Fossens moralske sammenbrudd

Jeg trodde oppriktig talt Erling Fossen hadde nådd bunnen, men ifølge et leserbrev av Thomas Chr. Wyller i dagens Aftenposten, gikk det fortsatt an å komme lenger ned. Det kan virke som det har rablet helt for ham:

Erling Fossen åpnet debatten om okkupasjonstiden med fokus på motstandens funksjon. Senere har han sveipet over en rekke andre emner, mange verd videre forskning. Men hans egen tilnærming lider av alvorlige svakheter. Harehoppende snuser han litt på alt og alle, finner fristende bytte både her og der og krydrer deretter løsrevne kunnskaper med hånsord.

I debattmøtet 9. januar (se Aftenposten 10. januar) viderefører han sin diffuse blanding av historiske aspekter. Men så avleverer han plutselig sitt eget normative budskap: «Under okkupasjonen var ingen på feil side.»

Det er så dumt, så tåpelig og så grotesk at jeg er en smule overveldet. Det kan vanskelig forstås annerledes enn at det ikke var noen feil side å være på. Man kunne være for demokrati og frihet og sånn. Eller man kunne være for nazismen. Samma det.

Wyller sier det som trenger å sies:

Som krigsaktør – født i 1922 – har jeg selvsagt intet monopol på noen endelig historisk fortolkning. Men fortsatt er jeg et sannhetsvitne om hva jeg en gang opplevde. Og ingen kjekk postmoderne verdirelativist skal komme her og belære meg om hva jeg kjempet for og hva jeg kjempet mot. I verdikampen var noen på feil side.

Kanskje jeg kan nå frem til Fossens forståelse via denne markering: Under krigen sloss vi også for hans rett til etterpå fritt å kunne kritisere vår kamp.

Godt forsøk, Wyller, men jeg tviler på at det når inn til Fossens forvillede sinn.
_____

Fossen bommer med en kanal

Erling Fossen jobber videre med prosjektet "Hvordan frata meg selv enhver heder og respekt". I dag med en gøyal populærkulturell vri. I et oppgjør med nordmenns selvtilfredse og humørløse tilnærming til egen krigshistorie konkluderer han slik:

Den dagen vi klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ’allo, ’allo, og som med et kjærlig blikk på nordmennene klarer å se hvordan vi klarer å «lure» både våre okkupanter og våre allierte, kan vi puste lettet ut. Da er det verkende såret fra den 2. verdenskrig endelig helet.

Jeg skal være villig til å gå med på at nordmenn kunne trenge litt ironisk distanse til sine helter (være seg krigshelter, skiløpere eller menn som seiler på balsaflåter), men det er en bitte-bitte-bitte-bitteliten svakhet med Fossens resonnement: ’Allo, ’Allo er en TV-serie om DEN (og vi tar dette med STORE bokstaver, siden Fossen har litt TUNGT for det) FRANSKE MOTSTANDSBEVEGELSEN.

Så hvis jeg forsår Fossen rett, vil vi ha kommet over våre traumer fra Annen verdenskrig så snart vi klarer å lage en TV-serie om svensk motstandsbevegelse. Hvilket for all del kan bli riktig underholdende.

Når Arvid Bryne er den moderate

Mye kan sies om Erling Fossen og hans famøse kronikk. Og det meste later til å bli sagt. Jeg synes allikevel at det mest fascinerende er dette:

- Han har rett i en liten flik av det han skriver. Men det blir helt galt, slik han framstiller det.

Ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er Arvid Bryne som sier det. Bryne hadde, etter å ha fremstilt frontkjemperen Bjørn Østring som en tapper krigshelt som bare slåss for det han trodde på, en klar ledelse i norgesmesterskapet i dårlig dømmekraft. Men det var før først Sæterbakken og så Fossen begynte kappestriden om tittelen.

Det er godt gjort å få Bryne til å fremstå som klok og moderat, men sannelig ser det ut til at Fossen klarer det også. Jeg er nesten imponert.

Fossens fallitt

Erling Fossen fulgte på lørdag etter Stig Sæterbakken inn i landskapet for fallerte provokatører med begrenset selvinnsikt og mangelfull kritisk sans i forhold til hva man gjør for provokasjonens egens skyld.

Fossens forsøksvise angrep på norsk motstandskamp under 2. verdenskrig låt mistenkelig kjent. Det tok meg et par minutter å komme på hvorfor: Fordi det låter akkurat som når de Alte Kameraden skal forklare hvorfor det å verve seg til Østfronten var like fint som å være norsk motstandsmann.

Fossen avslutter sin harang slik:

Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig er nå dokumentert opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide én gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: «I’m a lover not a fighter».

Til det er det flere ting å si. Hvorav de to viktigste er 1. At de vellykkede rampestrekene var et vesentlig bidrag til å opprettholde norsk moral under krigen. Nei, de var ikke avgjørende militære anslag, men de var viktige påminnere om at det nazistiske maktapparatet ikke var allmektig.

Viktigst er dog punkt 2: Du kødder ikke med Ray Davies på den måten, din stusselige mannsling!

Det er en sann glede å lese Gunnar Sønstebys nedsabling av Fossen i dagens Aftenposten. (Merk forøvrig det friske, vitalistiske bildet av Fossen de har brukt som illustrasjon.) Det er ikke så mye å legge til, utover at jeg har en sterk mistanke om at Fossen på sikt kommer til å oppleve at det å oppvise sin egen moralske fallitt på denne måten kan komme til å tære på lommeboka hans.

Men han kan sikkert finne seg en billig kafé hvor han kan sitte og gnure om norsk kulturlivs politisk korrekte ensretting med Sæterbakken. (Aftenpostens analoge intervju med Sæterbasse før helgen er forøvrig en av de mest sutrete oppvisningene i ryggesløshet og selvmedlidenhet jeg har lest på lenge.)

Det er forøvrig morsomt å se de mange støtteerklæringene til Fossen i Aftenpostens debatt til Sønstebys kronikk. Her velter det ufyselige fysaker frem fra under steinene sine. Det kan selvsagt skyldes at det brune slagget på Nordisk.nu oppfordrer sine likesinnede til å ta del. Dette kan stå som et eksempel på Aftenpostens debatt:

Nordmenn kjempet for Finlands frihet, mot Stalins umenneskelige regime, gjennom hele krigen. De deltok i virkelig krig, i motsetning til rampestrekene til folk med idiotiske navn som "Max Manus". Men hvor ofte hører vi dem omtalt som krigshelter? Et tankekors.

Nå, Erling, liker du de nye vennene dine?