torsdag 25. juni 2009

Nøtter fra posen ytterst til venstre

Jeg har nettopp lest Øyvind Strømmens udmerkede bok Eurofascism, hvor han ser nærmere på "ytre høyre i dress". I en kommentar i Fri tanke snur han seg 180 grader rundt, og leverer en kostelig analyse av aller ytterste venstre i norsk politikk. Sitat:
Blant dem som deltar i KPml er ML-gruppa Revolusjon, som tidligere var en aktiv fraksjon innad i RV. Gruppen gir ut tidsskriftet Revolusjon, som marxistleninisten Sylfest Haug treffende omtaler som «et fristed for marxist-leninister som ikke har brutt med den store arven etter Stalin». Den samme Haug synes konflikten mellom TF og KPml er trist. I «Friheten», avisen til Norges Kommunistiske Parti (NKP), oppfordret han i et innlegg til samarbeid i den marxistisk-leninistiske leiren. Men «når enkelte i Tjen Folket påpeker feil hos Stalin» steiler Haug. «Selvfølgelig var Stalin ikke feilfri, men det var heller ikke Mao Zedong, eller Enver Hoxha».
Det er, som Øyvind lakonisk påpeker, "... en ypperlig kandidat til prisen for årets understatement".
_____

24 kommentarer:

P sa...

Ytterste høyre og ytterste venstre er ikke diametrale motsetninger - de møtes i den svarte enden av sirkelen.

Even Gran sa...

Ja, det var virkelig en glitrende god kommentar! Takk skal du ha, Øyvind! :-)

Øyvind Strømmen sa...

Takk til både den Tvilsomme og til Even. Hyggelig å bli satt pris på.

Didrik Søderlind sa...

Hyggelig med litt bakgrunnsmateriale i forhold til min egen kommentar. Men mest hyggelig med en disseksjon av disse menneskene. Takk!

Virrvarr sa...

@Øyvind Strømmen:

Jess, sånn er det. Jeg liker at du greier å beskrive forholdene mer presist enn det sladrespaltistene i Klassekampen greier selv.

Jeg må muligens blogge/skrive kommentar/et eller annet om dette selv. Jeg er jo tross alt medlem og kjenner hele greia fra innsiden.

Øyvind Strømmen sa...

Svar til virrvarr:

Det er i grunnen enkelt å følge med siden aktiviteten på nettet er stor. Jeg orket riktignok lenge ikke å lese så mye på disse nettsidene, men samtaler med "sentralt plasserte kilder" (dvs. ikke særlig sentralt plasserte kilder, men iallfall noen godt informerte) pirret nysgjerrigheten min og jeg har fulgt en del med på ytre venstrekant de siste månedene.

Bergens Tidende har på meg virket å ha en bedre dekning av dette enn KK, men nå skal det sies at jeg leser BT oftere enn KK, også. De trykket også et møtereferat fra et hemmelig fraksjonsmøte før Rød Ungdom, et fabrikat TF hevder er fabrikert. Det hele er rene spionromanen.

En blogg eller kommentar fra deg om dette ville iallfall jeg sette stor pris på.

Mad Mullah Hastur sa...

Glimrande stykke arbeid!

Det er nesten litt for underhaldande å følgje med på den gjengen, og deira debattar.

Takk for bra kommentar, det var ei sak som måtte skrivast.

ViggoStrømme sa...

Underholdende, jo forsåvidt.
Klarer allikevel ikke å fri meg fra følgende tanke: Når nutheads fra venstresiden lirer av seg menneskefiendtlig totalitarisme blir det sett på som komisk, underholdende og naivt. M.a.o. ufarlig, tross alt.

Det er derfor kulturlandsakpet i Norge er invadert av AKPere som, flinke som de kan være, har de mest bisarre og autoritære politiske ideer. Aslak Sira Myhre. Sigur Allern. Liv Jørgensen. Finn Sjue. Jan Bøhler. Gerd Liv Valla. Marte Michelet.

Med det enkle logiske utgangspunktet at disse personene har vært ankerstøtter for monstrøse regimer som har tatt livet av betydelig flere mennesker enn all verdens fascistregimer, virker det pussig at de slipper av kroken så lett.

Det er sikkert mulig at en høyreradikaler kunne få seg en jobb i kultureliten, men det er helt utenkelig at han ville få en slik jobb uten å bryte klart og tydelig med sin fortid, både moralsk og politisk, for ikke å snakke om at han selvsagt måtte bryte alle bånd med "rørsla". Det skulle da bare mangle.

Sylfest Haug blir sikkert en respektert debattredaktør i en hovedstadsavis som på julebord vil le og skryte av hvor bra ideen var om å henge borgerskapet opp i lyktestolper.

Arnfinn Pettersen sa...

Viggo: Det er absolutt en paradoks. Og det er et paradoks som bør påpekes gang etter gang. Men det må IKKE bli (som det av og til gjør) et argument for at høyreekstreme holdninger er greit. Det er et argument (og et godt et) for at venstreekstreme holdninger ikke er det.

Jeg synes alle på listen din bør holdes ansvarlige for sine meninger. Og jeg synes hverken Myhre eller Allern burde ha de jobbene de har.

Når det er sagt, er det verdt å minne om at norsk ytre venstre bare har hatt det i kjeften. Den politikse terroren vi har opplevd i Norge har kommet fra ytre høyre. Det utgjør en viss forskjell.

Forskrudde guttunger som har gått seg vil i absurde ideer og sitter og laller om dem blant sine egne, ER tross alt litt søte (jfr. objektivistplagen). Forskrudde guttunger som omsetter ideene sine i vold er ikke søte.

Mad Mullah Hastur sa...

Eg ler av skrullebukker både til høgre og til venstre eg, så Viggo treff ikkje heilt meg. Plages heller ikkje av at nokon med ein høgreradikal bakgrunn for ei sentral stilling, like lite som eg plagast av at Myhre eller Allern gjer det. Det er korleis dei gjer jobben sin som er viktig for meg, ikkje kva dei gjorde i si fortid. Denslags prat smakar av god gamaldags arbeidsnekt, noko eg finn udemokratisk.

Arnfinn Pettersen sa...

Mulle: Skrullebukker ytterst til høyre er for all del også ofte ganske lattervekkende.

Angående Allern (Myhre er et mindre alvorlig tilfelle):

Når UiO skal ansette sin ENESTE professor i journalistikk, synes jeg oppriktig at vedkommendes holdning til pressefrihet er et avgjørende punkt.

Det er ikke et spørsmål om politisk yrkesforbud, men om vedkommende er KVALIFISERT til jobben.

Så lenge han ikke tydelig har tatt avstand fra den, mener jeg Allerns fortid som eksplisitt motstander av demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet gjør ham ukvalifisert til jobben.

Mad Mullah Hastur sa...

Jada, eg skjønner det, men då spør eg: Har han i sitt professorat gjort noko som tyder på at han ikkje har lagt den slags vissvass bak seg?

Eg kjenner han ikkje personleg, så eg vel å ikkje uttale meg om han så mykje. Eg veit at folk kan endre seg, det er alt eg veit.

ViggoStrømme sa...

Er nok ikke helt enig med Pettersen at forksjellen mellom sinnelagsetikk og konsekvensetikk er så stor. Når det gjelder intensjoner omsatt i handling har han selvsagt rett.
Det går ann å snu åpå det også. Er det nldvendigvis den som trykker på avtrekkeren som er den største synderen? Er Allern og Steigan "søte" og fratatt fra skyld når de hyller massemordet og reiser ned for å klappe drapsemennene på skulderen?

Det er noe grunnleggende moralsk fordervelig over realtivt opplyste middelklasseborgere som sitter og planlegger drap på medborgere for å få gjennomslag for å innføre diktaturet i et demokrati. Det bør ikke unntales.

Hva med skrivebordsmordet? Det bør være mulig å trekke strikken så langt som å påstå at bejublingen av Stalin og Pol Pot, tilstedværelsen osv, bidro til å styrke potensen i massemordet.

Ask Burle sa...

"Plages heller ikkje av at nokon med ein høgreradikal bakgrunn for ei sentral stilling, like lite som eg plagast av at Myhre eller Allern gjer det."

Kindly remind us hvilken høyreradikaler som har fått en høytravende stilling i det offentlige de siste årene!

Er det det derre tidligere Boots Boys-medlemmet som endte opp som i ambulansetjeneste i Oslo du tenker på?

Mad Mullah Hastur sa...

Ettersom det ikkje plagar meg, så sitt eg heller ikkje og overvakar det. Seier ikkje det seg sjølv?

Øyvind Strømmen sa...

@Viggo Strømme:

Både høgre- og venstreekstremistar kan vera underhaldande. Stundom er det å le den aller beste reaksjonen.

Eg kjende ein gong ein kar som stemte Frp og som sa at han hadde vore meir radikal i sin ungdom. Han meinte ikkje at han hadde sprunge rundt med palestinaskjerf og Maos lille røde, kommentaren kom etter eit innslag om ei eller anna nazisekt på fjernsynet der han tydelegvis kjende att gamle vener.

Fyren var iferd med å fullføra ei utdanning som eg reknar med har gjeve han ein ålreit jobb i det private næringslivet. Kanskje har han blitt Høgre-mann no. Eller senterpartist. Kva veit eg. Politisk ståstad er heldigvis verken medfødd eller statisk.

Når det er sagt: Eg skal vera den siste til å hevda at tankegodset til desse folka til venstre for ytterst til venstre i norsk politikk er ufarleg. I all hovudsak er dei parodiske og tannlause, men det ideologisk grumset som ligg der har såvisst potensiale til å inspirera både vald og rein terrorisme. Eg har sett kva ein del av desse folka skriv om arbeidarkrig, osv. Det er lesning eg vil skjøna godt om PST også føl med på.

Når det gjeld Pol Pot så var det langt fleire enn Pål Steigan som støtta han etter at det vietnamesiske kommunistiskregimet gjekk inn og stogga fyren (og det i strid med den såkalla folkeretten). Ein eller annan plass har eg liggjande ein invitasjon til ein demonstrasjon som vart arrangert like etter den vietnamesiske invasjonen, og der var både høgrefolk og folk frå Venstre (partiet) med på laget.

"Sylfest Haug blir sikkert en respektert debattredaktør i en hovedstadsavis som på julebord vil le og skryte av hvor bra ideen var om å henge borgerskapet opp i lyktestolper."

Haug er meir for veteran å rekna i denne rørsla. At han skulle få ein slik jobb er nok, for å seia det slik, heller tvilsamt.

ViggoStrømme sa...

Kjære Øyvind Strømmen!
Hvis du forsøker å skape balanse i regnskapet, så gjerne for meg.
Å påstå at fenomenet "fellow travelling" i etterkirgstida er jevnt fordelt over venstre og høyresiden er bare tåkelegging av fakta: I all hovedsak er dette et fenomen forbeholdt venstresiden. selvsagt finnes det mange gærninger på høyresiden også. men de er ikke organsiert ideologisk, ikke preget av kvasireligiøs persondyrkelse og ikonografi osv. Medløperiet på venstresiden var (og er) systematisk, noe som har opphave i sosialismens historiesyn: å h hevd på den historiske utviklingen, historisk dialektikk og voldsromantikk. Nerven i venstresosialismen er jo at paradiset er i emning basert på klassekamp. The revolution is always eminent. Da er det bare å hoppe på det neste og beste sosiale ekseperimentet. Jo mer radikalt (det vil si voldelig) jo bedre for fortiden skal røskes opp med rota.
Overført på ekskatalogisk religion er de best å sammenligne med Jehovas Vitner: De venter stadig vekk på dommedag for å sitte slukøret tilbake når den ikke kommer. Så er det "på an igjen".

Nå er det Hizbollah og Hamas som er de største heltene. KOmbinert med 11. september konspirasjoner, en dæsj antisemittisme og overbevisning om at politisk islam er den nye revolusjonens spydspiss.

Snakker om å sage over den greina en sitter på...



Sylfest blir nok ikke debattredaktør nei. Det har du nok rett i.


Ellers takk for en god artikkell.

Øyvind Strømmen sa...

Når det gjelder høyresidens og forsåvidt hele det norske politiske etablissementets støtte til Pol Pot var dette ikke basert på "fellow traveling", der var AKP (og noen enda mindre og enda mer sekteriske grupper) alene.

Men det er altså slik at det å støtte ble rimelig utbredt etter at han ble kastet, muligens fordi det var det vietnamesiske kommunistregimet som veltet Røde Khmer-regimet. Den støtten som ble gitt fra det offisielle Norge etter dette var praktisk sett av langt større betydning enn venstreekstremistenes blodrøde svermeri. Den var ikke farlig for nordmenn. Men den var farlig for kambodsjanere.

For å oppsummere litt: I januar 1979 veltet vietnamesiske invasjonsstyrker det kambodsjanske terrorregimet. 10. januar stod en annonse på trykk i Dagbladet: «Demonstrasjon fra Universitetsplassen».

Parolene for demonstrasjonen var blant annet «Vietnam ut av Kampuchea» og «Støtt frigjøringskampen i Kampuchea».

Mer interessant er navnene under, blant disse finnes stortingsrepresentanter fra flere parti, blant annet Odd Einar Dørum (V). Daværende formann i Unge Venstre og et sentralstyremedlem i Unge Høyre er også med, sammen med odeltingspresident Per Karstsen, generalkonsul Alf R. Bjercke, generalløytnant Odd Bull og flere. Bak det hele stod AKP.

Frem til dette hadde høyresiden vært ivrige kritikere av Røde Khmer (som seg hør og bør). Men -etter- dette gikk høyresiden i tospann med ml-bevegelsen for å bringe Pol Pot og hans kumpaner tilbake til makten.

«I den babelske forvirringen oppsto det en merkelig form for allianse mellom de tre Pålene – Pol Pot, Paul Thyness (H) og Pål Steigan», skriver Rolf Tamnes i Norges utenrikspolitiske historie.

I 1979 burde Røde Khmer ha forsvunnet ut av bildet for godt. De burde ha landet på historiens skraphaug. Slik gikk det ikke. Det som skjedde kan vanskelig kalles noe annet enn en redningaksjon. Røde Khmer fikk penger, våpen, militære rådgivere og endatil mulighet til nyrekruttering, også med tvang, i flyktningeleirer i nabolandet Thailand. Bak det hele lå et kynisk stormaktsspill fra to land, Kina og USA. Sistnevnte fikk norsk støtte også i dette.

Jeg mener at det er nødvendig å diskutere venstreekstremisme, og å konfrontere denne. Men når det gjelder den evinnelige AKP/Pol Pot-debatten, ja, så er det flere sider som burde diskuteres. Og som i motsetning til AKP ikke blir diskutert annethvert år.

Øyvind Strømmen sa...

"Selvsagt finnes det mange gærninger på høyresiden også. men de er ikke organsiert ideologisk, ikke preget av kvasireligiøs persondyrkelse og ikonografi osv."

Den kvasireligiøse persondyrkelsen er det mindre av (med unntak i hitlerdyrkende miljøer, de finnes fremdeles, og har antagelig like stor oppslutning som stalinistiske miljøer, dsv. nær null), men det finnes definitivt ideologisk organisering på ytterste høyrekant; selv om denne - til liks med den ytterst til venstre - er preget av stadig fraksjonering, interne konflikter og "ikke god nok stalinist/nasjonalist"-konflikter.

I europeisk sammenheng er ekstremhøyre både bedre organisert og farligere enn ekstremvenstre. I Norge har bruken av politisk vold fra ytre høyre også vært grovere enn den fra ytre venstre, mens den sistnevnte har vært størst i omfang.

ViggoStrømme sa...

”Når det gjelder høyresidens og forsåvidt hele det norske politiske etablissementets støtte til Pol Pot var dette ikke basert på "fellow traveling", der var AKP (og noen enda mindre og enda mer sekteriske grupper) alene.”
-I tillfellet Pop Pot ja. Det hadde allikevel vært interessant å se hvor mange venstreradikalere som aktivt protesterte mot Pol Pot. Så vidt meg bekjent var det ingen store markeringer mot Pol Pot fra ellers demonstrasjonsvillige raddisser. For øvrig et fenomen jeg har skrevet om her tidligere: Hvorfor demonstrerte og demonstrer ikke venstresiden mot forbrytelser begått av kommunistregimer? Hvorfor må Israel eller USA være involvert før vi ser dem i gatene? Er empatien for mennesker i nød kun forbehold de som lider under erkefiendens regime? Hvis det er solidaritet, medmenneskelighet og et positivt menneskesyn som er generator i venstresidens aktiviteter, hvorfor så lite omtanke for Zimbambwe, kurdere som ble gasset under Saddam eller demonstrasjonene i Iran som foregår i disse dager? Min hypotese er at norsk venstreside ledes av ideologiske dogmatikere. Det er ikke kjærlighet og altruisme som vekker følelser hos venstresiden, men hat og sinne mot klassefienden, selve den revolusjonære livseliksir. For meg fremstår store deler av venstresidens nestekjærlighet som rene abstraksjoner, eller semantiske størrelser som gjør seg i et slagord eller på en banner. Men det er heller ikke så merkelig da venstresiden, som gode kommunitarister, alltid har tilbakevist individualismen. Mennesker er ingenting uten felleskapet og felleskapet består ikke av individer, men av en ide.


”Mer interessant er navnene under, blant disse finnes stortingsrepresentanter fra flere parti, blant annet Odd Einar Dørum (V). Daværende formann i Unge Venstre og et sentralstyremedlem i Unge Høyre er også med, sammen med odeltingspresident Per Karstsen, generalkonsul Alf R. Bjercke, generalløytnant Odd Bull og flere. Bak det hele stod AKP.
Frem til dette hadde høyresiden vært ivrige kritikere av Røde Khmer (som seg hør og bør). Men -etter- dette gikk høyresiden i tospann med ml-bevegelsen for å bringe Pol Pot og hans kumpaner tilbake til makten.”
-Ja. Og dette er selvsagt grisete. Ingen er fritatt fra skyld her. Men litt pussig at du ikke klarer å skille snørr fra bart her. Realpolitisk kynisme, i all sin vederstyggelighet på den ene siden, og avgudsdyrkelse på den andre.


"Selvsagt finnes det mange gærninger på høyresiden også. men de er ikke organsiert ideologisk, ikke preget av kvasireligiøs persondyrkelse og ikonografi osv."
Den kvasireligiøse persondyrkelsen er det mindre av (med unntak i hitlerdyrkende miljøer, de finnes fremdeles, og har antagelig like stor oppslutning som stalinistiske miljøer, dsv. nær null), men det finnes definitivt ideologisk organisering på ytterste høyrekant; selv om denne - til liks med den ytterst til venstre - er preget av stadig fraksjonering, interne konflikter og "ikke god nok stalinist/nasjonalist"-konflikter.

ViggoStrømme sa...

I europeisk sammenheng er ekstremhøyre både bedre organisert og farligere enn ekstremvenstre. I Norge har bruken av politisk vold fra ytre høyre også vært grovere enn den fra ytre venstre, mens den sistnevnte har vært størst i omfang.
-Du har nok rett i det, hvis vi forholder oss til gjerninger alene. Fascistisk terror vinner på målstreken, ikke minst på grunn av Bologna 1980.
Men etterkrigstida sett under ett er mer sammensatt vil jeg våge å påstå. Venstreradikalismen og kommunismen utgjorde en mye større trussel enn empirien din tilser. Jmfr AP etter krigen, Kråkerøytalen og slikt. Etter WW2 kunne Norge fort ha gått til det skritt å inngå sikkerhetspolitisk samarbeide etter krigen hadde det ikke vært for at Gerhardsen kom på bedre tanker. Etter at muren falt og de russiske arkiver åpnet er ingen lenger i tvil om Stalins ambisjoner for resten av Europa. Det var ikke få som sitret av forventning om en slik allianse, både i Norge og i resten av Europa.
Du legger vekt på antallet og bredden av utført terror. Jeg legger minst like stor vekt på politiske bevegelser og deres egentlige aspirasjoner. Historien om europeisk venstreside (minus det demokratiske venstre, f.eks høyresiden av AP) er historien om revolusjonære omveltninger, destabilisering, en enøyd fredsbevegelse som ville avvikle NATO, nedruste ensidig og dro på fredsreiser i Sovjetunionen som ledd i storslagen sovjetisk propaganda. Det kan virke som en gammelmodig tanke, men jeg er ikke i tvil: Hadde Stalins tropper inntatt Oslo ville mange gode nordmenn, særlig blant de intellektuelle, stått på Karl Johan og puttet blomster i sovjetiske geværløp. Overført til moderne tider: Hadde AKP fått sin væpna revolusjon, eller SV sin mykere variant av den, ville liv gått tapt.
Mitt utgangspunkt er et annet en ditt, åpenbart. Jeg vil venstresiden ”til livs”. Det er på tide. Venstresiden skal ha honnør for det de fortjener honnør for: Det sosiale engasjement, oppbygging av felferdsordninger, en fri fagbevegelse osv. Men de fortjener pepper for det de har gjort galt. Og de har gjort mye galt. Det er først og fremste kommunistene og sosialdemokratiets mange avkalvinger som fortjener kritikk, og først og fremst på grunn av to forhold: At de var/er illiberale og fordi de har stått i bresjen for å tømme det liberale samfunn for substans og idegrunnlag. Alt for saka.

For å ta et banalt eksempel: SU har programerklært at nordmenn ikke skal eie verdier for mer enn 1,5 millioner kroner. Resten skal tilfalle fellesskapet. Jeg har selv prøvd å spørre sosialister om hvordan de vil gjennomføre slike reformer, hvilken type tvang de vil benytte seg av og så videre. Det er åpenbart at slikt bare kan gjennomføres gjennom eksproposjoner
Sosialister har i alle år hatt et ambivalent forhold til demokratiet: De vil ha frihet, men mener samtidig at parlamentarismen er et redskap for kapitalkreftene, at vi ikke har et reelt folkedemokrati. Staten, mener de, skal innrettes slik at viktige beslutninger ikke skal foregå gjennom representativt demokrati, men i arbeidskommuner og lokalråd. Parallelt med dette skal prinsippet om å arbeide etter evne og få etter behov gjennomføres ved hjelp av statsmakt.
Ideologisk sett er det liten forskjell på venstresidens lefling med dyptgripende forandringer og reinhekla marxistisk ideologi. For ikke å snakke leninistisk. Problemet er at venstresiden sjelden blir

ViggoStrømme sa...

konfrontert med at slike forandringer fører til diktatur. De sier det jo selv: Borgerskapet vil ikke gi fra seg makt frivillig. Den nye verden kan bare bygges under forutsetning av (delvis?) ødeleggelse av den gamle.
Det er selvsagt langt fra salongradikalernes flørt med marxistisk antidemokratisk tankegods til at det rent faktisk gjennomføres. Spørsmålet bør alltid være: OK. Du vil omkalfatre det liberale demokratiet til et reelt folkestyre. Men hvordan gjøre det om til et politisk program som sikrer rettigheter for alle? Også høyresiden. Hva med privat eiendom? Hva med de som ikke vil være like? Kun en gang i moderne tid har staten ekspropriert nordmenns eiendom, og det var da Likvidasjonsstyret til NS beslagla all jødisk eiendom i 1942.
Kulturradikalerne setter selv fingeren på venstresidens kognitive dissonans. De er talsmenn for en intellektuell autoritær tradisjon med underliggende gode intensjoner men med katastrofale resultater når ideologien skal gjennomføres i den virkelige verden: Utopien om likhet, selve sjela i den revolusjonære tankegangen, inneholder ingen forklaring på hvordan egalitarismen skal gjennomføres og hva det de facto innebærer. Men all denne usikkerheten har en kontradiksjon og fellesnevner: Enmodellsløsningen. Og da er det mye som faller utenfor. Enmodellsøsningen er venstre intelligensians credo, og i akademia: dens faglige rettesnor. Og her mener jeg selve kvintessensen er: For å forstå hvordan presumptivt oppegående intellektuelle kan falle for det totalitære, banale og forrående må vi se på behovet for en absolutt sannhet som bare er tilgjengelig for den opplyste eliten. Slik sett er kommunismen og venstreradikalismen som skreddersydd. Det er lov å feile når målet er ”the end of history”. Pol Pot og Stalin var bare en transportetappe mot endemålet. Det er til og med lov til å le av det. (Men ikke av Hitler eller FrP).
Oversatt til virkeligheten har utopiene ført til statsterror, drap og interneringsleire. Underveis har altså store deler av venstresiden, også i Norge, enten støttet slike regimer eller forholdt seg tause – lammet av ambivalens og dikotomisk medfølelse med nok et eksperiment som, ifølge dem selv, utrolig nok gikk galt. Aldri har det slått dem at det kan være selve ideen om det klasseløse samfunn, om historiens iboende dialektikk og historisk nødvendighet som er illusorisk – og farlig – omsatt i makt og realiteter.
Hva skjer med mindretallet i en sosialistisk stat. Lærdommen fra de aller fleste alle sosialistiske eksperimenter er jo at mindretallet blir til flertallet, en utvikling som makthaverne bar kan stanse gjennom tvang og straff. Den sosiale ingeniørkunsten tar ikke høyde for basale menneskelige behov og lyter.

Den ikke-demokratiske venstresiden er fundert på iliberale ideer og et utopisk prosjekt. Det er denne som har dominert det norske kulturlandskapet så ettertrykkelig. At de norske kulturradikalerne stort sett har nytt godt av kapitalismens og det liberale demokratiets privilegier, bosatt på vestkanten langt fra den arbeiderklassen som de har erklært seg å ville frelse, i gode jobber og med venner fra det eleverte borgerskap, har aldri gjort noe inntrykk på dem selv. Det er tut og kjør – uten refleksjon over utopienes totalitære overbygging. Det er som snytt ut av nesa på det platonske verdensbilde: Virkeligheten er skitten, verden er en ide.

ViggoStrømme sa...

Venstresiden er i bunn og grunn fundert på anti-intellektualisme fordi de ikke makter å lære av erfaring. Samtidig er det besnærende å se hvordan pressen, akademia, kulturen og det terapeutiske byråkratiet er okkupert av venstresosialister. De som er satt til å forvalte det liberale demokratiet vil egentlig avskaffe det og erstatte det med noe annet. Eliten av kulturadikalerne har til overmål vært cheer leaders for et eller annet diktatur, og skryter av det på julebord. Jeg har sett det ved selvsyn. Mange ganger.
Raymon Aaron sa det for tredve år siden: Han var forbløffet over det moralske og intellektuelle kaos som preget visse selverklærte stringente ideologier og teorier. Aaron hørte til den lille kretsen av franske tenkere som hadde mot til å kritisere venstreintellektuelle halvguder som Jean Paul Sartre. Hvordan kan det ha seg, sa han, at enkelte intellektuelle er så nådeløse i sin kritikk i demokratiets svakheter og samtidig i stand til tolerere de verste forbrytelser så lenge de er begått i den rette doktrinens navn. Aaron mente at kommunismen er et teoretisk og moralsk luftslott som hører hjemme i en fantasiverden og som er livsfarlig å omsette i handling. Kommunismens mål er et samfunn uten behov for kontroll og lovverk fordi mennesker har funnet tilbake til naturtilstanden, dens midler er brutalitet.

Strømme har rett i at Pol Pot-regimet burde ha vært henvist til historiens skraphaug, hvor vi finner nazismen fra før. Det samme burde ha vært tilfelle for hele den venstreradikale tradisjon, for all historisk erfaring har vist at det er der den hører hjemme. Nazismen ble knust etter WW2 og har vært henvist til etikkens og moralens skammekrok – bare absurde (men riktignok farlige) politiske sekter tør å ta den i forsvar. Kommunismen led selvsagt ikke det samme nederlaget. Resultatet er at sympati for kommunisme og kommunistisk erfaring er mainstream og romantisert opp til våre dager. Sist sett i filmen om Gymanslærer Pedersen. Moteindustrien produserer kommersialiserte spin-off-effekter fullstendig tonedøve for hva en Che Guevara eller Mao påførte sin egen befolkning av lidelser. Klærne bæres med stolthet av våre kommende akademikere, på stasvitenskap.
Sist men ikke minst: Stalinistene har inntatt viktige samfunn institusjoner, høyeste hold. Som LO-ledere og redaktører av tabloidaviser. Som vokter av den frie presse (!) og som ledere av Litteraturhistorie. Sistnevnte kanskje det mest oppsiktsvekkende paradoks. Sira Myhre kommer fra en bevegelse hvis ideologiske forbilde gjorde bokbål til et varemerke.

Øyvind Strømmen sa...

En del av det du skriver er jeg enig med deg i, Viggo; blant annet når det gjelder venstreradikalismens potensiale til totalitær eller i det minste autoritær praksis. Dette er synlig den dag i dag, med svermeriet rundt Hugo Chavez som eksempel (nå er ikke høyresidens enøyde syn på Chavez særlig bedre, men det er annen sak).

Når det gjelder støtten til Pol Pot er det ikke vanskelig å skille snørr fra bart. Problemet består i å velge hvilken del som er snørr, og hvilken som er bart.

AKPs avgudsdyrkelsen var idiotisk og totalitært svermeri av verste sort, og jeg blir fysisk dårlig når jeg ser sangen "Kambodsja er fri" sitert. Men den hadde få praktiske konsekvenser. I forhold til Hoxha og Albania hadde støtten fra norske "revolusjonære" kanskje mer praktisk betydning, men den var liten. Den realpolitiske kynismen hadde imidlertid store praktiske konsekvenser. Den kostet liv. Så hvilken del er snørr? Og hvilken del er bart?

"SU har programerklært at nordmenn ikke skal eie verdier for mer enn 1,5 millioner kroner."

Jeg finner ikke dette i programmet deres, så hjelp meg gjerne.

Når det er sagt: SU er fremdeles en i all hovedsak marxistisk organisasjon, noe mengder av artikler om Marx på nettsidene deres ypperlig illustrerer. Slik jeg ser det fordrer marxismen totalitær eller i det minste autoritær politikk, selv om nymarxistene skulle ønske at det var annerledes. Hullene i SUs demokratitenkning er store nok til at Tito kan krabbe gjennom dem.

Som jeg skrev i min kommentar: De fleste snakket varmt om «sosialistisk folkestyre». Teoriene bak hadde store hull, og det demokratiske sinnelaget langt fra alltid like solid.

Jeg synes imidlertid at du går altfor langt i å dømme hele venstresiden nord og ned, kanskje fordi jeg regner meg som venstreliberaler, og derfor stadig har økonomisk-politisk tilhørighet til venstre i norsk politikk. Og den kulturradikalisme-debatten går mest av alt over hodet på meg, den virker å være en debatt om en konstruert virkelighet.

Jeg synes også det er viktig å påpeke realpolitisk slagg som den nevnte Pol Pot-støtten. Selv er jeg glad i å diskutere totalitær tenkning, men jeg tror nok en diskusjon av bla. Dørums Pol Pot-støtte ville vært viktigere enn å diskutere AKPs Pol Pot-støtte enda en gang; all den tid AKP var en totalitær sekt, mens Dørum var og er en anstendig liberaler.

Hvor langt kan man gå i realpolitiske kynisme før det blir et problem? Idag fører den realpolitiske kynismen fremdeles til at norske myndigheter opptrer mer enn dannet ovenfor lugubre regimer, slik f.eks. den manglende støtten til iranske demonstranter viser.

Dette synes å være ganske uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten.

Jeg oppfatter ellers ikke "Gymnaslærer Pedersen"-filmen som en romantisering av kommunismen. Snarere tvert om.