Ha-ha

I anledning dagens sørgelige nyhet om at A-has karriere nærmer seg slutten, er det på sin plass å minne om The Guardians hysterisk morsomme intervju med Harket & Furuholmen fra august i år.

Høydepunkter:

The first inkling that Harket may not see himself in quite the same ironic light as, say, Take That or Duran Duran – those other one-time teen idols currently enjoying a summer revival – comes in an email from the PR. "Morten can drift a little in interviews sometimes," he ventures diplomatically; the singer can be a bit "philosophical". Are we sure we wouldn't like his bandmate, Magne Furuholmen, to come along too? "Magne really keeps him on track." The advice has the ominous ring of experience, so we take it.

... For years poor old Harket had been insisting he was a serious artist, and grumbling about all the attention to his wretched cheekbones. And now, at last, vindication! If Chris Martin can credit A-ha as a formative creative influence, won't the world now take him seriously too? Well, the world would have a job to take Harket as seriously as Harket does.

... And now they're off again, tussling over some abstract philosophical point. "It's all about committing to this reality," Harket says, "when you talk about what is real and what isn't real." Furuholmen: "You don't see the difference?" Harket: "Yes, they are different, uniquely different – but one thing isn't more real than the other. When you're absent-minded, you're present-minded somewhere else."

What are they talking about? I have literally no idea. And then, dear God, they start quoting Søren Kierkegaard to one another – and even bickering about the correct translation.

_____

Musikalsk undring

Jeg er som tidligere nevnt i bladinnspurttåka - og ikke helt i bloggegear, men samtidig befinner jeg meg på Sundvolden sammen med størstedelen av HEFs ansatte for å gjøre sånt som ansatte gjør når de er sammen på et hotell. Blant annet arbeide i grupper.

I går satt jeg i en gruppe som blant annet diskuterte bruk av ulike former for kunst for å formidle det humanistiske livssyn. Det var, primært grunnet tidsmangel, interessant, men på ingen måte uttømmende.

Men det minnet meg om et spørsmål som lenge har plaget meg: Hva er egentlig humanistisk musikk? Det er mange grunner til å stille spørsmålet, men grunnen til at det plager meg en smule, er at jeg de siste årene har hørt mye på musikk som defineres i livssynstermer, nemlig paganistisk musikk og den underlige baggen av lyd som av en eller annen grunn kalles new age.

Definisjonen på paganistisk musikk er forsåvidt grei nok: Mer eller mindre folkemusikkinspirert musikk med paganistiske tekster. Sjekk ut Dahm the Bard eller Gaia Consort for eksempler.

New Age-musikk er en langt mindre håndgripelig affære. Det den stort sett har felles er at den er instrumental. Et annet fellestrekk er at det sjelden går så veldig fort. Det er dvelende. Tidvis også suggererende. Utover det varierer den fra Rick Wakemans Air-plater, med trivelig, romantisk influert pianoklimpring, til lydmalerier helt på grensen til ambient og ting som i mine øyne best karakteriseres som neoklassisk.

Det er i grunnen nesten alt mulig rart. Mens jeg skriver dette hører jeg på bratsjisten Rhonda Lorence world music-influerte plate Winter Moon. Som er både rytimsk og ganske uptempo og mil unna Wakemans eller Rob Costlows behagelige pianoklimpring. Men alt sammen karakteriseres det, uten at jeg helt skjønner hvorfor, som new age-musikk.

Spørsmålet mitt er altså: Hva skulle eventuelt falle inn under en kategori for humanistisk musikk? Er den kun negativt definert: Alt som ikke har et eksplisitt religiøst innhold? Eller er det mulig å trekke opp noen mer meningsfulle grenser?

Hadde det holdt at den var religionskritisk, ville kunne vi jo alltids adoptere black metal-scenen ...
_____

I anledning dagen

Tiananmen Square. Lost my baby there ...

Dagens sang, tyve år etter.

_____

Gresselig for gud

De hyggelige menneskene borte hos The Freethinker lokket meg inn med en sak om den seneste mannehunkkallenderkotroversen (fint ord, ikke sant?) i de siste dagers helliges rekker. Hvilket var ... interessant nok.

Men så minnet de meg på denne:



Og det er jeg ikke helt sikker på om jeg klarer å tilgi. Vel, nevermind, syng med alle sammen:

He taught me how to pray
And how to save my soul
He taught me how to praise my god
And still play rock'n'roll.

På et eller annet tidspunkt, før innspillingen av denne låta, må han ha glemt det igjen.
_____

Kjeller og sånn Gen-Sing

Så minner vi, nok en gang, om at det er Kjettersk kjeller. I dag. Be there, or be a rectangular thing!

Og min venn Dodofuglen melder at flere av dere tok turen over for å nyte gladsang for gentesting. Han gir seg ikke med det. Nå er det homodisco og hårmetall for gentesting. Be afraid. Be very afraid.
_____

Children of the Evolution? Jo'a, men dog

Tyske fritenkere vil gjerne erstatte Kristi Himmelfartsdag med en evolusjonsdag. I utgangspunktet en høyverdig sak. Men jeg er litt ... usikker på om de styrker sin sak med videoen over. (For ikke å snakke om sangen.) Den viser sider ved Darwin vi ikke kjente fra før. Det er litt ... annereledes.

Og jeg er ganske sikker på at Marc Bolan roterer i sin grav.

Takk til kollega Knut som gjorde meg oppmerksom på kampanjen. Pharyngula skriver også om saken.
_____

Og forøvrig bør du følge min venn den gale mullaens råd og gakke hit for å sjekke om du har en tilstrekkelig gammeltestamentlig moral. Jeg oppnådde bare 77 % er jeg redd. Til tross for at jeg stort sett gikk inn for å kappe av noe eller avlive.
_____

Dommedag på kjellereren

Den Tvilsomme er tilbake fra Bristol, men plukket et eller annet sted på hjemveien med seg noe tvilsomt og er ved redusert helse.

Den har å bedre seg til i morgen aften, for da er det nok en gang Kjettersk kjeller. Grunnet nevnte helse, stjeler jeg som en ravn fra kjellerens presseskriv:

De som har vært innom Internett i det siste kan knapt ha unngått å få med seg datoen 21. desember 2012. Det er nemlig da, i følge et bredt spekter av moderne profeter, dommedag skal inntreffe. Dette kan vi vite fordi de gamle mayaenes kalender slutter i 2012, noe som jo bare kan bety at verden slutter med den.

Vi Kjellermennesker tror selvfølgelig på det som står på Internett, så spørsmålet er altså er ikke når Apokalypsen kommer, men hva som kommer til å skje. Smeller en komet inn i jorda? Tar Illuminati endelig over? Kommer Antikrist? Eller skjer det nifseste av alt, nemlig at vi alle blir innmari positive, kler oss i batikk og gumler helsekost?

Det er med andre ord dommedag som er tema og utgangspunktet er en viss dommedagsantologi som jeg muligens har hatt en finger eller tre borti ...

Egil Asprem kommer fra Amsterdam, der han til daglig er stipendiat, for fortelle oss hvordan verden skal gå under. Muligens. Eller som det står i presseskrivet:

Med Asprem blir det duket for psykedeliske eventyr i Amazonas, profeter som prøver å få Vatikanet frelst på New Age, og selvfølgelig David Ickes romkrokodiller.

Selvfølgelig.

At verden snart går under er det med andre ord ikke tvil om, men fortsatt gjenstår spørsmålet om hvordan:

Og det er her, kjære Kjeller-publikummer, at DU kommer inn. Etter foredraget sparker vi derfor i gang et Norgesmesterskap i dommedag, der vårt publikum får muligheten til å levere sine forklaringer på hva som skjer i år 2012, mens vårt kyndige domme(r)dagspanel kårer den beste (les: morsomste). Dommerpanelet blir ledet av ingen ringere enn forfatteren Torgrim Eggen.

Og premiene er selvsagt dommedagsbok. Dessuten blir det konsert. Kim Sølve, fra bandet Swarms, kommer:

Swarms skaper dark ambient, en form for mørk stemningsmusikk som vi gjerne sniker inn i spillelistene til Kjettersk Kjeller, av en kvalitet vi ikke har hørt i Norge før. Så siden Swarms nettopp har sluppet sin første plate, The Silver Hour (Vendlus records), så vi vårt snitt til å invitere Kim Sølve til Kjeller'n.

Planen er å la ham og Anders B. fra industribandet med det trivelige navnet Babyflesh sette oss i riktig stemning med en minikonsert (20-25 minutter) før vi begynner å telle ned til år 2012. Det loves truende dommedagsrumling, spesialkomponert for anledningen, akkompagnert av passende film.

Det er med andre ord tenkelig at det blir en dyster aften på kjelleren i morgen. Da gjenstår det bare å jage Pesta på dør ...

(Og jeg er på det rene med at illustrasjonen er vulgær, barnslig og teologisk på viddene. Men den er fryktelig morsom. Eller muligens er det bare helsa som tærer på humoren.)

Dyster fredag

Og når vi snakker om dystre ting: Fri tanke har lagt ut Didrik Søderlinds artikkel "Diabolos in Musica: Om sort metall og et heller dystert livssyn", fra siste nummer av Humanist. Trivelig lesning for en mørk aften.

Imagine no Imagine

En gang, på en humanistkongress i Los Angeles, opplevde jeg det utrolige. Konferansen het "Imagine no religion" og som åpning spilte de sangen i originalversjon. Et par i førtiårene ser spørrende på hverandre, lener seg over mot meg og spør, på klingende midtvestensk, "Excuuuuse me. Do you know what song that iiiiis?"

Og bare for å ha sagt det: Jeg avskyr den ufyselige låta. Tenk ikke å kjenne den igjen ... Imagine ...

Misantropi og massakre

I anledning at finske skolemassakre begynner å bli en vane, har Fri tanke lagt ut kollega Didrik Søderlinds artikkel Overmenneskene fra gutterommet, som opprinnelig ble publisert i papirutgaven i anledning den første finske skolemassakren.

Det er en interssant analyse av den popkulturelle gutteromsmisantropien og en fascinerende innføring i hvordan det kan gå når kvisete unge menn som som lever av hamburgere og pizza, leser Nietzsche og får det for seg at de er særlig prektige eksemplarer av menneskearten.

Som medforfatter av selve Boken om Black Metal og en mann med mer enn normalt aparte musikksmak, har Didrik truffet en del av disse overmenneskene. Jeg er særlig svak for denne lakoniske oppsummeringen av hans erfaringer:

Med tid og stunder la jeg merke til at dersom mennesker kom med en typisk pop-misantropisk uttalelse – av typen ”de fleste folk er idioter” – tok det sjelden lang tid før de kom med en uttalelse så dum at folk flest ville visst bedre.

[...] Gjennom årenes løp har jeg vært borti folk som høylytt har utbasunert sin forakt for vanlige menneskers intellektuelle evner, men som selv har trodd på de mest dustete teoriene om Atlantis, at de er Jesu etterkommer eller at de gamle egypterne hersket over hele verden. For bare å nevne noen eksempler.

Det er mulig vi alle trenger å føle oss bedre enn noen andre, men det er tydeligvis et litt spesielt kaliber på dem som trenger å føle seg bedre enn så godt som alle andre.

Heksesang

Denne bloggen er viet livssyn, ikke musikk. Det skriver jeg vanligvis om her. (Jeg tror dog jeg tillater meg en parentes for å minnes Ronnie Drew, Kongen av Irland, som døde på lørdag.)

Av og til krysser dog musikk og livssyn klinge. Det gjelder selvsagt særlig innen den klassiske musikken. En av de beste onelinerne jeg har begått i min til i Humanismens hus, er "Djevelen har muligens de beste låtene, men Gud har utvilsomt de beste kantatene".

For ikke å snakke om de beste korverkene. Jeg har vekslet mellom Vaughn Williams Messe i G-moll og Szymanowskis Stabat Mater i det siste. Å, herre ... Nei, vent, feil blog ...

Og uansett var det ikke kristen musikk jeg hadde tenkt å skrive om, men paganistisk.

Når jeg ikke hører på klassisk musikk, står folkrocken meg særlig nær. Og det er en genre som unektelig tidvis har vært preget av det noe ... fluffy. Hippieestetikken er ofte nærliggende og har vært det helt siden Incredible String Band gjorde unevnelige ting med strengeinstrumenter.

Noen, som min gamle helt Mike Scott, har tatt skrittet helt ut. Scott bodde en periode på Findhorn, de britiske øyers new age-hovedstad. Ja, Waterboys plate Universal Hall er spilt inn i Universal Hall i Findhorn. Og en lekkerbisken av en plate er den.

Andre har tatt musikken i mer rent paganistisk retning. Jeg har en særlig forkjærlighet for Dave Smith, eller Damh the Bard som han kaller seg, som lager intenst fengende folkrock, influert av verdens beste folkrockduo fra Devon, Show of Hands, og med tekster som bærer preg av at Damh er dypt inne i neodruide-bevegelsen. (Order of Bards, Ovates and Druids, for de av dere som måtte være interessert i den slags):

Spring has come and have you seen,
The Morris dancers on the green?
Just a bit of fun,
To pass the days.
But there is magic in their dance,
The season's blessed and not by chance,
So I raise my glass,
To our Pagan Ways.

Damhs musikk bærer preg av at han, i tillegg til å være en folkie av den gode, gamle skolen, også har en forkjærlighet for AC/DC og Ramones. Det er vanskelig å tro at en mann med kassegitar kan rocke så mye. Skulle du lure på hvordan det låter, kan du laste ned den aktuelle låta, Pagan Ways, her.

I den mer rocka delen av spekteret, befinner The Dolmen seg, og låter som en på samme tid mer punka og mer folky versjon av Pogues eller Oysterband.

Men grunnen til alt dette skriveriet er at jeg sitter her og gynger med til Gaia Consort (de på bildet), trivelige hippier fra beste hippieland i Washington. Staten, altså. Og her snakker vi Wicca, ikke druider. Skikkelig heksemusikk med andre ord.

Og hvem visste at hekser hører på en kuriøs blanding av folk og vestkystrock? Litt jazz i hjørnene, en del prog her og der, mer likefrem voksenrock, om enn med mye strykere. Litt Dan Fogelberg, en hel del James Taylor, muligens litt Dave Matthews (men ikke mer enn at det er til å tilgi). Det er i det hele tatt fryktelig, fryktelig hyggelig. Og hvem kan egentlig motstå tekster som:

Once in the month in a place made secret
Better for us all if the moon is full
Naked in the rites to show our freedom
Free is the love that we offer too

Ours is the ecstasy of being
Walking in the beauty of the great green Earth
Ours is the touching of the mystery
Ours the experience of death and birth

Låta heter Drawing Down the Moon ... Og det er i det minste veldig ... søtt.

Som de gode hippiene de er, har de lagt ned hele katalogen sin til gratis nedlasting. Dere har med andre ord mulighet til å gynge med meg.

Og mens jeg sitter og skriver dette, stikker Humanistisk ungdoms fører, Legolas ... nei, vent, Lars Petter var det, hodet inn og spør "Er ikke det det derre heksebandet?"

Så nå vet dere hvilke onde åndskrefter som holder oss gående her i huset ...

Katolsk kitsjfest

Jeg tilbragte i går aftes på ærverdige Dovrehallen, i selskap med en god venn og et par glass. Blant de mange temaer vi svingte innom, var den ufattelig vederstyggelige kitsjfesten som er modernistisk katolsk liturgi.

Hvilket muligens kan forklare at hodet mitt dunker sånn i dag.

Temaet er særlig fascinerende fordi Den katolske kirke en gang i tiden kunne dette med stil. Nå klarer de ikke en gang å holde seg med et anstendig kor i Peterskirken.

Damian Thompson tar på sin blog Holy Smoke tidvis opp akkurat dette temaet, blant annet her. Så for de av dere som tror Durufles Requiem er representativt for nyere katolsk kirkemusikk, her er refrenget til hymnen God is Good:

“God is good, we sing and shout it/God is good, we celebrate it/God is good, no more we doubt it/God is good, we know it’s true.”

Men, som Thompson påpeker, dette er utrolig nok ikke det verste. Dette verset er det verste:

“And when I think of his love for me/My heart fills with praise/And I feel like dancing/For in his heart there is room for me/And I run with arms/Opened wide/Hoo Hoo Hoo Hoo”

Hoo Hoo Hoo Hoo? Det er så man kan forstå av LeFebvristene valgte å forbli utenfor kirken.

(OK, så avdekker kommentarene at låta har sitt opphav i mer evangeliske kretser, nærmere bestemt denne mannen, men Hoo Hoo Hoo Hoo'et er et katolsk tillegg. Det er i grunnen ganske imponerende å gjøre originalen verre.)

Les og lytt

Even Grans omtale av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig?, som jeg omtalte for to poster siden, er nå lagt ut på Fri tankes sider. Even og Bjørn Are fortsetter forøvrig diskusjonen på Dekodet.

Og hvis du er i Oslo i morgen kveld, kan du gjøre dummere ting enn å se innom Humanismens hus og høre Didrik Søderlind snakke om sortmetallens historie. I en tid hvor sortmetallerne i hovedsak blir fremstilt som kulturell eksportsuksess, kan det være greit å bli minnet om at de har en historie preget av at de alltid har vært flinke til å spille på tabloidpressens blodigere strenger.

Men for all del, det er fint at de har sluttet å drepe folk ...

Blogosofisk småplukk

Det er så meget man kunne blogge om. Jeg kunne si noe ironisk om at Richard Dawkins fratrer sitt professorat i popularisering av vitenskap (the Charles Simonyi Professorship in the Public Understanding of Science, for å være presis). Muligens noe om religionsvitenskap.

Eller jeg kunne si noe direkte ondsinnet om deler av debatten om Larry Normans minne som raser over hos Vårt land. (Jeg skal nøye meg med å si at jeg av og til er veldig, veldig glad for ikke å være kristen.)

Jeg kunne kommentert debatten rundt Sara Azmeh Rasmussens krumspring. (Det vil si, det kan jeg ikke, skal jeg være ryddig. For en ansatt i HEF er styremedlemmers håndtering av sitt styreverv forbudt mark. Som det bør være.)

Jeg nøyer meg med å ønske min venn Kristian Bjørkelo velkommen som skribent i Fri tanke og, i avdelingen for heller kuriøse livssynsvinklinger, anbefale min venn Deerstalkers post om paganistisk druidefolkrock.

RIP Larry

Larry Norman er død, melder Vårt land. Norman, som i mange år hadde slitt med elendig helse, var en av kristenrockens store pionerer og, i motsetning til mange av genrens frontfigurer, en virkelig bra låtskriver.

Why should the Devil have all the good music?, spurte han i en av låttitlene sine og han beviste gjennom sin egen produksjon at det ikke stemte. Senest i dag skrålte jeg med til den walisiske trubaduren Martyn Josephs versjon av Six Sixty Six, tidenes beste popsang om antikrist.

Vi var muligens litt uenige om teologi, men trist er det. Bli ikke overrasket om Norman-fan Bjørn Are kommer med mer på Dekodet.

Et gripende farvel fra en døende Norman er å lese her.