Surmagede meg

Lørdag viste jeg som annonsert trynet mitt på TV2, for å mene noe om Narnia, C.S. Lewis og kristendom. Eller noe sånn.

Jeg satt på t-banen da innslaget gikk og det virker ikke som TV2 har planer om å legge det ut på nettet, slik de påstod overfor meg, så jeg har ikke sett det. Men de har en slags oppsummering av saken på nettsidene sine.

Der fremstår jeg som omlag den surmagede kritikeren de hadde castet meg som. Hvilket er greit nok. Jeg sa alt dette. Jeg sa en hel del annet også, men det er nå sånn verden er.

Men rettskrivingen, mann, rettskrivingen ... Den er i sannhet demonisk.

Prinsen og jeg

Jeg er akkurat blitt intervjuet av TV2, som ville ha meg i rollen som kritisk ekspert som kommenterer de religiøse aspektene med Prins Caspian og markedsføringen av filmen mot kristne miljøer i USA. Jeg tror jeg fikk sagt noe fornuftig, de virket i det minste fornøyd. Men særlig kritisk var jeg vel ikke, gleder meg som en liten unge som jeg gjør til filmen.

Det skal visstnok vises på magasinet til TV2-nyhetene, ca 18.45 på lørdag. Så får vi se da, om jeg blir funnet verdig til faktisk å bli med i innslaget ...

Ikke så begeistret

Hm, det er visst ikke alle som liker filmatiseringen av C.S. Lewis' andre (eller tredje, alt etter hvordan du regner) Narnia-bok, Prins Caspian. Og jeg blir ikke overrasket hvis den, i likhet med forgjengeren, er, slik anmelderen antyder, plaget av litt for selvforelskede spesialeffekter. Men jeg tviler på om de klarer å ta knekken på historien.

Og det er fascinerende at hun så til de grader lar seg plage av det kristne innholdet, tatt i betraktning at dette er blant de minst prekentunge bøkene. Bare vent til slutten ...

Forøvrig hadde jeg ikke fått med meg at Walden Media skal filme Lewis' The Screwtape Letters. Det er, tatt i betraktning at hele boken består av brev fra en (stadig sintere) demon til en annen, hva man kaller en filmatisk utfordring ...

Pullman og Tolkien

Fri tanke bringer en sak om Philip Pullmans kritikk av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres verker. Det er på ingen måte nytt stoff, Pullman har kvernet om dette lenge, men det er ikke mye mer innsiktsfullt av den grunn. Personlig har jeg stor glede av Lewis, både som fantasyforfatter og apologet, og mitt forhold til Tolkien er heller nøttete.

Pullmans kritikk av Lewis er av det drøvtygde slaget. Og den er på ingen måte velvillig. Han er ute etter Lewis og velger en tolkning som passer ham godt.

Som mang en Narnia-kritiker før ham, har han hengt seg opp i at Susan ikke får komme inn i Narnia etter sin død. (Eller mer presist: Inn i stallen som er større enn hele verden.) Personlig leser jeg Susans avvisning som at hun har sviktet fantasien for en overfladisk materialisme. Hun kommer ikke inn i Narnia, ganske enkelt fordi hun ikke lenger tror på Narnia. Og det er når alt kommer til alt en kristen allegori. (Hele Narnia-serien har allegoriske elementer. The Last Battle er det vanskelig å lese som noe annet.)

Men det er Pullmans kritikk av Tolkien som er virkelig forunderlig. Han må ha lest Tolkien dårlig for ikke å finne betraktninger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. For ikke å snakke om teologiske spekulasjoner. Tolkien har når alt kommer til alt forfattet en skapelsesberetning og skapt en gudeverden.

Heller enn å forfatte en ny kommentar, har jeg lett bearbeidet noe jeg har skrevet i en annen sammenheng. Det er på ingen måte uttømmende for forståelsen av Tolkien, men det byr på et perspektiv som jeg mener er berikende for lesningen av ham:

Uro og Tolkien
Spørsmålet om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.) Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.

Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av Hobbiten.

Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...

Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.

For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet Ringenes Herre som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man enklest kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen. (Skjønt mange av de som har skrevet mest innsiktsfullt om Tolkien, som Tom Shippey, legger liten vekt på Tolkiens religiøse ståsted. Det er en svakhet, men det hindrer ikke Shippey i å fremlegge noen svært interessante analyser.)

Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.

Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.

Rowlings religion

Katten er ute av støvlene ... eller var det sekken? Uansett, etter at kristne grupper - med tilslutning fra selveste paven før han ble pave - i årevis har fordømt Harry Potter-serien, har J.K. Rowling i et av sine meget sjeldne intervjuer, snakket om sin religiøse tilhørighet.

Bøkene er gjennomsyret av spørsmål om offer og liv etter døden, så for oppmerksomme lesere (noe Den Tvilsomme mistenker ikke inkluderer mange av de nevnte kritikerne) kan det ikke komme som noe stort sjokk at Rowling er kristen, om enn av den dannede og skolerte typen.

Kristne fantasyforfattere er knapt noen nyhet. J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, to av genrens grunnpilarer, var begge dypt troende. Slik sett er Rowling i godt selskap. Det er også påtagelig at den siste boken er mer eksplisitt i sitt kristne budksap enn de øvrige i serien. Noe den har til felles med C.S. Lewis' Narnia-bøker. Også der var den siste av syv bøker langt klarere i sitt religiøse budskap enn de øvrige. (Skjønt, alle syv er forsåvidt klarere enn Rowling er, selv den siste boken.)

Og Den Tvilsomme, er han blitt mer tvilende til Rowling etter dette? Ne-ei. Men annen gjennomlesning av bok syv er blitt flyttet høyere opp på prioriteringslisten.