Et farvel til Antirasistisk Senters seriøsitet

En gang i tiden var Antirasistisk Senter (ARS) en viktig organisasjon. En sentral grunn til det var at de ikke henfalt til de samme politiserte eksessene som preger mye av den antirasistiske bevegelsen. De fremstod som en seriøs organisasjon som favnet bredt, ikke som en frontorganisasjon for ytre venstre.

Den tiden er for lengst over. ARS gjør nå sitt beste for å kvitte seg med alle pretensjoner på seriøsitet.

Jeg trodde de hadde nådd toppen med konferansen Venstresidens frykt for islam – et tema som høres ut som en tilsiktet, om enn veldig dårlig spøk – men dagens utspill i debatten om religiøst motivert ansiktstildekking viser at det fortsatt er mye komisk potensial i senteret.

Debatten om et eventuelt forbud mot ansiktstildekking er for all del ikke enkel. Det er gode argumenter på begge sider, og selv om jeg heller mot å ha sympati for et slikt forbud, ser jeg klart at noen av argumentene mot veier tungt.

Kari Helene Partapuoli og komikerne i ARS viser i dagens VG at de ikke har noen slike hemninger. De bringer det tunge skytset til torgs i debatten, og det bærer preg av at ARS har ganske andre agendaer enn kampen mot rasisme. For å sitere VG:

"Antirasistisk Senter anser følgende praksiser for å være «kvinneundertrykkende», og mener at også disse må forbys dersom man skal følge forbudslinjen til enkelte i Aps intergreringsutvalg:

* Silikonbryster
* Kirurgiske inngrep gjort av skjønnhetsmessige årsaker
* Playboy, Penthouse osv.
* Missekonkurranser
* Reklamer med lettkledde kvinner
* Strippeklubber
* Sminke
* Slankekurer
* Høye hæler
* Hjemmeværende kvinner
* Tradisjonen med at kvinner tar ektemannens etternavn
* Tradisjonen med at barn stort sett får fars etternavn
* Tradisjonen med at far leder datter til alter
* Begrepet nordmann"

Deler av denne listen (sminke, høye hæler, slankekurer) høres mistenkelig ut som om det er Ottar eller andre av de mer labile organisasjonene i det ytterste venstrefeministiske landskapet som snakker. Det er i hvert fall ikke en seriøs organisasjon som ber om å bli tatt på alvor for sitt antirasistiske engasjement. (Det er for ordens skyld helt legitimt å diskutere flere av disse temaene, spørsmålet er om de er relevante eller meningsbærende paralleller i debatten om ansiktstildekking.)

Da tenker jeg vi en gang for alle sier farvel til ideen om ARS som en seriøs poltisk aktør. Det er  trist. ARS var virkelig en organisasjon jeg en gang i tiden hadde stor respekt for.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. En god latter er aldri å forakte og ARS byr nå på såpass mye hylende morsom underholdning, at vi nok kan se frem til ytterligere skogglatter på deres bekostning.

Kosteligheter

Jeg har et Humanist å gjøre ferdig og (deretter) en nettside å gjøre klar til lansering. Så det blir så som så med blogging fremover. Me jeg kan ganske enkelt ikke la være å gjøre oppmerksom på et par kosteligheter. Sånn som denne ufattelig kuriøse kronikken av lederen i Bergen KrF. Konklusjonen er hysterisk morsom:

På tross av en enhetlig lære om vårt biologiske opphav over flere generasjoner er det mange som betviler teorien om livets og artenes opprinnelse. Dette kan nok være en betydelig bekymring for dem som har en fundamentalistisk tilnærming til Darwins teorier. Vi har samtidig ingen grunn til å tro at utviklingsteorien vil bidra positivt i møte med trusselen om artenes utryddelse eller andre miljøutfordringer.


Samfunnet bør heller reise en debatt om utviklingslæren kan ha bidratt til å sette miljøet og mangfoldet av arter på jorden i fare.

Min favoritt er nok allikevel Østlandseningen, som kan avsløre at YouTube finnes (HVA? Shjåkkherende!).
_____

Muligens enda dårligere humor

Apropos dårlig humor i anledning dagens nyheter. Verdens kuleste bibliotekar (hvis han lover å slutte å si "ooook" hele tiden) gjorde meg oppmerksom på disse perlene. Den første er fra en katolsk kirke i Los Angeles og dukker visst opp i en episode av Six Feet Under:

Den andre er lagt ut på Flickr av en vittig sjel:

Det er vanskelig å tro at noen laget dette helt uten å forstå hva de gjorde ...
_____

Dårlig, dårlig, dårlig humor

Det er ikke det at jeg har råtten humor, altså. Ikke i det hele tatt. Men jeg ble gjort oppmerksom på følgende bilde på dette Facebook og jeg er ikke ferdig med å le ennå. Ifølge saken den stammer fra er det:

"... an actual logo designed in 1973 for the Catholic Church’s Archdiocesan Youth Commission. In fact, it won an award from the Art Directors Club of Los Angeles and is shown in the 1974 ADLA Awards Annual."

Som de så treffende spør:

"We know the 70s were simpler times, gentler times, more innocent times. But for God’s sake, man, did no one in the Archdiocesan Youth Commission see anything wrong with this design? No one?"

*Knekke sammen i hysterisk fnising*
_____

Ja takk, vær så snill ...

Sitat Hanne Nabintu Herland:

"Kvinner kan godt være stille av og til. Vi trenger ikke å snakke i vilden sky hele tida."

Så sant, så sant ...

(Poeng stjålet fra Hjorthen.)
_____

Satan, for et antrekk!

Satanistfrykt i Våler, melder Vårt Land. Og følger opp med følgende friske ingress:

"Holder vakt sjette i sjette. Satanistkledde personer observert før Våler kirke brant ned."

Og alt jeg lurer på er ... er det ikke fryktelig dårlig gjort å flå satanister?

Uhyrligheter i vitenskapens navn

Hvis du verdsetter cheesy humor og dårlig smak (til alt overmål i vitenskapens navn), bør du ta en titt på denne videoen borte hos min gode venn Dodofuglen. Men vær advart: Sett fra deg varm drikke først.

Og den han bare lenker til er ... skremmende.
_____

Slagkraftig argumentasjon

Kollega Knut A. Berg, aka den altovernettværende Bibliotekmann, kom over argumentet over på en kristen amerikansk debattside. Siden det er uslåelig, valgte han å slå det fast i illustrasjons form, med slagferdig hjelp av selveste Frazetta.
_____

Seieren er vår (?)

Hm, det er mulig jeg hørte dårlig etter på dagens pressekonferanse (det var en genuint elendig linje). Jeg har nå lest en bunke nettaviser (VG, Dagbladet, ABC Nyheter og Aftenposten, pun intended) og hørt meg gjennom Dagsnytt 18.

Jens fremstår fortsatt som et sausehue. Man fremmer ikke et slikt forslag uten i det minste å ha lest sin egen Stortingsproposisjon. Han ror så det fosser, men han ror i riktig retning.

Hvis jeg nå gjør rett i å tolke ham dithen at det kun er ved avskaffelsen av blasfemiparagrafen partiets representanter ikke vil bli fristilt, mens de vil bli det når det endelige forslaget til paragraf 135/185 skal vedtas i 2011, er jeg enig med min kommentator Unge Lorentsen: I så fall kan vi anse dette slaget som vunnet.

En annen kommentator mener at Stoltenberg ikke sa annet enn hva som har vært sagt hele tiden. Det er jeg ikke enig i. To ting ble klart som ikke før har vært klart (blant annet, tror jeg, fordi det slett ikka har vært klart for regjeringens egne medlemmer):

For det første at det kun skal stemmes over blasfemiparagrafen nå. Hittil har det sett ut som man skulle vedta en slags rammelov, som ikke skulle tre i kraft før i 2011 og som det ikke ville bli klargjort endelig hva innebærer før da. Det høres ut som det rene tøv, men så langt har det vært tøv det har virket som regjeringen mente.

For det andre at man ikke vil binde representantene ved avstemningen om ny hatparagraf i 2011. Det er en svært viktig nyhet, fordi det betyr at man må legge frem en lov som er gjennomarbeidet og gjennomdiskutert, blant annet i skikkelige høringer. Hvilket det til nå har virket som regjeringen hadde tenkt å gi blaffen i. Og det innebærer at et dårlig forslag kan falle, selv om Senterpartiet måtte ønske noe annet.

Krigen er selvagt ennå ikke over, det gjenstår å se hva det endelige lovforslaget vil bli - og ikke minst å påvirke det slik at det blir så godt som mulig, eller helst: lagt rolig til side - men dette er i det minste slutten på begynnelsen. Og det er en god slutt.

(At Senterpartiet blir nedverdiget anser jeg som en ekstra, riktig hyggelig, bonus.)
_____

Ari-mann i full blomst

Ari Behn har sendt e-post til VG (som har illustrert saken med et over kanten absurd bilde av påfuglen som bruser med de litterære fjærene):

- Jeg var nødt til å ta bladet fra munnen, ettersom jeg jo for øyeblikket er godt i gang med å røyke ut mine mange motstandere, sier Ari Behn i en e-post til VG Nett onsdag formiddag.

Ifølge Ari-mann selv, er hans stadige medieutspill til plage for familien hans. ("Det har vært en påkjenning for alle i min umiddelbare nærhet. Jeg handler utelukkende på egne vegne.") Kan det være fordi det aldri er hyggelig å omgås paranoide mennesker?

Høydepunktet er dog dette:

... Han sier at han verdsetter de mange støtteerklæringene som har kommet etter at han tok et oppgjør med Carl-Erik Grimstad i VG for et par uker siden.

- Det setter jeg stor pris på, all den tid jeg i årevis har følt meg totalt alene i et voldsomt mørke, forsøkt tilsidesatt på vent som et hittegodsbarn uten tilhørighet hverken i forfatterkretser eller blant folk flest i en uvirkelig mellomposisjon. Det kan mest sammenliknes som en ørkesløs vandring til sydpolen mutters alene, år etter år, beskriver Behn.

Det er godt å vite at han ikke må livnære seg av sine litterære evner. Kanskje han skulle vurdere et gartneri? Han skriver i det minste blomstrende nok ...
_____

Oppdateringer:

Dagbladet har gravd opp en haug med eksperter, som alle sammen sier varianter over "dette var ikke så lurt, men det er ikke sååå dumt heller". Kjedelig.
_____

Og det slår meg: Denne ørkesløse vandringen mutters alene til sydpolen år etter år, sammenfaller ikke den tilfeldigvis med at Ari-mann giftet seg inn i selveste kongefamilien og fikk tre barn? Ja, den gjør visst det. Er det dette man kaller å ikke se virkeligheten for bare ego?
_____

Og forøvrig oppfordrer jeg alle lesere til å undertegne oppropet "Nei til straff for religionskritikk".
_____

Ari-mann og de slemme forfølgerne

Finn Erik Vinje er blitt pensjonist og blogger og synes, i likhet med alle jeg noen gang har diskutert temaet med, at Prinsesse Märtha og Ari-mann, den antroposofiske påfuglen, gir sine barn litt ... annerledes navn.

Skjønt, Vinjes karakteristikk er "bisarre" og "aparte". (Dagbladet omtaler saken, VG siterer Dagbladet.)

For de av dere som må ha glemt det, heter døtrene altså Emma Tallulah, Maud Angelica og Leah Isodora.

Vinjes uttalelse får påfuglen til å bruse med fjæra i ren opphisselse:

— Vinje har gang på gang vist at han har en politisk motivert kritikk mot meg og min familie. Dette har pågått i mange år, og er ikke noe nytt.

— Hva mener du?

— Jeg vil ikke utdype det videre, utenom å konstatere at dette ikke handler om språkpolitikk.

Det er for all del forståelig at Ari-mann blir litt betuttet over at noen er kritisk til hans døtres navn. Men begynner han ikke å bli en smule for paranoid nå? Vinje sier tross alt ikke annet enn det svært mange tenker om saken.

Hver gang Prinsessen & Påfuglen har annonsert barnas navn, har jeg brutt ut i ukontrollert fnising. Og jeg har ikke vært alene. Det har tidvis dreid seg om rene fnisekor.

Jeg er selvsagt på det rene med at det kun skyldes at vi er et folk av intolerante, innfule, jantelovpregede surpomper, som ikke innser prinsessens åndelige dybde og påfuglens friske, livsbejaende genialitet. For all del.

Ikke desto mindre: Hvis Vinje er ute etter Ari og hans familie, har han mange med seg.

Stakkars Ari-mann. Det kan ikke være lett å være en ener blant oss middelmådighetene, en stjerne i den norske rennestenen, et lys blant oss som hyller mørket.

Han hadde fortjent et bedre folk enn oss.
_____

Og forøvrig oppfordrer jeg alle lesere til å undertegne oppropet "Nei til straff for religionskritikk".
_____

Inkurienes inkurie

"Klassekampen med gassløsning for jødene," melder MelandMedia. Ops ...
_____

Leve kongehuset!

Kampene raser i Oslos gater. Småunger innrømmer at de er blitt sendt på jakt etter jøder. I Kongo dør tusener hver uke. På Gaza er det heller ikke nettopp rolig. Og det er visst en viss uro i internasjonal økonomi.

Det er med andre ord deprimerende tider. Da er det godt vi har kongehuset.

Før var jeg republikaner. Med årene er blir jeg stadig mer begeistret for monarkiet. Det er en innrømmelse av at vårt statssystem i sin kjerne er absurd -- av at rasjonaliteten bare strekker så langt. Og man kan mene mye rart om Ari Behn, men den antroposofiske påfuglen passer udmerket inn. Som sådan er hans kommentar til VG om sin konflikt med Carl-Erik Grimstad passende:

- Dette er en personlig vendetta mot Grimstad, foranlediget av hans gjentatte usaklige og personlige angrep på min familie og meg. Det har ingenting å gjøre med markedsføring av en bok.

Grimstad har som kjent skapt seg en karriere på å ta kongehuset på alvor. Hvilket selvsagt er en absurd posisjon. I møte med Behns kritikk spiller han Gaza-kortet:

- Midt i denne krisen som fortjener alle kulturarbeideres udelte fokus, finner kongens svigersønn det for godt å lansere en kommende bok blant annet ved å servere meg en skittpakke i landets største avis.

Én ting skal de to tullebukkene ha: De fortjener hverandre.

Og det er unektelig ganske underholdende. Vi trenger det i tider som disse. Leve kongehuset!

Fossen bommer med en kanal

Erling Fossen jobber videre med prosjektet "Hvordan frata meg selv enhver heder og respekt". I dag med en gøyal populærkulturell vri. I et oppgjør med nordmenns selvtilfredse og humørløse tilnærming til egen krigshistorie konkluderer han slik:

Den dagen vi klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ’allo, ’allo, og som med et kjærlig blikk på nordmennene klarer å se hvordan vi klarer å «lure» både våre okkupanter og våre allierte, kan vi puste lettet ut. Da er det verkende såret fra den 2. verdenskrig endelig helet.

Jeg skal være villig til å gå med på at nordmenn kunne trenge litt ironisk distanse til sine helter (være seg krigshelter, skiløpere eller menn som seiler på balsaflåter), men det er en bitte-bitte-bitte-bitteliten svakhet med Fossens resonnement: ’Allo, ’Allo er en TV-serie om DEN (og vi tar dette med STORE bokstaver, siden Fossen har litt TUNGT for det) FRANSKE MOTSTANDSBEVEGELSEN.

Så hvis jeg forsår Fossen rett, vil vi ha kommet over våre traumer fra Annen verdenskrig så snart vi klarer å lage en TV-serie om svensk motstandsbevegelse. Hvilket for all del kan bli riktig underholdende.

Sprø, sprø som knekkebrød

Det finnes de som liker å ta Fred Phelps og hans Westboro Baptist Church til inntekt for allmenne holdninger blant amerikanske kristenfundamentalister. Det er dypt urettferdig. Phelps & co er sprø, sprø, sprø og ikke representative for noe annet enn sin egen galskap.

Men de er morsomme. Veldig morsomme. Hadde det ikke vært for at det er litt ekkelt at de drar ungene sine med i galskapen, ville jeg nesten satt pris på dem. Enjoy.

OPPDATERING: Nå er filmen opp igjen, denne gang direkte fra Live Leak. Takk til Knut for hjelpen.

De som er ute etter Mads

Det finnes noen mennesker i norsk offentlighet jeg gjerne vil like, men ikke får til. For eksempel får jeg det jevnlig over meg at jeg synes Herodes Falsk er morsom. Inntil jeg gjør den tabben å se Falsk og Mathiesens show når de nok en gang går i reprise på TV Norge. Jeg vil så gjerne le. Men det er bare ikke morsomt.

Litt sånn har jeg det med Mads Larsen (bare på en måte omvendt). Jeg vil gjerne like ham. Ikke fordi jeg har lest en eneste bok av ham. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men fordi jeg beundrer hans villighet til å kaste seg ut i den ene håpløse kamp etter den andre. (Det ville selvsagt hjulpet om ikke de fleste av disse kampene var konstruert av Larsen selv.)

Etterhvert har jeg begynt å lese Larsens utallige kronikker mer som humoristiske innspill enn som politisk analyse. Og da blir det unektelig mer underholdende. Men det var vel aldri egentlig ment å være morsomt, var det vel Mads?

Men nå har Larsen fått nok og flytter til Buones Aires. For all del ikke fordi det ikke blir noe på ham. Nei da, som han repliserer til en kommentar av Kathrine Aspaas (som for ordens skyld er Norges muligens dårligste aviskommentator): "Selv har jeg i år hatt flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne dine kommer til å ha i løpet av et liv." Åååååå, så søtt.

Det betyr at det antagelig er slutt på Larsens mange viltre krumspring i konspiratorisk feminismeparanoia. Vi vil ikke lenger få lese høydepunkter som dette:

"Da jeg i november gikk ut mot sexkjøploven i kronikkform og med en ny roman, ble jeg møtt med alt fra massiv stakkarsliggjøring til en kampanje der alle norske kvinner ble oppfordret til å nekte meg sex. Fascinerende. De kvinnelige sjefideologene synes å lide av en psykoseaktig virkelighetsforståelse i sin fornektelse av menns erfaringer."

Rett nok kan mindre lødig feminisme av og til få det til å høres ut som om de mener menn møtes jevnlig på hemmelige møter for å legge ondsinnede planer for å holde kvinner nede. Og jeg skjønner at det kan være fristende å møte det med samme mynt. Jeg ser på sett og vis for meg møtet der "de kvinnelige sjefideologene" sitter over sin tørre hvitvin og legger planene for å holde oss stakkars menn nede. Forskjellen er at jeg relativt raskt begynner å fnise av ideen.

Larsen på sin side, argumenterer som en sann konspirasjonsteoretiker. Det er ikke seg selv han kjemper for, det er alle de stakkars undertrykte og stemmeløse. For han har sett hvordan makten egentlig er skrudd sammen. Og det er et stygt syn. Han forstår det vi andre ikke forstår. Og det er en skremmende kunnskap. Men Mads er en modig mann. Så han har slåss ufortrødent videre mot, eh, ... vindmøllene?

God tur til Buones Aires, Larsen. Vi kommer til å savne deg. For i motsetning til Herodes Falsk er du tidvis riktig morsom. Ufrivillig riktig nok, men morsom åkke som.

Et SKREMMENDE sensurspøkelse (!!!)

Det går et spøkelse gjennom landet. Et uhyggelig spøkelse. Et skremmende spøkelse. Et (*UHU!*) SENSURSPØKELSE.

Det slår ned på alt som er modig og viktig. Det tvinger oss alle inn i den sosialdemokratiske trivelighetens form. Gjør oss alle til slaver for en kvelende hygge. Det er fryktelig, er det. *UHUUUUU!!!*

Både Dagbladet og VG forteller i dag (med litt hjelp av NTB) den SKREMMENDE HISTORIEN om hvordan reaksjonære krefter i NRK gikk DEN TOTALITÆRE TERRORSTATENS ærend. Historien er som følger:

I 1948 ba Barnetime- og senere Barne-TV-onkel Lauritz Johnson Prøysen om å lage en ny julesang for barn. I Prøysens originale versjon av «Musevisa» blir musene spist opp av en katt i siste vers.

Da forfatteren presenterte utkastet sitt, protesterte onkel Lauritz. Han syntes det var for ille å ta livet av musene i en barnesang.

Fryktelig! Uhyggelig! Skremmende! En TV-kanal bestiller en barnesang og så vil de ha INNFLYTELSE PÅ INNHOLDET!!! Jeg har ikke ord. Jeg er sjokkert. Men det blir - OM MULIG - enda verre (!!!):

Prøysen adlød, gjorde om det sterke verset og kastet papiroriginalen i søppelkurven. Tilfeldighetene ville ha det til at den alternative slutten likevel har kommet for en dag. Prøysens vaskehjelp plukket papirarket opp, og 50 år senere bestemte hun seg for å sende det gulnede arket med Prøysens håndskrift til NRK.

Av ukjente grunner fikk offentligheten ennå ikke høre sannheten om «Musevisa». Originalverset ble nemlig oppbevart i ti år i en skuff hos Tove Lønn-Arnesen.

Hvordan kunne hun? Visste hun ikke at vår kultur, vår nasjonale ære, ja, HELE VÅR VESTLIGE SIVILISASJON er avhengig av at vi alle modig står opp for retten til å ta livet av mus i siste vers? Visste hun ikke at hun med dette gikk den sosialdemokratiske hyggeterrorstatens ærend? Det er ikke bare skremmende, det er UHYGGELIG!!!

Måtte alle involverte i denne SKREMMENDE SKANDALEN bli spist av en stooor katt!!!!!

Orgasmen som gud?

Sex, religion, dårlig smak og enda dårligere argumenter. Kan Dagbladet annet enn elske Orgasmens Madonnas kirke? Bare hør:

Den svenske kunstneren Carlos Bebeacua har en tro utenom det vanlige. Han er selvutnevnt kardinal i Orgasmens Madonnas kirke i den svenske byen Lövstad.

- Orgasmen er en gave som kommer fra oven, og som er verdt å dyrke, hevder han.

Det er unektelig ganske søtt. Men ved nærmere ettersyn (også kjent som å klikke på Dagbladets lenke til Kvällsposten), viser det seg å være dørgende kjedelig:

Kyrkan har bara prästinnor och deras skrift kallas orgasmens katekes. Det enda budet inom tron heter sexbudet.

– Det är att göra det man vet är riktigt och bra, säger Carlos Bebeacua.

Under ceremonierna läser prästinnorna upp dikter och man kan äta frukt och dricka juice. Sex är inte i fokus, men det verkar inte heller vara förbjudet.

– Det har aldrig hänt. Jag vet inte hur vi skulle reagera om det händer, säger Carlos Bebeacua.

"Gjør hva du vet er riktig og bra skal være hele loven", minner meg om et eller annet, men det er liksom noe som mangler ...

Så - orgasmen som gud? Nei, jeg tror ikke det.

En bevæpnet kirke?

"Presten Gyrid Gunnes mener det er pinlig at Den norske kirke holder seg med en logo som inneholder et våpen," meldte Vårt Land i går. Hun vil ha bort de krigshissende øksene og har laget en gøyal variant med maskinpistoler i stedet.

Og Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen og kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen stiller gjerne opp i et morsomt stunt i Aftenposten for å illustrere at det slett ikke var dem man hadde i tankene den gang man formulerte begrepet Church Militant.

Og alt dette er vel og bra. Men hvorfor bare øksene? Hva med det derre andre, da dere? Det man spikret folk opp på?

Kan kirken være bekjent med å ha et henrettelsesredskap i logoen sin?

Tør jeg foreslå en liten blomst?

Meland, Ørnhøi og USA

Astrid Meland har lenge vært min favorittjournalist i Dagbladet. I avisens nettredaksjon, vel og merke. De eneste som skriver noe virkelig interessant der i huset. Og som de derfor har henvist til den delen av avisen man ikke betaler for. Hvilket er bortenfor min fatteevne. Men ...

Anyway, jeg begynner forfra: Astrid Meland har lenge vært min favorittjournalist i Dagbladet. Derfor er det mer enn hyggelig at hun har etablert seg i blogosfæren, på bloggen med det originale navnet ... Astrid Meland. Velkommen!

Her omtaler hun en kronikk i Klassekampen av komikeren Stein Ørnhøi, som tar for seg nordmenns og norsk presses servile og kritikkløse kjærlighetsforhold til USA. Meland spiller med, og later som hun tror Ørnhøi mener det han skriver. Hvilket han selvsagt ikke gjør. For ingen som har lest aviser de siste årene kan for alvor få seg til å skrive:

- Det er nærmest noe religiøst over forestillingen om USA som frihetens hjemland, og ikke minst troen på at det bare er USA som kan lede oss og resten av verden til fred, frihet og evig velstand.

Kan de vel?