Richard Dawkins synker enda dypere

Som trofaste lesere av denne bloggen muligens har fått med seg, er jeg ikke noen stooooooor fan av Richard Dawkins. Han er en udmerket vitenskapsmann og popularisator, men som humanistisk og ateistisk talsmann er han noe av en katastrofe.

Det er først og fremst fordi han fremstår som altfor instrumentell i sin argumentasjon. Når det kommer til religion er argumenter noe Dawkins bruker som slagvåpen. Og han vurderer dem ikke utfra uvesentlige aspekter som om de er korrekte eller ikke. Det holder om de er effektive å slå med.

Et av de pinligste øyeblikkene i nyere humanistisk/ateistisk historie var da American Atheist Institute gav sin Richard Dawkins Award til Bill Maher. Om prisen heter det:

The Richard Dawkins Award will be given every year to honor an outstanding atheist whose contributions raise public awareness of the nontheist life stance; who through writings, media, the arts, film, and/or the stage advocates increased scientific knowledge; who through work or by example teaches acceptance of the nontheist philosophy; and whose public posture mirrors the uncompromising nontheist life stance of Dr. Richard Dawkins.

Og med et slikt utgangspunkt er det å gi prisen til Maher den rene galskap. Maher hater riktignok religion, men det hjelper lite når han også er anti-vaksine-forkjemper, hevder bakterier ikke forårsaker sykdom og generelt står for en holdning til medisinske spørsmål som vanskelig kan kalles annet enn antivitenskapelig. Mannen er mot poliovaksine, for svarte. Han er ikke bare dum. Han er ond.

Men han hater religion, så da er jo alt greit. Også er han kjendis, selvsagt. Så vips slang AAI en pris i hans retning. Dawkins eneste forsvar har vært at det ikke er han som står bak prisen. Han bare delte den ut til Maher, han.

Men det hjelper lite når Dawkins nå -- i anledning av en sedvanlig mahersk tirade om muslimer -- går ut og erklærer følgende:

This is the kind of thing that justifies the AAI in giving him that award last year. I know he doesn't always talk sense about medical matters, but this splendid little recital makes it all worth while. I am proud to have presented the award to Bill Maher. I especially like the sting in the tail where he makes as if to say something concilatory about decent, moderate Muslims: They only want to be left to subjugate their women in peace (or words to that effect).

Med andre ord: Bare man hater religion like mye som ham, gir Dawkins blaffen i at du ellers står for holdninger som ikke bare er dypt irrasjonelle, men som til og med er i strid med all den vitenskapelighet Dawkins til nå har fremstått som en av de mest klippefaste forsvarere for. Det er tåpelig, det er prinsippløst (og vel så det), det er trist og det er når sant skal sies ganske motbydelig.
_____

Via Respectful Insolence, som har en hel del vektig å si om saken og om Mahers mange bisarre meninger.
_____

Dawkins innrømmer problem med evolusjonslæren

Richard Dawkins innrømmer at evolusjonslæren ikke kan forklare den fortsatte eksistensen av kreasjonister. Det må være sant, for jeg leste det på NewsBiscuit:

In a severe blow to the credibility of evolutionary science, biologist Richard Dawkins admitted today that Darwin’s theory of evolution could offer no rational explanation for the continued existence of creationists.

[...] ‘It’s a flaw in our argument, for sure,’ said Dawkins today. ‘By any reading of evolutionary theory, creationists ought to have died out ages ago. They serve no function in the planet’s ecosystem, and no other species has survived so long while in such fundamental disagreement with observable reality.

[...] like their closest living relative the ostrich, the creationists have benefited considerably from the efforts of conservationists. A vast building programme dating back centuries has provided large unheated refuges in most Western towns, and some creationists have formed closed communities to strengthen their resistance to the advances of modernity.

Baggini om nyateismen

Siste nummer av Fri tanke er på vei til en postkasse nær deg. Der finner du blant annet en lengre kommentar om nyateisme av Julian Baggini, forfatter av den strålende lille boken Ateisme. En kort introduksjon. Kommentaren er skrevet for Fri tanke og oversatt for papirutgaven, mens de har lagt originalen ut på nett.

Baggini er ikke spesielt begeistret for Dawkins & co. Vi er i det hele tatt påfallende enige. Mitt favorittsitat:

For me, atheism’s roots are in a sober and modest assessment of where reason and evidence lead us. That means the real enemy is not religion as such, but any kind of system of belief that does not respect these limits on our thinking. For that reason, I want to engage with thoughtful, intelligent believers, and isolate extremists. But if we demonise all religion, such coalitions of the reasonable are not possible. Instead, we are likely to see moderate religious believers join ranks with fundamentalists, the enemies of their enemy, to resist what they see as an attempt to wipe out all forms of religious belief.

(Illustrasjonen er av Sissel M. Bergh og laget til saken.)
_____

Ateisme er ... ateisme

Jeg har vridd hodet en smule for å opparbeide tilstrekkelig entusiasme (les: aggresjon) til å ta tak i Espen Grønlies kommentar "Ateisme er nihilisme" i forrige ukes Morgenbladet. Men jeg orker bare ikke. Det føles som å tråkke gjennom gjørme. (Og for så vidt kan publiseringen av mitt forord til Julian Bagginis bok Ateisme være svar godt nok.)

Nå har dessuten Steingrimur Njálsson levert et udmerket svar i Morgenbladet, under tittelen "Ateisme er humanisme". Og selv om jeg mistenker at vi opererer med to litt ulike humanisme-forståelser, synes jeg det gjør jobben.

I tillegg har Levi Fragell en kommentar om ateisme og agnostisisme i Fri tanke, Dagens Ateist har mange gode poenger i sin kommenter til Grønlie og Bjørn Are har (som tidligere nevnt) levert noen vektige betraktninger om den fra kristent ståsted. Det får være nok.

Jeg klarer dog ikke å la være å kommentere en kort passasje hos Grønlie. Han skriver, med henvisning til Sam Harris:

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk."

Det er også tull. Undersøkelsen viser at 53 prosent av landets befolkning tror at en gud på en eller annen måte skapte verden. Det er bekymringsfullt i seg selv, men det er noe ganske annet enn at de alle som én skulle være ungjordskreasjonister, slik Grønlie påstår.

Dawkins nå igjen

Det er så altfor lenge siden vi har kranglet om Richard Dawkins og nyateistene her på bloggen. Siste nummer av Humanist er i stor grad viet dem.

Av den typen irriterende årsaker som i ettertid ser ut som en sammensvergelse (noen leverer ikke det de skal levere) har bladet fått en vel skjev balanse i kritisk retning. Skjev nok til at en person har sagt opp sitt abonnement med det som begrunnelse ...

Vi håper å rette opp det i neste nummer (hvis noen melder seg frivillig, er det fortsatt tilgjengelig spalteplass), men i konfliktens og den gode krangels navn, viderebringes her lederen, som er skrevet av Didrik Søderlind og meg.

Altfor spisse spissformuleringer
Navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Michel Onfray og Daniel Dennett har sørget for at tanker som for få år siden nærmest var forbeholdt medlemsmøter i organisasjoner som Human-Etisk Forbund, nå debatteres i noen av verdens viktigste aviser.

De har til og med fått et eget navn: nyateistene. Det er dog lite nytt ved hva de sier, det nye er at de er profilerte personer og derfor får betydelig medieoppmerksomhet.

De er blitt møtt med til dels skarp kritikk. De anklages for for spisse spissformuleringer, altfor generelle generaliseringer og for å skape unødig skarpe fronter.

Kritikken er berettiget. Med et par unntak opererer nyateistene med et svart-hvittbilde av religion og religiøse mennesker som har lite med virkeligheten å gjøre. Ja, det finnes fanatikere der ute og ja, de utgjør en trussel. Ikke minst gjelder dette ytterliggående muslimer. Og kreasjonister og andre vitenskapsfiender er et problem som det er all grunn til å ta på alvor. Men veien er lang derfra til å, som Dawkins, konstatere at det er religion i seg selv som er problemet.

Som Richard Norman påpeker i sin artikkel i dette nummer av Humanist, er humanister avhengig av allierte. Da må vi forholde oss til religiøse mennesker slik de faktisk er, heller enn å angripe stråmenn. Selvsagt skal vi bedrive religionskritikk, men det må være en kritikk av faktiske religiøse fenomener og forestillinger, ikke av våre egne ideer om hva troende mennesker tror.

I tillegg mangler nyateistene evnen til å se bjelker i egne øyne. Både Dawkins og Hitchens foretar grep for å bortdefinere ateismens mørke sider som ikke er menn av deres intelligens verdig. For eksempel blir den ateistiske kommunismen, som har inspirert flere av de verste folkemordene og terrorregimene i historien, hos Dawkins og Hitchens til et slags religionssubstitutt som ikke teller i ateismens disfavør.

Når de i tillegg påstår at edle handlinger utført av religiøse mennesker som Martin Luther King egentlig skriver seg fra ikke-religiøse motiver, går det på anstendigheten løs.

Humanister kan ikke forlange av andre at de skal forholde seg granskende og selvkritisk til sine tradisjoner, hvis vi ikke er i stand til å gjøre det til vår egen. Vi kan heller ikke kreve at religiøse mennesker skal akseptere at også gudløse kan være moralske mennesker, hvis vi ikke anerkjenner at gudstro kan være moralsk.

Dette betyr ikke at vi skal piske oss selv offentlig eller være blinde for at religionen kan være en negativ kraft. Men å definere bort våre egne skyggesider samtidig som vi fraskriver andre deres positive bidrag, er i strid med humanismens verdier.

Davidsen, Gran og moralen

Min kollega Even Gran braket på en meget vennlig måte sammen med Bjørn Are Davidsen i helgens verdibørs på NRK. (Altså 8. og 9. mars. De kommer på litt over midten av programmet.) Det er en interessant samtale, som har sitt utgangspunkt i Evens omtale av Davidsens bok i siste analoge utgave av Fri tanke.

Som en oppfølger har Bjørn Are skrevet en sak på egen blog, der han tar opp det han mener er misforståelser hos Even. Fortsatt i dannede former. Den dannede formen er i det hele tatt en stor lettelse etter å ha slitt seg gjennom Dawkins' raseriutbrudd av en bok. (For ikke å nevne noen av hans enda sintere kumpaner.)

Bjørn Are avslutter med en utfordring til Even, som tar opp igjen en debatt vi allerede har ført en stund i disse spalter. Han skriver:

"For å strekke tanken litt skal vi dermed antyde et enkelt argument som peker i retning av gudstro (ikke nødvendigvis kristen) i hvert av disse innleggene. Er man i modus for å finne fem feil, gjør man selvsagt det. Men det mer spennende spørsmålet er om det er mulig å se fornuft i noen av disse. Eller en samlet tendens til konvergens i retning av en teistisk livsforståelse.

Her kommer det første, som er litt mer tricky enn det kanskje kan synes, også eksistensielt (det er nok derfor også dette dessverre for de som ønsker enkle argumenter er diskutert på atskillige sider i atskillige bøker).

1: Absolutt moral finnes
2: For at absolutt moral skal finnes, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes

For å underminere dette, må man altså enten avvise 1 eller 2. Gyver man løs på 1, er spørsmålet om man er villig til å leve med (forhåpentligvis kun de teoretiske) konsekvensene av dette. Gyver man løs på 2, er jeg enda mer nysgjerrig."

Jeg burde ført debatten over hos ham, men det er nå denne bloggen jeg har betalt for å skrive (og ikke har skrevet noe skikkelig på på en stund).

Svaret er forsåvidt enkelt: Nei, absolutt moral finnes ikke. Og vi har ikke noe annet valg enn å leve med de teoretiske konsekvensene av dette. Men som Bjørn Are også antyder: Man kan trekke ulike slags konsekvenser.

At absolutt moral ikke finnes, betyr at det ikke finnes noen fasit for hvordan vi skal leve våre liv. Men det betyr ikke at alt er like greit, at rett og galt eller godt og ondt er meningsløse begreper. Det finnes gode veiledninger til hvordan vi bør handel mot hverandre, samfunnet og oss selv, i form av vår samvittighet og i den rike kultur vi mennesker har skapt (inklusive gudene vi har skapt i vårt bilde).

I praksis er forskjellen mellom en slik moral og en absolutt moral liten, ikke minst fordi heller ikke den absolutte moralen fremstår som klar og entydig, eller så veldig absolutt for den saks skyld, og derfor er avhenging av tolkning.

Det betyr at moral hele tiden er et spørsmål om refleksjon og diskusjon, dog på bakgrunn av prinsipper de fleste av oss kan enes om.

Så for å ta et svar fra Bjørn Are på forskudd: Man kan ikke felle absolutte moralske dommer over for eksempel fortidens mennesker. Men man kan felle dommer på bakgrunn av moralen slik vi forstår den og datidens mennesker slik vi forsår dem. Det er faktisk ganske uproblemtisk. Selv om Chesterton hevder noe annet. Det hendte gode, gamle Gilbert tok feil han også. (Selv om ingen tar feil med like mye stil.)

Blogosofisk småplukk

Det er så meget man kunne blogge om. Jeg kunne si noe ironisk om at Richard Dawkins fratrer sitt professorat i popularisering av vitenskap (the Charles Simonyi Professorship in the Public Understanding of Science, for å være presis). Muligens noe om religionsvitenskap.

Eller jeg kunne si noe direkte ondsinnet om deler av debatten om Larry Normans minne som raser over hos Vårt land. (Jeg skal nøye meg med å si at jeg av og til er veldig, veldig glad for ikke å være kristen.)

Jeg kunne kommentert debatten rundt Sara Azmeh Rasmussens krumspring. (Det vil si, det kan jeg ikke, skal jeg være ryddig. For en ansatt i HEF er styremedlemmers håndtering av sitt styreverv forbudt mark. Som det bør være.)

Jeg nøyer meg med å ønske min venn Kristian Bjørkelo velkommen som skribent i Fri tanke og, i avdelingen for heller kuriøse livssynsvinklinger, anbefale min venn Deerstalkers post om paganistisk druidefolkrock.

Strøtanker om Dawkins

Som den oppmerksomme leser muligens har fått med seg, er jeg ikke noen stor fan av Richard Dawkins bok The God Delusion. (Den uoppmerksomme leser - og den nye - kan ta en titt her for en oversikt over tvilsom Dawkins-debatt.)

Jeg finner i det store og hele nyateistene mer irriterende enn lesverdige, til tross for at de i det minste delvis er mine allierte i livssynssfæren. Eller for å sitere min gode venn, den gale mullaen: "Dawkins har ein heilt fantastisk måte å vere slitsom på. Ein får lyst til å kjempe imot det han seier, sjølv om du er heilt samd i det han seier."

De som anser meg som en overløper i livssynskampen blir neppe gladere i meg av denne posten. Jeg har nemlig tilbragt morgenen med en god kopp kaffe og Harald Hauges omtale av Dawkins' bok, fra bloggen hans, Haralds strøtanker. Det er en usedvanlig interessant og velskrevet sak. Og Hauge er altså prest på Røros. Nei og nei, så uskikkelig jeg er ...

Hauge besvarer en rekke av Dawkins' utfordringer på en klar og fornuftig måte. Han er tydelig på når han har glede av boken - som for de fleste av oss er det når Dawkins skriver om det han faktisk kan - og hvor han mener den svikter. Han er raus og rasjonell. I det hele tatt er han langt fra den rabiate kristne med mord i blikket som er Dawkins' stråmann i boken. Han har til og med maktet mesterstykket å få mer respekt for ateister av å lese boken:

"Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt."

Jeg takker for velviljen. Og jeg skulle oppriktig ønske at nyateistene kunne lære noe av den ...

I gråsonen

Det er ikke bare jeg som har omtalt Damian Thompsons Counterknowledge. Det har A.C. Grayling også, i New Humanist. (Takk til BAD for lenken).

Grayling har ikke like lett for å takle Thompsons blanding av skepsis og katolisisme. Det kommer ikke som noen overraskelse.

Jeg har begynt på to bøker av Grayling og lagt begge resolutt til side, uavsluttet. (Og listen for det ligger høyt hos meg.)

Den siste gav jeg opp fordi den kjedet meg så mye at jeg ikke orket mer etter to kapitler.

Den første gav jeg også opp sånn to kapitler uti. Den handlet om det gode liv (eller noe sånt) og Grayling begynte med å sammenligne to typer barneoppdragelse. Ført en humanistisk, som jeg ikke husker, men som meget godt kan ha vært hans egen.

Deretter en viktoriansk reisebokforfatters, som vokste opp hos noen rabiat gale slektninger og hvis tante, da hun oppdaget at fireåringen var blitt glad i en hundevalp, hengte valpen, og det på en slik måte at guttungen fant den. Han skulle lære noe viktig om livet på den måten.

Dette var Graylings ene (og, får vi anta,) prototypiske eksempel på kristen barneoppdragelse. Og da falt jeg av gitt.

Grayling fremstår gjennom de artikler, kommentarer og bokomtaler av ham jeg har lest (til og med ferdig), nærmest som parodien på en religionskritisk ateist. Hans verdensbilde og historieforståelse er så sort-hvit at jeg blir fristet til å gjøre noen skikkelig dårlige ordspill på navnet hans. (Ops, klarte visst ikke å la være, jfr overskriften.)

Jeg har lenket til denne kommentaren fra Grayling før, men følgende sitat står for meg som en av de groveste forenklinger av historien jeg har lest (og sluttkommentaren som en av de plumpeste eksmplene på religionskritikk):

"For nearly twenty centuries the religionists have had it their way: what a squealing they put up now that half a dozen "New Atheists" have argued back!

In that squealing I hear hope for the world. It has the sound of desperation, of defeat, of retreat and lost arguments. No doubt the conflict will be long and bloody; look at the historical precedent provided by the Roman Catholic Church when it lost its hegemony over the mind of Europe, and sponsored a century of bitterest war in the struggle to hang on – the Thirty Years War and the preceding Wars of Religion, devouring human beings in their maw from the mid-sixteenth to the mid-seventeenth centuries.

But eventually, one hopes, those who persist in wanting to have an invisible friend, who continue believing in fairies at the bottom of the garden, will do so in private, where such proclivities belong along with wearing the opposite sex’s underwear."

Det er så jeg griper meg i å savne den sobre, elegante og avmålte stilen til Richard Dawkins.

Stem på Messias

Da Kevin Keegan nylig tok over som manager for stadig like ustadige Newcastle, ble han hyllet som "frelser" og "Messias". Klubbens nettside annonserte ansettelsen under overskriften "Geordie Messiah to be unveiled as new manager".

De vantro bloggerne hos New Humanist stilte seg noe skeptisk til hvorvidt den lille krølltoppen egentlig er Guds sønn, og i demokratiets ånd inviterer de derfor til en avstemning om spørsmålet. I skrivende stund leder Richard Dawkins fremfor Brian, med Tom Cruise på en fjern tredjeplass.

Keegan på sin side, har fattige seks prosent av stemmene, nøyaktig like mange som David Icke. Den Tvilsomme er mest tilfreds med at Glenn Hoddle ikke er blant kandidatene ...

Ut av ribberusen

Etter tre uker i ribberus, er jeg tydeligvis i det skriveglade hjørnet igjen.

Over på Fri tankes debattsider har jeg fått inn et svar på et debattinnlegg fra Åge Stavsøien, hvor han hevder at jeg tøver i debatten om tildelingen av Humanistisk kulturpris til Kjartan Slettemark. Ikke overraskende er jeg litt uenig i hvem det er som tøver. I tillegg må jeg innrømme at jeg finner Stavsøien noe ufin mot min gamle sjef Lars Gule.

Jeg har dessuten lagt inn en kommentar i den pågående Dawkins-debatten, blant annet med et svar på en utfordring fra Even.

Dawkins-debatt

Dawkins-debatten lever sitt eget liv, også i mitt fravær, hvilket er enhver bloggers drøm. For å beholde en smule oversikt, vil denne saken ligge lenket opp i høyremargen, slik at man lett kan finne de aktuelle innleggene.

Jeg lenker til postene her hos Den Tvilsomme. Der finner man en lenke videre, i den grad jeg har skrevet tekster så lange at jeg har sett meg nødt til å legge dem på stedet for slikt. Denne teksten vil bli oppdatert ettersom begivenhetene måtte kreve det.

Dawkins Dodo er min opprinnelige tirade. Der finner man også en rekke tirader fremprovosert av min tirade

Dawkins kommentert inneholder mine kommentarer til de første kommentarene. Det er også her debatten i hovedsak foregikk.

Jul og Dawkins er stedet for mine kommentarer til kommentarene til mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til The God Delusion. Her er det lite debatt.

Voldemort og Dawkins

Det har kommet noen nye innlegg på posten Dawkins kommentert, som jeg med dette vil redde fra glemselen blant innlegg forsvunnet fra forsiden.

Det er de to kommentarene fra signaturen "Geir" jeg spesielt vil rette oppmerksomhet mot. (Særlig din, Even). Det kan selvsagt være fordi Geir er enig med meg ...

Jeg er særlig aldeles svak for hans sammenlingning mellom Dawkins og Voldemort.

Martin og Dawkins

Martin BG har, på sin udmerkede blog Ting jeg er interessert i, gjort rede for sine minner om The God Delusion. Det er interessant lesning. (Og fotnotene er riktig festlige, slik fotnoter skal være.)

Jul og Dawkins

Jeg tar juleferie i tre uker fra jeg forlater kontoret i dag. I utgangspunktet betyr det at Den Tvilsomme tar ferie også, men jeg ser ikke helt bort fra at det kan komme noen kortere poster når juleakevitten og pinnekjøttet får overtaket.

Før jeg tar ferie har jeg kommentert kommentarene til mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til Richard Dawkins bok The God Delusion. Og det har jeg gjort her. Eventuelle kommentarer legges til denne posten.

For de av dere som aldri får nok nyateismedebatt, har den sureste av alle sure, gamle menn, Theodore Dalrymple (en av mine store helter), skrevet en kommentar på City Journal. A.C. Grayling har svart . Det har Sam Harris også (og Dalrymple har svart ham på samme lenke).

Og da er tiden inne for å ønske god jul. Vis måtehold. Men ikke overdriv.

(Julekrybben er nok en gang fra It Came Upon A Midnight Weird.)

Dawkins kommentert

Min Dawkins-omtale har avfødt frisk debatt. Jeg har valgt å svare i en egen tekst, som ligger her.

Det er fint om eventuelle fremtidige kommentarer kan legges til dette innlegget.

Dawkins' dodo

For å kunne publisere lengre tekster uten at de skal ta uendelig med plass på bloggen, har jeg opprettet en søsterblog, Den Tvilsommes Annen, der denslags blir lagt. Først ut er en omtale av Richard Dawkins The God Delusion, som jeg muligens kunne vært mer begeistret for.

Eventuelle kommentarer legges til dette innelgget. Den Annen er kun ment for rene tekster.

Nytt fra Lunde

Den har vært varslet en liten stund og nå er min venn Bjørn Are Davidsens Svar skyldig. Om nye ateister og new age (strålende undertittel) ute på Lunde forlag. Så da er vel tiden inne til å se hva den andre siden i den teologiske debatten har å si om Dawkins, Hitchens et al.

Bjørn Are er en skeptikerkollega, en udmerket foredragsholder og forfatter av en av et par blogger jeg leser med stor glede (her og her). Og sannelig har han ikke en artikkel i neste nummer av Humanist også ...

Ikke nok med det. En annen bekjent, Stian Aarebrot - eller Pastor Aarebrot som noen av oss, til hans store irritasjon, ynder å kalle ham (han er legmannspredikant, hevder han) - kom med bok på Lunde for noen uker siden. Den kan du lese mer om i Vårt land.

Hm, det er mulig jeg burde skaffe meg noen nye venner ...

Humanistisk karikaturdebatt

Mine damer og herrer: En humanistisk karikaturdebatt! Ja! Endelig! Hvorfor skal ikke vi også få være med? Vi vil også være forulempet! Les alt om den stormfulle konflikten!

Jeg har tidligere linket til Richard Normans udmerkede artikkel om ny-ateisme i New Humanist. Grunnen til debatten er Martin Rowsons karikatur som illustrerer denne. Den spiller visstnok på en ufin måte på parallellen mellom Richard Dawkins out-kampanje i USA (for å få ateister ut av skapet) og kampanjer for å få homofile til å gjøre det samme. Og Dawkins fremstilles visstnok som en stereotyp homse.

Vel, den er her over, så dere kan se selv hva dere mener. At parallellen kunne trekkes kan umulig ha kommet som en overraskelse på noen. Dawkins kampanje er tross alt en direkte referanse til homofiles frigjøringskamp.

Men at karikaturen av Dawkins skulle spille på stereotyper om homofile? Personlig synes jeg bare han ser irriterende nyfrelst og gladkristen ut. Men det gjør jeg tross alt hver gang jeg ser ham ... (Hitchens ser en smule bamsete ut, men det er knapt Rowsons feil.)

Uansett: Karikaturdebatt! Hipp hipp!

Dawkins galore

Er Richard Dawkins en fundamentalist? Er han slem? Har han en aldeles forstokket forståelse av religion? Er han "so 19th century"? Og er dawkinsen min sterkere enn guden din?

Disse spørsmålene (med et mulig unntak for det siste) og mange andre Dawkins-relaterte problemstillinger, kan du dukke ned i på TimesOnlines Dawkins-sider. Så da burde fritidsproblemene dine være løst for en stund ...