Larry Norman om Chesterton

En omelett roper på meg på Kafé Europa. Mens dere venter på dagens dose antroposofi-blogging, kan dere gjøre dummere ting enn å lese Dale Ahlquists klassiske intervju med Larry Norman om G.K. Chesterton. Hvis ikke en kristen forfatter som intervjuer en kristen rockesanger om en kristen forfatter og apologet blir i meste laget for dere, da.

Jeg fikk i det minste lyst til å finne G.K. frem fra hyllen igjen. Det er verre folk å tilbringe helgen med enn G.K. og Fater Brown.
_____

Alas, alas for England

Det er visst valg i USA i disse dager. Og valg er alltid en god anledning for viderebringe G.K. Chestertons vise og slagkraftige ord om de store menn og kvinner som leder oss. Feil land, men skitt au:

Elegy in a Country Churchyard
The men that worked for England
They have their graves at home:
And birds and bees of England
About the cross can roam.

But they that fought for England,
Following a falling star,
Alas, alas for England
They have their graves afar.

And they that rule in England,
In stately conclave met,
Alas, alas for England
They have no graves as yet.

(Selve tittelen henspeiler på Thomas Grays klassiske Elegy Written in a Country Churchyard, fra 1751.)

Davidsen, Gran og moralen

Min kollega Even Gran braket på en meget vennlig måte sammen med Bjørn Are Davidsen i helgens verdibørs på NRK. (Altså 8. og 9. mars. De kommer på litt over midten av programmet.) Det er en interessant samtale, som har sitt utgangspunkt i Evens omtale av Davidsens bok i siste analoge utgave av Fri tanke.

Som en oppfølger har Bjørn Are skrevet en sak på egen blog, der han tar opp det han mener er misforståelser hos Even. Fortsatt i dannede former. Den dannede formen er i det hele tatt en stor lettelse etter å ha slitt seg gjennom Dawkins' raseriutbrudd av en bok. (For ikke å nevne noen av hans enda sintere kumpaner.)

Bjørn Are avslutter med en utfordring til Even, som tar opp igjen en debatt vi allerede har ført en stund i disse spalter. Han skriver:

"For å strekke tanken litt skal vi dermed antyde et enkelt argument som peker i retning av gudstro (ikke nødvendigvis kristen) i hvert av disse innleggene. Er man i modus for å finne fem feil, gjør man selvsagt det. Men det mer spennende spørsmålet er om det er mulig å se fornuft i noen av disse. Eller en samlet tendens til konvergens i retning av en teistisk livsforståelse.

Her kommer det første, som er litt mer tricky enn det kanskje kan synes, også eksistensielt (det er nok derfor også dette dessverre for de som ønsker enkle argumenter er diskutert på atskillige sider i atskillige bøker).

1: Absolutt moral finnes
2: For at absolutt moral skal finnes, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes

For å underminere dette, må man altså enten avvise 1 eller 2. Gyver man løs på 1, er spørsmålet om man er villig til å leve med (forhåpentligvis kun de teoretiske) konsekvensene av dette. Gyver man løs på 2, er jeg enda mer nysgjerrig."

Jeg burde ført debatten over hos ham, men det er nå denne bloggen jeg har betalt for å skrive (og ikke har skrevet noe skikkelig på på en stund).

Svaret er forsåvidt enkelt: Nei, absolutt moral finnes ikke. Og vi har ikke noe annet valg enn å leve med de teoretiske konsekvensene av dette. Men som Bjørn Are også antyder: Man kan trekke ulike slags konsekvenser.

At absolutt moral ikke finnes, betyr at det ikke finnes noen fasit for hvordan vi skal leve våre liv. Men det betyr ikke at alt er like greit, at rett og galt eller godt og ondt er meningsløse begreper. Det finnes gode veiledninger til hvordan vi bør handel mot hverandre, samfunnet og oss selv, i form av vår samvittighet og i den rike kultur vi mennesker har skapt (inklusive gudene vi har skapt i vårt bilde).

I praksis er forskjellen mellom en slik moral og en absolutt moral liten, ikke minst fordi heller ikke den absolutte moralen fremstår som klar og entydig, eller så veldig absolutt for den saks skyld, og derfor er avhenging av tolkning.

Det betyr at moral hele tiden er et spørsmål om refleksjon og diskusjon, dog på bakgrunn av prinsipper de fleste av oss kan enes om.

Så for å ta et svar fra Bjørn Are på forskudd: Man kan ikke felle absolutte moralske dommer over for eksempel fortidens mennesker. Men man kan felle dommer på bakgrunn av moralen slik vi forstår den og datidens mennesker slik vi forsår dem. Det er faktisk ganske uproblemtisk. Selv om Chesterton hevder noe annet. Det hendte gode, gamle Gilbert tok feil han også. (Selv om ingen tar feil med like mye stil.)

Ateismen, Stalin & co

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme.

Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Personlig er jeg ikke så entydig uenig med Grande som Snoen. Det er påtagelig at forrige århundre bød på noen av de absolutt uhyggeligste overgrepene menneskeheten har vært vitne til. (Så mye for fremskrittsoptimismen.) Og det er et vesentlig poeng at de ble begått av personer som hadde et i det minste ambivalent forhold til tradisjonell religion.

Det er også verdt å merke seg at ideologiene de fremmet var preget av en form for personkult som unektelig minner om religiøse fenomener.

Med derfor å konkludere (som G.K. Chesterton feilaktig beskyldes for å ha gjort) med at hvis man ikke tror på gud tror man på hva som helst, er feil.

Totalitære ideologier bør være alle siviliserte menneskers hovedfiende, uavhengig av om de er religiøse eller ikke. For meg er kampen mot det totalitære humanismens kjerne, uavhengig av om det totaltære kler seg i religiøse klær eller ikke.

Humanistmanifest 2006 sier det slik: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.” En formulering jeg er relativt fornøyd med. (Selvsagt helt uavhengig av at jeg har formulert den selv.)

Mennesket har et potensial for uhyggelig ondskap og for å forledes av ideologier som fremstiller denne ondskapen som, om ikke et gode, så et nødvendig skritt på veien mot det perfekte samfunn.

Lærdommen er at man ikke nødvendigvis blir et godt menneske av å være ateist (for så vidt uavhengig av om man akstepterer at Mao & co var det) og at moral og etikk og sånn ikke blir mindre viktig hvis man tar gud ut av regnestykket.

Slik sett er Stalin og gjengen skremmende beviser på hvor gal den er, doktrinen om at hvis alle undertykkende institusjoner og tradisjoner fjernes, vil mennesket automatisk bli godt. Og ikke bare er den gal, den er livsfarlig.

En fascinerende morgen

Noen dager begynner mer fascinerende enn andre. Jeg har det med å titte innom et lite utvalg av blogger sånn på morgenkvisten. En av dem er Bjørn Are Davidsens utmerkede Dekodet, Norges klart beste kristne, skeptiske, fantasyorienterte, tegneserieelskende progrockblog.

En liten post der ledet meg videre til Bjørn Ares engelske blog, Badblog (et navn jeg er dypt misunnelig på), og en interessant (og heller skremmende) sak om at amerikanske myndigheter vil begrense fengselsinnsattes tilgang til religiøs litteratur til et sentralt godkjent utvalg av 150 bøker for hver religion.

Ettersom Bjørn Are har et heller varmt forhold til G.K. Chesterton - katolsk samfunnskommentator, stor humorist og genial krimforfatter som døde i 1936 - bærer saken den klingende tittelen "Bush bans Chesterton".

En enslig kommentar lyder: "Where would Joseph Pearce be, and where would I be, today had he (Pearce) not found a book by Chesterton while in prison?"

Nå har jeg tilfeldigvis noen bøker av Pearce (som er mannen på bildet) i bokhylla og har hatt stor glede av hans analyse av katolisismens betydning for J.R.R. Tolkiens forfatterskap; et tema sekulære Tolkien-kommentatorer har en tendens til fare over med harelabb (hvis de ikke glatt overser det).

Jeg hadde dog ingen anelse om at Pearce har en fortid i National Front, 80-tallets viktigste høyreekstreme britiske organisasjon. Han var blant annet en nær samarbeidspartner med Nick Griffin, som i dag leder BNP, National Fronts moderne arvtager. (Hvis da ikke Griffin er blitt avsatt en av de siste dagene. Det går hett for seg der i leiren, sies det.)

Pearce fant Gud mens han satt i fengsel, gjennom å lese først Chesterton, deretter forfattere som C.S. Lewis og Hilaire Belloc, to menn Den Tvilsomme også er en smule begeistret for. I dag tar han klart avstand fra sine tidligere holdninger. Og det er alltid hyggelig med oppbyggelige fortellinger om personer som beveger seg fra tulling til samfunnsnyttig menneske.

Så, der har dere fortellingen om min morgen (som også inkluderte en kopp utmerket kaffe og Caravans plate If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You).

Jeg er på ingen måte sikker på at jeg ble så veldig mye klokere av alt dette, men jeg har alltid stor glede av å oppdage den slags merkverdige forbindelser mellom temaer som interesserer meg. Og det er alltid tilfredsstillende å bli minnet om at verden er så mye mer komplisert enn det ved første øyekast kan se ut som.

Og så var tiden inne for å redigere et blad.