Englene, kirker og meg

Hans-Christian Holm (heretter HCH) kommenterer min kommentar til Astarte educations kommentar til Dagbladets kommentar om deres (Astartes altså) engleskole for barn. Han tar opp en del interessante spørsmål, så jeg velger å svare i form av en egen post.

HCH skriver: ”Arnfinn, jeg syns de «se så teite disse religiøse avvikerne er»-postingene dine begynner å bli noget suspekte. Det kan virke som du mener at protestantisk kristendom i skandinavisk statskirkelig tapning på et eller annet vis ikke er teit (men kanskje litt fornuftig og rasjonelt?), samtidig som f.eks. engleskoler og enkelte katolske grupperinger er det.”

Og det er for så vidt en grei oppsummering av hva jeg mener, i det minste hva hovedtrekkene angår.

HCH legger til: ”Kan du forklare hvorfor de katolske grupperingene og engleskoler skulle være teitere enn det norsk statskirke har å tilby?.”

Jeg kan i det minste forklare hvorfor jeg anser dem som teitere (selv om jeg muligens ville valgt et annet ord): HCH setter opp tre størrelser, hvorav to er hentet fra ferske poster på denne bloggen: katolske tradisjonalister og Astarte education, heretter kalt Engleskolen. La meg ta de siste først.

Jeg er (noe som neppe kan komme som en overraskelse, tatt i betraktning at denne bloggen skrives på Human-Etisk Forbunds tid) på ingen måte enig med Den norske kirke i ett og alt. For eksempel tror jeg ikke på gud. Og jeg er svært kritisk til en del av privilegiene som er blitt kirken til del. Men jeg respekterer at mange mennesker tror på en gud. Og jeg anser Den norske kirke for en institusjon som, ut fra sine forutsetninger, er seriøs, ansvarsfull og, for de troende blant dens medlemmer, viktig.

I motsetning til dette, opplever jeg Märtha og engleskolen hennes som uansvarlig, spekulativ og useriøs. Deres lemfeldige omgang med ideer og forestillinger er blottet for konsistens og helt konsekvensløs. De slenger rundt seg med store ord og fascinerende ideer, men gjør ikke noe forsøk på kritisk selvrefleksjon. Alt dette i motsetning til Den norske kirke.

Kirken og skolen er begge religiøse fenomener, og som sådan omgås de med det religionsforskere ynder å omtale som transcendente forestillinger. Jeg foretrekker å kalle dem overnaturlige, men dette er utvilsomt et fellestrekk. Slik sett er det fra et ateistisk ståsted grunn til å være kritisk til dem begge, men det betyr ikke at man skal være kritisk på nøyaktig samme måte.

Som kultur- og religionshistoriker anser jeg det som kalles metodisk agnostisisme som den eneste forsvarlige måten å tilnærme seg religiøse fenomener på. Det vil si at det ikke er noen verdimessig forskjell på Den norske kirke og scientologene, rent faglig sett.

Som humanist tar jeg med meg dette perspektivet, men virkeligheten er vesentlig vanskeligere enn som så, både fordi det i praksis er stor forskjell på Den norske kirke og scientologene, ikke minst moralsk sett, og fordi jeg som ansatt i HEF også forholder meg til at forbundet har et livssynspolitisk og et dialogorientert arbeid. I disse sammenhengene spiller de praktiske forskjellene mellom religiøse grupper en avgjørende rolle.

Da er det forskjell på Det mossasiske trossamfunn og neokabalister av Madonna-typen. Det er forskjell på Den norske kirke og forskrudde katolske tradisjonalister. Og det er forskjell på Islamsk råd og Det muslimske brorskap.

Fra et rasjonalistisk ståsted er det grunn til å være kritisk til enhver som avfeier kritisk tenkning og vitenskapelig metode som de beste måter å frembringe kunnskap på. Men her er det da også enorm forskjell mellom systematisk teologi og prinsessens tåketale. Det er aspekter ved teologien det er god grunn til å være kritisk til, men den er på mange måter både rasjonell, objektiv og fornuftig. Det kan til og med argumenteres godt for at den er del av den moderne vitenskapens grunnlag.

Hvilket avslutter mine betraktninger om hvorfor Engleskolen er teitere enn Den norske kirke. På ett punkt nær: En tilleggsgrunn til å være kritisk til skolen er at prinsessen her grovt misbruker sin særskilte samfunnsposisjon til å fremme ukritisk vrøvl.

Her ligger vekten på prinsessen og ikke vrøvlet. Jeg ville vært like kritisk om hun brukte sin posisjon til å fremme katolisisme, metodisme eller islamsk mystikk. Når vi nå holder oss med et kongehus og derigjennom offentlige personer som prinsessen, påhviler det henne et visst ansvar for hvordan hun bruker denne rollen. Det ansvaret har hun ikke vist seg verdig.

Så over til en ganske annen kopp te: De katolske tradisjonalistene.

HCH skriver: ”Om jeg skal dømme utfra innlegget ditt om sedevakantistene, er det ikke sjølve innholdet i den og den formen for religiøs overtro som er avgjørende for om du mener noe er ekstra teit, men graden av avvik fra den og den religiøse overtroiske tradisjonen, gjerne med referanse i den lokale overtroen som tradisjonelt har dominert der du lever sjøl, protestantismen. Det vitner ikke om noen særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell innstilling.”

Nå skrev jeg primært om Pius X-selskapet, som ikke er sedevakantister (de innrømmer at paven er legitim, de bare liker ham ikke).

Det er dog flere grunner til at katolske tradisjonalister er verdt omtale. En av dem er ganske enkelt at de er interessante, som et eksempel på genuint reaksjonære, demokratifiendtlige og modernitetsfiendtlige tankeformer. Et annet er at de ofte trekker svært ubehagelige politiske konklusjoner av sin religion. Som den dype antisemittismen som preger deler av tradisjonalistmiljøet.

HCH har rett: Det er ikke selve innholdt i troen som gjør at jeg finner tradisjonalistene flere hakk mer problematisk enn den katolske kirke. Det er først og fremst at svært mange av dem har ekstreme politiske holdninger.

En tredje aspekt er at de er et ekstra merkelig eksempel på de organisatoriske og institusjonelle irrgangene som preger Den katolske kirke.

Når sedevakantistene blant dem mener at paven er illegitim, er det fascinerende ikke fordi jeg mener paven er Peters direkte avtager her på Jorden, men fordi jeg som ansatt i en organisasjon er interessert i deres indre, institusjonelle liv. Når jeg anser paven som legitim, er det ut fra et organisatorisk, ikke et religiøst ståsted. Paven er legitim fordi han er utpekt på den organisatorisk etablerte måten.

De organisatoriske aspektene ved tradisjonalismen finner jeg først og fremst underholdende, selv om de selvsagt er konsekvenser av deres teologiske oppfatninger.

At HCH ikke finner meg særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell, tar jeg heller lett på.

Til slutt skriver HCH: ”Jeg merker meg at Bjørn Are nikker og humrer når du kommer med innlegg som dette, symptomatisk nok.”

At Bjørn Are Davidsen og jeg er enig om en del ting, kommer neppe som noen overraskelse, selv på HCH. Jeg skjønner at det er vanskelig for noen å takle at humanister og kristne kan finne sammen i en del spørsmål, men opplever i grunnen ikke at det sier mest om meg.

Engler nå igjen

Dagbladet har fått e-post fra Elisabeth Samnøy, hennes høyvelfjolsenhet Märtha Louises sidekick på englesk..., nei, sorry, ved Astarte Education. Det er oppbyggelig lesning:

- På bakgrunn av de siste dagers presseoppslag om Astarte Education - eller Engleskolen som noen kaller oss - vil vi få presisere: Astarte Education er tuftet på tanken og ideen om at et hvert menneske har sin egenart og sin egen indre kraft. Det gjelder naturligvis både voksne, ungdom og barn. I alle livets faser har vi behov for å bygge vår identitet, vårt eget jeg. Astarte Education er opptatt av å tilrettelegge, med ulike metodikker og verktøy, for at det enkelte individ både for egen del og i sin relasjon med andre - mennesker og natur - finner sin egen sannhet, sin kjærlighet. I ungdomsårene er det kanskje viktigere enn noen gang, og Astarte Education vil gi sitt bidrag til ungdoms personlighetsutvikling.

Og det var jo fryktelig ... betryggende ... ?

Prinsessen og englebarna

Hennes ikke-lenger-kongelige-høyhet, den ikke desto mindre høystærede fru Behn, har utvidet englevirksomheten, kan Dagbladet fortelle, med henvisning til hofforganet Se & Hør.

Hennes høyvelbårenhet holdt sist helg "... en lettversjon av det omstridte kurset for barn helt ned i 12-årsalderen" hvor "Englene åpenbarte seg for barna. De lærte å se skytsenglene til kuer, sauer og hester. I tillegg lærte barna å se auraen rundt mennesker". Alt dette ifølge "... ukebladets anonyme og sentralt plasserte kilde".

Hennes umåtelige storhet var tydeligvis på det rene med at det hele var litt problematisk: "Deltakerne ble bedt om å møte første dag etter sommersolverv, og kurset skal har foregått i hemmelighet under bevoktning av livvakter hos et ektepar på en gård i Lier. Forklaringen på den strenge bevoktningen skal ha vært å holde pressen unna."

Ytterligere kommentarer fremstår som fånyttes. Av og til overgår virkeligheten de mest burleske fantasier. Skjønt, jeg tviler på om hennes fjollethet ville kjenne igjen virkeligheten om den hang og dinglet fra hennes høyvelfjolsne nesetipp.

Engler og sekretærer

Den Tvilsomme gikk for et par poster siden til det for ham skremmende skritt å ta prinsesse Märtha i forsvar. Siden det har hun sannelig klart å havne i pressens søkelys igjen. Og igjen.

Gårsdagens storm rundt hennes utsagn om likestillingens kår hertillands, kan tyde på at hun er i ferd med å få samme status som George Bush i pressens øyne. Det kan virke som de nå konsekvent tyder henne i verste mening, for å få henne til å fremstå som dummere enn hun er. (Litt som norsk presses tåpelige oppslag for noen uker tilbake, om at Bush trodde Mandela er død. En sak Are Slettan kommenterte på utmerket vis på NA24.)

Nei, det er ikke slik at like lang utdanning resulterer i lik lønn, som var et av eksemplene man i går tydde til for å demonstrere Märthas antatte tilbakeståenhet. Men det er i hovedsak slik at lik jobb i samme bedrift medfører lik lønn. Så kan man diskutere i det vide og brede hvorvidt Staten bør lovfeste lik lønn for jurister og sykepleiere. (Det bør den ikke.) Det betyr ikke at Märtha er dum, bare at hun ikke har verdens beste rådgivere. (Og akkurat det har er jeg neppe alene om å ha hatt en mistanke om lenge.)

Og når vi snakker om prinsessens rådgivere ...

Ved Märthas side da den mye omtalte uttalelsen falt, stod hennes sekretær, Mari Sørli. Hvilket er litt rart, for prinsessen var i Sverige for å promotere sin næringsvirksomhet, mens Sørli vitterlig er ansatt av Slottet som protokollsekretær for Märtha - i egenskap av prinsesse. Nettavisen går Sørli nærmere etter i sømmene, og mye tyder på at prinsessen, til tross for at engleskolen ikke lenger har adresse Slottet, fortsatt sliter ikke så rent lite med å forstå forskjellen på sine ulike roller.

Og Sørli? Hun svarer "ingen kommentar" til krampa tar henne. Men det går sikkert bra, for i tillegg til å fotfølge Märtha, driver hun egen virksomhet som healer ...

Sympati med englene

Den Tvilsomme er hel tilbake fra Polen. Unge Søderlind ble vel giftet bort og vi andre gjorde et hederlig forsøk på å spise oss i hjel. Polsk mat, polske porsjoner og polske priser er en farlig kombinasjon for en så lettpåvirkelig person som meg.

Vel tilbake er engledebatten i god gang - nok en gang. Og dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sette på skjerm, men min sympati er helt og holdent med Märtha.

Boksaken dreier seg om et opplagt misbruk av prinsessens navn og bilde, i rendyrket kommersiell hensiktet. Den eldre Staffs forsøk på å gjøre dette til en ytringsfrihetssak, er direkte patetisk. Det samme er Trygve Hegnars forsøk på å bedrive tankelesning for å redegjøre for hennes motiver.

Märtha kom ikke nettopp heldig ut av sommerens engledebatt; særlig tok hennes sutring over pressen seg dårlig ut. I denne sammenheng er det uvesentlig. Også kongelige har krav på beskyttelse mot slik misbruk.

Så kan man alltids diskutere om hun burde hevet seg over saken.