
Det er hyggelig å se at noen tar innover seg at noen i formuleringen "noen burde skrive noe om dette" faktisk kan være en selv. Flink Even! (En god kommentar er det også.)
Kollega Even Gran har lenge ment at noen burde mene noe om Snåsakaren/typen/duden. Men siden alle vi andre har strirret ut av vinduet og plystret Imagine hver gang han har tatt det opp, har han nå endelig tatt hintet og skrevet en kommentar selv.
Det er hyggelig å se at noen tar innover seg at noen i formuleringen "noen burde skrive noe om dette" faktisk kan være en selv. Flink Even! (En god kommentar er det også.)
Et SKREMMENDE sensurspøkelse (!!!)
Det går et spøkelse gjennom landet. Et uhyggelig spøkelse. Et skremmende spøkelse. Et (*UHU!*) SENSURSPØKELSE.Det slår ned på alt som er modig og viktig. Det tvinger oss alle inn i den sosialdemokratiske trivelighetens form. Gjør oss alle til slaver for en kvelende hygge. Det er fryktelig, er det. *UHUUUUU!!!*
Både Dagbladet og VG forteller i dag (med litt hjelp av NTB) den SKREMMENDE HISTORIEN om hvordan reaksjonære krefter i NRK gikk DEN TOTALITÆRE TERRORSTATENS ærend. Historien er som følger:
I 1948 ba Barnetime- og senere Barne-TV-onkel Lauritz Johnson Prøysen om å lage en ny julesang for barn. I Prøysens originale versjon av «Musevisa» blir musene spist opp av en katt i siste vers.
Da forfatteren presenterte utkastet sitt, protesterte onkel Lauritz. Han syntes det var for ille å ta livet av musene i en barnesang.
Fryktelig! Uhyggelig! Skremmende! En TV-kanal bestiller en barnesang og så vil de ha INNFLYTELSE PÅ INNHOLDET!!! Jeg har ikke ord. Jeg er sjokkert. Men det blir - OM MULIG - enda verre (!!!):
Prøysen adlød, gjorde om det sterke verset og kastet papiroriginalen i søppelkurven. Tilfeldighetene ville ha det til at den alternative slutten likevel har kommet for en dag. Prøysens vaskehjelp plukket papirarket opp, og 50 år senere bestemte hun seg for å sende det gulnede arket med Prøysens håndskrift til NRK.
Av ukjente grunner fikk offentligheten ennå ikke høre sannheten om «Musevisa». Originalverset ble nemlig oppbevart i ti år i en skuff hos Tove Lønn-Arnesen.
Hvordan kunne hun? Visste hun ikke at vår kultur, vår nasjonale ære, ja, HELE VÅR VESTLIGE SIVILISASJON er avhengig av at vi alle modig står opp for retten til å ta livet av mus i siste vers? Visste hun ikke at hun med dette gikk den sosialdemokratiske hyggeterrorstatens ærend? Det er ikke bare skremmende, det er UHYGGELIG!!!
Måtte alle involverte i denne SKREMMENDE SKANDALEN bli spist av en stooor katt!!!!!
tirsdag 2. desember 2008
Nisseytringer
Apropos Durban 2, FNs menneskerettighetsråd og denslags. Fra tegnebrettet til den uforlignelige Bill Mutranowski.Forøvrig vil jeg understreke at selv om jeg mener det bør være lov å hevde at julenissen ikke finnes, er det selvsagt det rene tøv. Selv om han, som Kevin Bloody Wilson påpeker her, ikke alltid gjør helt som vi vil. (Den er dog ikke for de tandre blant dere.)
Og en liten advarsel: Den Tvilsomme synes julen er en god ting og legger vanligvis enhver kritisk sans hva kulturell sensibilitet angår bort den 1. desember. Det kan komme til å synes.
mandag 1. desember 2008
Forvrengninger og lysskyhet
Lars Gule og Berit K. Thorbjørnsrud går hardt ut mot Walid al-Kubaisi. (Her, som en reaksjon på dette.)
Gule mener Kubaisi oppfyller alle kriteriene for islamofobi. Thorbjørnsrud mener han presenterer et forvrengt skremmebilde. Kubaisi på sin side mener mange innvandrere helst vil leve i mørket og at nordmenns respekt for innvandrere er drevet av masochisme.
Drøft.
(Les dog gjerne de aktuelle sakene først.)
Gule mener Kubaisi oppfyller alle kriteriene for islamofobi. Thorbjørnsrud mener han presenterer et forvrengt skremmebilde. Kubaisi på sin side mener mange innvandrere helst vil leve i mørket og at nordmenns respekt for innvandrere er drevet av masochisme.
Drøft.
(Les dog gjerne de aktuelle sakene først.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)