I anledning dagen

Tiananmen Square. Lost my baby there ...

Dagens sang, tyve år etter.

_____

Kvalbein om OL

Jeg regner med at dette vil komme som en overraskelse på dere, men det er ett og annet jeg ikke er helt enig med Jon Kvalbein i. Når sant skal sies er det vel litt mer enn ett og annet. Men hans betraktninger rundt de olympiske "leker", slutter jeg meg udelt til:

Sammen med alle andre som gjennom tidene har beundret keiserens nye klær, ønsker jeg våre norske utøvere lykke til i Beijing! Tenk ikke over hva dere gjør. Vær solidariske med mediene, politikerne, investorene og alle andre som tjener godt på idretten. Oppretthold den felles illusjon at dere er med på noe viktig. Den som taper illusjonene, taper livslykken. Intet er viktigere enn olympisk gull.

Basic nonsense

Den Tvilsomme siterer fra Nettavisen, som gjengir et intervju med Sharon Stone. Det er ikke det aller klokeste som er blitt sagt om jordskjelvet i Kina. Ord blir fattige:

- Har du fulgt med på jordskjelvkatastrofen i Kina?

- Selvfølgelig har jeg det. Det er veldig interessant fordi først så var jeg svært misfornøyd med måten kineserne behandlet tibetanerne på, fordi jeg mener at man ikke skal være slemme mot hverandre.

Så jeg har vært veldig opptatt av hva jeg skal mene og gjøre med dette - fordi jeg liker det ikke. Og jeg har vært bekymret for hvordan vi skal forholde oss til De olympiske lekene, fordi de ikke har vært snille mot Dalai Lama, han er en god venn av meg.

Og alt dette med jordskjelvet fikk meg til å tenke: Er dette karma, når du er slem mot andre så skjer det forferdelige ting med deg? Og så fikk jeg et brev fra Den tibetanske stiftelsen om at de ønsket å hjelpe. Og det fikk meg til å gråte. De spurte meg om jeg ville skrive en kommentar på dette. Og det ville jeg fordi dette var en stor lærdom for meg - det å hjelpe mennesker som er slemme mot deg. Og det er en enorm lærdom for meg, sa Stone til den kinesiske TV-reporteren.

Næmmen

Merkelig nok demonstrerte ingen mot OL-fakkelen da den ble ført gjennom gatene i Pyongyang ...

På hel stang

Fra en elskelig liten sak hos Vårt land:

Da noen kinesiske arbeidere så flaggene de produserte brukt i en Tibet-demonstrasjon på TV, skjønte de at noe skurret. De søkte på internett og konstaterte at flaggene er Tibets flagg. Det er forbudt i Kina. De valgte å rapportere det angivelig ubevisste lovbruddet til kinesiske myndigheter.

[...] Den tibetanske eksilregjeringen lot seg friste til å fabrikkere flagg for fritt Tibet i Kina. Fabrikken i Guangdong sørøst i Kina har produsert flaggene på bestilling. Arbeiderne forteller at de trodde de bare laget fargerike tøystykker som kan viftes med, og skjønte ikke hva de representerte.

Dyp respekt til vedkommende som kom på å bestille flaggene fra en kinesisk fabrikk. Det er humoristisk sans helt etter Den Tvilsommes tvilsomme smak.

Kinesere og maoister

Jeg er litt bekymret for Dagbladet. De har flere interessante saker på en dag. Noen i kjedeligfiseringsavdelingen må være syk ...

Uansett: Torbjørn Færøvik svarer professor dr. philos Arnulf Kolstad ved NTNU, som i helgen hyllet det kinesiske demokratiet og gav begrepet "vulgære generaliseringer om nasjonale personlighetsegenskaper" et både gammelt og utbrukt innhold. Færøvik ble tydeligvis ikke like uvel som meg av kronikken, men overskriften hans inneholder ordet "tøv".

Og de har viet en artikkel til et-godt-stykke-til-venstre-for-venstreekstremistene i Tjen Folket. Som så ofte når det står noe interessant på avisens nettsider, er saken kun ment for nettet og ført i pennen av Astrid Meland.

Artikkelen er hysterisk lesning, på en bittelitt deprimerende måte. Særlig fordi Tjen Folket har kapret SOS Rasisme i Norge og påført organisasjonen ubotelig skade.

Følgende utsagn om RU er dog unektelig litt festlig: "... innenfor den nye revolusjonære bevegelsen i Norge kan disse trygt plasseres på ytterste høyre fløy."

(Siden jeg nå skriver om Dagbladet og nylig har postet om gode overskrifter, bør de også få skryt for overskriften Full «Darth Vader» banket opp religiøse riddere med krykke. Takk til Asbjørn, som forhindret at den gikk meg hus forbi.)

Fæle imperialister

Arnulf Kolstads kronikk i Dagbladet i helgen, som jeg kommenterte for tre poster siden, har etterlatt en vemmelig smak i munnen, som ikke helt vil gå vekk.

Den lå for eksempel der og murret mens jeg leste Aftenpostens saker (her og her) om radiokanalen Voice of Tibet, som blant annet sender fra lokaler like ved Humanismens hus og som er en av få kilder til ikke-sensurerte nyheter som når Tibet.

Jeg vil tro det var fenomener som dette Kolstad mente når han kritiserte menneskerettigheter "... der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn".

Kanalen er, får vi anta, et eksempel på hvordan man forsøker å "tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler," hvilket "er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme" og "viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen," for fortsatt å sitere professor dr. philos Kolstad ved NTNU.

Bedervet lesning

To gode venner har uavhengig av hverandre tipset meg om Arnulf Kolstads kronikk i Dagbladet i helgen. Den har ikke vært helt god for fordøyelsen deres. De bruker henholdsvis formuleringene "les og spy" og "til å spy av".

Det er mulig jeg har særlig sterk mage, men jeg klarte å lese meg gjennom Kolstads hyllest til kinesiske menneskerettigheter uten å bli direkte uvel. Men vemmelig var det.

Kolstad (Professor dr. philos, NTNU, som bylinen vet å informere oss om, her har man kunnskapsgrunnlaget i orden), skriver seg inn i den lite ærerike "menneskerettighetene er en vestlig oppfinnelse"-skolen:

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse. De har ikke, og bør ikke ha, universell gyldighet. De er tilpasset en individualistisk tenkning der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn. Å tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler, er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme. Det viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen.

Ja, nettopp, det hadde jeg glemt. Det er en del av kinesernes kultur å bure inne kritikere og fengsle religiøse ledere som ikke er villig til å underlegge seg statens direktiver. Når sånne kjipe folk som påpeker at en del andre folk ikke har det så bra blir låst inne, er det selvsagt bare for å justere deres virkelighetsforståelse til en som er i tråd med den kinesiske formen for menneskerettigheter.

Og alle disse henrettelsene er bare den kinesiske måte å ordne ting på. Selv de henrettede føler at det er å krenke kinesisk kultur å hevde noe annet. Uighurene er noen sutrehuer. Det er tibetanere også. Og hvem bryr seg vel om ubetydelige ting som ytrings- og organisasjonsfrihet, når kinesiske politikere "vedstår seg de uløste problemene, diskuterer dem og forsøker å finne løsninger på kinesisk vis, med Kommunistpartiet i ledelsen."

Da er jo alt helt i orden.

Ops, nå ble jeg visst litt uvel allikevel. Normativ kulturrelativisme blandet med gammelmaoistisk romantikk blir visst i meste laget for maven min.

Fyttikatta, professor'n.

Bjørgulv & kineserne

Dere tre som leser denne bloggen jevnlig, kan umulig ha unngått å få med dere hva jeg mener om en boikott av sommerens OL. (Til dere andre: jeg er for, men jeg lover å ikke skrive så mye mer om det nå.)

Jeg har gått noen uker og ventet på den ultimate plumpheten i denne sammenheng. Ikke overraskende kommer den, når den nå kommer, fra Bjørgulv Braanen i Klassekampen:

Når det heller ikke er reist krav om boikott som svar på det ultimate sivilasjonsnedbrytende menneskerettighetsbruddet i vår tid - den amerikanske angrepskrigen mot Irak - blir det på alle måter urimelig å boikotte sommerens leker i Beijing.

Dette etter at Braanen har gjennomgått hvorfor Kina er blitt et så meget bedre sted de siste årene, stilt seg tvilende til pressedekningen av Tibet-opptøyene og latterliggjort Mia Farrow fordi hun ønsker en boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur.

Det første er ingen overraskelse. På en rekke fronter er ting blitt bedre i Kina de siste årene, ikke minst økonomisk. På den annen side er noen ting blitt verre. Amnesty har påpekt at situasjonen for menneskerettighetsforkjempere er blitt forverret som en direkte konsekvens av at Kina ble tildelt OL. Braanen overser Amnestys rapport og konkluderer med at ”I den grad det har skjedd en utvikling når det gjelder demokratiske fri- og rettigheter, har den vært til det bedre”. Ikke at det er noen nyhet at Klassekampen overser Amnesty-rapporter …

Det andre er hysterisk komisk. Braanen glemmer av en eller annen grunn å nevne at grunnen til at pressen ikke har hatt en krystallklar dekning av opptøyene, er at ikke en eneste journalist har sluppet inn i Tibet etter at de startet. I tillegg overser han at kritikken av Kinas fremferd ikke nettopp er ny, selv om den ble aktualisert og forsterket av opptøyene.

Det tredje sier dessverre det meste om Braanen & cos egen evne til selektivitet. Hadde noe vestlig land turet frem som Kina gjør i deler av Afrika, deriblant Sudan, ville Klassekampen skreket opp om kolonialisme og understøttelse av diktaturer i de billige råvarenes navn. Og det ville vært aldeles berettiget. Det er mulig det ikke i seg selv gir grunn til å ville boikotte OL, men Mia Farrow skal ha all ære av å holde saken på dagsordenen.

Så til Irak: Her er det to ting å si (uten å gjøre dette til en debatt om Irak-krigen). For det første at det ikke er USA som arrangerer OL til sommeren, det er Kina. Braanen må gjerne mene det er rett å boikotte amerikanske varer eller hva han måtte ønske. Men han har meg bekjent ikke fremmet dette synspunktet. Gjør han det, kan vi godt ta en debatt om saken. (Til dere alle: jeg ville være mot.)

Det andre er at Braanen går inn i en usedvanlig lite stolt tradisjon av å mene at ingen kan mene noe som helst av moralsk art, fordi det også finnes andre syndere i verden. Og det gjør det så sannelig. På den måten kan vi rolig sette oss ned og aldri mene noe om noe som helst.

At alle er like ille, fordi ingen er perfekte, er en farlig felle å falle i. Og kanskje er det lettere for humanister enn andre å falle i den, fordi vi har et livssyn uten et arvesyndsbegrep. Det gode med arvesynden er en innsikt i at alle er syndere, at alle har uhumskheter i skapet.

Dette er ikke et spørsmål om de perfekte mot oss syndige, men et spørsmål om proporsjoner. Og i en VM i politiske synder scorer Kina usedvanlig høyt:

Kina henretter overlegent flest mennesker i verden. De driver en aktiv og organisert kamp mot krefter innad i landet som ønsker å humanisere det. De viser en dyp forakt for ytringsfriheten. Organisasjonsfriheten er en spøk. Og de bedriver en ren utryddelse av tibetansk kultur, som del i assimileringen av et land de har okkupert. De er heller ikke direkte snille med de muslimske uighurene i nordvest. Behandlingen av Falun Gong er uhyggelig og religionsfriheten generelt er heller ikke noen hyggelig historie. Kinas fremferd i Afrika er et kapittel for seg selv.

Blir dette bedre med en boikott? Antagelig ikke, men det er i det minste et klart signal om at situasjoner som denne er uakseptabel. Det er begrenset hva man har av internasjonale virkemidler. En boikott er et av dem. Inntil jeg ser noen gode argumenter mot, synes jeg det virker som riktig valg.

At Braanen og Klassekampen er uenig, tar jeg som et tegn på at jeg velger rett.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)

"Økseskaft"

Aftenposten har arrangert nettprat med Kinas ambassadør. Det er noe av det mest absurde jeg har lest noensinne. Ambassadøren svarer og svarer, men meget sjelden på det hun blir spurt om.

Og når hun til en avveksling svarer på et spørsmål, er det i den herlige nytalen som demonstrerer at det offisielle Kina mener fakta er noe som vedtas av partiet:

Geir, Oslo: What is the justification for China's occupation of Tibet?

Ambassadør Gao Jian: There is no question of "occupation" of Tibet. Tibet was, is and will always be part of China.

Nettopp.

Motetips

Jeg tror jeg kan love at denne sjarmante t-skjorten vil forbli aktuell sommeren gjennom. Et stilfullt design fra de vågale trendsetterne i Reportere uten grenser. Klikk og kjøp.

Sherlock Heiberg

TV2s intervju med Gerhard Heiberg i gårsdagens nyheter, er muligens det pinligste jeg har overvært på norsk televisjon noen sinne. Det er greit at Heiberg befinner seg mellom barken og veden her, men følgende sitat sier en hel del om mannens arroganse og manglende forståelse:

- Vi får se hvordan saken står der borte. Jeg lover ingen ting i noen som helst retning, annet enn å finne ut hva som foregår.

Ah, så den store Sherlock Heiberg er på vei. Da får vi nok snart vite hvordan ståa er. Store, gule Moriarty er nok skikkelig nervøs nå ...

VG gnir mannens tåpelighet inn :

- Vi utfordrer ham til å følge sporene til de navngitte personene i denne rapporten, sier generalsekretæren i Amnesty - og kommer med en direkte oppfordring til Heiberg gjennom VG Nett:

- Ta med deg rapporten og spør myndighetene i Kina om å få møte de navngitte fangene og møt de. De kan fortelle deg sin historie. De sitter i fengsler og omskoleringsleirer.

VG Nett snakket med Heiberg etter han hadde landet i Kina fredag formiddag, norsk tid.

- Kommer du til å oppsøke fangene som er nevnt i rapporten?

- Absolutt ikke!

- Hvorfor ikke det?

- Nei, herregud..., sier Gerhard Heiberg og legger på.

Herregud er i grunnen en god oppsummering av det hele. La oss boikotte hele sirkuset. Inklusive Heiberg.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)

Nedtelling til OL 4

IOCs prosjekt med å forsiktig skubbe Kina i riktig retning i menneskerettighetssprøsmål, er en fiasko, skal vi tro Amnesty. I en ny rapport konkluderer de med at tildelingen av OL tvert imot har ført til en forverring for menneskerettighetsforkjempere i landet.

Argumentet om at OL skal få kineserne til å skjerpe seg holder med andre ord ikke vann og dermed gjenstår det ikke et eneste meningsfull grunn for ikke å boikotte sirkuset. La oss gjøre det.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)

Nedtelling til OL 3

Opprop og boikotter er ikke helt min greie og det er ikke mitt mål at denne bloggen skal være en oppropssentral for mine utrop og hvilke opprop dere burde slutte dere til. Etter 147 poster uten denslags, anser jeg meg dog som berettiget til et aldri så lite hint:

I skrivende stund har 47 mennesker signert dette oppropet om at Norge burde boikotte de olympiske leker i Kina. Akkurat nå står jeg øverst på listen, og det håper jeg jeg slipper å gjøre lenge ...

Nedtelling til OL 2

OK, så er Falun Gong sprø som knekkebrød (og de delene som ikke er sprø, er bare dørgende kjedelig, som meditasjonsbevegelser flest). De er ikke desto mindre det mest latterlige valget av fiende mot den kinesiske stat det er mulig å forestille seg.

Ifølge Vårt land har ikke desto mindre den samme staten, ifølge Falun Dafa Information Center, buret inn 1878 medlemmer av sekten/kulten/meditasjonsklubben (stryk det du ikke liker) siden nyttår, sånn for å renske opp i forkant av de derre idrettslekene. Og det er ikke lenger latterlig, bare veldig, veldig deprimerende.

La meg gjenta meg selv: Det er ingen grunn til at kongehuset eller sentrale norske politikere skal beære OL i Kina med sin tilstedeværelse. Og det er fullt ut lov for lovende unge idrettsutøvere å vise et snev av moralsk ryggrad. Det er i grunnen, når jeg tenker meg om, fullt mulig å boikotte hele affæren. La oss gjøre det.

Nedtelling til OL

Dagbladet siterer NUPI-forsker Andreas Selliaas, som uttaler at "Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL".

Vel er Dalai Lama ikke på noen måte øverst på min liste over moralske forbilder og jeg har ett og annet å si om det tibetanske regimet før Kinas invasjon (det var en grunn til at SS Ahnenerbe likte seg så godt der), men til det er det bare å si: Det får vi da for svarte f**n håpe på!

Bli hjemme, Harald

Årets første Humanist er sendt til trykk og jeg er i gang med den langsomme tilbakevendingen til virkeligheten. Tiden er med andre ord inne for å blogge igjen.

Jeg begynner dog forsiktig. Ragnar Kvam jr. har en kommentar i dagens Aftenposten, hvor han tar til orde for at kongehuset ikke bør beære OL i Kina med sin tilstedeværelse. Og selv om det innebærer å følge i fotsporene (eller strengt tatt å ikke følge i de manglende fotsporene til) prinsen av Wales, bør man ta innover seg at selv en intellektuell lodott kan gjøre de riktige valgene nå og da.

Jeg er med andre ord veldig, veldig, veldig, veldig, veldig enig med Kvam.