Regjeringens angrep på ytringsfriheten

En times tid før to tredjedeler av Norge tok juleferie, slapp Regjeringen pressemeldingen med den klingende tittelen Bedre vern mot hatefulle ytringer. Essensen i dette er at blasfemiparagrafen fjernes og at det i stedet legges inn et tillegg i rasismeparagrafen:

"... slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Forslaget vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsetting av den nye straffeloven.

Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse."

Jeg kommenterte forslaget da det kom og noen få andre røster har hevet seg. Min sjef Kristin Mile var klar i sin kommentar til Fri tanke:

– Religioner skal ikke være beskyttet mot kritikk, så dette synes jeg er et bekymringsfullt og skremmende lovforslag. Det er min første reaksjon etter å ha lest pressemeldingen, sier hun.

Mile synes det er flott at regjeringen ønsker å oppheve blasfemiparagrafen, men synes man er like langt hvis man baker de samme lovbestemmelsene inn i en ny paragraf.

– Dette synes jeg dessverre minner om den prosessen vi har hørt om fra FNs menneskerettighetsråd, der muslimske land har forsøkt å innarbeide et spesielt vern mot kritikk av religioner, sier Mile.

Ellers var Hans Rustad ikke overraskende klar i sin vurdering og Jan Arild Snoen hadde en god kommentar i Dagsavisen. Forøvrig har det vært påtagelig taust. Hvilket vel var Regjeringens intensjon med å slippe forslaget da de gjorde det.

Nå er julen over og tiden er inne for å ta tak i dette ufyselige forslaget. For Kristin har helt rett. Det er ingen grunn til at religioner skal være beskyttet mot kritikk. Regjeringens mange forbehold gjør forslaget litt mindre ille, men disse er så ulne og uklare at det forblir uklart hva i alle dager de mener.

Så for å ta mitt testspørsmål: Ville Vebjørn Selbekk og Magazinet blitt dømt for sin faksimile av Jyllandspostens Muhammed-karikaturer? Er de å anse som "forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse"?

Og hvis ikke, hva er det Regjeringen ønsker å forby? Inntil vi får noen eksempler, er lovforslaget mer eller mindre umulig å forholde seg til på en meningsfull måte.

Lite lurt fra Lae

Erling Lae om gårsdagens gateslag:

- Det er kun politiet som kan hindre at slikt skjer igjen. Men de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter.

Ikke bra Erling. Ikke bra i det hele tatt.

Forutseelser

Hjorten kommenterer Snåsamannens bønn om fred og ro:

"Snåsamannen får nå så mange brev og telefonoppringninger at han ikke klarer å ta seg av alt. Nå ber han om fred og ro på sine eldre dager."

Dette burde han vel ha forutsett?

Som Rema-reklamene har påpekt utallige ganger: Det enkleste er ofte det beste. Fnis.

Om gateslaget

Shoaib Sultan har en meget lesverdig skildring av sin opplevelse av begivenhetene i Oslo sentrum i går ettermiddag. Og pressemeldingen fra Islamsk Råd er gledelig lesning.

En trist dag for demokratiet

Politiet anslår at ti tusen mennesker møtte opp i gårsdagens fakkeltog i Oslo. Og alt tabloidavisene skriver om er pøbelen som ikke klarer å leve med at det finnes mennesker som er uenige med dem hertillands.

Antagelig burde man gratulere pakket, de klarte å utrette akkurat det de ville: Å vri fokuset bort fra det store flertallet som uttrykker sin mening gjennom demokratiske metoder og over til sin ytringsfrihetsfiendtlige agenda. Man kan bli deprimert av mindre. Siv Jensen har til en avveksling rett: Det er en trist dag for demokratiet.

Mine veier kommer senere i dag til å lede meg opp Karl Johan. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til synet. (Nå er ikke hovedstadens paradegate akkurat noe fagert syn, selv på de beste dager ...)

Allikevel må jeg innrømme at den norske historien som har gjort meg mest deprimert sånn på morgenkvisten, er denne fra VG:

Sjetteklasse ved Åsveien skole i Trondheim har avlyst neste ukes besøk i byens synagoge. Årsaken er at bildene fra krigen i Gaza har skapt aggresjon blant elevene.

Skolens rektor sier at skolen har samarbeidet godt med synagogen tidligere. Men det planlagte besøket i neste uke blir utsatt fordi elevene er oppbrakt over krigen i Gaza.

- Lærerne vurderte det slik at det er så mye aggresjon mot jødene og Israel, så vi var redde for at dette ville blokkere for den positive opplevelsen dette kunne ha vært. Ut fra bildene man har sett på TV er det en voldsom aggresjon, sier rektor Turid Stenseth til Adresseavisen.

Hun gjør det klart at utsettelsen ikke har noe med elevenes sikkerhet å gjøre, men at avgjørelsen er av pedagogisk art.

Er virkelig lærerne ved Åsveien skole ute av stand til å formidle til elevene at det er forskjell på Trondheims lille jødiske befolkning og israelske makthavere? Er det virkelig så vanskelig? I så fall snakker vi om noe annet og mer enn en avgjørelse av pedagogisk art.

At lærere i norsk skole ikke er i stand til å formidle såpass grunnleggende informasjon om sine landsmenn, er intet mindre enn en pedagogisk og moralsk fallitt. Det er sannelig en trist dag for demokratiet.

Besværlig brosjyre

Det er visst noen som mener jeg er litt for opptatt av fremvoksende antisemittisme i skyggen av krigføringen i Gaza. (Som jeg, for ordens skyld, er meget kritisk til). Jeg er muligens en smule monoman, men ikke helt uten grunn, som Dagbladet viser:

En brosjyre som oppfordrer til grov hets av jøder og jødiske helligdommer skal ha blitt delt ut på gata i Oslo.

Ifølge Norges Kristne Råd ble brosjyrene delt ut utenfor kjøpesenteret Gunerius i Oslo onsdag. Brosjyren oppfordrer blant annet til å tegne David-stjerner på fortau og bussholdeplasser, tømme søppel ved den jødiske synagogen og plassere grisehoder ved jødiske graver. I tillegg bes det om karikaturtegninger av «jøde i hatt og jødekrøller med et barn brent med fosforbomber».

Men for all del, det kunne vært verre, som når en stor tenker som Hugo Chávez sammenligner krigføringen med Holocaust. Det er visst flere enn Israelske myndigheter som burde studere begrepet proporsjonalitet nærmere ...

"Med strejf af sjælefred og søde løgne"

Inger Christensen døde 2. januar, 73 år gammel. Mye er skrevet om den danske lyrikerens storhet - og det er fortjent alt sammen. For meg er hennes høydepunkt sonettesyklusen Sommerfugledalen, kanskje fordi jeg oppdaget henne via Georg Kleins bok Så jag kan svara döden, när den kommer, som har sin tittel fra syklusens trettende sonette.

Sommerfugledalen er en meditasjon over vår frykt for døden og vår evne til å gjøre livet utholdelig gjennom fantasi og litteratur og jeg kan vanskelig tenke meg en mer passende hyllest til Christensen enn tiende sonette derfra:


X

Med strejf af sjælefred og søde løgne,
med dunet skær af grøn smaragd og jade
kan irislarverne, der selv er nøgne,
efterligne piletræets blade.

Jeg så dem æde deres eget billed,
som så blev foldet sammen til en puppe,
til sidst hængt opp som det det forestilled,
et blad blant andre blade i en gruppe.

Når sommerfuglen med sit billedsprog
kan overleve bedre ved at stjæle,
hvorfor skal jeg så være mindre klog,

hvis det kan dulme angsten for det øde
at kalde sommerfuglene for sjæle
og sommersyner af forsvundne døde.


Syklusen er forøvrig satt til musikk av komponisten Svend Nielsen. Hvis du tilfeldigvis, som meg, skulle ha et abonnement hos eMusic, kan man laste ned en innspilling med Ars Nova Copehnagen her. Siste spor er Christensen som selv leser hele syklusen.

Haaland Matlary og Gaza

Jeg hadde aldri trodd jeg ville komme til å skrive dette, men jeg er helt enig med Janne Haaland Matlary. Hennes signert-kommentar i dagens Aftenposten oppsummerer mitt syn på konflikten mellom Israel og Hamas langt bedre enn jeg er i stand til selv.

En klingende påminnelse

For eventuelle nye lesere, eller gamle lesere som kjeder seg på kontoret, minner jeg om at vi like før jul slapp nr. 2 av nettidsskriftet Knokkelklang, "viet det marginale, det kuriøse, det skrekkelige og det fantastiske". Det inneholder ikke bare et skremmende intervju med Julenissen ...

Et salig søk

Lei av alt griseriet på nettet? Skeptisk til hva de tvilsomme menneskene hos Google kan lede deg til av moralsk fordervenhet? Fortvil ikke, nå er et rent og pent alternativ på plass, Catholic Google, "The best way for good Catholics to surf the web".

Personlig er jeg veldig svak for gloriene ...

Mirakel: Skiløper frisk av tette bihuler!

"Da Petter Northug ble syk og trodde Tour de Ski var over, ringte han Snåsamannen for hjelp. Og plutselig ble luftveiene helt frie," skriver Aftenposten (og Dagbladet og VG).

Samtidig melder de at Northug ringte Snåsamannen tre ganger i løpet av touren. Hm, det er muligens bare meg, men opererer Aftenposten med en annen definisjon av ordet "plutselig" enn oss andre?

Etter at andreplassen var et faktum, uttalte Northug at "- Jeg har spist vitaminer, hvitløk og drukket mye vann og også mammas solbærsaft. Jeg fryktet det var over, men mye søvn har kanskje vært den beste medisinen for å holde meg frisk, sa han."

Men vi skjønner jo alle nå at det ikke kan ha hatt noe med saken å gjøre. For først ringte Northug Snåsamannen. Så ble han frisk. Og da må det jo ganske enkelt være en årsakssammenheng.

Det fremkommer ikke av Aftenpostens sak hvem som er kilden til historien, men Den Tvilsomme tar det for gitt at det ikke kan være Joralf Gjerstad. For han er jo så ydmyk.

Hylland Eriksen og jødene

Thomas Hylland Eriksen, Den Vise Mann På Blinderen, utlegger på kronikkplass i Aftenposten i dag løsningen på konflikten mellom israelere og palestinere: Sett faenskapet under administrasjon. Etter modell fra for eksempel Irak. Hvilket hadde vært tilnærmet troverdig hvis Den Vise Mann ikke hadde vært en heller profilert motstander av den amerikanske invasjonen av Irak.

Dessuten syter han over hvor lett det er å bli kalt antisemitt, bare fordi man slår om seg med antisemittisk tankegods:

Bare påstanden om at en jødisk lobby finnes, kan utløse beskyldninger om jødehat og lumre konspirasjonsteorier. Dette er besynderlig, all den tid ingen nekter for at bl.a. sikher, irskamerikanere, srilankiske tamiler, kurdere og indiske nasjonalister bosatt i USA trekker i de tråder de kan for å påvirke USAs utenrikspolitikk. At mange av USAs syv millioner jøder tilhører ulike eliter, er heller ikke ukjent. At dette skulle være irrelevant i en vurdering av USAs stort sett ukritisk proisraelske politikk, er vanskelig å forstå. Den jødiske lobbyen er utførlig beskrevet, bl.a. av den jødiske tidsskriftredaktøren J.J. Goldberg. Likevel inngår den sjelden i analysene.

Å herre, for et sammensurium. Nei, Hylland Eriksen, ingen nekter for at siker, irskamerikanere osv bedriver lobbyvirksomhet i USA. Ingen nekter heller for at mange jøder gjør det. Det finnes utvilsomt jødiske lobbyister. Men det finnes ikke én enhetlig, samstemt jødisk lobby som snakker på vegne av alle amerikanske jøder.

Og dessuten: En stor andel av de som driver lobbyvirksomhet på vegne av Israel er ikke jøder, men kristne fundamentalister av ulike avskygninger. De kan, hvis man skal se litt stort på det, ses som del av en stor Israel-lobby.

Problemet med påstandeen om Den jødiske lobbyen, er at den bygger på forestillingen om at alle jøder jobber sammen mot et felles, samforent politisk mål. Og Hylland Eriksen kan like det eller ikke, men det er en av de fundamentale forestillingene i moderne antisemittisme.

Og den evinnelige påstanden om at amerikanske jøder har så stor innflytelse på amerikansk Israel-politikk fordi de er del av ulike, uhu, eliter, strander som den har gjort det de siste åtte årene på den lille detaljen av det overveldende antallet amerikanske jøder stemmer demokratisk. Bush & co har ganske enkelt ikke hatt noe særlig å vinne på å støtte disse skumle, skrekk, elitene.

En helt annen sak er at de kristne Irael-vennene (som gjerne er av typen "jødene må vende hjem til Israel for å slaktes i Armageddon) i all hovedsak stemmer republikansk.

Så, ja, Hylland Eriksen. Man blir gjerne beskyldt for antisemittisme når man slår om seg med antisemittisk propaganda. Og hvis du skal fortsette med å gi uttrykk for denslags halvfordøyd tankegods, kan du like godt venne deg til det.

(Når det er sagt vil jeg, i det rolige livs navn, understreke at selv om jeg er uenig i det meste annet han skriver i kronikken også, befinner det i hovedsak innenfor anstendighetens grenser.)

Antisemittisme i VG

Den israelske ambassaderåden og charge d'affairs Aviad Ivris stilte tirsdag til nettmøte på VG Nett. Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om rett og galt rundt Israels militære aksjon på Gaza (jeg liker et rolig liv), men for de som mener det er vanntette skott mellom kritikk av Israel og antisemittisme, bør følgende kommentar fra en kjekk innsender være en påminner:

«du skal død din jøde jeg hater jøder drep alle sammen fuck jøder snart blir den israel ambassader bombet ned»

Det er et begredelig stykke prosa og formuleringsevnen gir muligens et hint om at innsenderen ikke er norsk. Det er i det minste klart at vedkommende ikke behersker norsk sånn overvettes. (Det er når sant skal sies ikke et helt ukjent fenomen blant antisemitter i nasojnale norske miljøer heller ...)

Begredelig er det åkke som. Ikke minst fordi det illustrerer holdninger som griper om seg i Europa. (Ruth Gledhill har en interessant sak om fremveksten av antisemittisme i Storbritania.) Forestillingen om jødenes kollektive skyld for Israels politikk er et eklatant eksempel på gammeldags antisemittisme i moderne form: At jødene, alle sammen, er del av et komplott av et eller annet slag.

Ja, mange jøder har sympati for Israels politikk. Det kan man mene mye rart om. Men det legitimerer på ingen måte den logiske kortslutningen at de derfor også har ansvar for den. Å ta skrittet over i en slik logikk er og forblir antisemittisme.

Den vanskelige korsfestelsen

Året er ennå ungt og det er muligens vel tidlig å kåre årets mest fjollete, men jeg føler meg relativt sikker på at når tiden er inne, vil Rev Ewen Souter i St John's Church, Horsham, ligge godt an. Den høystærede anglikanske presten har nemlig fjernet krusifikset over fra fronten av kirken fordi:

"The crucifix expressed suffering, torment, pain and anguish. It was a scary image, particularly for children. Parents didn't want to walk past it with their kids, because they found it so horrifying. It wasn't a suitable image for the outside of a church wanting to welcome worshippers. In fact, it was a real put-off. We're all about hope, encouragement and the joy of the Christian faith. We want to communicate good news, not bad news, so we need a more uplifting and inspiring symbol than execution on a cross."

Jeg er særlig svak for den siste setningen. Jeg skjønner for all del at det må være vanskelig at ens, eh, kunder, snur i døren fordi de finner tanken om å spikre noen opp på et kors ubehagelig, men nå er det slik at denne korsfestelsen vel ikke er å anse som aldeles perifer i Rev Souters religion.

Damian Thompson er, katolikk og konservativ som han er, bittelitt syrlig (og ikke så rent lite skadefro) i sin kommentar:

Far be it from me to lecture an ordained minister of the established Church, but I wonder if Mr Souter has got to grips with this "crucifixion" business. I'm sorry to have to raise such an unpleasant subject on this blog, but it involved nailing a man to a piece of wood.

Oppdatering: NTB har plukket opp saken (med henvisning til Daily Telegraph), omdøpt presten til Scouter og Dagbladet har den nå på sine nettsider.

En grusom salve

Fri tanke har publisert Bård Larsens udmerkede artikkel "Den gode følelsen - om flokkmentalitet og vulgær politisk korrekthet blant kjendiser", som stod på trykk i siste nummer av Humanist. Det er en heller grusom salve av en artikkel, som jeg utstyrte med følgende ingress:

Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som størr om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er at det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.

Lødig lesning, med andre ord. Jeg er veldig svak for følgende to avsnitt:

Et skrekkeksempel på sinnelagsinstinkt var da Sharon Stone kapret showet under det økonomiske toppmøtet i Davos i 2005. Av en eller annen grunn blir det til disse toppmøtene invitert en kontingent celebriteter, som skal kaste glans over møtene. Stone hadde lyttet til Tanzanias president Benjamin Mkapa, som appellerte til givere om å støtte landets kamp mot malaria, et stort og kostbart helseproblem i Tanzania. Hun bestemte seg, der og da, for å ta saken i egne hender, avbrøt presidenten, reiste seg og sa: “Jeg er Sharon Stone. President Mkapa beveget meg med sin appell om hjelp, så hvis dere ikke har noe imot det vil jeg tilby deg ti tusen dollar slik at du kan kjøpe noen myggnett allerede i dag. Vil noen andre hjelpe meg med å bidra?”

Møtelederen, Bill Frist, ba henne gjentatte ganger å sette seg, men han visste åpenbart ikke hvem han hadde med å gjøre, for fru Stone var overspent av altruisme. Seansen er blitt stående som noe av et lavpunkt i ekstremt ydmykende giverglede. For det første er ti tusen dollar lommerusk for en artist som Stone, og det setter hennes spontane almisser i et merkelig lys. Langt viktigere og mer ydmykende for alle parter er det selvsagt at Stone drar frem lommeboken foran nesa på en folkevalgt president og tilbyr ham småpenger. Snakker om “colonized mind”.

De 400 første

Jeg har ikke hatt tradisjon for selvfeiringer på denne bloggen, men med et nytt år på plass og en influensapreget jul bak meg, føler jeg for litt festligheter.

Unnskyldningen er at dette er mitt innlegg nr 400. Og det burde da sannelig være unnskyldning god nok.

For å markere tidens gang, har jeg som dere ser godt til det drastiske skritt å skifte mal. Skjønt, så veldig drastisk er det ikke. Det er når sant skal sies den samme malen, bare med andre farver. Jeg følgte bare for å lysne opp litte grann.

I en stund som denne burde jeg vel også ha noe dypsindig å si. Noe om hensikten bak Den Tvilsomme, meningen med blogtilværelsen og målet med denne ørkesløse vandringen i kyberrommet. Men når sant skal sies har jeg ikke så mye å melde. (Influensaen er ikke aldeles ute av systemet, har jeg en mistanke om.)

Men jeg kan si dette: Det er svinaktig moro å skrive denne bloggen. Jeg er i den absurd heldige situasjonen at jeg får betalt for å blogge og det er ikke til å nekte for at det er det absolutt mest tilfredsstillende jeg har drevet med siden jeg ble ansatt i Humanismens hus.

Noe av det som har gjort det så tilfredsstillende er alle de som har valgt å kommentere mine mer eller mindre meningsfulle meningsytringer. Så hvis noen skulle ønske å bidra med en liten gave i anledning dagen: Skriv en kommentar. Skriv to.

Nypussede lenker

Jeg har pusset mine lenker, så de skal være fine og skinnende. Fire gamle travere er blitt flyttet opp til bloglisten: Fr. Arnfinn Haram, Philip Carr-Gomm, Shoaib Sultans Muslimen og Deborah Lipstadt. En dominkanerbror, en sjefsdruide, en fremtredende norsk muslim og en (så vidt jeg vet) jødisk akademiker. Ingen skal beskylde meg for ikke å rasle økumenisk med mine lenker ...

De som står igjen i den lille listen over "Mer tvilsom lesning" er enten uten feed eller oppdaterer varierende eller sjelden.

Dessuten har jeg lagt til to aldeles nye: Selveste Richard Wiseman har fått seg blog. Den er bare noen dager gammel, men allerede svært interessant. Wiseman er professor i the Public Understanding of Psychology ved University of Hertfordshire og skepstisk ekspert på parapsykologoi. Dette blir garantert morsomt.

Dessuten har min gamle venn Lord Bassington-Bassington ("Lord of the township of Little Storping in the Swuff") endelig innsett at blogen er rette medium for en mann med hans spredte interesser, sjarmante ører og velvillige sekretær. Det blir garantert ... fascinerende.

Et åndelig nyttår!

Og der var jeg visst tilbake på jobb. Det vil si, egentlig er jeg hjemme og passer barn - grunnet en sånn derre planleggingsdag i barnehaven. Og jeg pleier restene av influensaen som er har vært julens dominerende innslag.

Men P4 har vært på tråden og vil at jeg skal mene noe om at Kanal FEMs Studio 5 har hatt et medium på besøk for at Eli Hagen skulle få kontakt med sin døde bestefar. Og det gjør jeg så gjerne. Det er visstnok første innslag på deres 17.30-sending i dag. (Jeg skal mene noe i opptak i tretiden. Hvilket kan bli underholdende med en ivrig treåring i huset.)

Det er VG som har saken, men bare på papir og jeg har derfor ikke lest den. En hyggelig mann hos P4 leste opp det viktigste for meg, inklusive sitatene fra min kollega Jens Brun-Pedersen, som anlegger en ikke lite irornisk tone.

Dagbladet har derimot en sak basert på VGs sak. (Illustrert med et helt vanvittig bilde.) Og de oppviser nok en gang den kritiske sansen som plutselig later til å ha dukket opp der i huset i møte med slike saker:

Under torsdagens sending av «Studio 5», der Hagen er programleder, prøver den angivelige synske Gro Helen Tørum, kjent fra «Åndenes makt», å få kontakt med Hagens bestefar.

Jeg tilstår å sette stor pris på det lille "angivelige".

Eli Hagen selv er ikke sånn overvettes overbevist:

Hagen var først veldig skeptisk til seansen, der Tørum angivelig får kontakt med en gammel mann som kan ha vært bestefaren hennes.

[...] - Noe av det stemte, og andre ting stemte ikke. Jeg er ikke like skeptisk lenger nå som jeg var før, sier Hagen. Som var ganske sikker på at Tørum ikke hadde vært i kontakt med bestefaren hennes.

Skjønt, hvis hun ikke tror Tørum har vært i kontakt med bestefaren, er det litt vanskelig å forstå hva hun mener med at hun ikke er like skeptisk nå som hun var.

Selv er jeg ikke så forferdelig opprørt over at FEM satser på denslags. Det kommer ikke som et sjokk at trash-TV satser på trash-TV. De er når alt kommer til alt eid av TV Norge, som lenge har sendt den slags søppel. (En vinkling P4 så vidt jeg forstår vil anlegge.)

At en profilert kvinnekanal sender den slags, står i den stolte tradisjonen fra blader som Allers og Norsk Ukeblad, som i årevis har drevet ut fra devisen om at kvinner er gruelig overtroiske og ikke så rent lite trange i nøtta. Så vinklingen er deprimerende, men ingen overraskelse.

Samtidig må jeg innrømme at jeg har en svakhet for medier og god gammeldags spiritisme. Vi snakker tross alt om mammaen til store deler av dagens overnaturlige marked, som siden 1850-tallet har bydd på stor underholdning i form av det ene avslørte mediet etter det andre.

Vi snakker skikkelig, ordentlig, klassiske paranormal juks og fanteri. Det er nesten så jeg blir litt varm om hjertet i ren nostalgi. Alt vi mangler nå er et ouja-brett eller tre. Og noen bankende bordben.