Viri 2

Strappado foreslo at kommentarer må godkjennes før de legges ut. Jeg vil helst unngå dette, men har lagt inn ordbekreftelse. Så fremtidige kommentatorer må streve med å tolke en sånn derre gøyal bokstavformasjon. Jeg er ikke så glad for dette, men inntil viderer er tydeligvis noe slikt nødvendig.

Viri

Det er begynt å dukke opp en del tvilsomme kommentarer på de blogger på Blogspot jeg har noe med å gjøre. De kommer fra registrerte brukere, så det hjelper ikke å begrense tilgangen til å kommentere. Derfor må de lukes ut ettersom de kommer. Jeg sletter dem så snart jeg kan, men dukker det opp kommentarer med teksten "See here" eller lignende, så ikke gjør det.

RIP Larry

Larry Norman er død, melder Vårt land. Norman, som i mange år hadde slitt med elendig helse, var en av kristenrockens store pionerer og, i motsetning til mange av genrens frontfigurer, en virkelig bra låtskriver.

Why should the Devil have all the good music?, spurte han i en av låttitlene sine og han beviste gjennom sin egen produksjon at det ikke stemte. Senest i dag skrålte jeg med til den walisiske trubaduren Martyn Josephs versjon av Six Sixty Six, tidenes beste popsang om antikrist.

Vi var muligens litt uenige om teologi, men trist er det. Bli ikke overrasket om Norman-fan Bjørn Are kommer med mer på Dekodet.

Et gripende farvel fra en døende Norman er å lese her.

Hei Tommeliten!

Hvis dere deler Den Tvilsommes noe anstrengte forhold til Dagbladet, gikk dere sannsynligvis glipp av artikkelen om scientologene og Andrea-Heldal Lunds mangeårig kamp mot dem, gjennom siden Xenu.net, som prydet magasinet deres på lørdag. Nå er den online.

Den er interessant lesning og Heldal-Lund har gjort et genuint imponerende innsats opp gjennom årene. Scientologene er en usedvanlig ubehagelig gjeng å ha på nakken. Trusselen de utgjør mot samfunnet kan dog overdrives, noe særlig tyskerne har et talent for.

Om den etter hvert mye omtalte videoen med Tom Cruise som foredrar om scientologiens gleder, siterer Dagbladet: "Det var denne videoen som fikk den profilerte, tyske historikeren Guido Knopp til å sammenlikne Cruise med naziregimets Joseph Goebbels."

Har Knopp sett en annen video enn meg? Goebbels var en fantastisk retoriker og en stor taler. Cruise mumler, æher, øher og gestikulerer seg gjennom ti uutholdelig kjedelige minutter, nesten blottet for komplette setninger. Tom Cruise er nok mye rart, men han har ikke mye annet til felles med Goebbels enn at begge var/er noen småtasser.

I fremtiden kaller vi ham Tommeliten dere.

Kvantumsrabatt

Skal du voldta noen, bør du få med deg noen venner. For Høyesterett har fastslått at det bør gis grupperabatt for voldtekter. Selv om offerets skader blir langt mer alvorlige når for eksempel fem menn (og en kompis som hjelper til) voldtar etter hverandre, enn når én gjør det, er det fortsatt kun å anse som én skade når erstatning skal utmåles.

De involverte ble derfor i en lavere rettsinstans idømt totalt 200 000 i erstatning, heller enn 100 000 per person, som Høyesterett tidligere har faststt som passende erstatning. Og fire kvinnelige høyesterettsdommere har bekreftet dommen. Jeg skal spare dere for sitatene fra legens rapport.

Det er flere enn voldtekstmennene som fremstår som kriminelle i denne saken ...

Det spennende valget

Helgens store nyhet var selvsagt det uhyggelig spennende presidentvalget på Cuba. Jeg hadde aldri trodd at lillebror Castro skulle vinne ...

Ellers skrudde jeg i vanvare på radioen og havnet i en debatt (i reprise mistenker jeg), mellom Hallgeir Langeland og Torbjørn Røe Isaksen.

Langeland, som til stadighet har nominert ekspresident Castro (hvilke herlige ord, en gang til: ekspresident Castro) til Nobels fredspris, viste som tidligere nevnt hva han er laget av med det herlige sitatet "Demokrati hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?"

Røe Isaksen stilte det opplagte spørsmålet: Gitt at Cuba er et så godt land å leve i som Langeland vil ha det til, var det bare mulig å få til dette gjennom å gjøre landet til et diktatur?

Forskurkingen av Ryel

Det er den siste tiden dukket opp en rekke innlegg i pressen som har det til felles at de fremstiller Anne Lise Ryel som den egentlige skurken i historien om Manuela Ramin-Osmundsens avgang, som dette innlegget av Espen Søbye. Det alle disse innleggsskriverne gjør feil, er at de ikke klarer å holde de ulike stadiene i saken fra hverandre.

Ramin-Osmundsen tullet en smule under ansettelsesprosessen, deri opptatt de begivenheter Søbye kritiserer Ryel for. Det var ikke derfor hun måtte gå av.

Deretter fortalte hun versjon etter versjon til pressen om sin relasjon til Ida Hjort Kraby. Disse var i beste fall halvsannheter og de ble endret ettersom omstendighetene tilsa det. Dette avdekket et heller avslappet forhold til sannheten, som ikke er en statsråd verdig. Men det var heller ikke derfor hun måtte gå av. Tvert i mot, statsministeren gav henne absolusjon for disse semiløgnene og det direkte på norsk TV.

Problemet var bare at dette skjedde på betingelse av at hun hadde fortalt ham den hele og fulle sannheten. Og det hadde hun ikke gjort.

Ryel ringte sin venninne for å sjekke om hun også hadde fortalt om deres samtaler i forkant av ansettelsen. Det hadde ikke Ramin-Osmundsen gjort. Og i motsetning til venninnen, forstod tydeligvis Ryel at tiden var forbi da man kunne slippe unna med å feie sannheten under teppet, og hun overtalte Ramin-Osmundsen til å innrømme at hun allikevel ikke hadde fortalt alt.

Det hjalp ikke på saken at det Ramin-Osmundsen ikke hadde fortalt, var nettopp av den type ting hun hele tiden, også overfor statsministeren, hadde insistert på at ikke var skjedd.

Og derfor måtte Ramin-Osmundsen gå av: Fordi hun hadde løyet for sin sjef, og dergjennom for hele landet, ved å si at hun nå hadde fortalt alt. Hun kunne sluppet unna de to første stadiene i saken med statsrådsposten i behold, hun kunne bare slippe unna den siste hvis hennes medsammensvorne var gått med på å holde den unna offentligheten for all fremtid. Og det var i meste laget å be om.

Kanskje ville hun måttet gå uansett. Kanskje ville en avsløring av samtalen med Ryel på et tidligere tidspunkt uansett tvunget frem hennes avgang. Det er fullt mulig, men jeg tviler. Da ville hun i så fall måttet gå fordi hun hadde tullet med ansettelsesprosessen, ikke fordi hun var tatt i løgn. For pressen og for statsministeren. Da ville hun igått med et snev av ære i behold, heller enn å bli kjeppjaget ut av regjeringen av en statsminister så rasende som en mann med aggresjonshemninger kan være.

Ryel er ingen skurk i denne historien. Hun er den som skjønte at saken var gått for langt og at tiden var inne for en smule ærlighet og som klarte å overtale en person som var i ferd med, for å ty til en metafor fra den andre siden av livssynssfæren, å miste sin sjel.

Ryel er den ene personen som fremstår med en smule ryggrad og med et innslag av moralsk ryggrad i denne triste affæren. Hun er det nærmeste den kommer en helt. Det sier muligens mest om de øvrige aktørene.

The Rowan-bird

Apropos debatten om Rowan Williams og hva han må ha sagt og ikke, klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å, eh, låne denne tegningen av Peter Brooks fra The Times.

Fra det dystre dyp

I aften slås nok en gang dørene opp for Kjettersk kjeller (hvor jeg for ordens skyld har et beskjedent styreverv) og dere inviteres ned i dens dystre dyp for å lytte til vise ord og lystig musikk.

Ordene står den svenske religionsviteren Per Faxneld for. Han snakker under tittelen Mørkets apostler: Satanister og Lucifer-beundrere før Church of Satan. Navn som Blavatsky, Strindberg og Steiner kan komme til å bli nevnt ...

Musikken er ved to glade piker som går under navnene DJ Forvridd og DJ Molefunken. Stedet er Den gode café i Fredensborgveien og dørene åpner 19.00.

I aften vil det også bli annonsert at kjelleren (i kompaniskap med sin uskikkelige lillesøster Absalong i Bergen) lanserer sitt eget dystre hjørne av blogosfæren: Cellarium Hereticum. Det later til å bli lystig. Som det står å lese: Du trenger ikke la alt håp fare for å tre inn her, men du verden som det hjelper ...

Fornuftens forkjempere

Alle som oppriktig tror at ateister, og særlig organiserte ateister, med nødvendighet er dannede rasjonalister preget av velvilje og evne til selvkritikk, anbefales å ta turen over til Fri tanke og ta en titt på Even Grans udmerkede artikkel om amerikansk ateistbevegelse ...

Demokraten Hallgeir

Sitatet er allerede i ferd med å få klassikerstatus. Her er SVs Hallgeir Langeland til Dagbladet om Castro, Cuba og de derre irriterende demokratigreiene:

- Demokrati hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?

Og det forklarer muligens SVs venstresides forhold til demokratiske fattede vedtak i partiet og den slags uvesentligheter ...

Kjetterske foredrag

I Bergen i dag? Da går du på Absalong og hører Per Faxneld snakke under tittelen "Mørkets apostler: Satanister og Lucifer-beundrere før Church of Satan".

Så tar du toget til Oslo i morgen og hører Faxneld snakke om kampsport og religion på Humanismens hus i morgen kveld.

Og så besøker du Kjettersk kjeller på torsdag, hvor han har reprise på de mørke apostlene.

Forby, forby!

Fri tankes tidvise kommentator Øyvind Strømmen har en interessant kommentar på iNorden, om Muhammed-tegninger og norsk ytringsfrihet. Hans poeng er at man altfor lett slutter fra at noen kritiserer noe til at de ønsker å forby det de kritiserer.

Her setter han fingeren på et av de merkeligste trekkene ved norsk offentlighet (og en av mine gamle kjepphester): At nordmenn later til å ha som defaultsetting nettopp denne feilslutningen, at enhver kritikk er et fordekt ønske om å forby.

Poenget kan derfor ikke gjentas ofte nok: Det at man kritiserer et fenomen, for eksempel religiøst begrunnet omskjæring av gutter, hijabens politiske overtoner eller venstresidens romantisering av diktatorer, for å ta tre saker fra min egen katalog, betyr ikke at man ønsker å forby det.

Man kan ønske å forandre samfunnet, uten at man derfor nødvendigvis vil ty til rå makt for å gjøre det. Det kalles demokrati. Og det forutsetter en fri og åpen debatt, der man lytter til hva folk faktisk sier, heller enn å tillegge dem motiver.

Farvel Fidel

Først er man syk. Så må man jobbe som en hund fordi man har vært syk og det kun er to uker til Humanist skal til trykkeriet. Sukk. Dere gjør med andre ord klokt i ikke å forvente de helt store blogosfæriske krumspringene fra mitt tastatur med det aller første. Dobbeltsukk. Og jeg som så gjerne vil mene noe om moral.

Anyway. Livet er kort. Man må velge sine kamper. Og man må unne seg sine gleder. Jeg har derfor tenkt å unne meg den glede å glede meg over at Fidel Castro går av som president. I hvert fall i et døgns tid.

Så kan jeg i morgen begynne å minne meg selv på at selv om det er hylende morsomt at han går av for å slippe til yngre krefter, nærmere bestemt lillebror på 76, så er det i grunnen ikke morsomt i det hele tatt.

Og der gikk hun

Og der gikk Manuela Rasmin-Osmundsen. Som jeg for to dager siden sa hun kom til å gjøre. Allerede da var det tydelig at hun gikk fra skanse til skanse og at hennes forhold til sannheten var hva hun til enhver tid trodde hun kunne slippe unna med. At hun i tillegg hadde tirret på seg VG med sin arroganse og mangel på respekt for pressen, gjorde det klart at det kun var et tidsspørsmål før hun forsvant.

Hun hadde forsåvidt ikke gjort noe veldig alvorlig, det er til og med godt mulig hun ansatte den beste kandidaten (det får vi aldri vite). Men det er tydelig at hun har et svært avslappet forhold til sin egen rolle og til ansvaret som følger med den. Slik også UDI-saken viste. Jeg var neppe den eneste som satt og ventet på at hun skulle rote det til for seg.

Stoltenberg burde aldri gitt henne den posisjonen han gjorde. Ikke fordi hun er innvandrer, ikke fordi hun er farvet, ikke fordi hun er kvinne og ikke fordi hun er ung. Men fordi hun har denne sjeldne evnen til å forandre et problem til en katastrofe uten en gang å prøve på det.

Hva biskopen sa

Harald Hauge har tatt på seg den heroiske oppgaven å forklare hva erkebiskop Dumbledore, nei, vent, Rowan Williams mener jeg, egentlig sa om samfunnet og sharia og den slags.

Forfølgeri tra-la

Den Tvilsomme sliter med et eller annet tvilsomt og er heller laber på bloggefronten.

En av de store ulempene ved å være syk, er at man har god tid til nyhetene. Og da blir man lett en smule deprimert også. Ramin-Osmundsen-saken har satt sitt preg på de siste dagene og jeg har rolig telt ned for meg selv i påvente av påstanden om at hun blir forfulgt på grunn av kjønn og hudfarve.

Hablog har nå gjort meg oppmerksom på Ekspedisjonssjef Hæge Andenæs i Miljøverndepartementet, som beskriver seg som venn av både Ramin-Osmundsen (hvilket Ramin-Osmundsen selv neppe vil være enig i, listen ligger som kjent høyt for å være venner med henne) og nyutnevnt barneombud Ida Hjort Kraby.

Hun legger til at hun ikke er en nær venn. Det tror jeg så gjerne. Hun sier uansett følgende til VG:

– Det er ubehagelig å se hvilket press Manuela som ung kvinne med innvandrerbakgrunn utsettes for. Jeg tror ikke det samme ville skjedd en etnisk norsk mann i 50-årene.

Sånn. Der var det på plass. Og sannelig er hun ikke diskriminert fordi hun er ung også. Det er umulig ikke å sitere Hablogs egen kommentar til kommentaren:

Ja, jeg lurer på hva folk som Victor Norman, Gerd-Liv Valla, Per Sandberg, Tore Tønne, Gro Harlem Brundtland, Per Borten, Jan P. Syse og Terje Rød-Larsen ville sagt om denne påstanden.

Tvilsom lesning

P. J. O'Rourke er en av Den Tvilsommes gamle helter. Det er vanskelig ikke å like en mann som gir ut bøker med tiler som Give War a Chance og Republican Party Reptile.

Jeg kom (via, av alle absurde ting, en amerikansk frimurer-blog) over en side med O'Rourke-sitater og ble over evne fristet til å dele et par av dem, så har dere noe å more dere over mens vi venter på at Manuela Ramin-Osmundsen skal gå av:

Om barn (og gullfisk): Humans are the only animals that have children on purpose with the exception of guppies, who like to eat theirs.

Om dop (og skolevesenet): Drugs have taught an entire generation of Americans the metric system.

Og til slutt om lesestoff: Always read stuff that will make you look good if you die in the middle of it.

Og skal dere følge det rådet, bør dere sikkert raskest mulig komme dere over på en annen blog.

Homosnu? Uhu!

"Likekjønnede" og "ulikekjønnede" ekteskap fremstår fortsatt som de to mest hjelpeløse forsøkene på språklig fornying på lenge. Vårt land når ikke helt opp, men de leverer et riktig festlig tilskudd til det norske språk med overskriften KrF kritiserer Kleppas homosnu.

Med og uten gud

Bjørn Are Davidsen har, i tillegg til flittig å kommentere i debatten rundt mitt innlegg Moral uten gud, skrevet et interessant tilsvar på sin egen blog, kalt Moral med Gud?

Jeg planlegger et større tilsvar til flere av innleggene i debatten og håper å ha det på plass i løpet av et par dager. I mellomtiden burde det være nok å tygge på i Bjørn Ares innspill.

Ja, det har han

Jeg har lenge hatt en viss sympati for erkebiskopen av Canterbury. Om ikke annet så fordi det å lede den anglikanske kirke må være verdens verste jobb ...

Om hans utspill om at aspekter av sharia må innføres i britisk rettsvesen, er jeg derimot aldeles enig med Ruth Gledhill i The Times, som spør "Has the Archbishop gone bonkers?"

Et kjekt tilbud

Mitt medlemskap i The Folio Society er blant de få former for virkelig luksus jeg unner meg. En pakke derfra ankom i dag (etter å ha blitt fryktelig forsinket, fordi jeg glemte å melde adresseendring til dem), og jeg er så lykkelig som man kan være med bihulene fulle av en eller annen uhumskhet.

En kjapp kikk innom nettsidene deres (fordi man ikke kan leve uten deres nye utgave av M.R. James' samlede noveller) avdekker at de har et spesialtilbud for oss medlemmer på de siste femti faksimileutgavene av The Domesday Book.

Og jeg bringer nyheten videre. I fall dere har sekstusen syvhundre og femti pund dere ikke vet hva dere skal gjøre med ...

Moral uten gud

Bjørn Are Davidsen har kommentert mitt innlegg Ateisten og litteraturen. Der skriver han blant annet om sin ungdoms forestillinger om humanismen (og om det harde møtet med virkeligheten):

”For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode.”

Det er en ideell beskrivelse jeg tror mange humanister vil kunne si seg enig i. (Selv om noen nok vil ha større problemer med neste setning: "I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.")

I sin nye bok, Svar skyldig? (som det er god grunn til å lese for alle humanister og nyateister med behov for noe å bryne seg på), tar Bjørn Are opp problemstillingen han antyder i formuleringen "uten ... grunnleggende fundament for moral og erkjennelse".

Jeg leser ham dithen (dette etter hukommelsen, og den er som kjent et svikefult informasjonslagringssystem ...) at han - i det minste antydningsvis - stiller spørsmål ved om man egentlig har moral når den er uten slikt fundament.

Dette er en urgammel diskusjon og jeg er over evne fristet til å klippe, lime og spikke til fra min egen artikkel i antologien Verdier og verdighet:

Hvis gud ikke eksisterer, er alt tillatt, blir det ofte hevdet – gjerne med henvisning til Dostojevskijs Ivan Karamazov. Med andre ord: Hvis det ikke er noen gud der ute til å bestemme hva som er rett og galt, kan vi alle gjøre hva vi vil.

Ivan Karamazov har bare delvis rett: Alt er tillatt hvis gud er død, men bare i den forstand at det uten en gud ikke lenger er noen fasit. Det er ingen lovgiver der ute som har gitt det endelige svaret på hva som er rett og galt, det er ikke lenger noe ” grunnleggende fundament for moral og erkjennelse,” for å bruke Bjørn Ares ord. Og det er ingen hinsidig straff, ingen dommer som kan sende oss til himmel eller helvete. (Hva nå det måtte bety.)

Men selv om det nå skulle finnes en gud som påla oss regler for ondt og godt, hvordan kom denne guden frem til disse reglene i utgangspunktet? Spørsmålet er ikke nytt – det har vært diskutert siden lenge før Dostojevskijs dager.

I en av Platons dialoger spør Sokrates om hvorvidt gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det. Det første impliserer at det finnes grunner til å hevde at det gudene velger faktisk er godt. Det andre innebærer at hva som helst er godt, bare gudene velger det. Hvis gudene bestemmer seg for at tortur er en god ting, vel så er det det.

Eksempelet viser hvorfor den andre varianten er absurd: Vi anser tortur som noe ondt og selv ikke gudene kan gjøre det til noe godt. Vi aksepterer ganske enkelt ikke at gudene (eller Bush-administrasjonen) kan opphøye det onde til noe godt, utelukkende ut fra sine egne innfall. Det må altså finnes separate etiske argumenter, uavhengig av gudene, for hva som er godt og ondt.

Med andre ord må det første alternativet være det rette: Gudene velger det gode fordi det er godt, og grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis. Det er ikke slik at drap er en ond ting fordi gud forbyr det. Det må være omvendt – gud forbyr drap fordi det er en ond ting. Hvis ikke kunne han like godt besluttet at drap er en god ting.

Det finnes med andre ord etiske argumenter som er uavhengige av religion. Hvilket igjen innebærer at det kan finnes moral uten gud/er.

Moral handler da ikke lenger om påbud, men om refleksjon. Hvis gud er død er det opp til oss å avgjøre hva som er rett og galt, ondt og godt. Men det betyr ikke, slik det gjerne hevdes fra religiøst hold, at vi i fravær av en gud er aldeles uten rettesnor i moralske spørsmål. Det betyr heller ikke at lover, normer og moral ikke lenger har noen plass i den menneskelige tilværelse.

Mennesket er av natur et flokkdyr. Vi har gjennom evolusjonsprosessen utviklet oss i samfunn med andre skapninger. Det har aldri levd noe grunnleggende ensomt, frittstående menneske, som så – på rasjonelt vis – har inngått en samfunnskontrakt med menneskene rundt seg.

Det at vi av natur er samfunnsvesener har hele tiden forutsatt normer for omgang med andre. Dette er grunnlaget for lover, regler og normer slik vi kjenner det fra et moderne samfunn. De er grunnleggende deler av fenomenet mennesket.

Vi har utviklet evnen til empati – til å leve oss inn i andre menneskers situasjon – og til omsorg for andre. Dette er evner som kommer til uttrykk i vår samvittighet, noe som gjør oss til moralske vesener. Empati og omsorg er grunnleggende deler av hva det vil si å være menneske. Å være uten disse evnene er symptomer på psykisk sykdom.

Mot alt dette kan man innvende at det gud gjør ikke først og fremst er å gi regler for rett handling (det tilhører i hovedsak det gamle, ikke det nye testamente), men et sett grunnleggende prinsipper, det Bjørn Are kaller et grunnleggende fundament for moral og erkjennelse. Som at mennesket er skapt i guds bilde og derfor har i seg en gnist av det guddommelige. Noe som er utgangspunktet blant annet for mange kristnes motstand mot dødsstraff og abort.

Og da er jeg i grunnen enig med ham. Her er vi i mine øyne ved den grunnleggende forskjellen mellom kristendom og humanisme. Humanister må klare seg uten slike fundamentale prinsipper. Eller rettere sagt: Vi må bygge vårt eget fundament. Og akkurat det er et ganske heroisk prosjekt – med en klar appell til romantikerne blant oss ...

Selveste Sherlock

58 prosent av britene svarer ja på spørsmålet om hvorvidt Sherlock Holmes har levd. Og alle er nok en gang skjokkerte over hvor dumme folk er.

Det eneste jeg lurer på er hvor de 42 prosentene som mener han ikke har levd, har fått denne absurde ideen fra. Den store detektivs eksistens er da vitterlig grundig og uimotsigelig dokumentert gjennom John H. Watsons mange udmerkede skildringer av sin venns eventyr ...

Og hvem er denne Churchill alle bråker sånn om?

Ateisten og litteraturen

Jeg har lyst til å følge opp en formulering av Harald Hauge, fra hans omtale av Dawkins' The God Delusion, som jeg omtalte for et par poster siden.

(Jeg planlegger flere refleksjoner av denne typen i tiden fremover, skrevet fort og gæli, slik bloggen som genre fordrer, først og fremst med utgangspunkt i ting jeg finner problematisk i egne artikler og i Norsk humanistmanifest 2006. Jeg anser det som en særlig underholdende idrett å finne svakheter i mine egne skriverier.)

Hauge skriver: "Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende."

Jeg ser klart at det må se sånn ut fra Hauges ståsted som prest, og jeg er på sett og vis enig i at ateismen er et modig ståsted, i den forstand at den ikke byr på særlig med trøst for mennesker i utsatte situasjoner og i møtet med døden. Dette antyder samtidig en av de største svakhetene ved ateismen og ved dens positive fremtoning, humanismen.

Som min gode venn og tidligere kollega Terje Emerland har påpekt, er humanismen en godværsideologi. Den har i liten grad gode svar å gi til mennesker i eksistensielt vanskelige situasjoner. Ikke fordi vi ikke gjerne så at det fantes slike svar, men fordi vi ikke tror det gjør det. Det vil si, vi tror ikke det finnes noen gitt mening som kan fungere trøstende for mennesker i slike situasjoner . De, som mennesker flest, må selv skape sin mening.

Her står vi ved det jeg mener er den egentlige svakheten. (Det foregående er bare, med ateistiske øyne, slik det er.) Humanismen har lagt ned svært liten innsats i å hjelpe mennesker med å skape slik mening, uavhengig av hvilken livssituasjon de måtte befinne seg i. Å be mennesker om å skape mening i sitt eget liv, er et stort krav å stille. Da burde vi, i langt større grad enn vi har gjort, gitt dem noe å bygge denne meningen av.

Richard Norman bruker siste kapittel av sin bok Humanisme (det beste kapitlet i den beste boken om humanisme jeg har lest) på å redegjøre for den rolle han mener litteraturen kan spille for mennesker i å gjøre sitt eget liv meningsfullt. Jeg er helt og holdent enig med ham, men samtidig ser jeg klart at dette er en stor utfordring.

Normans poeng er at kunsten generelt og litteraturen spesielt må være de primære byggestenene i denne meningsskapingen. Da har humanister en enorm jobb foran oss med å si noe om hvilke deler av kunsten og litteraturen vi tror kan være gode stener i dette byggverket. En jobb vi gjerne snakker om, men som vi ikke en gang har begynt på å gjennomføre.

Jeg er, på bakgrunn av dette, litt usikker på om ikke Hauge oppfatter ateister som modigere enn vi er. I en viss grad tror jeg det ganske enkelt handler om at vi er flinke til å overse noen av de utfordringene livssynet fører med seg. Å stirre meningstomheten i hvitøyet er en modig handling, men bare hvis man tar inn over seg hva dette innebærer for hver enkelt av oss. I dag er vi altfor flinke til å vri samtalen over på noe ganske annet når slike utfordringer stikker hodet opp.

Norsk humanistmanifest 2006 sier det slik: "Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser."

Jeg tror ikke vi humanister har vært på langt nær flinke nok til å ta innover oss at fellesskapet her også betyr oss. Det er vi som sier at tilværelsen er uten forutbestemt mening. Da må vi også ha noe å gi til den som ønsker hjelp med å "... leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser". For ingen av oss lever i et vakuum. Og ingen kan skape mening av ingenting.