Nytt på Humanist.no: Nazisex

Kristian A. Bjørkelo, aka den gale mullaen, anmelder Anna Marie Sigmunds bok Sex under Hitler. Seksualitet og rasehygiene i Det tredje riket. Og jeg har endelig fått på plass adressen humanist.no/nazisex ...

Det er plass til både diskusjon, spørsmål og gode råd i kommentarfeltet. Men ikke ta uniformsfetisjismen altfor langt ut da dere.

Pastor Aarebrot om Levi, karismatikk og kritisk sans

Min venn Stian Aarebrot skriver godt om Levis selvbiografi, sett med en selvkritisk pinsevenns øyne. Han har mange interessante perspektiver. Herved anbefalt.

Nytt på Humanist.no: Om Cormac McCarthys forfatterskap

Humanist nr. 3/10 er på vei til abonnentene. Mens vi venter på at det skal dumpe ned i postkassene (og gi klarsignal for å publisere et par artikler på nett), graver vi litt i arkivet og publiserer en Humanist-klassiker til glede for nye lesere: Bård Larsens artikkel "Mennesker forandrer seg mindre enn omstendighetene – Hedonisme, dommedag og Cormac McCarthys forfatterskap".

Den ble opprinnelig publisert i nr. 4/2007 og er en sann oppvisning i dyster kulturpessimisme, som anbefales for alle som måtte føle seg i overkant lystig på en høstdag som denne.

Diskuter den gjerne med fynd og klem her.

Jeg ebok-publiserer

Ebøker er fremtiden. Ja, mer enn det, for en del av oss er ebøker nåtiden. Og mens norsk forlagsbransje lurer på hvordan i alle dager de skal klare å tjene penger på dem, er jeg mer opptatt av hvordan man kan bruke dem til å spre allerede eksisterende materiale på en fornuftig måte.

Særlig nå, når iPhone og andre smarttelefoner begynner å fremstå som et godt alternativ, i det minst hvis man ikke skal lese veldig lenge av gangen. Min erfaring er at det går fint å lese i en bok på iPhone i en times tid.

Den siste tiden har jeg, innimellom ferdiggjøring av Humanist og andre forefallende oppgaver, tittet litt på ulike publiseringsmåter for e-bøker. Og jeg har forelsket meg i Feedbooks.com, som lar forfattere og Public Domain-entusiaster lage egne ebøker, som kan lastes ned gratis fra Feedbooks.

Det geniale med Feedbooks er at siden genererer e-bøker i ulike formater. Man kan laste bøker ned som EPUB, i Kindle-format, som PDF eller som egentilpasset PDF. Det gjør at bøkene blir leselige på svært mange platformer.

For å teste ut løsningen, har jeg gravd frem min gamle testtekst, boken Tvilsbekjennelser, som i sin tid ble til for å teste Lulu.coms print on deman-løsning, og kjørt den gjennom Feedbooks' system.

Tvilsbekjennelser kan lastes ned gratis fra i dag. Det dreier seg om en litt beskåret versjon av originalen, der jeg har fjernet et par tekster jeg ikke synes har tålt tidens tann særlig godt.

Jeg har ikke den fulle oversikt over alle plattformer for lesing av e-bøker. Men jeg kan kort si noe om hvordan man går frem for å skaffe boken på de platformene jeg kjenner:

For Kindle: Last ned boken i Kindle-format, plugg Kindlen i maskinen og legg boken over i mappen Dokumenter. That's it.

For iPhone: Last ned den vidundelige (og gratis) ebok-appen Stanza. Under Get Books, velg Feedbooks fra menyen, søk etter Tvilsbekjennelser og last den ned. Og vips er den klar til lesing. (Så vidt jeg forstår kan du også laste filen ned til maskinen og legge den over i Stanza via iTunes, men det har jeg ikke testet.)

Jeg har ikke testet ut dette på en android-telefon, men så langt jeg forstår skal appen Aldiko være egnet for formålet.

Neste plan er å publisere allerede utgitt materiale fra Humanists arkiver i e-bokformat. Antagelig i form av antologier av artikler som spinner rundt et beslektet tema.

Gi gjerne lyd fra dere hvis dere skulle pådra dere erfaringer med boken, har bidrag til hva som fungerer hvordan eller mener noe om ebøker generelt.
____

Et par oppdateringer: Boken er altså gratis og dere er frie til å dele den i vilden sky. Og et kjapt søk avdekker at jeg er den andre som publiserer på norsk via Feedbooks. Den første var selveste Jørn Lier Holst, som gjorde sin krimroman Når havet stilner tilgjengelig allerede i september i fjor. Det har ikke akkurat vært en strøm av norske titler, med andre ord.

Kjøp denne boken!

Tybring-Gjedde anklager Arbeiderpartiet for å stå bak en sammensvergelse for å rive landet i stykker. Nazneen Khan-Østrem anklager Kokkvold for å være en "hvit ridder" og slem mot muselmenn, unnskyld muslimer. Knut Olav Åmås kjefter på Bernt Hagtvet, fordi han er så ufin å ikke ville dele platform med en totalitær historiefornekter (sånt ække lib-b-beralt, vet dere). Det er så mye en tvilsom sjel burde tatt tak i. Men et nytt Humanist står for døren og jeg gidder ikke.

Det er mye hyggeligere å blogge om noe hyggelig. Som at jeg i går kveld hadde gleden av å være til stede på feiringen av mine venner Terje Emberland og Bernt Rougthvedts første krimbok: Den historiske kriminalromanen Edderkoppen - der de presenterer sin egen, høyst sensasjonelle vri på hvem som stod bak et av norsk kriminalhistories mest kjente uløste drap: Rustad-mordet.

Boken er en orgie av historiske referanser til 30-tallets Norge, en tid de to kan mer om enn noen strengt tatt har godt av. Og i en tid der kriminalromaner skal være realistiske, sosialkritiske og egentlig bare være strenge samfunnsanalyser i kriminallitterær forkledning, er det en glede å se noen som går tilbake til den klassiske gutteboken (for gutter av begge kjønn, som de understreket) og dens estetikk.

Løp og kjøp den nå, så blir dere akkurat ferdig til Levis bok er i butikkene.

Han som elsket Jesus

Humanist forlag har, etter flere års ... eh ...  press, endelig fått Levi Fragell til å skrive sine memoarer. Boken kommer i september, men er nå tilgjengelig for forhåndsbestilling. Så da gjør dere det. Nuh.

Nytt på Humanist.no: Torgrim Eggens "Jern" anmeldt

Det er nettopp det den er. Anmeldt altså. Av Audhild Skoglund. Hun er bare sånn passe fornøyd. (Sorry, Torgrim.)

Diskuter gjerne omtalen her.
_____

Mobbebokpromovideo

Blant de ting jeg er mest fornøyd med av begivenheter i Humanismens hus under mitt fravær, er Humanist forlags publisering av Kristin Oudmayers Fordi jeg fortjener det? -- aka Mobbeboka. Både fordi det er en udmerket bok og fordi jeg er svært tilfreds med at jeg en tilfeldig kveld på Twitter klarte å grabbe tak i prosjektet på vegne av forlaget.

Noe av det strålende med Kristin er at hun får ting til å skje -- ved å inspirere andre mennesker til å bidra. Denne promovideoen for boka ble lagt ut på YouTube i dag:





Filmen ble laget av Laget og klippet av Magnus Bjørneby, lyd er ved Øyvind Endal og det er fotografier av Maja Huse, Øyvind Sviland, Morten Prom og Anders Hoff.

Og hvis du ikke alt har gjort det, bestiller du boken rett fra forlaget.
_____

Engleri englera

Det går litt for fort i mine tvilsomme svinger her jeg teller ned mot en lengre pappaperm. Det er så mye jeg skulle ha blogget om -- og så lite tid. Men litt sitering lar seg gjøre. For eksempel fra Trond Berg Eriksens kostelige omtale av engleboken til Märtha og forlagsredaktøren hennes:

Det er selvsagt ikke noe galt med smørblid, religiøs illusjonisme innpakket i pastellfarger. Man kan ikke kreve at alle englebarn skal ta verdens fortredeligheter inn over seg. Man kan heller ikke brutalt avvise intellektuelt ubemidlede personer som skriver en bok sammen med en forlagsredaktør. Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestenes følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker — så lenge de kan betale for seg. Det som gjør boken til pinlig lesning, er den patologiske selvopptattheten som metafysisk program og den tilhørende forakten for alle de mennesker som virkelig søker en mening med livet sitt, eller som har ordentlige problemer å stri med i den utvendige verden. Boken viser oss virkeligheten i et speilbilde som glinser av brunkrem og kunstig fuktighet.

... Selvsagt dreier prosjektet seg om penger, som det meste. Heller ikke det er det noe galt i. Men forfatterinnene er to halvvoksne jenter som, når det gjelder varene de selger, fremdeles vil leke butikk med knapper og glansbilder. Det er rett og slett for drøyt.

_____

Anmeldte bekjennelser

Da jeg i sin tid begynte å blogge, var det særlig inspirert av to menn. Den ene var Halvor Sevatdal, mannen bak den stadig udmerkede Hablog. Den andre var Bjørn Stærk, hvis daværende blog var en arena både for strålende innlegg fra Bjørn selv, og noen av blogsfærens villeste kommentarfeltdebatter. Mye fordi Bjørn skrev på engelsk og kommentatorene hans kom fra kloden over.

Med tiden gikk han lei, men vendte etter et opphold tilbake til blogosfæren med Bjørn Stærk's Max 256 Blog ("256 words or less - or your money back!").

I lys av dette var det en svært hyggelig overraskelse da Bjørn (som jeg for ordens skyld aldri har møtt i den analoge verden) i sommer publiserte den første (og fortsatt den eneste) anmeldelsen av min artikkelsamling Tvilsbekjennelser. Særlig fordi det er en svært hyggelig anmeldelse. Jeg er særlig svak for denne:

"Jeg har aldri hatt noe forhold til human-etikerne. Hva gjør de egentlig, annet enn å tilby gudsløse alternativer til religiøse seremonier? Hva står de for? Problemet ligger hos meg, jeg har aldri forsøkt å finne ut av dette. Men i den grad de står for humanismen til Arnfinn Pettersen er jeg helt med."

For mer om boken og hvordan den kan anskaffes, klikk her.
_____

Mobbebok i Drammens Tidende

Drammens Tidende gir i dag behørig dekning til Kristin Oudmayers mobbebok-prosjekt på Humanist forlag. Det er spennende lesning. Det skader selvsagt ikke min begeistring at jeg blir nevnt sånn i forbifarten jeg også ...
_____

Den Tvilsomme reklamerer for seg selv

Jeg tillater meg et stykke skamløs egenpromotering og gjør oppmerksom på at Tvilsbekjennelser nå også kan anskaffes i Human-Etisk Forbunds aldelesudmerkede nettbutikk.

For mer om dette prosjektet, les her.
_____

Mobbing i bokform

Apropos bokutgivelser: Det er ikke utenkelig at jeg bruker mer tid på Twitter enn sunt og fornuftig er, men at jeg klarte å slå kloa i dette prosjektet på vegne av Humanist forlag er i mine øyne verdt hvert minutt. Den store mobbeboka for voksne er et fryktelig spennende prosjekt, allerede lenge før det er blitt bok av det ...

Den store mobbebloggen er behørig på plass i bloglisten. Følg med! Bidra! Hei på Kristin og prosjektet hennes!
_____

Jeg har sett forlagsbransjens fremtid – og jeg vil være med

Jeg har alltid hatt lyst til å drive forlag. Ikke noe svært. Absolutt ikke Gyldendal. Ikke Humanist forlag en gang. Bare et sånt bittelite forlag som gir ut små og rare bøker som ingen egentlig trenger, men noen kanskje allikevel vil ha.

Det har alltid vært tre argumenter som har veltet planen: Penger, tid og plass. Når man først har trykt opp et opplag må man gjøre av det et sted. Man må ha et lager. Og det koster masse penger å trykke opp disse bøkene, selv i små opplag. (Særlig i små opplag.) Og er man så heldig å selge, tar det tid å pakke og bære bøker til postkontoret.

For én ting har hele tiden vært klart: Jeg vil drive et rart lite forlag som ikke distribuerer bøkene sine gjennom vanlige kanaler. Det er både for dyrt og for komplisert.

Nå har jeg etablert et rart, lite forlag: Dodoforlaget.

Dodoforlaget skal bedrive noe jeg kaller mikroforleggeri. Hvilket vil si at vi gir ut bøkene våre som print-on-demand (de trykkes med andre ord etter hvert som de bestilles, fra ett eks og oppover) og som e-bøker – begge deler gjennom Lulu.com, men publiseres av oss, med ISBN tilhørende forlaget.

Disse publiseringsformene har en rekke fordeler for et lite forlag som drives med venstrehånden: Vi slipper lager (og lagerkostnader). Vi trenger ikke bære oss skakke til postkontoret. Og vi kan gi ut bøker uten å investere en eneste krone. Lulus system fungerer slik at kostnadene pr bok er den samme om du trykker opp tre eller tre hundre bøker. Kostnadene ved e-bokproduksjon er kr. 0. De eneste utgiftene man har er bøker man gir bort.

Men så gjør man da også hele jobben selv. Her kommer ti års redaktørerfaring godt med.

Bøkene ikke bare trykkes av Lulu, de selges via Lulu. Dermed forsvinner størstedelen av regnskapsholdet også.

Planen bak Dodoforlaget er dog ikke kun å tilfredsstille mitt private ønske om å bli bittelitt forlegger. Det vil også ha en nytte for Human-Etisk Forbund, fordi vi får muligheten til å publisere relevante tekster fra vårt svært rikholdige arkiv på nye måter, slik at de kan få et nytt liv.

Forlagets første bok, en samling av noen av mine egne kommentarer, ledere, bloginnlegg og den slags, under tittelen Tvilsbekjennelser, er et eksempel på dette. (Den er ble strengt tatt til fordi jeg måtte ha et manus å teste ut Lulus system med. Først var det bare ment som en test, men … vel, så tok forfengeligheten overhånd tenker jeg vi sier.)

Allerede har forlaget i det minste to prosjekter med gjenbruk av tekster primært fra Humanist på trappene. Den ene en antologi om ulike okkulte temaer, den andre en pamflett om norsk religionsfrihet. For Lulus system gjør det også mulig å gi ut pamfletter (med stiftet rygg) til en svært rimelig penge. Disse HEF-relaterte prosjektene vil også bli å få kjøpt gjennom HEFs nettbutikk.

På sikt tror jeg allikevel at det viktigste benet for forlaget vil være e-bøker. Jeg er selv i besittelse av en leseplate – en Sony PRS-505 – og jeg er helt overbevist om at det er fremtiden for mye av den publiseringen HEF driver med. (Og, i tilfellet interaktive leseplater, for det aller meste av lærebøker og akademisk litteratur.)

Leseplaten løser det overordnede problemet mange påpeker med digital publikasjon: At det er en begrenset fornøyelse å lese lengre tekster på skjerm. Det er ikke noe problem overhodet på et skikkelig lesebrett. Om noe, er det mer behagelig å lese på enn en vanlig bok. Miljøvennlig er det også.

Lulus nettbøker leveres dessuten i et aldeles DRM-fritt pdf-format, hvilket gjør at de er langt mer brukervennlige enn det norsk forlagsbransje sitter og skumler om å få på plass fra nyåret av. Og i motsetning til hva forlagsbransjen tenker seg, vil Dodoforlaget selge e-bøkene sine rimelig. Vi vil neppe overgå førti kroner pr bok, i noen tilfeller vil de sannsynligvis bli gratis eller tilnærmet gratis.

Dodoforlaget vil aldri utgjøre noen trussel mot Gyldendal. Ikke for Humanist forlag heller, for den saks skyld. (Alle relevante prosjekter vil bli tilbudt dem først.) Det er i det hele tatt ikke noen trussel mot noe eksisterende forlag, men en mulighet til å gi ut bøker som før ikke ville bli gitt ut i det hele tatt. Vi trenger ikke opplag på tusen eller fem hundre. Vi kan, uten å tape penger, gi ut bøker som selger hundre eller femti eksemplarer.

Jeg har sett forlagsbransjens fremtid – eller i det minste en form for forleggeri for fremtiden – og jeg vil være med.

Jeg er faktisk med: Dodoforlaget er med dette offisielt lansert!
_____

En tvilsom bekjennelse

En liten annonsering: Jeg starter forlag og gir ut bok på én gang. Les mer om forlaget her og om boken her. Mer, mye mer, om dette på herværende blogg i morgen.

Reddet av The Secret

Da er det ikke lenger noen tvil, The Secret kan forandre livet ditt. Beviset er denne aldeles helt utvilsomt uten noen form for tvil helt sikkert aldeles sannferdige anmeldelsen fra Amazon.com (via Counterknowledge):

Please allow me to share with you how “The Secret” changed my life and in a very real and substantive way allowed me to overcome a severe crisis in my personal life. It is well known that the premise of “The Secret” is the science of attracting the things in life that you desire and need and in removing from your life those things that you don’t want. Before finding this book, I knew nothing of these principles, the process of positive visualization, and had actually engaged in reckless behaviors to the point of endangering my own life and wellbeing.

At age 36, I found myself in a medium security prison serving 3-5 years for destruction of government property and public intoxication. This was stiff punishment for drunkenly defecating in a mailbox but as the judge pointed out, this was my third conviction for the exact same crime. I obviously had an alcohol problem and a deep and intense disrespect for the postal system, but even more importantly I was ignoring the very fabric of our metaphysical reality and inviting destructive influences into my life.

My fourth day in prison was the first day that I was allowed in general population and while in the recreation yard I was approached by a prisoner named Marcus who calmly informed me that as a new prisoner I had been purchased by him for three packs of Winston cigarettes and 8 ounces of Pruno (prison wine). Marcus elaborated further that I could expect to be [...] raped by him on a daily basis and that I had pretty eyes.

Needless to say, I was deeply shocked that my life had sunk to this level. Although I’ve never been homophobic I was discovering that I was very rape phobic and dismayed by my overall personal street value of roughly $15. I returned to my cell and sat very quietly, searching myself for answers on how I could improve my life and distance myself from harmful outside influences. At that point, in what I consider to be a miraculous moment, my cell mate Jim Norton informed me that he knew about the Marcus situation and that he had something that could solve my problems. He handed me a copy of “The Secret”. Normally I wouldn’t have turned to a self help book to resolve such a severe and immediate threat but I literally didn’t have any other available alternatives. I immediately opened the book and began to read.

The first few chapters deal with the essence of something called the “Law of Attraction” in which a primal universal force is available to us and can be harnessed for the betterment of our lives. The theoretical nature of the first few chapters wasn’t exactly putting me at peace. In fact, I had never meditated and had great difficulty with closing out the chaotic noises of the prison and visualizing the positive changes that I so dearly needed. It was when I reached Chapter 6 “The Secret to Relationships” that I realized how this book could help me distance myself from Marcus and his negative intentions. Starting with chapter six there was a cavity carved into the book and in that cavity was a prison shiv. This particular shiv was a toothbrush with a handle that had been repeatedly melted and ground into a razor sharp point.

The next day in the exercise yard I carried “The Secret” with me and when Marcus approached me I opened the book and stabbed him in the neck. The next eight weeks in solitary confinement provided ample time to practice positive visualization and the 16 hours per day of absolute darkness actually made visualization about the only thing that I actually could do. I’m not sure that everybody’s life will be changed in such a dramatic way by this book but I’m very thankful to have found it and will continue to recommend it heartily.

Det er det morsomste jeg har lest på Amazon siden disse festlighetene, som nå later til å være borte fra jungelen.
_____

Stor, større, Støre

Jeg gjestet bokmessen på Lillestrøm i helgen, hvor jeg snakket om Dommedags-boken for nesten ingen mennesker. Og greit var det, ettersom jeg holdt noe som må ha vært mitt livs dårligste foredrag/introduksjon/presentasjon.

Men mens jeg stod der på scenen, fikk jeg øye på boken Jonas Gahr-Støre har skrevet (med bare bittelitt hjelp av departementet sitt) for å forklare oss hvordan ting egentlig henger sammen i verden.

Fra før av visste jeg at tittelen ikke er god norsk (men den er et sitat fra vår kommende konge, så skitt au), men omslaget ... Jeg hadde ikke sett omslaget før. Og der stod jeg på en scene, med sikkert tre par øyne faktisk rettet mot meg. Og ... Vel ... Øh ...

La oss bare si at det er et fascinerende omslag. Og at ting kan tyde på at Cappelen Damm bruker samme fotograf som tar reklamebildene for Dressmann.

Og St Jonas av Utenriksdepartementet er altså Norges mest populære politiker. Bare for å ha nevnt det.

Hjeeeeeeeeeeeeeeeeelp!!!

Dommedag på kjellereren

Den Tvilsomme er tilbake fra Bristol, men plukket et eller annet sted på hjemveien med seg noe tvilsomt og er ved redusert helse.

Den har å bedre seg til i morgen aften, for da er det nok en gang Kjettersk kjeller. Grunnet nevnte helse, stjeler jeg som en ravn fra kjellerens presseskriv:

De som har vært innom Internett i det siste kan knapt ha unngått å få med seg datoen 21. desember 2012. Det er nemlig da, i følge et bredt spekter av moderne profeter, dommedag skal inntreffe. Dette kan vi vite fordi de gamle mayaenes kalender slutter i 2012, noe som jo bare kan bety at verden slutter med den.

Vi Kjellermennesker tror selvfølgelig på det som står på Internett, så spørsmålet er altså er ikke når Apokalypsen kommer, men hva som kommer til å skje. Smeller en komet inn i jorda? Tar Illuminati endelig over? Kommer Antikrist? Eller skjer det nifseste av alt, nemlig at vi alle blir innmari positive, kler oss i batikk og gumler helsekost?

Det er med andre ord dommedag som er tema og utgangspunktet er en viss dommedagsantologi som jeg muligens har hatt en finger eller tre borti ...

Egil Asprem kommer fra Amsterdam, der han til daglig er stipendiat, for fortelle oss hvordan verden skal gå under. Muligens. Eller som det står i presseskrivet:

Med Asprem blir det duket for psykedeliske eventyr i Amazonas, profeter som prøver å få Vatikanet frelst på New Age, og selvfølgelig David Ickes romkrokodiller.

Selvfølgelig.

At verden snart går under er det med andre ord ikke tvil om, men fortsatt gjenstår spørsmålet om hvordan:

Og det er her, kjære Kjeller-publikummer, at DU kommer inn. Etter foredraget sparker vi derfor i gang et Norgesmesterskap i dommedag, der vårt publikum får muligheten til å levere sine forklaringer på hva som skjer i år 2012, mens vårt kyndige domme(r)dagspanel kårer den beste (les: morsomste). Dommerpanelet blir ledet av ingen ringere enn forfatteren Torgrim Eggen.

Og premiene er selvsagt dommedagsbok. Dessuten blir det konsert. Kim Sølve, fra bandet Swarms, kommer:

Swarms skaper dark ambient, en form for mørk stemningsmusikk som vi gjerne sniker inn i spillelistene til Kjettersk Kjeller, av en kvalitet vi ikke har hørt i Norge før. Så siden Swarms nettopp har sluppet sin første plate, The Silver Hour (Vendlus records), så vi vårt snitt til å invitere Kim Sølve til Kjeller'n.

Planen er å la ham og Anders B. fra industribandet med det trivelige navnet Babyflesh sette oss i riktig stemning med en minikonsert (20-25 minutter) før vi begynner å telle ned til år 2012. Det loves truende dommedagsrumling, spesialkomponert for anledningen, akkompagnert av passende film.

Det er med andre ord tenkelig at det blir en dyster aften på kjelleren i morgen. Da gjenstår det bare å jage Pesta på dør ...

(Og jeg er på det rene med at illustrasjonen er vulgær, barnslig og teologisk på viddene. Men den er fryktelig morsom. Eller muligens er det bare helsa som tærer på humoren.)

Dommedag er her!

800 Skepsis-eksemplarer for å være presis. Og de ser riktig lekre ut alle sammen. De bør være hos de betalende skeptikerne blant dere om en ukes tid. Alle dere andre kan kjøpe den for kroner 248,-. Eller melde dere inn i Skepsis for kroner 160,- ...

En plass til Knut?

Apropos norske forfattere som finner naziargumentasjon "interessant":

Aftenposten kverner nok en gang på debatten om ikke dakar Hamsun bør få sin egen plass i Oslo. For han skrev jo så fine bøker. (Hvilket han for all del gjorde.)

Jeg vil gjerne få sitere meg selv, med det jeg den dag i dag mener er den nest beste løsningen på denne debatten:

Spørsmålet er [...] hvordan man skal kunne hedre forfatteren Hamsun, uten at man glemmer at mannen hadde et litt, eh, nært forhold til okkupasjonsmakten sist gang Norge var invadert. Den uheldige episoden med nekrologen og sånn ... (Hamsuns litteratur, som blod og jord-eposet Markens grøde, har selvsagt ingenting med hans små politiske feiltrinn å gjøre ...)

Vi tror vi fant løsningen et stykke nede i tredje akevitt: Man tar Oslos kjipeste plass, Arne Garborgs Plass, beliggende delvis nede under bakken foran Deichmanske biliotek. Man gir Garborg en anstendig plass et annet sted i byen.

Og så døper man den Landssviker Hamsuns plass.

Den originale posten er så langt jeg husker den eneste hvor jeg er blitt anklaget for landssvik på kommentarplass. Hvilket var forfriskende. Og den beste løsningen er selvsagt å glemme tøvet én gang for alle. Man kaller ikke opp gater og plasser etter profilerte nazister.