Det er ikke bare jeg som har omtalt Damian Thompsons Counterknowledge. Det har A.C. Grayling også, i New Humanist. (Takk til BAD for lenken).Grayling har ikke like lett for å takle Thompsons blanding av skepsis og katolisisme. Det kommer ikke som noen overraskelse.
Jeg har begynt på to bøker av Grayling og lagt begge resolutt til side, uavsluttet. (Og listen for det ligger høyt hos meg.)
Den siste gav jeg opp fordi den kjedet meg så mye at jeg ikke orket mer etter to kapitler.
Den første gav jeg også opp sånn to kapitler uti. Den handlet om det gode liv (eller noe sånt) og Grayling begynte med å sammenligne to typer barneoppdragelse. Ført en humanistisk, som jeg ikke husker, men som meget godt kan ha vært hans egen.
Deretter en viktoriansk reisebokforfatters, som vokste opp hos noen rabiat gale slektninger og hvis tante, da hun oppdaget at fireåringen var blitt glad i en hundevalp, hengte valpen, og det på en slik måte at guttungen fant den. Han skulle lære noe viktig om livet på den måten.
Dette var Graylings ene (og, får vi anta,) prototypiske eksempel på kristen barneoppdragelse. Og da falt jeg av gitt.
Grayling fremstår gjennom de artikler, kommentarer og bokomtaler av ham jeg har lest (til og med ferdig), nærmest som parodien på en religionskritisk ateist. Hans verdensbilde og historieforståelse er så sort-hvit at jeg blir fristet til å gjøre noen skikkelig dårlige ordspill på navnet hans. (Ops, klarte visst ikke å la være, jfr overskriften.)
Jeg har lenket til denne kommentaren fra Grayling før, men følgende sitat står for meg som en av de groveste forenklinger av historien jeg har lest (og sluttkommentaren som en av de plumpeste eksmplene på religionskritikk):
"For nearly twenty centuries the religionists have had it their way: what a squealing they put up now that half a dozen "New Atheists" have argued back!
In that squealing I hear hope for the world. It has the sound of desperation, of defeat, of retreat and lost arguments. No doubt the conflict will be long and bloody; look at the historical precedent provided by the Roman Catholic Church when it lost its hegemony over the mind of Europe, and sponsored a century of bitterest war in the struggle to hang on – the Thirty Years War and the preceding Wars of Religion, devouring human beings in their maw from the mid-sixteenth to the mid-seventeenth centuries.
But eventually, one hopes, those who persist in wanting to have an invisible friend, who continue believing in fairies at the bottom of the garden, will do so in private, where such proclivities belong along with wearing the opposite sex’s underwear."
Det er så jeg griper meg i å savne den sobre, elegante og avmålte stilen til Richard Dawkins.
10 kommentarer:
Hvorfor i all verden synes du sluttkommentaren hans er plump?
Den framstår tvert imot som ganske snedig for meg: Valg av undertøy etter personlig smak er en helt uskyldig glede; praksisen er harmløs i ethvert henseende – noe alle fritt tenkende mennesker umiddelbart innser.
Kommmentaren er dermed bare egnet til å fornærme den som leser den med hele apparatet av fordommer parat.
Det aner meg at du går glipp av det finurlige i kommentaren hans...
Selvsagt kan det hende at min lesemåte er i overkant vennligsinnet. Men i motsetning til deg har jeg aldri hatt behov for å nære fordommer om Grayling, så det er vel mer nærliggende å tro at forutintatte holdninger hos deg er et større problem enn naiv troskyldighet hos meg.
(For min del er han i overkant sjenerøs i sin kommentar – jeg kan dessverre ikke slutte meg til den oppfatningen at overtro er like harmløst som statistisk avvikende klesvaner.)
Og forresten: Hvis professoren er så udugelig og uspiselig som du skal ha det til, kunne du vel finne noe galt i bokomtalen du lenker til, framfor å komme drassende med gamle antipatier – endatil uten skikkelig referanser til hans påståtte feilgrep?
Knut-Sverre: Graylings kommentar er utvilsomt snedig. Han er en smart fyr, jeg har ikke hevdet noe annet. Den er også plump og pubertal.
Hvis du ikke ser noen forskjell på religion og undertøysfetisjisme, tviler jeg på om jeg kan hjelpe deg med å forstå forskjellen. For meg er den relativt tydelig.
Jeg er for all del åpen for at jeg har fordommer i møtet med Grayling, men de er altså basert på å ha lest en god del av mannen fra før. Man kaller av og til slikt for erfaring.
Jeg har ikke hevdet at Grayling er udugelig, jeg har derimot antydet at han har svært sterke fordommer mot religion og at disse ikke er aldeles rasjonelle. Hvilket jeg illustrerte med et eksempel på hans sort-hvite fiendebilder og et eksempel på hans vel forenklede (og feilaktige) historieforståelse.
Og jeg har brukt dét igjen som eksempel på hvorfor jeg ikke er overrasket over at Grayling har større problemer med mennesker som kombinerer skeptisisme og religiøs tro enn det jeg har. Hvis du vil kalle det å komme drassende med gamle antipatier, så gjør nå for all del det.
Jeg må si meg litt enig med Knut-Sverre her.
Grayling gir jo Thomsons bok strålende kritikk, og anbefaler den til bruk i skoler og overalt. Han påpeker bare at man ikke kan utelukke religion fra Counter-knowledge-problematikken på den måten som Thomson gjør, og at det bør føyes til før boka kan brukes.
Noe jeg synes han gjør med humor.
Men måten du skriver på, får det til å høres ut som han har masse å utsette på boka. Hvilket han jo ikke har.
Du bare bruker det at Grayling har omtalt boka til å, ja, rett og slett til å slenge litt dritt om ham.
Det var ikke min mening å fremstille det som om Grayling er generelt negativ til Thompsons bok. Det er han slett ikke. Men han insisterer altså på at counterknowledge-begrepet også bør gjelde på religionens område.
Det er jeg, som mangeårig skeptiker, ikke enig i (og har argumentert for hvorfor i den pågående Dawkins-debatten, se høyremargen).
For å gjøre det veldig kort, er det forskjell på påstander som gjør krav på å være vitenskapelige, men som ikke er det, og (potensielt) logiske påstander som ikke er vitenskapelig testbare, hvilket er religionens område (når den er på sitt mest rasjonelle).
De første, hvilket i mine øyne er det som bør defineres som counterknowledge, kan demonstreres å være usanne. De siste kan man diskutere hvor gode og velfunderte er, men ikke falsifisere.
Derfor har jeg ikke noe problem med kristne skeptikere (utover at jeg skulle ønske det var flere av dem), mens Grayling har det.
Men jeg skal være enig i at jeg brukte omtalen som en anledning til å skrive kritisk om ham, selv om jeg ikke synes det kvalifiserer til å kalles drittslenging. Jeg leverer to, i mine øyne gode, eksempler på hvorfor jeg er skeptisk til Grayling.
Jeg er heller ikke uenig i at han gjør sitt poeng med humor. Jeg synes bare at det er en usedvanlig plump humor.
Du var kanskje fornøyd med kommentaren om at «Hvis du ikke ser noen forskjell på religion og undertøysfetisjisme, tviler jeg på om jeg kan hjelpe deg med å forstå forskjellen»?
Jeg er ikke spesielt prippen med hensyn til retoriske finter selv, men forhåpentlig går fram av det jeg skriver at det er under min verdighet å tillegge andre debattanter stupide misforståelser på dette nivået.
Knut-Sverre: Hvis du blir så lett snurt, burde du kanskje vurdere ikke å gå så høyt ut selv i utgangspunktet. Jeg beklager å ha fornærmet deg, men du bør i fremtiden vurdere å anlegge en mindre cocky tone hvis du ikke vil blir møtt med tilsvarende selv.
Så vidt jeg kan se var det du som anklaget meg å være fordomsfull og for ikke å begrunne min kritikk. Hvilket er litt merkelig, når jeg redegjør for grunnlaget den er fundert på og gir eksempler på hva jeg misliker med mannen.
Jeg er redd jeg oppfattet det som et nokså typisk eksempel på den manglende velvilligheten som preger altfor mange kommentarfelt-debatter.
Til ditt konkrete spørsmål: Nei, jeg var ikke så veldig fornøyd med formuleringen, men den ble skrevet fort og sent. Og jeg forstår deg faktisk dit hen at du mener Graylings sammenligning av de to fenomenene er oppklarende, "finurlig" og "fiffig".
Personlig synes jeg altså at den er plump. Jeg kan også legge til billig og vulgære. Ved siden av at den er dårlig, fordi de to fenomenene er, for å si det forsiktig, ulike. Hvilket du vel forsåvidt selv påpeker i din parentes.
Du kan ta det helt med ro – jeg er verken fornærmet eller snurt. Jeg bare gir uttrykk for et visst ideal på egne vegne, og en viss skuffelse over at du viker unna en utfordring. Det er ikke verre enn som så!
:-)
Du kan ta det helt med ro – jeg er verken fornærmet eller snurt. Jeg bare gir uttrykk for et visst ideal på egne vegne, og en viss skuffelse over at du viker unna en utfordring. Det er ikke verre enn som så!
:-)
Udmerket. Da gjenstår det problem at jeg ikke helt får meg med hva utfordringen består i. Er det spørsmålet om hvorfor jeg synes sluttkommentaren er plump?
Jeg synes kommentaren er plump fordi han tegner et personlig ideal hvor religion reduseres til noe mennesker gjør i sitt hjem, med gardinene for og helst være beskjemmet over. Og jeg synes han er plump fordi han trekker en parallell mellom religion, som er viktig i svært mange menneskers livsanskuelse, med et (for all del uskyldig) seksuelt avvik.
I tillegg gjør han det på en hoven og nedlatende måte, som forøvrig preger mye av det jeg har lest av Grayling.
Hvis utfordringen er hva du skriver i siste avsnitt av ditt opprinnelige innlegg, gjaldt altså min kritikk ikke bokanmeldelsen, men Graylings nesten komisk negative syn på religion. Og der gir jeg eksempler.
Legg inn en kommentar