Muligens enda dårligere humor

Apropos dårlig humor i anledning dagens nyheter. Verdens kuleste bibliotekar (hvis han lover å slutte å si "ooook" hele tiden) gjorde meg oppmerksom på disse perlene. Den første er fra en katolsk kirke i Los Angeles og dukker visst opp i en episode av Six Feet Under:

Den andre er lagt ut på Flickr av en vittig sjel:

Det er vanskelig å tro at noen laget dette helt uten å forstå hva de gjorde ...
_____

Dårlig, dårlig, dårlig humor

Det er ikke det at jeg har råtten humor, altså. Ikke i det hele tatt. Men jeg ble gjort oppmerksom på følgende bilde på dette Facebook og jeg er ikke ferdig med å le ennå. Ifølge saken den stammer fra er det:

"... an actual logo designed in 1973 for the Catholic Church’s Archdiocesan Youth Commission. In fact, it won an award from the Art Directors Club of Los Angeles and is shown in the 1974 ADLA Awards Annual."

Som de så treffende spør:

"We know the 70s were simpler times, gentler times, more innocent times. But for God’s sake, man, did no one in the Archdiocesan Youth Commission see anything wrong with this design? No one?"

*Knekke sammen i hysterisk fnising*
_____

Den skammelige sannheten om Georg Müllers avgang

I dag kom avsløringen om at den tidligere katolske biskopen i Trondheim, Georg Müller, som gikk av i fjor, måtte gå på grunn av beskyldninger om seksuelt misbruk av en altergutt – beskyldninger som Müller innrømmet var sanne.

Nyheten kommer som lyn fra klar himmel. Og allikevel er den på sett og vis ikke overraskende. Ikke fordi jeg hadde noen spesiell grunn til å tro at Müller hadde gjort noe slik – jeg antok, som de fleste andre, at de relativt velkjente samarbeidsproblemene som ble gitt som grunn til hans avgang, virkelig var grunnen. Men fordi avsløringer av slike overgrep – om enn ofte overgrep som ligger langt tilbake i tid – er blitt dagligdags kost i vestlig presse.

Det er vanskelig å tenke seg en mer klønete håndtering av saken enn den Vatikanets egen predikant, Fader Raniero Cantalamessa, stod for da han sammenlignet pressens behandling av avsløringene med jødeutryddelsene. Det var dumt, smakløst, tåpelig og ufattelig uklokt. Men når det er sagt, hadde Cantalamessa et poeng inne i alt tøvet: Den katolske kirke gjøres til gjenstand for en form for kollektiv skyld som ikke rammer andre grupper.

For å ta et eksempel: Langt flere lærere enn katolske prester i USA (hvorfra vi har de beste tallene) er blitt dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Allikevel skjønner alle at det er meningsløst å gjøre skolevesenet som sådan ansvarlige for dette eller spekulere i om det er noe med læreryrket som gjør lærere særlig tilbøyelig til å begå slike overgrep. Hver og en av dem behandles som det de er: Mennesker som har begått ufyselige forbrytelser og som fortjener sin straff for det.

Eller for å ta et annet eksempel: Langt flere protestantiske prester enn katolske er dømt for slike overgrep i USA. Mange av dem igjen gifte menn. Allikevel er det ingen som spekulerer i om det å være protestantisk prest (for ikke å si gift prest) gjør en særlig tilbøyelig til å være pedofil.

Når kritikken rettes mot Den katolske kirke, er det blant annet fordi vi har en tendens til å oppfatte den som mer enhetlig og gjennomskuelig enn den egentlig er. Men det er også en hang av gamle stereotypier om det lumre indre liv i kirken som kommer til overflaten: ”Hva er det nå egentlig de driver med i disse klosterne sine?” ”Hvorfor har de nå egentlig dette sølibatspåbudet sitt?”

Det er en rik tradisjon for litterære ”avsløringer” av dette indre liv, avsløringer som i all sin pornografiske rikdom sier mer om kritikernes sadistiske fantasier enn de gjør om Den katolske kirke.

Ikke desto mindre gjenstår det faktum at avsløringene av helt reell sadisme i katolske rekker begynner å bli mange – og at kirkens håndtering av avsløringene ofte har vært langt fra forbilledlig, for å si det meget høflig.

Allikevel er det faktisk god grunn til å anta at kirken har tatt seg kraftig sammen. I tilfellet Müller har Den katolske kirke etter alle solemerker handlet forbilledlig: De har igangsatt en granskning, fått kortene på bordet og, til tross for at det er lenge siden overgrepet og saken strafferettslig er foreldet, fjernet overgriperen fra hans stilling. De har også respektert offerets ønske om anonymitet og i tråd med dette.

Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe annet enn å tro biskop Bernt Eidsvig på hans ord, når han skriver:

Den katolske kirke i Norge er rystet i sine grunnvoller etter at Troskongregasjonen den 6. april bekjentgjorde at tidligere biskop Müller av Trondheim har sagt seg skyldig i seksuelt misbruk av en mindreårig og at dette er foranledningen til hans avgang i pinsen i fjor.

Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

_____

Relevante lenker: Eidsvigs pressemelding og pressemeldingen om saken fra Trondheim Stift. Jeg vil også anbefale den konservative katolikken og religionsviteren Massimo Introvignes artikkel om pedofiliskandalene som moralsk panikk, som Oddvar Moi gjorde meg oppmerksom på.
_____

Oppdatering: VG melder at trondheimspolitiet gransker en anklage mot Müller om overgrep mot en gutt på under ti år. Det er derimot uklart om det dreier seg om den samme saken eller ikke. Mens biskop Eidsvig sier han kjenner til tre andre tilfeller av seksuelle overgrep mot mindreårige begått av katolske prester i Norge. De er alle gamle saker, to av dem fra 50-tallet.

Oppdatering 2: Vatikanets pressekontor bekrefter årsaken til Müllers avgang.
_____

Roma-Canterbury 1-0

Mens Dagbladet forsøker å sette ny rekord i smakløshet, skjer det som nevnt interessante ting i internasjonal kristenhet. Damian Thompson har en lengre artikkel i Daily Telegraph om betydningen av at Vatikanet åpner for såkalte personprelaturer.

Det er en interessant artikkel, ikke minst hva gjelder betraktningene om at konservative anglokatolikker så langt ikke har konvertert fordi moderne britisk katolisisme er minst like liberal og wishy woshy som de oppfatter Den anglikanske kirke å være.

Men artikkelen fokuserer (som Oddvar Moi påpeker) primært på forholdene for britiske anglokatolikker. Det hverken Thompson eller Moi kommer inn på, er hva dette kan bety på sikt for anglikanismen internasjonalt. Som Thompson skriver:

... as George Pitcher, The Daily Telegraph's religion editor and himself an Anglican priest, pointed out yesterday, the exodus of Anglo-Catholics opposed to women bishops will make unity on this subject easier to achieve across the Anglican Communion.

Det samme gjelder for konservative anglikanere som er misfornøyd med kirkens stadig mer liberale holdning til homofili.

Det jeg lurer på, er hva dette på sikt vil bety i Afrika. Det er vel 36 millioner anglikanere i Afrika. Disse er jevnt over langt mer konservative enn britiske anglikanere generelt og kirkens ledelse spesielt.

Selv om reformene ikke er rettet direkte mot dem, synes jeg det er grunn til å spørre seg om det ikke på ikke altfor lang sikt kan åpne seg en mulighet for at deler eller hele av noen afrikanske lands anglikanske kirker kan gå inn i Den katolske kirke på lignende betingelser.

Det er i det minste svært dramatiske nyheter for Den anglikanske kirke. Plutselig -- helt ut av det blå -- ligger det an til at en stor andel av dens medlemmer, inklusive prester og biskoper, kan komme til å bryte ut. Det vil dramatisk endre maktbalansen i kirken og konsekvensene er uoverskuelige. Men at Rowan Williams var glad for utviklingen, slik han hevder, tror jeg ikke et øyeblikk på.

Stillingen er Roma-Canterbury 1-0. Og Canterbury er definitivt presset.
_____

Historisk begivenhet

Mens kongen dummer seg ut, skjer det vesentlig mer sensasjonelle ting i religionens verden:

The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”

Sitert fra Damian Thompsons Holy Smoke. Oddvar Moi omtaler også saken. The hermeneutic of continuity har mer.

Jeg kommer tilbake til saken.
_____

Oppdatering: NOTE OF THE CONGREGATION FOR THE DOCTRINE OF THE FAITH ABOUT PERSONAL ORDINARIATES FOR ANGLICANS ENTERING THE CATHOLIC CHURCH.
_____

SVT i komplott mot paven? Tror ikke det

SSPX-saken har tatt stadig nye og intrikate vendinger. Jeg har ikke kommenter saken på en stund (men anbefaler alle som er interessert å følge med på Oddvar Mois blog) Men to ting fanget min oppmerksomhet i dag:

Det ene er TV2, som omtaler saken og klarer å gjøre nesten alt feil. Aller mest fascinerende er følgende påstand:

Gruppen ble bannlyst på 80-tallet for sine påstander om at det ikke fantes noen gasskamre i Nazi-Tyskland og at maks 300.000 jøder «omkom» under andre verdenskrig.

Nei, nei, nei, nei. Dette er rent, uforfalsket vrøvl. (Hvis noen ikke har fått med seg saken, redegjør jeg for bakgrunnen her.)

Det andre, som er langt mer fascinerende, er spekulasjoner om at SVTs famøse intervju med biskop Williamson var del i et liberalt katolsk komplott mot paven. Rorate Cæli gjengir et skriv som sirkulerer i Vatikanet:

[...] the journalist Ali Fegan of the program Uppgrad Granskning (Mission Research) asked him about a quote of one speech that took place in Canada some years ago on the gas chamber during the WWII. We all know the trap in which the bishop put himself in a very ingenious way, too confident in the opportunity to diffuse his niche ideas on holocaust than to protect the Church from the evil. This trap was indeed prepared for His Holiness Benedict XVI.

But who told the journalists of the SVT (Swedish Television Broadcast) about this speech of Msgr. Williamson? If you see all the program broadcasted on January 21st 2009 you will find out that the suggestions came from a french journalist: Fiammetta Venner. Who is she? She is a very well known french lesbian activist.

osv, osv, osv.

Det hele er riktig komisk og bygger på en misforstått forestilling om at Williamsons meninger var ukjente for offentligheten før han dummet seg ut på svensk TV. Det er oppriktig talt tøv.

Selv jeg kjente godt til Williamsons holdninger og ville antagelig ha googlet meg frem til noen kilder på et minutt eller to. Eller jeg kunne spurt noen av de katolske journalistene som har dekket SSPX i årevis, som britiske The Catholic Herald.

Svenska Dagbladet omtaler saken og SVT folks klarer, slik de gjerne gjør der i gården, å få det til å høres langt skumlere og mer komplisert ut enn det er. For det første kan det ikke sies å være særlig imponerede å grave frem saker om Williamsons antisemittisme. Selv jeg har skrevet om det før. For det andre får de det til å høres ut som de næremst satte livet på spill for å intervjue mannen. Det hele er heller pinlig.

Hva Den katolske kirke angår, har de god grunn til å spørre seg selv om hva som gikk galt denne gang. De trenger definitivt noen nye PR-rådgivere. Helst noen som faktisk leser engelsk og får med seg hva som skjer i britisk og amerikansk presse.

Og jeg tviler forsåvidt ikke på spekulasjonene om at paven kan ha fått dårlige råd fra liberale rådigvere innen kirken som ikke vil ham vel. Han har utvilsomt mange uvenner og fiender.

Men man trenger ikke konstruere noen konspirasjonsteori for å forklare hvorfor det gikk så galt som det gjorde.

Selv om det for all del er gruelig underholdende.
_____

SSPX nå igjen

Det er ikke bare jeg som har skrevet om Pius X-brorskapet i det siste (her og her). Det har Vårt Land også.

Det er gjennomgående lite imponerende lesning. I dag gjengir de kommentarer Elie Wiesel har gitt til Reuters (saken inneholder lenker til det mest andre de har skrevet om temaet).

Wiesel slutter seg til rekken av kommentatorer som ikke (i motsetning til for eksempel Jerusalem Post) evner å se ut over SSPX-biskop Richard Williamsons utvilsomt ufyselige, antisemittiske synspunkter:

På spørsmål om Vatikanet ikke kjente til hva Williamson stod for da de besluttet å oppheve ekskommunikasjonen, svarer Wiesel slik:

– Å nei! Kirken vet hva de gjør, og det gjør det med hensikt. Men hva hensikten skulle være, forstår jeg ikke.

Hensikten er å ende skismaet mellom SSPX og Den katolske kirke og med tiden få dem tilbake i folden. Da var det nødvendig å oppheve ekskommunikasjonen av SSPX' fire biskoper. Og som jeg har påpekt før: Paven kunne ikke oppheve ekskommunikasjonen for bare noen av dem. Det var alle eller ingen.

Det innebærer ikke, som Vårt Land hevder, at paven "... rehabiliterer en omstridt katolsk biskop som benekter at nazistenes jødeutryddelser fant sted". Katolsk.no har laget en informasjonsside som forklarer situasjonen slik den er nå.

For å gjøre det svært enkelt: Det dreier seg ikke lenger om et skisma. Men SSPX er fortsatt et godt stykke unna å være tatt inn i folden. Biskopene er fortsatt suspendert. Og det er et langt stykke igjen til suspensjonen kan oppheves.

Heller enn at jeg skal redegjøre enda en gang for mine analyser, her er et utdrag fra Oslo katolske bispedømmes pressemelding:

SSPX er et svært kontroversielt prestebrorskap. Blant annet er en av deres fire biskoper, Richard Williamson, velkjent for sine antisemittiske holdninger. Disse ble senest bekreftet via Sveriges Televisjons nylige "Updrag granskning", hvor Williamson åpent hevder at ikke en eneste jøde ble tatt av dage i gasskamre under Annen Verdenskrig. Det er også velkjent at det i det sammensatte SSPX-miljøet rører seg også andre svært ytterliggående og høyreekstreme krefter.

– Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. For Den katolske kirke er det umulig å gripe inn mot blant annet biskop Williamsons utilbørlige holdninger og uttalelser, da brorskapet befinner seg utenfor Den katolske kirkes jurisdiksjon. Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene, representert ved biskop Williamson, uttaler biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo.

Og nå får det være nok katolske tradisjoalister for en stund. For de som vil ha mer, anbefales Oddvar Mois En katolsk weblog, som har behørig dekning av saken og som jeg har lagt til i blogglisten.
_____

Og forøvrig oppfordrer jeg alle lesere til å undertegne oppropet "Nei til straff for religionskritikk".
_____

SSPX slår kile mellom Vatikanet og Jerusalem

SSPX-debatten (se denne posten for mer om saken) ser ut til å ta ytterligere av. Jerusalem Post skriver:

The Chief Rabbinate of Israel broke off official ties with the Vatican indefinitely on Tuesday in protest over the Pope's decision to reinstate a known Holocaust denier.

The Chief Rabbinate also cancelled a meeting scheduled for March 2-4 in Rome with the Holy See's Commission for Religious Relations with the Jews.

In a letter to the commission's chairman, Cardinal Walter Casper, Chief Rabbinate Director-General Oded Weiner wrote that "without a public apology and recanting, it will be difficult to continue the dialogue."

Det er jeg helt overbevist om at de ikke kommer til å få, hvis det er fra Vatikanet de vil ha det. Paven kan ikke godt be om unnskyldning for å forsøke å lege et skisma i kirken. Men han kan benytte anledningen til å ta tydelig avstand fra Williamsons ufyselige meninger.

For SSPX' del, kan man, hvis man er velvillig, tolke brevet Bernard Felay, biskop og brorskapets leder brorskapets ovehode, sendte paven for et par dager siden som noe i den retning. Selv om det mest er en unnskyldning for å ha voldt Vatikanet problemer.

Det som er helt sikkert, er at dette (som muligens er det rabbinatet etterlyser) er ønsketenkning:

Haifa Chief Rabbi Shear Yishuv Cohen, chairman of the Rabbinate's commission, told The Jerusalem Post that he expected Williamson to publicly retract his statements before meetings could be renewed.

Jeg blir veldig, veldig overrasket hvis han gjør noe i nærheten av dette. Jeg er aldeles overbevist om at Williamson bryter med Den katolske kirke heller enn å trekke sine påstander tilbake.

Jerusalem Post på sin side, har en mer sober tilnærming til saken. I en leder på mandag skrev de:

The pope simply made a strategic decision: Enticing Cathollic ultra-conservatives back to the fold was more important than the Church's relationship with its "dearly beloved elder brothers."

THAT IS how we understand the intention to reinstate a Holocaust-denying bishop, along with earlier decisions to identify Pius XII as a saint (though Eugenio Pacelli's detractors think of him simply as "Hitler's pope"); plus Benedict's July 2007 policy of making it easier for ultra-conservatives to celebrate the Easter Tridentine Latin Mass, despite its original references to "perfidious [or faithless] Jews."

Jeg tror det er en riktig analyse. Og når støvet har lagt seg i denne debatten, tror jeg det er en konklusjon de fleste vil finne ut at de kan leve med.
_____

Og forøvrig oppfordrer jeg alle lesere til å undertegne oppropet "Nei til straff for religionskritikk".
_____

Katolsk tradisjonalist-nytt

Av og til løper begivenhetene fra meg. Jeg skrev før helgen om ryktene om at paven ville ta Pius X-brorskapet (SSPX) tilbake i varmen og problemene med dette, i lys av at en av brorskapets biskoper, den ufyselige Richard Williamson på svensk TV gav klart uttrykk for at han ikke tror en eneste jøde ble drept i tyske gasskammere.

Og ikke før hadde jeg uttrykt tvil til at paven ville ta dem inn under slike omstendigheter, gjorde han nettopp det. Mer eller mindre. Det har ledet til opphetete meningsutvekslinger på både jødiske og katolske nettsteder. Selv har jeg tatt litt del hos Deborah Lipstadt og lest Damian Thompsons oppdateringer og tvilsbekjennelser med stor interesse.

Når jeg fikk tenkt meg om, stod det klart at paven egentlig ikke hadde så mye valg, gitt at det er et overordnet mål å få SSPX inn i folden.

Det paven har gjort er å oppheve ekskommunikasjonen av de fire biskopene i SSPX, som de pådro seg som følge av at brorskapets stifter, avdøde Marcel Lefebvre, bispeviet dem i 1987, mot Vatikanets eksplisitte forbud. Det forvirrende resultatet av dette er at de fire er legitime biskoper, men uønskede fordi bispevielsen var mot pavens ønsker. Prester de har innviet befinner seg i en uklar situasjon.

Hvis paven først skulle oppheve ekskommunikasjonen av de fire biskopene, måtte han gjøre det for alle fire. Ganske enkelt fordi de var ekskommunisert av nøyaktig samme årsak. Han kunne ikke gjøre noe unntak for Williamson, samme hvor motbydelige meningene han måtte være. Det var alle eller ingen. Selv hvis SSPX hadde kastet Williamson ut først, ville ikke det endret situasjonen. Og å oppheve ekskommunikasjonen var et helt nødvendig skritt, skal Den katolske kirke ha noe håp om å få brorskapet tilbake i folden.

Det andre viktige skrittet er allerede tatt: At paven på ny åpnet for bruk av den tridentinske liturgien. Forbudet har vært SSPX viktigste rekrutteringsgrunnlag. Det som gjenstår er motstanden mot annet vatikankonsil. Der må brorskapet vike. Og siden de ikke, som mange av de mer ekstreme tradisjonalistene, anser pavene etter konsilet som illegitime, bør det være mulig.

Men hva med Williamson? I går tok SSPX for første gang avstand fra Williamsons ufyselige meninger. De har bedt om unskyldning for hans meninger og har forbudt ham å uttale seg om politiske og historiske temaer. Damian Thompson har hele brevet fra Bernard Felay, biskop og brorskapets leder. Han skriver blant annet:

It’s clear that a Catholic bishop cannot speak with ecclesiastical authority except on questions that regard faith and morals. Our Fraternity does not claim any authority on other matters. Its mission is the propagation and restoration of authentic Catholic doctrine, expressed in the dogmas of the faith. It’s for this reason that we are known, accepted and respected in the entire world.

Det siste er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Williamsons meninger har vært kjent lenge. Og SSPX' taushet om temaet har vært påtagelig. Det er dessuten ingen hemmelighet at de har et vesentlig innslag av medlemmer med meninger som befinner seg meget langt ute på den politiske høyresiden. Kanskje særlig i Frankrike, der de har et stort innslag av franske monarkister (som er genuint sprø) og et ubehagelig stort innslag av antisemittisme.

Det siste gjelder ikke bare i Frankrike. Her er noen smakebiter fra brorskapets skriv om jødene:

Already St. Justin (3rd century) said so. The Talmud allows it. History confirms it. It is certain that lives of Christians have been taken: St. William of York, 12 years old (1144); St. Richard of Paris (1179); St. Dominic de Val, crucified at Saragossa, Spain (1250); Bl. Henry of Munich (1345); Bl. Simeon (1475); the controversial martyrdoms of Fr. Thomas of Cangiano and his aide (1840) in Damascus.

As grisly as they are, these four accusations can be documented in every period and country where Jews live with Christians. In earlier times the Jews could only act directly against Christians who were well-cautioned about them. But now that Christians are de-Christianized, the Jews pursue their aggression with the help of the Christians themselves.

Eller denne:

If Christians wish to remain free, let them avoid entanglements with the Jewish people. It dominates in every branch of commerce and finance, in philosophy and the universities. Its action is felt in the consequences of the French Revolution, in the socialization of socialist countries, and in the slavery of Communism. If the Gentile people wishes for a civilization based on economic greatness and the comfortable life, with everything set at the epitome of organization and technical development–then it can have it, with the Jewish people as master and the all the rest as slaves.

OK, dere skjønner tegningen. Klassisk antisemittisme pakket inn i et sånn passe sivilisert språk.

Så hvorfor vi Vatikanet ha dem tilbake i folden?

Vel, kirken er ikke bare for gode mennesker. Drittsekker trenger frelse de også. (I henhold til kirken, altså. Jeg er som kjent en smule skeptisk til det der.)

En annen sak er at dette er det ene formelle skismaet etter det annet vatikankonsil. Den katolske kirke har alltid strukket seg langt for å lege slike splittelser. Det er det vi nå ser et eksempel på.

Å få SSPX tilbake i folden vil dessuten skape et tydeligere skille mellom kirken og de langt sprøere (og oftest langt mer ufyselige) tradisjonalistene, som ofte er utbrytere fra SSPX igjen. Som det amerikanske Pius V-brorskapet, som er uttalte sedevakantister (altså mener at pavene etter annet vatikankonsil er illiegitime og Peters stol derfor tom). Eller som folka Mel Gibson og faren hans henger rundt med.

Paven har utvilsomt spilt et høyt spill her. Han har satt kirkens interne mål høyt og mer eller mindre gitt blaffen i hvordan det oppfattes utenfra. Han kan for eksempel ikke sies å ha vært særlig var for hvordan det oppfattes av jødiske grupper.

På den annen side har han nå skapt en helt ny situasjon. Når biskopene nå ikke lenger er ekskommunisert (hvilket teologisk sett innebar at de ville ende rett i Helvete etter sin død), begynner det å avtegne seg et bilde av et flertall i SSPX som vil tilbake i folden. Felays beklagelse er det nærmeste man kan forvente disse menneskene å komme ydmykhet. Det er fortsatt heller usympatisk i all sin selvopptatthet, men de prøver i det minste.

Samtidig kan jeg ikke tenke meg at en mann med et ego på størrelse med Williamsons vil være i stand til ikke å ytre seg om historiske og politiske temaer. Og meningene hans om moral er forskrudde nok til å skape problemer. (Han mener Sound of Music er så godt som pornografisk.) Å bøye seg for autoriteter later heller ikke til å være hans sterkeste side.

Selv om ekskommunikasjonene er opphevet, er biskopene fortsatt suspendert og SSPX er ikke i full kommunion med Den katolske kirke. For at det skal skje, må de for det første svelge den store kamelen: Det annet vatikankonsil. Det bør gå bra, når de får beholde den tridentinske liturgien.

Deretter gjetter jeg på at paven vil sette noen harde betingelser. At Williamson må ut vil antagelig være en av dem.

Jeg tror ikke Williamson vil vente på det. Jeg mistenker at han kommer til å melde overgang til de mer ekstreme tradisjonalistene, heller enn å vike fra sine meninger eller sin frittalenhet. Og det er ganske sikkert noen nøtter der ute som vil ønske ham velkommen i nøttebollen sin. Bare for å gi et eksempel på hva vi snakker om, her er Williamson om moderne historie:

By lies, Judeo-Masonry brought about the first two World Wars. To get Americans to enter the First World War, President Woodrow Wilson told them that it would be the "war to end all wars." In fact, WWI established the Masonic League of Nations in Geneva and the Communist Revolution in Russia, and crushed numerous Christian monarchies, in particular the Catholic Austro-Hungarian Empire. And the Masonic Treaty of Versailles ending WWI deliberately paved the way for WWII, of which President F.D. Roosevelt promised it would "make the world safe for democracy." In fact, WWII established the Masonic United Nations, hugely promoted socialism in the USA and in the Western "democracies," and crushed the Eastern "democracies" under Communism.

Sjarmerende, ikke sant? Les mer her. Men vær rask. Hvis han faktisk skal adlyde sin overordnede, bør det være borte innen få dager. Hvis det fortsatt er der om en uke, tror jeg vi kan ta det for gitt at Williamson er på vei ut av SSPX.

Det er i grunnen synd. Jeg har det fryktelig morsomt med dette her.
_____

Katolsk tradisjonalist benekter Holocaust

Trofaste lesere av denne bloggen, vil muligens ha fått med seg at jeg har en mildt forskrudd fascinasjon for katolske tradisjonalister.

Videoen over, fra svensk TV, viser et intervju med Richard Williamson, biskop i Pius X-brorskapet. De er i utgangspunktet moderate tradisjonalister, hvilket vil si noe sånn som at de tar avstand fra det annet vatikankonsil, men anser paven som legitim. (De mer ytterliggående, som Pius V-brorskapet, anser alle paver etter konsilet som illegitime og mener derfor at pavens sete står tomt. De omtales derfor som sedevakantister.)

Williamson er muligens bare en moderat tradisjonalist i teologisk forstand, men han er en vandrende manifestasjon av de mest ufyselige sidene ved tradisjonalismen. En ting er at han er rablende reaksjonær (det er på en måte en betingelse for å få være med å leke) og for eksempel advarer jenter mot å ta utdannelse. Langt verre er det at han deler antisemittismen som ikke minst har preget deler av fransk tradisjonalisme og at han er uttalt Holocaust-benekter.

I intervjuet med svensk TV, som så vidt jeg vet ble sendt for en ukes tid siden, fastslår Williamson at ingen jøder ble drept i gasskamre og henviser til den famøse Leuchter-rapporten (som du finner en behørig tilbakevising av her) som bevis for dette. Han er dog villig til å strekke seg til at 2-300 000 døde i konsentrasjonsleire.

Både Ruth Gledhill og Damian Thompson omtaler intervjuet. Fascinerende som det er i seg selv, er det imidlertid tidspunktet som er særlig interessant. Det er nemlig sterke spekulasjoner om at Paven ønsker å ta selskapet inn i varmen igjen, hvilket blant annet ville innebære en opphevelse av ekskommunikasjonen av Williamson og hans tre med-biskoper, som de pådro seg fordi de lot seg bispevie av selskapets stifter, Marcel Lefebvre, til tross for at Paven hadde forbudt dette.

Thompson spekulerer i at Williamson er så frittalende nettopp for å forhindre at dette skjer. Om ikke annet fordi det er fullt mulig at prisen selskapet måtte betale for å komme inn i varmen er å hive Williamson ut. Hans synspunkter er godt kjent og det er lite sannsynlig at han er velkommen inn i kirken igjen.

Konsekvensen av Williamsons meget tydelige tale, er at søkelyset settes på selskapet og ikke minst det faktum at dets ledelse ikke har gjort noe med Williamson for lengst. Det er en unnlatelsessynd de ikke bør slippe unna med.

Det hele er på samme tid ufyselig, forskrudd og, hvis du er som meg, dypt fascinerende.
_____

Og forøvrig oppfordrer jeg alle lesere til å undertegne oppropet "Nei til straff for religionskritikk".
_____

Et salig søk

Lei av alt griseriet på nettet? Skeptisk til hva de tvilsomme menneskene hos Google kan lede deg til av moralsk fordervenhet? Fortvil ikke, nå er et rent og pent alternativ på plass, Catholic Google, "The best way for good Catholics to surf the web".

Personlig er jeg veldig svak for gloriene ...

Englene, kirker og meg

Hans-Christian Holm (heretter HCH) kommenterer min kommentar til Astarte educations kommentar til Dagbladets kommentar om deres (Astartes altså) engleskole for barn. Han tar opp en del interessante spørsmål, så jeg velger å svare i form av en egen post.

HCH skriver: ”Arnfinn, jeg syns de «se så teite disse religiøse avvikerne er»-postingene dine begynner å bli noget suspekte. Det kan virke som du mener at protestantisk kristendom i skandinavisk statskirkelig tapning på et eller annet vis ikke er teit (men kanskje litt fornuftig og rasjonelt?), samtidig som f.eks. engleskoler og enkelte katolske grupperinger er det.”

Og det er for så vidt en grei oppsummering av hva jeg mener, i det minste hva hovedtrekkene angår.

HCH legger til: ”Kan du forklare hvorfor de katolske grupperingene og engleskoler skulle være teitere enn det norsk statskirke har å tilby?.”

Jeg kan i det minste forklare hvorfor jeg anser dem som teitere (selv om jeg muligens ville valgt et annet ord): HCH setter opp tre størrelser, hvorav to er hentet fra ferske poster på denne bloggen: katolske tradisjonalister og Astarte education, heretter kalt Engleskolen. La meg ta de siste først.

Jeg er (noe som neppe kan komme som en overraskelse, tatt i betraktning at denne bloggen skrives på Human-Etisk Forbunds tid) på ingen måte enig med Den norske kirke i ett og alt. For eksempel tror jeg ikke på gud. Og jeg er svært kritisk til en del av privilegiene som er blitt kirken til del. Men jeg respekterer at mange mennesker tror på en gud. Og jeg anser Den norske kirke for en institusjon som, ut fra sine forutsetninger, er seriøs, ansvarsfull og, for de troende blant dens medlemmer, viktig.

I motsetning til dette, opplever jeg Märtha og engleskolen hennes som uansvarlig, spekulativ og useriøs. Deres lemfeldige omgang med ideer og forestillinger er blottet for konsistens og helt konsekvensløs. De slenger rundt seg med store ord og fascinerende ideer, men gjør ikke noe forsøk på kritisk selvrefleksjon. Alt dette i motsetning til Den norske kirke.

Kirken og skolen er begge religiøse fenomener, og som sådan omgås de med det religionsforskere ynder å omtale som transcendente forestillinger. Jeg foretrekker å kalle dem overnaturlige, men dette er utvilsomt et fellestrekk. Slik sett er det fra et ateistisk ståsted grunn til å være kritisk til dem begge, men det betyr ikke at man skal være kritisk på nøyaktig samme måte.

Som kultur- og religionshistoriker anser jeg det som kalles metodisk agnostisisme som den eneste forsvarlige måten å tilnærme seg religiøse fenomener på. Det vil si at det ikke er noen verdimessig forskjell på Den norske kirke og scientologene, rent faglig sett.

Som humanist tar jeg med meg dette perspektivet, men virkeligheten er vesentlig vanskeligere enn som så, både fordi det i praksis er stor forskjell på Den norske kirke og scientologene, ikke minst moralsk sett, og fordi jeg som ansatt i HEF også forholder meg til at forbundet har et livssynspolitisk og et dialogorientert arbeid. I disse sammenhengene spiller de praktiske forskjellene mellom religiøse grupper en avgjørende rolle.

Da er det forskjell på Det mossasiske trossamfunn og neokabalister av Madonna-typen. Det er forskjell på Den norske kirke og forskrudde katolske tradisjonalister. Og det er forskjell på Islamsk råd og Det muslimske brorskap.

Fra et rasjonalistisk ståsted er det grunn til å være kritisk til enhver som avfeier kritisk tenkning og vitenskapelig metode som de beste måter å frembringe kunnskap på. Men her er det da også enorm forskjell mellom systematisk teologi og prinsessens tåketale. Det er aspekter ved teologien det er god grunn til å være kritisk til, men den er på mange måter både rasjonell, objektiv og fornuftig. Det kan til og med argumenteres godt for at den er del av den moderne vitenskapens grunnlag.

Hvilket avslutter mine betraktninger om hvorfor Engleskolen er teitere enn Den norske kirke. På ett punkt nær: En tilleggsgrunn til å være kritisk til skolen er at prinsessen her grovt misbruker sin særskilte samfunnsposisjon til å fremme ukritisk vrøvl.

Her ligger vekten på prinsessen og ikke vrøvlet. Jeg ville vært like kritisk om hun brukte sin posisjon til å fremme katolisisme, metodisme eller islamsk mystikk. Når vi nå holder oss med et kongehus og derigjennom offentlige personer som prinsessen, påhviler det henne et visst ansvar for hvordan hun bruker denne rollen. Det ansvaret har hun ikke vist seg verdig.

Så over til en ganske annen kopp te: De katolske tradisjonalistene.

HCH skriver: ”Om jeg skal dømme utfra innlegget ditt om sedevakantistene, er det ikke sjølve innholdet i den og den formen for religiøs overtro som er avgjørende for om du mener noe er ekstra teit, men graden av avvik fra den og den religiøse overtroiske tradisjonen, gjerne med referanse i den lokale overtroen som tradisjonelt har dominert der du lever sjøl, protestantismen. Det vitner ikke om noen særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell innstilling.”

Nå skrev jeg primært om Pius X-selskapet, som ikke er sedevakantister (de innrømmer at paven er legitim, de bare liker ham ikke).

Det er dog flere grunner til at katolske tradisjonalister er verdt omtale. En av dem er ganske enkelt at de er interessante, som et eksempel på genuint reaksjonære, demokratifiendtlige og modernitetsfiendtlige tankeformer. Et annet er at de ofte trekker svært ubehagelige politiske konklusjoner av sin religion. Som den dype antisemittismen som preger deler av tradisjonalistmiljøet.

HCH har rett: Det er ikke selve innholdt i troen som gjør at jeg finner tradisjonalistene flere hakk mer problematisk enn den katolske kirke. Det er først og fremst at svært mange av dem har ekstreme politiske holdninger.

En tredje aspekt er at de er et ekstra merkelig eksempel på de organisatoriske og institusjonelle irrgangene som preger Den katolske kirke.

Når sedevakantistene blant dem mener at paven er illegitim, er det fascinerende ikke fordi jeg mener paven er Peters direkte avtager her på Jorden, men fordi jeg som ansatt i en organisasjon er interessert i deres indre, institusjonelle liv. Når jeg anser paven som legitim, er det ut fra et organisatorisk, ikke et religiøst ståsted. Paven er legitim fordi han er utpekt på den organisatorisk etablerte måten.

De organisatoriske aspektene ved tradisjonalismen finner jeg først og fremst underholdende, selv om de selvsagt er konsekvenser av deres teologiske oppfatninger.

At HCH ikke finner meg særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell, tar jeg heller lett på.

Til slutt skriver HCH: ”Jeg merker meg at Bjørn Are nikker og humrer når du kommer med innlegg som dette, symptomatisk nok.”

At Bjørn Are Davidsen og jeg er enig om en del ting, kommer neppe som noen overraskelse, selv på HCH. Jeg skjønner at det er vanskelig for noen å takle at humanister og kristne kan finne sammen i en del spørsmål, men opplever i grunnen ikke at det sier mest om meg.

Inn i folden?

Jeg er av og til blitt beskyldt for å ha kuriøse interesser. Det er selvsagt kun ondsinnet sladder. Men jeg tilstår å være interessert i antisemittisme, katolisisme, høyreekstremisme og sekterisme. Og da er det få ting som er mer fascinerende enn katolske tradisjonalister, som uproblematisk klarer å ta alt dette opp i seg.

Noen er bare sprø, som de ulike gruppene av sedevakantister (dagens ord fra meg til dere). Det vil si de som mener pavene etter Det annet vatikankonsil er illegitime og at pavestolen derfor står tom. Litt mindre sprø, men desto mer fascinerende, er Pius X-selskapet, som ble innstiftet av mannen på bildet, Marcel Lefebvre, 1969. (Hvilket gjør at de ofte omtales som lefebvrister.)

En stund hang de med i utkanten av Romas fold, men Lefebvre ble hevet ut av kirken i 1987, etter å ha viet fire nye biskoper, i strid med pavens instruksjon. Biskopene ble også kastet ut, og bispeutnevningene erklært legitime men ulovlige. Det vil si at de er å anse som biskoper, men fordi måten det skjedde på var i strid med pavens instruksjoner, er de utstøtt av kirken.

(Dette er litt morsomt: Bispeverdigheten innen den katolske kirke overføres fra biskop til (ny) biskop, i en slags teologisk sisten. Som biskop kunne Lefebvre utpeke nye biskoper, men i og med at han gjorde det i strid med Roms ønsker, kunne de kastes ut etter at det var skjedd. Dermed de legitime biskoper, men de kunne kastes ut på grunn av måten det var skjedd på.)

Uansett: Det er mulig deler av selskapet nå er på vei inn i Den katolske kirke igjen. Noe av striden (men på langt nær hele) knyttet seg til forbudet mot den tradisjonelle, latinske messen. I og med at paven har åpnet for denne igjen, byr det på en mulighet for Pius X-selskapets medlemmer til å trå inn i kirken på ny med sin verdighet i behold.

De har ut måneden til å svare på om de aksepterer pavens betingelser. Damian Thompson har mer om saken.

Det som synes klart er at deler av selskapet helt sikkert ikke vil tre inn i kirken igjen. De mest rabiat reaksjonære kreftene, som den engelske biskopen Richard Williamson, som mener Sound of Music er pornografisk og advarer kvinner mot å gå i bukser og ta høyere utdannelse, og de mest høyrevridde og antisemittiske franske delene, vil ganske sikkert forbli på utsiden. Men det er mulig de mer moderate delene er klare for å på ny tre inn i Romas fold.

Det er med andre ord spennende tider. Jeg skal holde dere oppdatert!

(Hvis du har sett filmen The Statement, med Michael Caine og Tilda Swinton, gir den et ondsinnet men interessant bilde av franske tradisjonalister.)

Katolsk skrekk

Hvis du ikke trodde helt det jeg skrev om katolsk kitsj-liturgi for et par poster siden, ta en titt på denne videoen. Særlig hvis du har et sterkt behov for å le på andres bekostning. Det er i enhver mening av ordet skrekkelig.

(Via Damian Thompson. Selvfølgelig.)

Katolsk kitsjfest

Jeg tilbragte i går aftes på ærverdige Dovrehallen, i selskap med en god venn og et par glass. Blant de mange temaer vi svingte innom, var den ufattelig vederstyggelige kitsjfesten som er modernistisk katolsk liturgi.

Hvilket muligens kan forklare at hodet mitt dunker sånn i dag.

Temaet er særlig fascinerende fordi Den katolske kirke en gang i tiden kunne dette med stil. Nå klarer de ikke en gang å holde seg med et anstendig kor i Peterskirken.

Damian Thompson tar på sin blog Holy Smoke tidvis opp akkurat dette temaet, blant annet her. Så for de av dere som tror Durufles Requiem er representativt for nyere katolsk kirkemusikk, her er refrenget til hymnen God is Good:

“God is good, we sing and shout it/God is good, we celebrate it/God is good, no more we doubt it/God is good, we know it’s true.”

Men, som Thompson påpeker, dette er utrolig nok ikke det verste. Dette verset er det verste:

“And when I think of his love for me/My heart fills with praise/And I feel like dancing/For in his heart there is room for me/And I run with arms/Opened wide/Hoo Hoo Hoo Hoo”

Hoo Hoo Hoo Hoo? Det er så man kan forstå av LeFebvristene valgte å forbli utenfor kirken.

(OK, så avdekker kommentarene at låta har sitt opphav i mer evangeliske kretser, nærmere bestemt denne mannen, men Hoo Hoo Hoo Hoo'et er et katolsk tillegg. Det er i grunnen ganske imponerende å gjøre originalen verre.)

De skikkelig reaksjonære

Som jeg påpekte i forrige post, har jeg en usunn interesse for ytre høyre. Jeg finner også den katolske kirke over gjennomsnittet interessant. Så katolsk høyreekstremisme må være ... ganske ekkelt?

Damian Thompson har en interessant post om Richard Williamson, biskop i Society of St Pius X, en av mange grupper av katolske tradisjonalister grunnlagt på motstand mot den annet vatikankonsil. De er i konflikt med Rom og har i praksis brutt med Den katolske kirke, etter at stifteren, den franske erkebiskopen Marcel Lefebvre i 1988 ordinerte fire biskoper, deriblant Williamson, og ble kastet ut av kirken. Wikpedia har en interessant artikkel om selskapet.

Williamson er, selv til katolsk tradisjonalist å være, svært tradisjonalistisk. Han har vakt almen latter ved å karakterisere Sound of Music som et hakk unna pornografi og mener kvinner ikke skal bruke bukser ("let not wild horses drag you into shorts or trousers") eller studere. Følgende sitat er særlig festlig, på sin særegne måte:

'A woman can do a good imitation of handling ideas, but then she will not be thinking properly as a woman. Did this lawyeress check her hairdo before coming into court? If she did, she is a distracted lawyer. If she did not, she is one distorted woman.'

Han mener også at jødene stod bak 11. september og ... det meste annet fælt, egentlig. Han er i det hele tatt en relativt klassisk antisemitt av den teologiske arten:

'In accordance with their false messianic vocation of Jewish world-domination, the Jews are preparing the Anti-Christ's throne in Jerusalem.'

Utgangspunktet for Thompsons post er denne artikkelen i den konservative katolske avisen The Catholic Herald (hvor han er redaktør), som blant annet avdekker at selskapet nekter å ta avstand fra det antisemittiske falsument Sions vises protokoller.

Alt dette er smått ufyslig, men ikke veldig overraskende for de med en viss oversikt over katolske tradisjonalister av denne typen. Det er mye rart i dette landskapet. Det som løfter det hele til et nytt nivå er debatten som følger Thompsons post. Der kryper markene behørig frem fra steinene de bor under. Det er på samme tid ekkelt og hysterisk morsomt. På en ganske ekkel måte.

Og jeg må skynde meg å bli ferdig med noe ganske annet. Jeg må lese mer om denne gjengen ...

Bok: Counterknowledge

Damian Thompson
Counterknowledge: How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History
Atlantic Books, 2008
162 s.

For noen år siden intervjuet jeg Paul Kurtz, amerikansk humanisme og skeptisismes grand old man. Han hadde følgende å si om forholdet mellom de to: Man kan ikke være humanist uten å være skeptiker, men alle skeptikere er ikke humanister.

Siden den tid har jeg tråkket nok rundt blant norske humanister til å vite at man slett ikke trenger å være skeptiker for å være humanist - eller i det minste medlem av Human-Etisk Forbund (HEF). Jeg har møtt astrologitroende HEFere, konspirasjonsteoretiske HEFere, holocaustbenektende HEFere (dog heldigvis bare én) og HEFere som anser homøopati som aldeles utmerket medisin.

Erfaringsmessig tar Kurtz altså feil. Man kan være humanist uten å være skeptiker. På den annen side har han rett i at mange skeptikere ikke er humanister. Damian Thompson er en av dem. Han er sjefsredaktør i britiske Catholic Herald, som ikke bare er katolsk, men konservativ katolsk. Han er dessuten del av lederskribent-teamet til Daily Telegraph, hvilket også politisk plasserer ham i den konservative leiren.

Og han er en etter hvert profilert blogger, med den utmerkede bloggen Holy Smoke, som er en ustoppelig kilde til godt sladder om britisk katolisisme (hvor de virkelig hater hverandre) og annet interessant livssynsstoff. Thompson er også utdannet religionsviter og forfatter av et par bøker, blant annet The End of Time, en innføring i dommedagstenkning. I forbindelse med den intervjuet jeg (og et utall andre journalister) ham høsten 1999 (ingen premie til de som gjetter hvorfor, er jeg redd).

Counterknowledge, med den talende undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History, er en innføring i skeptisk tenkning, med vekt på den vitenskapelige metodes plass i skeptisismen. Ettersom det også er min innfallsvinkel, er jeg strålende fornøyd.

Og Thompsons utlegning av rasjonalitetens vesen er utmerket lesning. Utmerket er det også når han tar for seg konkrete eksempler på ikke-kunnskap: Alternativ medisin får gjennomgå, kostholdseksperter blir grundig avkledd, pseudohistorikere blir avslørt (og seriøse forlag som utgir den slags, hvilket dessverre blir stadig flere, blir behørig skjelt ut) og kreasjonister får så hatten passer.

Ikke minst setter Thompson et påkrevet fokus på kreasjonisme i den muslimske verden, hvor den har skremmende stor gjennomslagskraft. I stor grad takket være den ufyselige Harun Yahya, som jeg omtalte for et par poster siden.

Counterknowledge er en sinna bok. Thompson er både opprørt og skremt over en utvikling der fornuft og rasjonalitet fortrenges av kvakksalveri, anti-rasjonalisme og politisk korrekthet (hans omtale av afrosentrisk historie er på samme tid kostelig og deprimerende). Særlig interessant er bokens avslutning, der han kommer inn på årsakene til denne utviklingen.

Her viser den konservative Thompson seg, med en dyp bekymring for den skjøre tingen vi kaller sivilisasjon. Særlig kritisk er han til forlagsbransjen, som har latt alt samfunnsansvar fare i kommersialiseringens navn. For Thompson er det modernitetens fall (han er veldig glad i opplysningstiden), til fordel for en postmodernitet der sannhet er det som virker for deg, som er kilden til knefallet for "Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History".

Et viktig budskap i Counterknowledge, et budskap som jeg helhjertet slutter meg til, er at denne type ikke-kunnskap ikke bare er komisk eller lattervekkende, den er farlig. Vårt samfunn er bygget på et fundament av rasjonalitet og fornuft. Og det er dette fundamentet som undergraves når britiske universiteter utdanner alternativbehandlere, seriøse forlag gir ut pseudohistorie som om det var faghistorie (eller historie overhodet) og selverklærte kostholdseksperter får spre sine elendig underbygde påstander om hva som er sunt i beste sendetid.

Gillian McKeith, hvis program You Are What You Eat også belemrer norske tv-skjermer, er et godt eksempel på de siste. Hennes bøker fremstår som vitenskapelige, fulle som de er av fotnoter, men disse viser seg å påtagelig ofte lede til artikler som hevder noe ganske annet enn hun påstår at de gjør eller til blader som Creative Living eller (hold på kaffekoppen) Spiritual Nutrition and the Rainbow Diet. Dette er ikke vitenskap. Det er humbug i hvit frakk.

Selv er jeg i årevis blitt intervjuet av norske journalister om konspirasjonstenkning. (En opplevelse jeg har skrevet mer om her). Og det de alle spør om, er hva jeg synes er den morsomste konspirasjonsteorien. Med årene er jeg kommet frem til at ren moralisme er veien å gå i møtet med slike holdninger.

For konspirasjonstenkning har riktignok et klart element av underholding i seg (store deler av thriller-genren er bygget på den), men denne tenkningen er først og fremst farlig. På det opplagte plan fordi mennesker med jevne mellomrom massakreres med konspirasjonsteorier som legitimering, på det kunnskapsmessige ved at rasjonalitet og kritisk sans undergraves i en strøm av liksomkunnskap og pseudofakta.

Thompson avslutter boken slik: "[T]his inevitable shift from fate to choice does not relieve us of the responsibility to base judgments on the evidence of our senses. On the contrary, it makes it all the more important to preserve the notion of at public domain in which, to quote the Oxford English Dictionary, a fact is 'a thing that is known to have occurred, to exist, or to be true'. We must hold to account the greedy, lazy and politically correct guardians of intellectual orthodoxy who have turned their backs on the methodology that enables us to distinguish fact from fantasy. It will be their fault if the sleep of reason brings forth monsters."

Og det er ikke vanskelig å slutte seg til det.

Ikke alle har like lett for å takle Thompsons katolisisme. For mange skeptikere er det en fundamental motsetning mellom religiøs tro og skeptisisme. For Thompson - som for norske Bjørn Are Davidsen, profilert skeptiker og kristen - er ikke dette noe problem. For dem er religionen en garanti for rasjonalitet og logikk og de ser ingen motsetning mellom sin tro og sin rasjonalitet. Dette kan man mene mye om (noe mange også gjør), men det står ikke til å nekte for at de står i en lang tradisjon av kristne rasjonalister.

Personlig synes jeg konsistens er oppskrytt og livet altfor kort til å krangle om den slags. Og Thomspon og Davidsen er begge utmerkede menn, som jeg langt heller vil ha på min side noe av tiden enn ikke i det hele tatt.

Og så lenge Thompson skriver bøker som Counterknowledge, er jeg mer enn fornøyd.

(Boken har forøvrig også en egen blog, med samme navn. Dere finner den i lenkegjengen.)

Paisley og Paven

De økumeniske krumspring innen kristenheten slutter ikke å overraske. At karismatiske Magazinet slo seg sammen med indremisjonens høyborg, Dagen, her før jul, var rystende nok. (Det var dog mest rystende den andre veien, at Dagen klarte å overkomme sin inngrodde skepsis til Magazinets når sant skal sies heller ufyselige herlighetsteologi.)

Men det blir svært små rystninger sammenlignet med nyheten om at Ian Paisey, mannen som i sin tid ble fjernet fra EU-parlamentet fordi han erklærte at Paven er Antikrist, har tatt del i en gudstjeneste med en katolsk prest. Riktignok er både Paisley og den katolske presten skjønt enige om at det kun var "a non-denominational service" og ikke en økumenisk gudstjeneste, men det måler uansett minst åtte og en halv på den teologiske richterskalaen.

"Jeg er r-r-r-r-r-ystet," for å sitere salige Jon Alvheim.

Promilleprestproblem

Irland vurderer å senke promillegrensen fra 0,8 til 0,5. Ikke alle er like begeistret. Deriblant mange katolske prester på landsbygda.

Grunnet stadig synkende prestetetthet, må mange av dem holde messe i både tre og fire kirker på en dag. Og kjøre bil fra sted til sted. Problemet er nattverden. Prestene får nemlig i seg såpass mye vin at mange frykter de vil havne over promillegrensen.

Fader Brian D'Arcy oppsummerer problemet: "I don't like to use the word wine, as it is Christ's blood in the Eucharist - but it still has all the characteristics of wine when in the blood stream."

Padre Pios stigmaer

En av de aspekter ved den katolske verden som har gått størstedelen av nordmenn hus forbi, er den intense lavkirkelige helgendyrkelsen og kulten av hellige personer. En dyrkelse som når sant skal sies ikke alltid fremstår som så veldig smakfull. Katolikker kan kitsj, for å si det slik.

I det siste århundret er det én skikkelse som i betydning overgår alle konkurrenter i pavestatens hjemland (eller strengt tatt omland), Italia. Det er Padre Pio, som døde i 1968 og som Johannes Paul II gjorde til helgen i 2002.

Sist Den Tvilsomme så innom Vatikanet, foregikk det en skarp konkurranse i bokhandelen jeg besøkte mellom portretter av Pio og av paven selv, på bøker, plakater og pamfletter. Mitt inntrykk var at Padre Pio hadde en svak ledelse.

Hvem var så Padre Pio? Han var en mystiker og visjonær. En meget hellig mann. En folkets helgen, som i femti år bar Kristi stigmaer på sin kropp.

Muligens. TimesOnline omtaler en bok om Pio som er like om hjørnet, av den italienske historikeren Sergio Luzzatto. Luzzatto har dukket ned i Vatikanets arkiver (der i gården er det nok en og annen som gjerne så at Padre Pio ble revet ned fra pidestallen) og har funnet dokumenter som viser at Pave Johannes XXIII (pave fra 1958 til 1963) var overbevist om at Pio var en svindler og hadde "'incorrect' relations with women ".

Vatikanet avviser alt og uttaler at alt Luzzatto trekker frem var kjent i prosessen som ledet frem til helgengjøringen og at det ble veiet og funnet altfor lett. Og når sant skal sies later det ikke til å være rare greiene historikeren har funnet frem til. Svindelen koker ned til vitnemål fra en dame som har fortalt at Padre Pio tilbake på tyvetallet fikk henne til å kjøpe syre for seg, syre som muligens kan ha vært brukt til å forsterke stigma-sårene.

Uansett er det en fascinerende skildring av en verden langt fra Den norske kirkes uendelig kjedelige kjekling om hvem som skal få være biskop over hvem, hvor og hvorfor.