Fri tanke bringer en sak om Philip Pullmans kritikk av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres verker. Det er på ingen måte nytt stoff, Pullman har kvernet om dette lenge, men det er ikke mye mer innsiktsfullt av den grunn. Personlig har jeg stor glede av Lewis, både som fantasyforfatter og apologet, og mitt forhold til Tolkien er heller nøttete.Pullmans kritikk av Lewis er av det drøvtygde slaget. Og den er på ingen måte velvillig. Han er ute etter Lewis og velger en tolkning som passer ham godt.
Som mang en Narnia-kritiker før ham, har han hengt seg opp i at Susan ikke får komme inn i Narnia etter sin død. (Eller mer presist: Inn i stallen som er større enn hele verden.) Personlig leser jeg Susans avvisning som at hun har sviktet fantasien for en overfladisk materialisme. Hun kommer ikke inn i Narnia, ganske enkelt fordi hun ikke lenger tror på Narnia. Og det er når alt kommer til alt en kristen allegori. (Hele Narnia-serien har allegoriske elementer. The Last Battle er det vanskelig å lese som noe annet.)
Men det er Pullmans kritikk av Tolkien som er virkelig forunderlig. Han må ha lest Tolkien dårlig for ikke å finne betraktninger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. For ikke å snakke om teologiske spekulasjoner. Tolkien har når alt kommer til alt forfattet en skapelsesberetning og skapt en gudeverden.
Heller enn å forfatte en ny kommentar, har jeg lett bearbeidet noe jeg har skrevet i en annen sammenheng. Det er på ingen måte uttømmende for forståelsen av Tolkien, men det byr på et perspektiv som jeg mener er berikende for lesningen av ham:
Uro og Tolkien
Spørsmålet om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.) Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.
Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av Hobbiten.
Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...
Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.
For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet Ringenes Herre som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man enklest kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen. (Skjønt mange av de som har skrevet mest innsiktsfullt om Tolkien, som Tom Shippey, legger liten vekt på Tolkiens religiøse ståsted. Det er en svakhet, men det hindrer ikke Shippey i å fremlegge noen svært interessante analyser.)
Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.
Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.
