Det klinger fagert i knokler

Mine damer og herrer! Høystærede lesere!:

Blås i horn! Rop det ut fra fjellet! Fortell det til tilfeldig forbipasserende på gaten!

Knokkelklang nr. 3 er lansert.

Denne gang bys det på kunstnerintervju med Rikke Lundgreen (inklusive bloddryppende film), artikkel om vibratorens fortid som medisinsk behandling av "hysteriske" kvinner, redaktørens konspirasjonsparanoia, nymotens åndelige trender, et portrett av selveste Smultbollen med mugg i ansiktet (aka Fassbinder) og så vel gjendiktet polsk lyrikk som dikt av den rett nok avdøde, men akk så oppegående Von Nebb.

Redaktør er også denne gang meg. Men det er et finfint nummer for det. Gakk hen og les.

Og vi er veldig, veldig, veldig takknemling overfor alle bloggere som sprer det glade budskap for oss! Vi lover gratis abonnement til hver og én av dere.
_____

"Med strejf af sjælefred og søde løgne"

Inger Christensen døde 2. januar, 73 år gammel. Mye er skrevet om den danske lyrikerens storhet - og det er fortjent alt sammen. For meg er hennes høydepunkt sonettesyklusen Sommerfugledalen, kanskje fordi jeg oppdaget henne via Georg Kleins bok Så jag kan svara döden, när den kommer, som har sin tittel fra syklusens trettende sonette.

Sommerfugledalen er en meditasjon over vår frykt for døden og vår evne til å gjøre livet utholdelig gjennom fantasi og litteratur og jeg kan vanskelig tenke meg en mer passende hyllest til Christensen enn tiende sonette derfra:


X

Med strejf af sjælefred og søde løgne,
med dunet skær af grøn smaragd og jade
kan irislarverne, der selv er nøgne,
efterligne piletræets blade.

Jeg så dem æde deres eget billed,
som så blev foldet sammen til en puppe,
til sidst hængt opp som det det forestilled,
et blad blant andre blade i en gruppe.

Når sommerfuglen med sit billedsprog
kan overleve bedre ved at stjæle,
hvorfor skal jeg så være mindre klog,

hvis det kan dulme angsten for det øde
at kalde sommerfuglene for sjæle
og sommersyner af forsvundne døde.


Syklusen er forøvrig satt til musikk av komponisten Svend Nielsen. Hvis du tilfeldigvis, som meg, skulle ha et abonnement hos eMusic, kan man laste ned en innspilling med Ars Nova Copehnagen her. Siste spor er Christensen som selv leser hele syklusen.

Lyrisk: Parker

Lyrikk for en overskyet dag. Av Dorothy Parker (1893-1967) - en dame som visste mer enn godt er om livets overskyede sider.

Afternoon

When I am old, and comforted,
And done with this desire,
With Memory to share my bed
And Peace to share my fire,

I'll comb my hair in scalloped bands
Beneath my laundered cap,
And watch my cool and fragile hands
Lie light upon my lap.

And I will have a sprigged gown
With lace to kiss my throat;
I'll draw my curtain to the town,
And hum a purring note.

And I'll forget the way of tears,
And rock, and stir my tea.
But oh, I wish those blessed years
Were further than they be!

Lyrisk: Dickinson

Jeg har forespeilet dere lyrikk. Og lyrikk skal dere få. Emily Dickinson denne gang. Det blir ikke den siste.

921

If it had no pencil
Would it try mine—
Worn—now—and dull—sweet,
Writing much to thee.
If it had no word,
Would it make the Daisy,
Most as big as I was,
When it plucked me?

(Nummeret henviser til katalogen over hennes dikt. De er generelt uten tittel.)

Lyrisk vederkvegelse

Jeg har en skummel plan om å utvide aktiviteten på denne bloggen med litt kunst og lyrikk. Rett og slett fordi jeg synes det blir en smule enstonig med all denne livssynsdebatten. Og fordi også vi humanister trenger en smule vederkvegelse av våre mørke, dystre og lukkede sinn ...

R.S. Thomas (1913-2000) er muligens min favorittlyriker - i skarp konkurranse med George Mackay Brown. Og det er muligens en smule ironi i å spore at de begge var dypt kristne. Orkadieren Mackay Brown var katolikk, waliseren Thomas anglikansk prest.

Uansett, jeg fant en side med Thomas' lyrikk på nettet og tillater meg å låne to dikt derfra:


Children's Song

We live in our own world,
A world that is too small
For you to stoop and enter
Even on hands and knees,
The adult subterfuge.
And though you probe and pry
With analytic eye,
And eavesdrop all our talk
With an amused look,
You cannot find the centre
Where we dance, where we play,
Where life is still asleep
Under the closed flower,
Under the smooth shell
Of eggs in the cupped nest
That mock the faded blue
Of your remoter heaven.


Evans

Evans? Yes, many a time
I came down his bare flight
Of stairs into the gaunt kitchen
With its wood fire, where crickets sang
Accompaniment to the black kettle"s
Whine, and so into the cold
Dark to smother in the thick tide
Of night that drifted about the walls
Of his stark farm on the hill ridge.

It was not the dark filling my eyes
And mouth appalled me; not even the drip
Of rain like blood from the one tree
Weather-tortured. It was the dark
Silting the veins of that sick man
I left stranded upon the vast
And lonely shore of his bleak bed.

Alas, alas for England

Det er visst valg i USA i disse dager. Og valg er alltid en god anledning for viderebringe G.K. Chestertons vise og slagkraftige ord om de store menn og kvinner som leder oss. Feil land, men skitt au:

Elegy in a Country Churchyard
The men that worked for England
They have their graves at home:
And birds and bees of England
About the cross can roam.

But they that fought for England,
Following a falling star,
Alas, alas for England
They have their graves afar.

And they that rule in England,
In stately conclave met,
Alas, alas for England
They have no graves as yet.

(Selve tittelen henspeiler på Thomas Grays klassiske Elegy Written in a Country Churchyard, fra 1751.)