Hvorfor jeg fortsatt ikke liker Verdidebatt.no

Mine små, hastig skrevne spark til Verdidebatt.no, har skapt frisk diskusjon, her, på Twitter og hos Verdidebatt selv. Det er fint. Det later til at de vil ta innover seg noe av kritikken mot retningslinjene sine. Det er også fint.

Men når sant skal sies var aldri retningslinjene mitt hovedanliggende. (Selv om de har noe med saken å gjøre.) Mitt hovedanliggende er at Avishuset Vårt Land, gjennom Verdidebatt.no, blander sammen to fundamentalt forskjellige publiseringsformer og at de gjør det på en måte som er kritikkverdig.

Følgende kommentar fra Erling Rimehaug, til en post der Ida Jackson truer med å trekke seg fra forumet, demonstrerer at det er noe grunnleggende de ikke forstår:

[...] Vi forholder oss altså til det velprøvde juridiske systemet som vi alltid har forholdt oss til som redaksjon, enten det er på nett eller på papir. Og det mener vi er det som sikrer også skribentene på den beste måten.

Det er selvsagt en del mer praktiske forskjeller som dukker opp når publiseringen er elektronisk, og jeg ser at det dermed reises noen nye problemstillinger. Det kan nok kreve mer gjennomtenkning. Men jeg kan ikke se at det er etablert noe nytt og alternativt regelverk for noe som kalles bloggsystemer. Det er fortsatt snakk om noen som driver et system for publisering, og som har ansvar for det innen de grensene lovgivningen om opphavsrett setter.

Nei, det er ikke "... etablert noe nytt og alternativt regelverk for noe som kalles bloggsystemer". Det er det som er kjernen i min kritikk.

Verdidebatt.no er ganske enkelt en forlenget arm av avisen Vårt Land. Intet mer. Men den er forkledd som en blogplatform og innleggene, som strengt tatt ikke er annet enn gode, gammeldagse kommentarer, fremstilles som bloginnlegg. Og på den måten bygger Vårt Land en publiseringskanal i all hovedsak ved at folk skriver gratis for dem.

Det gjør bloggere flest (den tvilsomme er et unntak fra den regelen) selvsagt på bloggene sine også. Men der har de redaktøransvaret for det som skrives. De har full kontroll med sine egne tekster, kan definere sin egen kommentarpolicy og gjøre med tekstene sine som de vil.

Alt dette må man gi fra seg for å "blogge" på Verdidebatt.no. Og det er ingen vei utenom, fordi det ER Vårt Land som har redaktøransvaret på sidene. Det kan de ikke si fra seg.

I bunn og grunn er det redaktøransvar dette handler om. Bloggere er sine egne redaktører. Innmari dårlig betalte redaktører, riktignok, men de har redaktørens frihet. Og redaktørens ansvar.

Gir de fra seg denne friheten, er de strengt talt ikke lenger bloggere. Anders Giæver skriver udmerket på Amerikanske tilstander, men alle vet at han ikke egentlig er blogger, han er VGs mann i New York. Han er en ansatt journalist med fast lønn, som leker seg bloggens frie form.

På samme måte er "bloggerne" på Verdidebatt.no egentlig ikke bloggere, men kommentarskribenter på luselønn - eller ingen lønn i det hele tatt. (Alternativt skriver de debattinnlegg.)

Det følgende er i mine øyne en grei inndeling: På den ene siden har vi bloggerne, på den andre siden har vi journalistene og kommentarskribentene. Bloggerne har sjelden betalt for det de holder på med, men de har redaktøranvsvar. Journalistene har betalt for det de holder på med, men de har, med unntak av redaktørene blant dem, ikke redaktørnansvar. Heller ikke hvis de formidler seg gjennom blogger tilknyttet avisen de jobber for.

Med Verdidebatt.no forsøker Avishuset Vårt Land bevisst å viske ut denne grensen. (De er ikke alene om å drive den slags visking, men de står like fullt ansvarlig for sitt prosjekt.) Det de ønsker seg er skribenter som er villige til å skrive gratis, men samtidig uten å ha redaktørens ansvar og frihet for sitt stoff. Fint (og billig) for dem, en dårlig deal for skribentene.

Mitt standpunkt er dette: Hvis en kommersiell aktør som Avishuset Vårt Land vil ha folk til å skrive for seg - og da snakker jeg om redaksjonelt stoff, som kommentarer, ikke om rene debattinnlegg fra for eksempel politikere - da bør de også betale anstendig for det.

I den grad de gjør det til noen av sine faste skribenter, er det udmerket. I den grad de knytter til seg skribenter som leverer redaksjonelt stoff uten å få betalt for det, er det kritikkverdig.

Skribentens stilling er ekstremt presset i dagens Norge (noe Eirik Newth skriver udmerket om her), ingen er tjent med at kommersielle aktører undergraver den ytterligere.

På sikt ikke en gang avisene selv, har jeg en mistanke om.
_____