Om "å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje"

Etter å ha lett leeeeeeeeeenge i skuffer og skap, fant rektor ved Høyskolen i Oslo (HiO) igjen integriteten sin innerst på en hylle i et avstengt bøttekott i den fjerneste kjelleren. Eller noe sånn.

Etter i en evighet å ha lånt ut lokaler til sjarmtrollene i IslamNets studentforening, oppdaget de plutselig (og lenge etter at andre har påpekt det for dem) at foreningen har bittelitt hårreisende holdninger.

Uansett, etter et arrangement (det på plakaten) der kvinner og menn var henvist til forskjellige innganger og satt kjønnsdelt i salen, har HiO funnet ut at studentforeningen ikke får låne lokaler av dem allikevel:

- Sånn kan vi ikke ha det, vi kan ikke akseptere kjønnssegregering ved en verdslig institusjon, sier rektor Sissel Østberg til Aftenposten.

Og for å riktig bekrefte at Østberg har et poeng, slår en representant for foreningen grundig fast hvorfor de er (og for lengst burde vært) kastet ut av HiOs lokaler:

"Fahad Qureshi, som var konferansier under møtet, sier at mange kvinner, spesielt med pakistansk og somaliske kulturbakgrunn, ønsker egne innganger. Han sier også at kjønnsdelingen ble tatt opp under møtet, og at han da spurte forsamlingen om de ønsket å sitte blandet.

- Svaret var et høyt nei fra alle kvinnene i salen. Det blir kvalmende, og det er kvinneundertrykkende, å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje. Hvis kvinner vil ha separate innganger, synes jeg de skal de få det, sier Qureshi til Aftenposten.

Han sier at høyskolen opptrer krenkende ved ikke å akseptere at folk ønsker å sitte atskilt."

Ytterligere kommentarer burde være overflødig.

Et farvel til Antirasistisk Senters seriøsitet

En gang i tiden var Antirasistisk Senter (ARS) en viktig organisasjon. En sentral grunn til det var at de ikke henfalt til de samme politiserte eksessene som preger mye av den antirasistiske bevegelsen. De fremstod som en seriøs organisasjon som favnet bredt, ikke som en frontorganisasjon for ytre venstre.

Den tiden er for lengst over. ARS gjør nå sitt beste for å kvitte seg med alle pretensjoner på seriøsitet.

Jeg trodde de hadde nådd toppen med konferansen Venstresidens frykt for islam – et tema som høres ut som en tilsiktet, om enn veldig dårlig spøk – men dagens utspill i debatten om religiøst motivert ansiktstildekking viser at det fortsatt er mye komisk potensial i senteret.

Debatten om et eventuelt forbud mot ansiktstildekking er for all del ikke enkel. Det er gode argumenter på begge sider, og selv om jeg heller mot å ha sympati for et slikt forbud, ser jeg klart at noen av argumentene mot veier tungt.

Kari Helene Partapuoli og komikerne i ARS viser i dagens VG at de ikke har noen slike hemninger. De bringer det tunge skytset til torgs i debatten, og det bærer preg av at ARS har ganske andre agendaer enn kampen mot rasisme. For å sitere VG:

"Antirasistisk Senter anser følgende praksiser for å være «kvinneundertrykkende», og mener at også disse må forbys dersom man skal følge forbudslinjen til enkelte i Aps intergreringsutvalg:

* Silikonbryster
* Kirurgiske inngrep gjort av skjønnhetsmessige årsaker
* Playboy, Penthouse osv.
* Missekonkurranser
* Reklamer med lettkledde kvinner
* Strippeklubber
* Sminke
* Slankekurer
* Høye hæler
* Hjemmeværende kvinner
* Tradisjonen med at kvinner tar ektemannens etternavn
* Tradisjonen med at barn stort sett får fars etternavn
* Tradisjonen med at far leder datter til alter
* Begrepet nordmann"

Deler av denne listen (sminke, høye hæler, slankekurer) høres mistenkelig ut som om det er Ottar eller andre av de mer labile organisasjonene i det ytterste venstrefeministiske landskapet som snakker. Det er i hvert fall ikke en seriøs organisasjon som ber om å bli tatt på alvor for sitt antirasistiske engasjement. (Det er for ordens skyld helt legitimt å diskutere flere av disse temaene, spørsmålet er om de er relevante eller meningsbærende paralleller i debatten om ansiktstildekking.)

Da tenker jeg vi en gang for alle sier farvel til ideen om ARS som en seriøs poltisk aktør. Det er  trist. ARS var virkelig en organisasjon jeg en gang i tiden hadde stor respekt for.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. En god latter er aldri å forakte og ARS byr nå på såpass mye hylende morsom underholdning, at vi nok kan se frem til ytterligere skogglatter på deres bekostning.

Frykten har satt seg

Hm, ok, jeg tok feil. Ting KAN bli mer ironisk enn saken omtalt i forrige post. I dag melder NRK at Adressa har skrapet et helt opplag – 90 000 eksemplarer – av ukebilaget Uke-Adressa, fordi den inneholdt en satirisk tegning av ... Kurt Westergaard. Ikke en tegning laget av Westergaard altså, men en tegning av ham, av Jan. O Henriksen.

Henriksen anser ikke dette som sensur: "Jeg føler bestemt ikke at det er sensur, man er nødt til å ta hensyn til medarbeidernes trygghet. Skal man provosere med vilje må man på forhånd være enig om det, og ha en diskusjon om hvilke forholdsregler man skal ta, sier han." Og det har han selvsagt rett i. Dette handler ikke om sensur. Det handler om frykt.

For å sitere et intervju med den ellers svært så taleglade Penn Jillette:

- Are there any groups you won't go after?

- We haven't tackled Scientology because Showtime doesn't want us to. Maybe they have deals with individual Scientologists — I'm not sure. And we haven't tackled Islam because we have families.

- Meaning, you won’t attack Islam because you’re afraid it’ll attack back...

- Right, and I think the worst thing you can say about a group in a free society is that you’re afraid to talk about it — I can’t think of anything more horrific.

Jeg tror ikke en gang Adressas redaktør kommer til å prøve seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Frykten har nå satt seg. Islam er blitt religionen vi er redde for. Det er elefanten i rommet og vi kan like godt begynne å snakke om den.
_____

Oppdatering: Flere aviser bringer etterhvert en NTB-melding om saken, deriblant VG. Adressa på sin side, nevner så vidt jeg kan se ikke saken på sine nettsider i det hele tatt.
_____

Oppdatering 2 (kl. 13:20): Da har jeg, på sett og vis fått et svar. Det vil si, Helge Øgrim i Journalisten har konfrontert adressas sjefsredaktør Arne Blix med at "Noen kommentatorer har allerede fremholdt at selvsensuren må skyldes frykt for islamistisk terror". Med lenke til meg (som det fremgår hvis dere klikker på fremholdt).

Og lo and behold. Jeg tok feil. Adressas redaktør prøver seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Eller noe sånn. Eller kanskje ikke. Eller ... vel, herren vet. Han vil ikke kommentere tegningen fordi "Det ville på en måte være å gjengi den etter at vi bestemte ikke å publisere" men "... den kunne misforstås og bli oppfattet som en provokasjon. Adresseavisen publiserer ikke noe for å vise at vi kan eller tør, eller for å provosere".

Så tegningen kunne bli oppfattet som en provokasjon og fordi den kunne det vil ikke avisen trykke den fordi de ikke gjør noe bare for å provosere? Noe sånn? Jeg får litt hodepine av dette, merker jeg.

Men det skyldes uansett ikke frykt. Det er helt klart altså. For "Sikkerhet var ikke en del av vurderingen, siden vi allerede var kommet til at tegningen kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon, noe Adresseavisen ikke ønsker." 

Og Adressa vil ikke trykke noe som "kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon" fordi ... ?

Og nei, det er for all del ikke en elefant i rommet. Ikke i det hele tatt. Og kan den være så snill å flytte snabelen sin, så jeg kan komme frem til publiseringsknappen? Takk.

Forhandlinger nå!

Jeg siterer fra VG:

"En mann og en kvinne skal ha blitt steinet til døde for å ha hatt et forhold utenfor ekteskapet.

Rundt 100 mennesker, de fleste talibanske opprørere, skal ha samlet seg i landsbyen Mullah Quili i Kunduz-provinsen da Taliban dømte kvinnen og mannen til døden ved steining søndag.

Folkemengden skal ifølge vitner som Reuters har snakket med kastet steiner på paret til de begge segnet døde om på bakken."

Det er sannelig på tide at vi får i gang forhandlinger med Taliban, dere ...
_____

Molly Mu, frimurere, gravende journalistikk og homonasjonalisme

VG har nok en gang bedrevet litt skikkelig gravende journalistikk ... eller gått inn på Facebook-siden til Mohyeldeen Mohammad (aka Molly Mu) som det også er kjent som. Og der viser det seg, lo and behold, at Molly gleder seg over at fire norske soldater ble drept på oppdrag i Afghanistan. Skjønt soldater og soldater ... Molly er klar på hva dette dreier seg om:

«Disse udyrene er IKKE soldater, slik vestlig, frimurersk media fremstiller dem som. Derfor ønsker jeg død og elendighet til hver eneste norsk, eller annen vestlig terroristovergriper, som reiser til våre land (i dette tilfellet Afghanistan) og deltar i en ulovlig okkupasjon og aggresjon mot et av verdens fattigste land.»

Og det har han jo faktisk rett til å mene, inklusive det konspirasjonsteoretiske vrøvlet om frimurersk media (les "jødisk media"). Akkurat som Afran Bhatti selvsagt har rett til både å mene at dette ikke var soldater, men terrorister, og at norske soldater må regne med å bli drept når de er i krig. Uten at det er helt lett å forstå hva det siste har med saken å gjøre, siden dette altså ikke dreide seg om soldater.

Begge deler er selvsagt deres rett. De må dog regne med at PST holder et aldri så lite øye på dem og deres likesinnede. Så får de heller komme ridende om tyve år og sutre om at de vil se mappa si.

Det jeg derimot lurer på - ettersom Molly Mu tidligere har avdekket et litt ... anstrengt forhold til homofile, og ettersom begrepet "homomnasjonalisme" nå er trådt inn i det norske språk - er om det ikke er noen staute homonasjonalister der ute (gjerne med en sans for uniformer - eller lær, selvfølgelig), som kunne ta på seg jobben med å gi lille Molly en velfortjent omgang ris på stumpen ...

_____

Oppdatering: VG skriver i en ny sak: "Arfan Bhatti tok i ettermiddag kontakt med VG Nett for å presisere at han ikke ønsker at norske soldater skal dø i kamp." Hvilket fortsatt er litt uklart, all den tid han altså mener at dette dreide seg om terrorister, ikke soldater. Forvirret? Ta det med ro, det later til å være noe som går.

_____

Og forøvrig anbefaler jeg på det varmeste Humanist forlags sommersalg. Gjør et pocket-kupp på strålende forfattere som Azar Nafisi, Bertrand Russell eller Richard Dawins. Eller (hvis dere foretrekker det blodige) en viss Pettersen ...

_____

Vilks får allikevel forelese (kanskje)

Det har tidligere vært sagt at universitetet i Uppsala ikke ville invitere Lars Vilks tilbake, etter opptøyene på hans forelesning. (Det er blant annet forutsetningen for Sara Azmeh Rasmussens kommentar i Aftenposten her om dagen, som ikke desto mindre er svært lesverdig.) Nå har det bestemt seg for å alikkevel inviterere ham tilbake, til høsten, for å avslutte foredraget han aldri ble ferdig med. Slikt gleder et tvilsomt hjerte.

Men om universitetet har tatt til vettet, er det fortsatt en mulig hake: "Föreläsningen ska hållas under hösten 2010 förutsatt att säkerhetsansvariga på universitet i samråd med polisen samtycker." Så får vi se da, om svensk politi er laget av hel ved eller ikke.
_____

Selvsagt er jeg for ytringsfrihet, men ...

Det går fort i svingene her mens siste strøk legges på Humanists nettsider (som lanseres på torsdag). Men noen ting kan ikke forbli unenvnt. Og en sånn sak er drapsforsøket på Lars Vilks. Eller rettere sagt reaksjonene på det.

I den grad det i det hele tatt har avfødt reaksjoner at en kunstner er blitt forsøkt myrdet av mennesker som ikke kan leve med at noen er uenig med dem, har de stor sett vært at typen "dette er fryktelig og vi er selvfølgelig helt for ytringsfriheten, men ...". For så å fordype seg i diskusjoner om Vilks' tegning, kunst og motiver.

Konklusjonen er gjerne noe i retning av "selvfølgelig skal man ikke angripe mennesker man er uenig med, men Lars Vilks burde ha visst bedre enn å provosere på denne måten".

Til det er det å si: Vilks kunst er like relevant for angrepet og drapsforsøket på ham som en voldtatt kvinnes antrekk er for vurderingen av voldtekstmannens skyld. Med andre ord ikke i det hele tatt.

Selvsagt er kunsten relevant for å forstå hendelsesforløpet, men som reaksjon på angrepet og drapsforsøket er det å vri fokuset bort fra det som bør er det sentrale: At politiske ekstremister bruker vold som reaksjon på at mennesker sier noe de ikke liker.

Selvsagt både kan og skal vi diskutere Vilks'kunst. På samme måte bør vi føre en diskusjon om seksualmoral i samfunnet, bruk av rusmidler og generell seksualisering. Men ikke som en direkte reaksjon på en voldtekt.

Den ekvivalente reaksjonen til hvordan mange reagerer på angrepene på Vilks er: "Selvsagt er jeg mot voldtekt. Men unge kvinner bør ikke drikke seg dritings og dra på nachspiel iført miniskjørt."

Ja, man har sagt at man er mot voldtekt (eller angrep på kunstnere), men det ensidige fokuset på voldtatte kvinners (eller kunstneres) handlinger som en reaksjon på voldtekten (eller angrepet/drapsforsøket) skaper et klart inntrykk av at det ikke er det man anser som det viktigste.

Når et menneske blir utsatt for en grov forbrytelse - som en voldtekt elleret drapsforsøk unektelig er - er det ikke så rent lite smakløst å straks vri diskusjonen til offerets person og handlinger. Fokuset i denne saken bør være på de faktiske skyldige: Barbarene som angriper foredrag ved filosofiske institutter. Og de enda mer barbariske barbarene som prøver å ta livet av folk som mener noe annet enn dem.

Så kan vi gjerne diskutere Vilks' kunst. Men kan det muligens vente til neste uke?
_____

Mann i salen angrepet under Lars Vilks foredrag

Sjokkerende som angrepet på Lars Vilks var, er denne videoen, der en tilfeldig mann i salen blir mobbens offer faktisk enda verre:



Skal vi la disse menneskene true oss til taushet?
_____

Via Hablog. De av dere som fortsatt ikke har sett opptøyene, kan gjøre det borte hos Document.no.
_____

En trist dag for ytringsfriheten

Det er (nok en) trist dag for ytringsfriheten. Én ting er nyheten om at TV2 ikke kommer til å vise den omstridte South Park-episoden med Muhammed som teddybjørn. Ikke fordi de ikke vil, men fordi MTV nekter å selge den til dem. En annen sak er muslimene som gikk til angrep på Lars Vilks.

Men ingen av delene er det som virkelig er deprimerende. Det virkelig deprimerende er at Dagbladet, VG, Aftenposten og sikkert mange flere med dem rapporterer angrepet på Vilks (basert på en NTB-sak) uten å nevne det for saken opplagt høyst relevante poenget at angriperne er muslimer.

Ytringsfriheten er faktisk truet i Vesten. Ikke fordi det ligger an til at den vil bli vesentlig innskrenket av lover og forordninger, men fordi så mange er blitt skremt til taushet av trusler om vold fra islamistisk hold. At de største norske avisene makter å omtale en slik sak uten å nevne årsaken til den, vitner om at disse truslene har virkning helt inn til kjernen av norsk offentlighet.

Og det er ikke så rent lite trist.
_____

Oppdatering: VG har lagt ut en ny sak om saken og der går de så langt som å omtale overfallsmennene som "De rundt 15-20 mennene av utenlansk opprinnelse". Og for all del, de kan selvsagt være katolske chilenere som bare tilfeldigvis roper noe som høres ut som "Allahu Akbar". Ja jøss ...
_____

Amnesty Norges stusselige tilsvar om Sahgal-saken

Greit, så er jeg en misantrop. Jeg har ikke sånn allverdens tiltro til menneskeheten. Men jeg er, sånn i det store og hele, en munter misantrop. Menneskeheten klarer overraskende ofte å snuble seg frem til greie løsninger, mens de egentlig holder på med noe annet.

Men av og til ... av og til blir jeg bare innmari, innmari gretten. Gita Sahgal-saken er en sånn sak -- en sak som bare gjør meg innmari sur. Når en organisasjon jeg har hatt dyp sympati for -- og har oppfattet som en viktig forkjemper for det gode her i verden -- ender opp med å samarbeide med Taliban-tilhengere, er noe alvorlig gærent.

Når de i tillegg ender opp med å ekskludere sin egen kvinnepolitiske talskvinne -- fordi hun påpeker at det ikke er noen strålende idé for en menneskerettighetsorganisasjon å samarbeide med Taliban-tilhengere, da ... vel, da blir jeg virkelig sur.

Men dette dreide seg tross alt om britiske Amnesty, så jeg hadde visse forhåpninger til norske Amnesty. (OK, jeg gjør meg til nå, jeg hadde egentlig ikke det.) Der britene sånn generelt har vist en påtagelig mangel på evne til å takle den islamske ekstremismen, har norsk offentlighet stort sett vært flinkere til det.

Og på den bakgrunn gjør Amnesty Norges forsøk på et tilsvar i denne saken meg ... enda en hel del surere. De nekter ganske enkelt å omtale Sahgal-saken overhodet, under dekke av at det er en personalsak. Og det er tøv.

De fundamentale motsetningene som saken dreier seg om har vært offentlige hele tiden. Det er overhodet ingenting i veien for å diskutere disse. I stedet prøver Amnesty Norge å late som om det ikke er noe problem:

"Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners."

Det er, som Document.no påpeker, ikke noe eget svar i det hele tatt, men ganske enkelt en forkortet utgave av et brev fra Amnestys generalsekretær Cladio Cordone, datert 28. februar i år. Det hele minner om en blanding av latskap og naivitet. Latskap ved at man ikke gidder å sette seg skikkelig inn i saken og gi den en selvstendig omtale. Naivitet fordi de tydeligvis håper at saken skal gå sin vei av seg selv.

Men det vil den ikke, ikke så lenge Amnesty har Taliban-sympatisører og jihadister på lønningslisten. For å sitere pro-Sahgal-kamanjen Human Rights For All:

"In a letter in response to the Global Petition to Amnesty International, the Secretary General of Amnesty International makes a shocking and incredible claim that "Defensive Jihad not antithetical to Human Rights". If this is the official position of the world’s leading human rights organisation, this would gravely undermine the future of the human rights movment.

The rationale and call for ‘defensive jihad’ runs through many muslim fundamentalist texts. It is precisely ‘defensive jihad’ that the Taleban use to legitimise its anti human rights actions such as the beheading of dissidents, attacks on minorities, attacks on schools and religious shrines and the public lashing of women. A similar logic based on ‘defence of religion’ is used by the Christian right to justify the killing of doctors providing abortion services as well as by Hindutva fundamentalists to justify their violent attacks against Muslims and Christians in India."

Dette handler om noe ganske annet enn en personalsak. Det handler om Amnestys sjel. Om organisasjonens integritet og legitimitet. Det handler om at en av de sentrale forkjemperne for universelle menneskerettigheteter har funnet ut at grunnleggende prinsipper kan gis på båten så lenge det gjøres i en drøvtygd kulturrelativismes navn. For å sitere Nick Cohen i en artikkel i Standpoint:

"Gita Sahgal, its women's officer, has finally decided to resign. In her resignation statement she says that Amnesty remains unconcerned that its poster boy Moazzam Begg, a former Guantanamo detainee, is now involved with an organisation called Cageprisoners which has championed the views of jihadists. Amnesty has persuaded itself that Islamism is not objectionable as long as it does not threaten civilians. As theocracy can be nothing other than the suppression of civilians, their self-persuasion took some doing. Neverthless as Gita says, "They have stated that the idea of jihad in self defence is not antithetical to human rights; and have explained that they meant only the specific form of violent jihad that Moazzam Begg and others in Cageprisoners assert is the individual obligation of every Muslim." Amnesty is playing the sly liberal's get-out-of-jail card: a one-sided cultural determinism. Jihadism is a part of "Muslim" culture, says Amnesty, so we cannot criticise it, indeed we must promote it. Yet if the head of a pro western intelligence agency were to say that colonialism was part of his cultural inheritance, Amnesty would condemn him as a racist."

Og det er bare å beklager generalsekretær John Peder Egenæs, i en slik situasjon holder det ikke å slå om seg med klisjeer som "Vårt arbeid taler for seg selv". For vi kan ikke lenger tro på at det er universelle menneskerettigheter som står i kjernen for det arbeidet. Det virker heller som om det  å bekjempe USA (som for all del skal kritiseres når det er på sin plass) er blitt så viktig at Amnesty ikke lenger tar så tungt på hvem dere samarbeider med for å nå målet.

For å sitere Salman Rushdie:

"Amnesty International has done its reputation incalculable damage by allying itself with Moazzam Begg and his group Cageprisoners, and holding them up as human rights advocates. It looks very much as if Amnesty's leadership is suffering from a kind of moral bankruptcy, and has lost the ability to distinguish right from wrong. [...] It is people like Gita Sahgal who are the true voices of the human rights movement; Amnesty and Begg have revealed, by their statements and actions, that they deserve our contempt."

Hvis Amnesty Norge ønsker noe annet enn slik forakt, bør de snarest komme opp med et veldig mye bedre svar enn de til nå har gjort.

Inntil det skjer gjentar jeg min oppfordring til alle som gir penger til Amnesty Norge om å tenke nøye over hvorvidt de vil fortsette med det.
_____

Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal

Jeg har i dagesvis hatt høyt oppe på blokken at jeg burde blogge om britiske Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal -- og deres knefall for veldokumenterte islamske ekstremister. Men nå slipper jeg det, for Document.no har allerede sagt det som trenger å sies.

Les. Og hvis du fortsatt donerer penger til Amnesty: Tenk nøye over om du vil fortsette med det.

For mye mer om saken, se sidene til pro-Sahgal-kampanjen Human Rights For All.

Amnesty Norge derimot, later til å være veeeldig opptatt av å snakke om noe annet. Og nei, dere trenger ikke å ringe for å høre om Humanist vil være med på lyskampanjen deres i år. Eller noe annet år inntil denne skandalen er rettet opp.
_____

Slaget om Conway Hall

Den Tvilsomme er i litt sånn sommermodus. Så heller enn å skrive noe selv, anbefaler han på det varmeste New Humanists skildring av The Battle of Conway Hall.
_____

Ida vs. Ida om hijab

Ida "Virrvarr" Jackson diskuterer hijab med seg selv på Fritanke.no. Det er en interessant diskusjon.
_____

Snikete islamifisering & sånn

Shoaib Sultan kommenterer Siv Jensens utspill om denne snikislamiseringen. Ikke overraskende er han langtfra enig med Jensen. Og langtfra enig med meg, som altså har sagt at jeg er enig med henne et stykke på vei.

Jeg synes Shoaib har mange gode poenger, samtidig synes jeg han blander sammen legitim og illegitim kritikk for å kunne avfeie alt, også den legitime.

Jeg står på at det er betimelig å kritisere islamismen for totalitære trekk og synes som sådan det er meningsfullt å sammenligne den med andre totalitære ideologier, først og fremst fascisme og kommunisme. Shoaib etterlyser en definisjon av islamisme (og anklager Jensen med flere for å være bevisst vage, slik at de kan inkludere alle muslimer i definisjonen).

Så derfor, en definisjon. Eller rettere sagt to. Fra Wikipedia, som har en lang liste av definisjoner, hvorav disse to er de som definerer islamismen som ideologi:

“Islam as a modern ideology and a political program.”

“... the ideology that guides society as a whole and that law must be in conformity with the Islamic sharia.”

Det er særlig den siste som er relevant, ettersom den første er vel generell. Og det er altså tilhengere av en slik forståelse av islam jeg anser det som meningsfullt å omtale som islamister.

Nå er det et stort tolkningsrom innenfor denne definisjonen, det er fullt mulig å være islamist uten å være totalitær, gitt at man har en liberal og lite gjennomgripende tolkning av sharia. (Men selv da vil man, ut fra vestlig, liberal tradisjon, være relativt autoritær.) De mest radikale og omseggripende tolkningene av en islamistisk ideologi har helt klart totalitære tendenser, fordi den innebærer en politisering av hele samfunnet og menneskelivet og fordi den innebærer et statsform som er totalitær i sitt vesen.

Og dette mener jeg altså at det er rimelig å kalle en utfordring og noe man klart bør kjempe mot.

Men jeg skrev også: Så langt er jeg enig med Jensen. Men så gjenstår spørsmålet om hva det betyr. Hva er problematisk og ikke? Hva er farlig og ikke? Hvilke virkemidler kan og bør man ty til for å bekjempe islamismen? I disse spørsmålene synes jeg Jensen virker påtagelig lite reflektert. Og det har vi ikke råd til å være, for det er viktige spørsmål som står på spill, i siste instans intet mindre enn vår kulturs grunnleggende verdier.

Og det står jeg på.

Virkelig morsomt blir det dog når Shoaib gjennomgår Frps liste over symptomer på snikislamisering. Morsomst er kommentaren om banker. På Frps liste kan man lese:

Ifølge islamsk tro er det forbudt å ta økonomisk risiko og det er heller ikke tillatt å kreve rente på lån. Derfor krever stadig flere muslimer at Norge får egne banker for muslimer der det ikke tas renter på lånte penger.

Shoiabs kommentar er kostelig:

Jeg lurer på om den stakkaren som har skrevet dette har lest artikkelen det lenkes til. Det er ikke akkurat noe krav formulert der. Dette føles litt tragisk å forklare for et parti som kaller seg liberalistisk, men dette dreier seg om to spesielle begreper som jeg vet er litt vanskelige, men heng på.

Disse heter tilbud og etterspørsel

Disse opererer innefor et rom vi kan kalle et marked.

Det morsomme med tilbud og etterspørsel er at de opererer i relasjon til hverandre i markedet. Det vil si at når nok folk etterspør et produkt, ja så skapes det ofte et tilbud. Markedets veier er sannelig mystiske.

Jeg vil anbefale at man leser litt av en fyr som het Adam Smith for å forstå mer om dette. Jeg kan love at det er interessante ting man lærer.

Så dette kravet er ikke formulert av noen muslimer, men av markedet. Når det er sagt, er sikkert markedet også snikislamisert. Gleder meg til Frp finner ut av det og sier NEI til markedet!

Som sagt, litt refleksjon er en god ting. En hel del refleksjon er langt bedre. Og der sliter fortstatt Siv & co. Det er rimelig og betimelig å påpeke. Så hvorfor gjør ikke partiets motstandere det, heller enn å henge seg opp i det som faktisk er riktig i Jensens tale? For islamismen er et reelt problem og den må møtes med klar tale og gode argumenter.

Foss & Laes utfall mot Jensen er ikke det, det er i stedet den samme typen brunskvetting som de (til dels med rette) beskylder Frp for.
_____

Siv Jensen opplyst

Opplysningskontoret sparker hardt til Siv Jensen:

- Det holder ikke for innvandrere å jobbe hardt og oppføre seg lovlydig, de må også vise forståelse for at de fordommene vi rasister har, understreker Frp-leder Siv Jensen i et nytt ikke-valgkamprelatert utspill.

- Selv om muslimske innvandrere blir behandlet som annenrangs borgere, trenger de jo ikke å oppføre seg som annenrangs borgere, påpeker Jensen og letter endelig på sløret når det gjelder partiets langsiktige strategi.

- Kampen mot islam er viktig. Men kampen for å unngå å komme i regjering er gjerne enda viktigere.
_____

Den Tvilsomme enig med Siv Jensen (i hvert fall litt)

Siv Jensen mener kampen mot radikalt islam er vår tids viktigste og sammenligner islamismen med nazisme og kommunisme, melder VG og Dagbladet.

Og så langt er vi i hovedsak enig. Det gir helt klart mening å sammenligne islamismen med både kommunisme og fascisme. Islamismen er totalitær og absolutistisk og den innebærer en grad av politisering av religionen som gjør det mest meningsfullt å vurdere den som en politisk ideologi, en ufyselig sådan.

Hvorvidt kampen mot den er vår tids viktigste kan vi alltids diskutere, men at den er viktig er det ingen tvil om.

Så langt er jeg enig med Jensen. Men så gjenstår spørsmålet om hva det betyr. Hva er problematisk og ikke? Hva er farlig og ikke? Hvilke virkemidler kan og bør man ty til for å bekjempe islamismen? I disse spørsmålene synes jeg Jensen virker påtagelig lite reflektert. Og det har vi ikke råd til å være, for det er viktige spørsmål som står på spill, i siste instans intet mindre enn vår kulturs grunnleggende verdier.

Men diskusjonen er viktig. Og kampen er viktig. Og det er ikke feigt av Siv Jensen å påpeke det.
_____

Islamisten

Jeg lager Humanist og må prioritere andre ting enn blogging. Dere kan for eksempel gå til Fri tanke og lese Kirsti Berghs omtale av Ed Husains bok Islamisten, som nettopp er kommet på Humanist forlag.

Irving og de slemme vennene

Det finnes visst de som mener jeg bruker for mye spalteplass på David Irving. Men ... det er liksom så vanskelig å la være. Han er tross alt en vandrende kilde til lys og glede. Og denne lille historien inneholder muslimer med interessante venner, så det burde være noe for alle ...

Som nevnt fikk ikke Irving være med på Celebrity Big Brother. Men han har vært innelåst før. Og nå har han skrevet bok om sitt opphold i østerrisk fengsel. Den kan lastes ned gratis fra sidene hans - men ikke f**n om jeg har tenkt å gi dere lenken.

Det gjør derimot en rekke andre sjarmtroll av den typen Irving for all del på ingen måte deler ideologisk ståsted med. Selv fant jeg den via sidene til Institute for Historical Review. For å sitere Wikipedia:

The Institute for Historical Review (IHR), founded in 1978, is an American Holocaust denial organization that describes itself as a "public-interest educational, research and publishing center dedicated to promoting greater public awareness of history." Critics have accused it of being an antisemitic "pseudo-academic body" with links to neo-Nazi organizations, and assert that its primary focus is denying key facts of Nazism and the genocide of Jews and others. [...] It has been described as the "world's leading Holocaust denial organization."

Men det er flere måneder siden Irving sist opptrådte på IHRs arrangementer, så det er selvsagt ingen grunn til å anta at han skulle ha noe felles med disse menneskene. For all del.

På nettsidene til IHR kan man forøvrig lese følgende lille gladsak om aktivitetene til instituttets direktør, Mark Weber:

Mark Weber addressed a conference to promote peace and cross-cultural understanding on August 16 in suburban Baltimore. In a crisply delivered and well-received address, the IHR director spoke about the motives behind the US invasion of Iraq, the harmful consequences of America’s "blank check" support for Israel, the Jewish-Zionist grip on US foreign policy, the danger of new wars, and the prospects for an effective peace movement. The event was organized by an Islamic association, Jamaat Al-Muslimeen. Among the other speakers were: Ramsey Clark, former US Attorney General; Charles E. Carlson, director of "We Hold These Truths," a Christian organization for peace and justice; and, Dr. Kaukab Siddique, MC and publisher of "New Trend Magazine."

Det er alltid hyggelig å se mennesker finne sammen over kulturgrensene, og kombinasjonen av Jamaat Al-Muslimeen og IHR er riktig hjertevarmende. Det ligger fine bilder av sammenkomsten på Jamaat Al-Muslimeens nettsider. (Ops, nå lenket jeg visst muligens til holocaustbenektere allikevel. Ja ja, livet er kort og konsistens er oppskrytt.)

Og næmmen, er det ikke Ramsey Clark på bildet over Weber? Jo så sannelig er det mannen som på klientlisten sin har Radovan Karadžić, Slobodan Milošević, Saddam Hussein, Lyndon Larouche og David Koresh. Godt selskap, med andre ord.

(Takk til Didrik for tips og korreksjoner.)

Islamister på norgestur

Walid Al-Kubaisi debuterer som kommentator på Fri tankes nettsider, og han gjør det med en kommentar om den heller pinlige saken at holocaustbenektende islamister nylig besøkte Universitetet i Oslo - med støtte fra UD.

Han trekker den opplagte parallellen til Litteraturfestivalens famøse invitasjon av David Irving:

Det at David Irving ble invitert til Lillehammerfestivalen, fikk offentligheten til å protestere. Mannen er betegnet som holocaustfornekter både av de som inviterte ham og de som protesterte mot invitasjonen. Islamistene som nylig besøkte Oslo er også holocaustfornektere, og i tillegg har de et prosjekt om den endelige løsningen, Irans atombombe i ryggen, og en verdensomspennende organisasjon som forkynner dette budskapet.

Det virker for meg som om det ikke er lov for en europeer å fornekte Holocaust. En islamist derimot, kan gjøre det uten at det får konsekvenser, og enda mer, kan beholde sin hensikt om å utrydde jødene.

Og jeg er redd Kubaisi har oppsummert problemet ganske godt. (Og problemet er ikke at Irving møter motstand.)