Barnespisende "jøde" i demonstrasjon

Moderne, konspirasjonsteoretisk antisemittisme har i stor grad fortrengt den klassiske, men av og til dukker den opp allikevel. Som under denne antiisraelske demonstrasjonen i London, der en av demonstrantene på svært grafisk vis kolporterer den klassiske forestillingen om jødene som barnespisere. Det er motbydelige greier.

Jeg får ikke helt tak på hvor i London demonstrasjonen finner sted. På YouTube presenteres den bare som "London Protest". Jeg fant den hos Damian Thompson, som igjen fant den hos Jihad Watch. Thompson omtaler det som en "pro-jihad demonstration", hvilket jeg finner en smule fjollete.

Kommentarfeltene til Thompson og Jihad Watch får forøvrig betegneselsen islamofobi til å virke veldig relevant ...

Kommentator hos Thompson: They are coming after you next, Britain.

Neste kommentator: They're are already there, just doing what they always do and breeding up the numbers first.
_____

Den vanskelige korsfestelsen

Året er ennå ungt og det er muligens vel tidlig å kåre årets mest fjollete, men jeg føler meg relativt sikker på at når tiden er inne, vil Rev Ewen Souter i St John's Church, Horsham, ligge godt an. Den høystærede anglikanske presten har nemlig fjernet krusifikset over fra fronten av kirken fordi:

"The crucifix expressed suffering, torment, pain and anguish. It was a scary image, particularly for children. Parents didn't want to walk past it with their kids, because they found it so horrifying. It wasn't a suitable image for the outside of a church wanting to welcome worshippers. In fact, it was a real put-off. We're all about hope, encouragement and the joy of the Christian faith. We want to communicate good news, not bad news, so we need a more uplifting and inspiring symbol than execution on a cross."

Jeg er særlig svak for den siste setningen. Jeg skjønner for all del at det må være vanskelig at ens, eh, kunder, snur i døren fordi de finner tanken om å spikre noen opp på et kors ubehagelig, men nå er det slik at denne korsfestelsen vel ikke er å anse som aldeles perifer i Rev Souters religion.

Damian Thompson er, katolikk og konservativ som han er, bittelitt syrlig (og ikke så rent lite skadefro) i sin kommentar:

Far be it from me to lecture an ordained minister of the established Church, but I wonder if Mr Souter has got to grips with this "crucifixion" business. I'm sorry to have to raise such an unpleasant subject on this blog, but it involved nailing a man to a piece of wood.

Oppdatering: NTB har plukket opp saken (med henvisning til Daily Telegraph), omdøpt presten til Scouter og Dagbladet har den nå på sine nettsider.

Inn i folden?

Jeg er av og til blitt beskyldt for å ha kuriøse interesser. Det er selvsagt kun ondsinnet sladder. Men jeg tilstår å være interessert i antisemittisme, katolisisme, høyreekstremisme og sekterisme. Og da er det få ting som er mer fascinerende enn katolske tradisjonalister, som uproblematisk klarer å ta alt dette opp i seg.

Noen er bare sprø, som de ulike gruppene av sedevakantister (dagens ord fra meg til dere). Det vil si de som mener pavene etter Det annet vatikankonsil er illegitime og at pavestolen derfor står tom. Litt mindre sprø, men desto mer fascinerende, er Pius X-selskapet, som ble innstiftet av mannen på bildet, Marcel Lefebvre, 1969. (Hvilket gjør at de ofte omtales som lefebvrister.)

En stund hang de med i utkanten av Romas fold, men Lefebvre ble hevet ut av kirken i 1987, etter å ha viet fire nye biskoper, i strid med pavens instruksjon. Biskopene ble også kastet ut, og bispeutnevningene erklært legitime men ulovlige. Det vil si at de er å anse som biskoper, men fordi måten det skjedde på var i strid med pavens instruksjoner, er de utstøtt av kirken.

(Dette er litt morsomt: Bispeverdigheten innen den katolske kirke overføres fra biskop til (ny) biskop, i en slags teologisk sisten. Som biskop kunne Lefebvre utpeke nye biskoper, men i og med at han gjorde det i strid med Roms ønsker, kunne de kastes ut etter at det var skjedd. Dermed de legitime biskoper, men de kunne kastes ut på grunn av måten det var skjedd på.)

Uansett: Det er mulig deler av selskapet nå er på vei inn i Den katolske kirke igjen. Noe av striden (men på langt nær hele) knyttet seg til forbudet mot den tradisjonelle, latinske messen. I og med at paven har åpnet for denne igjen, byr det på en mulighet for Pius X-selskapets medlemmer til å trå inn i kirken på ny med sin verdighet i behold.

De har ut måneden til å svare på om de aksepterer pavens betingelser. Damian Thompson har mer om saken.

Det som synes klart er at deler av selskapet helt sikkert ikke vil tre inn i kirken igjen. De mest rabiat reaksjonære kreftene, som den engelske biskopen Richard Williamson, som mener Sound of Music er pornografisk og advarer kvinner mot å gå i bukser og ta høyere utdannelse, og de mest høyrevridde og antisemittiske franske delene, vil ganske sikkert forbli på utsiden. Men det er mulig de mer moderate delene er klare for å på ny tre inn i Romas fold.

Det er med andre ord spennende tider. Jeg skal holde dere oppdatert!

(Hvis du har sett filmen The Statement, med Michael Caine og Tilda Swinton, gir den et ondsinnet men interessant bilde av franske tradisjonalister.)

Katolsk kitsjfest

Jeg tilbragte i går aftes på ærverdige Dovrehallen, i selskap med en god venn og et par glass. Blant de mange temaer vi svingte innom, var den ufattelig vederstyggelige kitsjfesten som er modernistisk katolsk liturgi.

Hvilket muligens kan forklare at hodet mitt dunker sånn i dag.

Temaet er særlig fascinerende fordi Den katolske kirke en gang i tiden kunne dette med stil. Nå klarer de ikke en gang å holde seg med et anstendig kor i Peterskirken.

Damian Thompson tar på sin blog Holy Smoke tidvis opp akkurat dette temaet, blant annet her. Så for de av dere som tror Durufles Requiem er representativt for nyere katolsk kirkemusikk, her er refrenget til hymnen God is Good:

“God is good, we sing and shout it/God is good, we celebrate it/God is good, no more we doubt it/God is good, we know it’s true.”

Men, som Thompson påpeker, dette er utrolig nok ikke det verste. Dette verset er det verste:

“And when I think of his love for me/My heart fills with praise/And I feel like dancing/For in his heart there is room for me/And I run with arms/Opened wide/Hoo Hoo Hoo Hoo”

Hoo Hoo Hoo Hoo? Det er så man kan forstå av LeFebvristene valgte å forbli utenfor kirken.

(OK, så avdekker kommentarene at låta har sitt opphav i mer evangeliske kretser, nærmere bestemt denne mannen, men Hoo Hoo Hoo Hoo'et er et katolsk tillegg. Det er i grunnen ganske imponerende å gjøre originalen verre.)

Ikke fullt så ille

Blogen Counterknowledge videreformidler Craig Browns anmeldelse av Damian Thompsons bok Counterknowledge, fra Mail on Sunday nå sist søndag. Brown er i all hovedsak svært positiv, men bringer en sunn påminnelse om at det kan være lett å bli for pessimistisk når flommen av irrasjonaliteter er som verst. Jeg falt særlig for dette sitatet:

‘Nobody would have believed, 50 years ago, that the authors of badly written pseudohistory would routinely sell more than a million copies of their books,’ he [Damian Thompson, altså] writes, yet the book charts down the ages tell a different story. For instance, in 1939 that masterpiece of pseudohistory, Mein Kampf by AdoIf Hitler, climbed to number seven in the American top ten.

Og fullt så ille er ikke Dan Brown ...

I gråsonen

Det er ikke bare jeg som har omtalt Damian Thompsons Counterknowledge. Det har A.C. Grayling også, i New Humanist. (Takk til BAD for lenken).

Grayling har ikke like lett for å takle Thompsons blanding av skepsis og katolisisme. Det kommer ikke som noen overraskelse.

Jeg har begynt på to bøker av Grayling og lagt begge resolutt til side, uavsluttet. (Og listen for det ligger høyt hos meg.)

Den siste gav jeg opp fordi den kjedet meg så mye at jeg ikke orket mer etter to kapitler.

Den første gav jeg også opp sånn to kapitler uti. Den handlet om det gode liv (eller noe sånt) og Grayling begynte med å sammenligne to typer barneoppdragelse. Ført en humanistisk, som jeg ikke husker, men som meget godt kan ha vært hans egen.

Deretter en viktoriansk reisebokforfatters, som vokste opp hos noen rabiat gale slektninger og hvis tante, da hun oppdaget at fireåringen var blitt glad i en hundevalp, hengte valpen, og det på en slik måte at guttungen fant den. Han skulle lære noe viktig om livet på den måten.

Dette var Graylings ene (og, får vi anta,) prototypiske eksempel på kristen barneoppdragelse. Og da falt jeg av gitt.

Grayling fremstår gjennom de artikler, kommentarer og bokomtaler av ham jeg har lest (til og med ferdig), nærmest som parodien på en religionskritisk ateist. Hans verdensbilde og historieforståelse er så sort-hvit at jeg blir fristet til å gjøre noen skikkelig dårlige ordspill på navnet hans. (Ops, klarte visst ikke å la være, jfr overskriften.)

Jeg har lenket til denne kommentaren fra Grayling før, men følgende sitat står for meg som en av de groveste forenklinger av historien jeg har lest (og sluttkommentaren som en av de plumpeste eksmplene på religionskritikk):

"For nearly twenty centuries the religionists have had it their way: what a squealing they put up now that half a dozen "New Atheists" have argued back!

In that squealing I hear hope for the world. It has the sound of desperation, of defeat, of retreat and lost arguments. No doubt the conflict will be long and bloody; look at the historical precedent provided by the Roman Catholic Church when it lost its hegemony over the mind of Europe, and sponsored a century of bitterest war in the struggle to hang on – the Thirty Years War and the preceding Wars of Religion, devouring human beings in their maw from the mid-sixteenth to the mid-seventeenth centuries.

But eventually, one hopes, those who persist in wanting to have an invisible friend, who continue believing in fairies at the bottom of the garden, will do so in private, where such proclivities belong along with wearing the opposite sex’s underwear."

Det er så jeg griper meg i å savne den sobre, elegante og avmålte stilen til Richard Dawkins.

Bok: Counterknowledge

Damian Thompson
Counterknowledge: How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History
Atlantic Books, 2008
162 s.

For noen år siden intervjuet jeg Paul Kurtz, amerikansk humanisme og skeptisismes grand old man. Han hadde følgende å si om forholdet mellom de to: Man kan ikke være humanist uten å være skeptiker, men alle skeptikere er ikke humanister.

Siden den tid har jeg tråkket nok rundt blant norske humanister til å vite at man slett ikke trenger å være skeptiker for å være humanist - eller i det minste medlem av Human-Etisk Forbund (HEF). Jeg har møtt astrologitroende HEFere, konspirasjonsteoretiske HEFere, holocaustbenektende HEFere (dog heldigvis bare én) og HEFere som anser homøopati som aldeles utmerket medisin.

Erfaringsmessig tar Kurtz altså feil. Man kan være humanist uten å være skeptiker. På den annen side har han rett i at mange skeptikere ikke er humanister. Damian Thompson er en av dem. Han er sjefsredaktør i britiske Catholic Herald, som ikke bare er katolsk, men konservativ katolsk. Han er dessuten del av lederskribent-teamet til Daily Telegraph, hvilket også politisk plasserer ham i den konservative leiren.

Og han er en etter hvert profilert blogger, med den utmerkede bloggen Holy Smoke, som er en ustoppelig kilde til godt sladder om britisk katolisisme (hvor de virkelig hater hverandre) og annet interessant livssynsstoff. Thompson er også utdannet religionsviter og forfatter av et par bøker, blant annet The End of Time, en innføring i dommedagstenkning. I forbindelse med den intervjuet jeg (og et utall andre journalister) ham høsten 1999 (ingen premie til de som gjetter hvorfor, er jeg redd).

Counterknowledge, med den talende undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History, er en innføring i skeptisk tenkning, med vekt på den vitenskapelige metodes plass i skeptisismen. Ettersom det også er min innfallsvinkel, er jeg strålende fornøyd.

Og Thompsons utlegning av rasjonalitetens vesen er utmerket lesning. Utmerket er det også når han tar for seg konkrete eksempler på ikke-kunnskap: Alternativ medisin får gjennomgå, kostholdseksperter blir grundig avkledd, pseudohistorikere blir avslørt (og seriøse forlag som utgir den slags, hvilket dessverre blir stadig flere, blir behørig skjelt ut) og kreasjonister får så hatten passer.

Ikke minst setter Thompson et påkrevet fokus på kreasjonisme i den muslimske verden, hvor den har skremmende stor gjennomslagskraft. I stor grad takket være den ufyselige Harun Yahya, som jeg omtalte for et par poster siden.

Counterknowledge er en sinna bok. Thompson er både opprørt og skremt over en utvikling der fornuft og rasjonalitet fortrenges av kvakksalveri, anti-rasjonalisme og politisk korrekthet (hans omtale av afrosentrisk historie er på samme tid kostelig og deprimerende). Særlig interessant er bokens avslutning, der han kommer inn på årsakene til denne utviklingen.

Her viser den konservative Thompson seg, med en dyp bekymring for den skjøre tingen vi kaller sivilisasjon. Særlig kritisk er han til forlagsbransjen, som har latt alt samfunnsansvar fare i kommersialiseringens navn. For Thompson er det modernitetens fall (han er veldig glad i opplysningstiden), til fordel for en postmodernitet der sannhet er det som virker for deg, som er kilden til knefallet for "Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History".

Et viktig budskap i Counterknowledge, et budskap som jeg helhjertet slutter meg til, er at denne type ikke-kunnskap ikke bare er komisk eller lattervekkende, den er farlig. Vårt samfunn er bygget på et fundament av rasjonalitet og fornuft. Og det er dette fundamentet som undergraves når britiske universiteter utdanner alternativbehandlere, seriøse forlag gir ut pseudohistorie som om det var faghistorie (eller historie overhodet) og selverklærte kostholdseksperter får spre sine elendig underbygde påstander om hva som er sunt i beste sendetid.

Gillian McKeith, hvis program You Are What You Eat også belemrer norske tv-skjermer, er et godt eksempel på de siste. Hennes bøker fremstår som vitenskapelige, fulle som de er av fotnoter, men disse viser seg å påtagelig ofte lede til artikler som hevder noe ganske annet enn hun påstår at de gjør eller til blader som Creative Living eller (hold på kaffekoppen) Spiritual Nutrition and the Rainbow Diet. Dette er ikke vitenskap. Det er humbug i hvit frakk.

Selv er jeg i årevis blitt intervjuet av norske journalister om konspirasjonstenkning. (En opplevelse jeg har skrevet mer om her). Og det de alle spør om, er hva jeg synes er den morsomste konspirasjonsteorien. Med årene er jeg kommet frem til at ren moralisme er veien å gå i møtet med slike holdninger.

For konspirasjonstenkning har riktignok et klart element av underholding i seg (store deler av thriller-genren er bygget på den), men denne tenkningen er først og fremst farlig. På det opplagte plan fordi mennesker med jevne mellomrom massakreres med konspirasjonsteorier som legitimering, på det kunnskapsmessige ved at rasjonalitet og kritisk sans undergraves i en strøm av liksomkunnskap og pseudofakta.

Thompson avslutter boken slik: "[T]his inevitable shift from fate to choice does not relieve us of the responsibility to base judgments on the evidence of our senses. On the contrary, it makes it all the more important to preserve the notion of at public domain in which, to quote the Oxford English Dictionary, a fact is 'a thing that is known to have occurred, to exist, or to be true'. We must hold to account the greedy, lazy and politically correct guardians of intellectual orthodoxy who have turned their backs on the methodology that enables us to distinguish fact from fantasy. It will be their fault if the sleep of reason brings forth monsters."

Og det er ikke vanskelig å slutte seg til det.

Ikke alle har like lett for å takle Thompsons katolisisme. For mange skeptikere er det en fundamental motsetning mellom religiøs tro og skeptisisme. For Thompson - som for norske Bjørn Are Davidsen, profilert skeptiker og kristen - er ikke dette noe problem. For dem er religionen en garanti for rasjonalitet og logikk og de ser ingen motsetning mellom sin tro og sin rasjonalitet. Dette kan man mene mye om (noe mange også gjør), men det står ikke til å nekte for at de står i en lang tradisjon av kristne rasjonalister.

Personlig synes jeg konsistens er oppskrytt og livet altfor kort til å krangle om den slags. Og Thomspon og Davidsen er begge utmerkede menn, som jeg langt heller vil ha på min side noe av tiden enn ikke i det hele tatt.

Og så lenge Thompson skriver bøker som Counterknowledge, er jeg mer enn fornøyd.

(Boken har forøvrig også en egen blog, med samme navn. Dere finner den i lenkegjengen.)

Ateist-side sperret

Den tyrkiske forfatteren Adnan Oktar, mest kjent under pseudonymet Harun Yahya, er verdens muligens mest innflytelsesrike kreasjonist og ansvarlig for å spre anti-darwinistisk tankegodt til hele den muslimske verden, der kreasjonismen står meget sterkt. Han er også glad i å bruke juridiske kanaler for å sperre for sine kritikere.

I august i fjor lykkes de med å sperre all tilgang til blog-leverandøren Wordpress fra Tyrkia. Nå har han klart å sperre en rekke andre kritikere på samme måte. Blant dem er Atheizm.org, som karakteriserer seg selv som "the most prominent non-profit Turkish web site on atheism and religions". Les mer om deres opplevelser her.

Les mer om Harun Yahya hos forskning.no, Skepsis og min venn den gale mullaen. Yahya er også viet plass i Damian Thompsons glitrende skeptikerbok Counterknowledge, som jeg håper å kommet med en omtale av i morgen.