Når Arvid Bryne er den moderate

Mye kan sies om Erling Fossen og hans famøse kronikk. Og det meste later til å bli sagt. Jeg synes allikevel at det mest fascinerende er dette:

- Han har rett i en liten flik av det han skriver. Men det blir helt galt, slik han framstiller det.

Ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er Arvid Bryne som sier det. Bryne hadde, etter å ha fremstilt frontkjemperen Bjørn Østring som en tapper krigshelt som bare slåss for det han trodde på, en klar ledelse i norgesmesterskapet i dårlig dømmekraft. Men det var før først Sæterbakken og så Fossen begynte kappestriden om tittelen.

Det er godt gjort å få Bryne til å fremstå som klok og moderat, men sannelig ser det ut til at Fossen klarer det også. Jeg er nesten imponert.

Humanist i hus

Jeg tok ferie før siste Humanist var ferdigtrykket. I dag ramlet det dog ned i postkassen (og jeg håper den jevne abonnents eksemplar har fått mindre bank enn mitt). Blant artiklene er min gode venn Bård Larsens noe ufine omgang med Bjørn Østring, Svein Blindheim, Arvid Bryne og det ufyselige forsoningsprosjektet deres.

Burde det ikke slått Bryne, spør Bård, at den Østring burde søke forsoning med ikke er Blindheim, men familien Laksov, hvis leilighet Østring med frue, eh, overtok i januar 1943?

For Håkon Laksov var det da allerede for sent. Han mistet livet i Auschwitz. Og dagen før Humanist ankom, leste jeg nekrologen over Amalie Laksov i Aftenposten. Så det toget er gått for Østring. Hvilket sikkert ikke plager ham nevneverdig. Han har nok en eller annen urett han mener seg utsatt for å syte over i stedet ... For de som vil bli minnet om de finere detaljer i hussaken, er et gjensyn med Guri Hjeltnes' debattinnlegg i Aftenposten å anbefale.

Hva resten av Humanist angår, inneholder det en diatribe mot makkverket The Secret, samt tre artikler og et intervju som på ulike måter tar for seg nyateismen. Balansen er muligens blitt noe skjev i den kritiske retningen, men Even har lovet å rette det opp til neste gang.

Intervjuet er med Bjørn Are Davidsen. Og jeg kan ikke drive bedre reklame for nummeret enn han gjør hjemme hos seg.

Bryne og Palestina

Som mange andre har jeg brukt spalteplass på Arvid Brynes kuriøse forsøk på å overbevise oss om at nazisten Bjørn Østring er en norsk krigshelt. I dag forsvarer Bryne seg i et innlegg i Dagbladet, et innlegg som gir inntrykk av at det ikke er bare de eldre herrene han intervjuer i sin bok som muligens rører.

Bryne skriver: "Jeg bedrev utenrikspolitikk i en stor del av mine år i Dagbladet. Derfor vet jeg at det minste pip om palestinere resulterer i verbal kanonade fra Israel og deres støttespillere her i landet.

I boka dreier det seg ikke om Israel, men om en leilighet på Majorstua i Oslo. Der flyttet Østring inn i januar 1943. Den jødiske ektemannen i den unge familien som eide leiligheten og bodde der, ble arrestert og seinere drept i Auschwitz."

Det er bortenfor min fatteevne å se hva de to tingene har med hverandre å gjøre eller å forstå hva det første avsnittet har med debatten å gjøre. Den har overhodet ikke handlet om palestinere, det har ikke så langt jeg har sett kommet "det minste pip om palestinere", skjønt noen har raslet med antisemittismestempelet overfor Bryne.

Jeg har så langt ikke trodd det var noe i det, men denne typen irrasjonelle sammenblandinger gjør meg når sant skal sies litt betenkt.

Det har skjedd før at personer har gått fra dyp sympati med palestinerne til irrasjonell frykt og forakt for jødene. Selv hadde jeg for et års tid siden den manglende glede av å møte en av dem. Jeg holdt er foredrag om skeptikerbevegelsens gjøren og laden i Humanismens hus, deriblant kritiske betraktninger om konspirasjonstenkning, og trakk frem Holocaust-benektelse som eksempel på en moderne konspirasjonsteori som ikke er morsom i det hele tatt.

I pausen kom en velkledd dame i femtiårene bort til meg og lurte på om "vi ikke hadde sett litt på det motsatte, nemlig påstandene om at seks millioner jøder skulle ha blitt drept av nazistene. For det er jo en helt latterlig tanke at de skulle ha klart å brenne så mange i krematoriene sine ..." (A: Seks millioner ble ikke brent. Mange ble for eksempel skutt på østfronten. Mange havnet i massegraver. B: I Rwanda tok man livet av 800 000 på tolv uker, i hovedsak med macheter. Da burde ikke seks millioner på tre år med et industrielt apparat i ryggen være så vanskelig å tro på.)

Nærmere undersøkelser blant tilstedeværende viste at hun har vandret nettopp veien fra Palestina-venn til renheklet antisemitt. Og retorikken tydet på at hun hadde dratt disse poengene mange ganger i selskapslivet uten å møte motstand. Jeg er redd det er noen som henne der ute.

Ikke at jeg tror Bryne er som henne, men hva har palestinerne med Østring å gjøre?

(Via Hablog.)

Bidrag til forsoning?

Debatten om Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge raser videre, nå i Aftenposten (her og her). Det er en deprimerende affære. Bryne anser boken som et "bidrag til forsoning". Har det overhodet ikke ramlet ham inn at mange nok ikke vil forsones med en mann som Bjørn Østring?

De fleste vil ganske sikkert være enig i at historien ikke er bare svart/hvitt og at mange som gikk i fiendens tjeneste gjorde det utfra forsåvidt sympatiske motiver. Men det hjelper veldig på om de i ettertid har innsett at de valgte feil og gir uttrykk for det. Det hjelper også, en hel del faktisk, hvis de ikke fortsatt holder hyldningstaler til Quisling, slik Østring gjør.

Krigshelten Østring

Arvid Bryne har skrevet bok om motstandsmannen Svein Blindheim og frontkjemperen Bjørn Østring. En bok jeg på ingen måte har planer om å lese. (Jeg stjeler ikke bøker og jeg nekter å betale for den.) Brynes prosjekt later til å være å vise at både Blindheim og Østring er krigshelter, fordi de kjempet for det de trodde på.

Altså: Bjørn Østring, som ledet NS' ungdomsfylking, som gikk i nazistenes tjeneste, kjempet ved Leningrad, ble troppssjef og fikk jernkorset, som ledet Quislings vaktstyrke, som ikke anger noe som helst, som fortsatt anser Quisling som en stor mann og kaller ham "det edleste mennesket jeg har kjent". Og som på toppen av det hele nekter forskere innsyn i kildematerialet han har deponert i Riksarkivet.

Men han slåss altså for det han trodde på. Da er jo alt greit ...

Det synes ikke Guri Hjeltnes. Hun skriver i dagens VG om jødiske Amalie Laksov, som mistet størstedelen av sin familie i Auschwitz.

26. oktober 1942 ble Laskovs mann arrestert i deres leilighet. Et par måneder etter razziaen flyttet familien Østring inn i leiligheten (og broderte Ø'er på lintøyet). En leilighet de senere har hevdet var tom. Og de visste selvsagt ingenting om leilighetens forhistorie ...

I oppgangen ved siden av bodde politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deporteringen av norske jøder. Og Østring, lederen for Quislings vaktstyrke, visste ingenting? Hadde det ikke vært så kvalmende, ville det nesten vært morsomt.

(Via Document.no.)