torsdag 17. desember 2009

Lyn og torden - og en oppfordring om å stemme

Første del av denne posten mistet raskt aktualitet, i og med at lynblogg-kåringen raskt som lynet var over. Jeg setter den nå uaktuelle delen i parentes. Det som står etter den er fortsatt like aktuelt.

(Tordenbloggen, kåringen av Norges beste blogg i 2009, er i gang. Årets kåring er todelt. Dels en kåring der et utvalg bloggere, undertegnede inklusive, ble bedt om å lage en prioritert liste over Norges ti beste blogger. Dels Lynbloggen, der alle kan stemme på en liste av ni utvalgte kandidater.

I forbindelse med kåringen, ble vi som leverte lister til Torenbloggen bedt om å levere en begrunnet liste. Noen av disse er blitt publisert. Min ble ikke det (og jeg er ikke fornærmet i det hele tatt, å nei da), og min plan var i så fall å vente til kåringen var over og publisere den her.

Nå har jeg ombestemt meg. Lynblogg-avstemningen er nemlig i gang, og jeg er soleklar på hvem dere burde stemme på (og nei, jeg er ikke blant dem). Under følger min prioriterte liste, men jeg tar vinneren litt på forskudd og annoserer nummer én allerede her. Det er også begrunnelsen for hvem dere burde stemme på i kåringen av Lynbloggen:
1. Regine Stokke
Når en vinner av årets norske blogg for 2009 skal kåres, er vinneren – beklageligvis – soleklar. Regine Stokke blogget seg inn i døden og rørte alle oppegående mennesker som leste hennes skildring av sin kamp for livet. ”Face your fear. Accept your war. It is what it is.” Slik oppsummerte hun sitt prosjekt. Og nettopp det var det hun gjorde – med en nesten skremmende verdighet. Hun minnet oss bloggere om to ting: Hvor uviktig det vi holder på med er. Og om hvor forbannet glade vi skal være for at vi får holde på med det.
Grunen til at jeg publiserer dette allerede nå, er at jeg ser at andre kandidater driver valkgamp for sitt kandidatur i lynblogg-kåringen. Det er selvsagt helt greit. Regine kan ikke gjøre det og jeg hever derfor min tvilsomme røst og tar til orde for hennes kandidatur. Og jeg oppfordrer alle som deler mitt syn på hvem vinneren bør være om å gjøre det samme.)

Så min liste. Her er mitt skriv til juryen i sin helhet:


Norges ti beste blogger i det herrens år 2009, i henhold til Arnfinn Pettersen, aka Den Tvilsomme Humanist, med innledende betraktninger og kommentarer til de enkelte kandidater

Hm, mine ti norske favorittblogger, sier dere? Og begrunnet atpå til? Veeeeeel, la meg se ….

Allerede før jeg begynte skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Men når Hjorthen kaller, svarer jegeren … nei, unnskyld, Den Tvilsomme.

La meg, som jeg pleier, begynne med å klage litt. For det første fordi jeg ikke får lov til å stemme på Hjorthen, bare fordi han er med å arrangere. Det snyter listen for en opplagt kandidat og det føles litt urettferdig. Både mot meg og Firdamannen.

For det andre får jeg ikke lov til å stemme på meg selv. Det er for så vidt greit nok – grmpf – men det betyr også, slik jeg tolker reglene, at jeg ikke kan stemme på Skepsis’ blog, hvor jeg har brukerrettigheter (men knapt har skrevet noe). Bloggen, som i praksis er min gode venn Asbjørn Dyrendal, med litt hjelp i ny og ne, er i mine øyne en av Norges absolutt beste.

Min tredje klage gjelder kriteriene. Eller rettere sagt mangelen på kriterier. Ut fra hvilke sådanne skal man vurdere hva som fortjener en plass på listen og ikke? Så jeg har brukt noen dager på å finne på mine egne:

For det første: Dette er ikke Norges ti beste blogger. Ganske enkelt fordi jeg ikke har lest dem alle og, hvis jeg kjenner meg rett, helt sikkert har gått glipp av noen riktige perler der ute. Dette er de ti bloggene jeg har mest glede av eller som har gjort sterkest inntrykk på meg det siste året. Jeg advarer om at flere av dem er skrevet av venner av meg. Det er muligens nepotisme, men det er vel en grunn til at jeg henger rundt med dem. Jeg lover å si fra, så kan dere koble inn det kritiske filteret.

For det andre: Jeg har satt som krav at de oppdaterer ofte og relativt jevnlig. Et par gode kandidater, som Martin BGs Ting jeg er interessert i, falt ut på det kriteriet. Martin (som er en bekjent) skriver forbasket godt og forbasket interessant, men publiseringsgraden varierer veldig. Harald Hauges Haralds strøtanker falt ut av samme grunn. Røros-prest Hauge skriver svært godt – når han skriver. Det er bare blitt så altfor lite av det det siste året.

For det tredje: Listen bærer preg av at jeg har livssyn som jobb og hobby. Mange av bloggene på listen er skrevet av folk som også er opptatt av livssyn. Hvis dere ikke er filla interessert i den slags, er dere kommet til feil liste.

For det fjerde: Jeg har valgt å belønne spenn. Blogger som bare er seriøse eller bare fjollete går jeg lettere lei av. En god blogg har variasjon – den evner å overraske. En god blogg er dessuten personlig (men ikke nødvendigvis privat): Den har en klar stemme, som man opplever at man blir kjent med underveis.

Anyway, nok preik, here are the votes from Den Tvilsomme juryen:

10. Vox populi
Egentlig en blogg som burde falle på bredde-kriteriet. Vox er en politisk blogg (om enn med noen poetiske innslag). Knut Johannessen må allikevel med, fordi han, mer enn noen annen, har vist at blogger kan være et selvstendig, viktig og spennende medium for å formidle politisk analyse.

9. Hablog
Da jeg begynte å blogge, var det to herrer som særlig var viktige for den beslutningen:
Bjørn Stærk og Halvor Sevatdal. Begge fortjener en plass på listen min fortsatt. Hablog er en fascinerende blanding av konservativ politikk (i motsetning til de mange liberalerne som blogosfæren er full av), fotball og mildt apokalyptiske perfiditeter. En blogg jeg besøker nærmest daglig.

8. The Lord Bassington-Bassington Chronicles
Jeg har brukt flere år på å mobbe mannen som utgir seg for å være Lord Bassington-Bassingtons sekretær for å få ham til å ta bloggingen fatt. Når han endelig gjorde det – på den nynorske dialekten som kalles engelsk – har han skapt en blogg som er en hyllest til den dannede manns garderobe, obskur skrekklitteratur, neofolk og ulike form er for spiritualitet. En elskelig blanding. Og, for ordens skyld, en god venn.

7. Oddvar Mois katolske blog
Katolisismen i all dens vesen er bland denne ateistens interesser. Og Oddvar Moi er den katolske bloggeren her til lands som skriver mest og best om indre forhold i Den katolske kirke. Dessuten har han et kommentarfelt som gir et interessant innblikk i hvordan norske katolikker ser på verden.

6. Astrid Meland
Meland skriver både godt og morsomt om en rekke temaer som står mitt tvilsomme hjerte nært. At hun også er en drivende god journalist i den ellers triste ødemarken som er Dagbladet anno 2009 veier ikke mot henne. Dessuten er Meland Gruppens Intra Nett noe av det morsomste som skrives i norsk blogg-verden.

5. Dekodet
Min venn Bjørn Are Davidsen har en del underlige ting for seg. Han er både kristen og Emerson, Lake & Palmer-fan. Og skriver om begge deler. Men han skriver så fordømt godt. Dessuten skriver han en hel del om tegneserier, Chesterton, konspirasjonsteorier og diverse marginalia. En blogg jeg leser med stor glede.

4. Bjørn Stærk's Max 256 Blog
Bjørn Stærk skrev en gang milelange bloggposter (på engelsk) og hadde et kommentarfelt som var blant de mest kuriøse og underlige jeg har lest. Jeg kunne hygge meg med det i timesvis. Men jeg skjønner at han gav opp. Heldigvis vendte han tilbake til bloggingen, men en blogg preget av vidd, humor og en nærmest usoppelig boklesing.

3. Virrvarrs roteloft
Ida (som jeg etter hvert kjenner også her ute i uvirkeligheten) er fortsatt en av de viktigste stemmene i norsk blogosfære. Sammen med blant annet Hjorthen, har hun trukket bloggen som sjanger etter håret opp til et nytt nivå. Tidvis skremmende personlig, makter hun å oversette sine opplevelser til noe allmennmenneskelig og relevant. Samtidig skriver hun ofte både godt og meget poengtert om samfunn, kultur og politikk. Bloggen hennes er et sted jeg med jevne mellomrom lærer noe nytt. Dessuten har hun en vidunderlig råtten humoristisk sans.

2. Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!
Med en forskrudd sans for humor, et meeeeget skrått blikk på omverdenen og en forkjærlighet for samfunnets mer rabiate eksistenser, er min gode venn den gale mullaen, aka Mad Mullah Hastur, stadig et av de friskeste og mest absurde innslagene i norsk bloggosfære. Ingen annen norsk blogg får meg til å les så høyt og så ofte. Egentlig den opplagte vinnerkandidaten. Hadde det ikke vært for at han dessverre ikke er det allikevel.

1. Regine Stokke
Når en vinner av årets norske blogg for 2009 skal kåres, er vinneren – beklageligvis – soleklar. Regine Stokke blogget seg inn i døden og rørte alle oppegående mennesker som leste hennes skildring av sin kamp for livet. ”Face your fear. Accept your war. It is what it is.” Slik oppsummerte hun sitt prosjekt. Og nettopp det var det hun gjorde – med en nesten skremmende verdighet. Hun minnet oss bloggere om to ting: Hvor uviktig det vi holder på med er. Og om hvor forbannet glade vi skal være for at vi får holde på med det.
_____

tirsdag 17. november 2009

Humanistisk salong mandag 23. november

Den Tvilsomme må mate en ung frøken og siterer fra salongens presseskriv:

Tema: Scientologi: Religion eller svindel?

I 1950 ga science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard ut boken Dianetics: The Modern Science of Mental Health, der han hevdet at han kunne kurere alle psykiske problemer og gjøre folk til en slags overmennesker. Med tiden la Hubbards teorier og terapiformer grunnlaget for en religion, scientologien.

Med årene har scientologikirken blitt til en organisasjon som hevder å ha 8 millioner medlemmer (kritikere mener at tallene er langt lavere). I tillegg har kirken et vell av frontorganisasjoner, som psykiatrikritiske kampanjer og omstridte avrusningsprogrammer. Det har vært en viktig strategi for scientologikirken å verve kjendiser som medlemmer, for å deretter kunne bruke disse som frontfigurer.

Kritikk fra avhoppere, medier og myndigheter har blitt møtt med bølletaktikker, søksmål og kriminell infiltrasjon fra kirkens side. Resultatet har vært en verdensomspennende scientologikritisk bevegelse, samtidig som kirken strever med å få anerkjennelse i mange land.

Hvorfor blir folk scientologer, og hvorfor er kirken så kontroversiell? Er scientologikirken en litt uvanlig kirke eller en kriminell organisasjon? Er scientologi en religion eller ren svindel? For å få svar på disse spørsmålene har Humanistisk Salong invitert tre mennesker som hver på sin måte kan bidra til økt forståelse.

Geir Isene var medlem av scientologikirken i 25 år før han forlot den, og den i Norge som nådde høyest i scientologiens gradssystem (OT VIII). Isene er fremdeles scientolog, men er en skarp kritiker av scientologikirken. Hans blogg der han skriver om scientologi finner du via nettsiden www.isene.com.

Andreas Heldal-Lund er en av verdens ledende scientologikritikere, og medlem av sentralstyret i Human-Etisk Forbund. Han driver nettsiden www.xenu.net, og har opplevd at scientologikirken har leid privatdetektiver for å fotfølge ham.

James R. Lewis er en produktiv forfatter og forsker på feltet moderne religiøsitet, og tiltrer snart i en amanuensisstilling ved Universitetet i Tromsø. Lewis er redaktør for den ferske religionsvitenskapelige antologien Scientology (Oxford University Press).

Humanistisk Salong er et arrangement som gjennom foredrag, diskusjoner og dialog setter søkelys på spørsmål som har med livssyn og religion, tro og tvil, å gjøre. Humanistisk Salong arrangeres av Human-Etisk Forbund, men mener at livssynsdialog blir best når mer enn ett livssyn er med på praten, og alle er velkomne, uansett hva de tror (eller ikke tror) på. Dørene åpnes kl. 18, og arrangementet er gratis.

Møtene våre holdes i annen etasje på Dattera til Hagen på Grønland 10 i Oslo, like ved Grønland T-banestasjon. Mer informasjon om åstedet finner du på www.dattera.no. Meld deg gjerne også på vår Facebook-gruppe!
_____

fredag 30. oktober 2009

Vampyrmoro

Glemsomme meg: Og så må dere komme på Kjettersk Kjeller 12. november, der jeg skal snakke under overskriften "Stakkars Vampyren: Blodsugerens vei fra monster til offer". Det blir ... blodig. Mer på kjellerens nettsider.
_____

Jeg og frk. H

Ærede lesere. Når jeg forlater Humanismens hus ved endt arbeidsdag, går jeg ut i fire og en halv måneds pappaperm.

Jeg skal bruke tiden på frøkna på bildet og har i utgangspunktet tenkt at denne bloggen skal ligge brakk til jeg er tilbake i midten av mars. Det kan selvsagt være at jeg ikke makter det, eller at gode kolleger byr på litt gjesteblogging, men jeg tviler. Blir det noe, blir det kortere saker med pekere videre.

Det vil fortsatt være aktivitet hos mitt nebbete alter ego og jeg kommer til å leke meg på fotobloggen min. Og Twitters 140 tegn er overkommelig selv i hjemmepappaens ikke alltid like rolige hverdag. Så helt blir jeg ikke borte fra den elektroniske verden.

Men dette er en jobb-blogg. Og jeg har absolutt ikke tenkt å jobbe.

På gjensyn.
_____

torsdag 29. oktober 2009

Sekularisme på fransk

Fri tanke har lagt ut kollega Kaja Melsoms artikkel fra siste nummer av Humanist, hvor hun ser nærmere på Frankrikes særegne form for sekularisme. Jeg liker'n.
_____

tirsdag 27. oktober 2009

Tvilsomme lesetips

Når fredagen ringer ut, går jeg ut i fire og en halv måneds pappaperm. Og frem til det ser boken min heller full ut. Jeg kommer derfor neppe til å rekke å blogge noe særlig før jeg går i dvale. Her følger dog en del lesetips:

Michael Shermer har skrevet et åpent brev til "årets atetist", Bill Maher, hvor han tar et klart oppgjør med sistnevntes absurde meninger om skolemedisin.

James Dray har skrevet en interessant kommentar om den gang han møtte BNPs Nick Griffin til debatt -- og vant.

Jan-Erik Ebbestad Hansens slagkraftige tilsvar i den pågående antroposofi-debatten i Morgenbladet. Sitat: "Styret i Antroposofisk Selskap tar sterkt avstand fra min «insinuasjon» om at det er en forbindelse mellom antroposofi og antisemittisme. Her må jeg ha uttrykt meg uklart, dette er ikke noe jeg insinuerer, jeg er av den oppfatning at det i tilfellet Alf Larsen faktisk eksisterer en slik forbindelse."

Klassekampens intervju med venner av Alf Larsen og Jens Bjørneboe, som kommentar til begge de pågående antroposofi-debattene på én gang.

Og på døde trær: Tore Rems tilsvar til Kaj Skagens forvirrede forsvar for den antroposofiske antisemitten Conrad Englert. Sitat: "Det må være lenge siden norsk offentlighet er blitt presnetert med en så selvutleverende tekst fra et presumtivt anstendig menneske."

For denne bloggens del, vil den nok bli ganske inaktiv i mitt fravær, men noe vil det ganske sikkert bli. For de som måtte savne meg, har jeg til egenunderholdning i fraværstiden laget meg en engelskspråklig fotoblog: Manipulating Light, i hovedsak viet mine forvirrede eventyr med kamera og objektiv.
_____

fredag 23. oktober 2009

Engleri englera

Det går litt for fort i mine tvilsomme svinger her jeg teller ned mot en lengre pappaperm. Det er så mye jeg skulle ha blogget om -- og så lite tid. Men litt sitering lar seg gjøre. For eksempel fra Trond Berg Eriksens kostelige omtale av engleboken til Märtha og forlagsredaktøren hennes:
Det er selvsagt ikke noe galt med smørblid, religiøs illusjonisme innpakket i pastellfarger. Man kan ikke kreve at alle englebarn skal ta verdens fortredeligheter inn over seg. Man kan heller ikke brutalt avvise intellektuelt ubemidlede personer som skriver en bok sammen med en forlagsredaktør. Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestenes følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker — så lenge de kan betale for seg. Det som gjør boken til pinlig lesning, er den patologiske selvopptattheten som metafysisk program og den tilhørende forakten for alle de mennesker som virkelig søker en mening med livet sitt, eller som har ordentlige problemer å stri med i den utvendige verden. Boken viser oss virkeligheten i et speilbilde som glinser av brunkrem og kunstig fuktighet.

... Selvsagt dreier prosjektet seg om penger, som det meste. Heller ikke det er det noe galt i. Men forfatterinnene er to halvvoksne jenter som, når det gjelder varene de selger, fremdeles vil leke butikk med knapper og glansbilder. Det er rett og slett for drøyt.
_____

torsdag 22. oktober 2009

Roma-Canterbury 1-0

Mens Dagbladet forsøker å sette ny rekord i smakløshet, skjer det som nevnt interessante ting i internasjonal kristenhet. Damian Thompson har en lengre artikkel i Daily Telegraph om betydningen av at Vatikanet åpner for såkalte personprelaturer.

Det er en interessant artikkel, ikke minst hva gjelder betraktningene om at konservative anglokatolikker så langt ikke har konvertert fordi moderne britisk katolisisme er minst like liberal og wishy woshy som de oppfatter Den anglikanske kirke å være.

Men artikkelen fokuserer (som Oddvar Moi påpeker) primært på forholdene for britiske anglokatolikker. Det hverken Thompson eller Moi kommer inn på, er hva dette kan bety på sikt for anglikanismen internasjonalt. Som Thompson skriver:
... as George Pitcher, The Daily Telegraph's religion editor and himself an Anglican priest, pointed out yesterday, the exodus of Anglo-Catholics opposed to women bishops will make unity on this subject easier to achieve across the Anglican Communion.
Det samme gjelder for konservative anglikanere som er misfornøyd med kirkens stadig mer liberale holdning til homofili.

Det jeg lurer på, er hva dette på sikt vil bety i Afrika. Det er vel 36 millioner anglikanere i Afrika. Disse er jevnt over langt mer konservative enn britiske anglikanere generelt og kirkens ledelse spesielt.

Selv om reformene ikke er rettet direkte mot dem, synes jeg det er grunn til å spørre seg om det ikke på ikke altfor lang sikt kan åpne seg en mulighet for at deler eller hele av noen afrikanske lands anglikanske kirker kan gå inn i Den katolske kirke på lignende betingelser.

Det er i det minste svært dramatiske nyheter for Den anglikanske kirke. Plutselig -- helt ut av det blå -- ligger det an til at en stor andel av dens medlemmer, inklusive prester og biskoper, kan komme til å bryte ut. Det vil dramatisk endre maktbalansen i kirken og konsekvensene er uoverskuelige. Men at Rowan Williams var glad for utviklingen, slik han hevder, tror jeg ikke et øyeblikk på.

Stillingen er Roma-Canterbury 1-0. Og Canterbury er definitivt presset.
_____

tirsdag 20. oktober 2009

Royal idioti

Mens kongen dummer seg ut, fortsetter hans datter å være en veritabel sludderfontene. 7. november er hun hovedattraksjon på Alternativmessen på Lillestrøm:
Alternativt Nettverk og magasinet Visjon er stolte av å presentere Skandinavias største alternativmesse, med bl.a:

Prinsesse Märtha Louise

Sammen med Elisabeth Samnøy presenterer Prinsessen foredraget:

"Lytt til hjertet. Vi mennesker mister kontakten med oss selv av ulike årsaker. Dette gjør også at vi mister den naturlige kontakten med alt rundt oss som naturen og skytsengelen vår. Det første steget for å gjenoppta denne kontakten, er å åpne opp for et ærlig møte med deg selv og ditt eget hjertet. I dette foredraget vil du få en smakebit av å lytte til ditt eget hjerte gjennom enkle meditasjoner."
Skaaaaaal vi se. Lytte til hjertet mitt .......... Næh, det ser ut som jeg står over, gitt.
_____

Historisk begivenhet

Mens kongen dummer seg ut, skjer det vesentlig mer sensasjonelle ting i religionens verden:
The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”
Sitert fra Damian Thompsons Holy Smoke. Oddvar Moi omtaler også saken. The hermeneutic of continuity har mer.

Jeg kommer tilbake til saken.
_____

Oppdatering: NOTE OF THE CONGREGATION FOR THE DOCTRINE OF THE FAITH ABOUT PERSONAL ORDINARIATES FOR ANGLICANS ENTERING THE CATHOLIC CHURCH.
_____

mandag 19. oktober 2009

Blodig pocket

Og ... der var vampyrboken min tilgjengelig i pocket. Den kan bestilles fra forlaget fra i dag og bør være i en bokhandel nær deg om ikke mange dagene.
_____

Antisemittisme i Sverige

Salomon Schulman skriver om økende antisemittisme i Sverige i Sydsvenskan. Det er lite morsom lesning:
"... människor som trängt sig ut genom gudshusens vaktmanskap efter de nyss genomförda judiska helgdagarna – nyåret (år 5770 efter Skapelsen), försoningsdagen och lövhyddohögtiden – bemöts av skrålande tillmälen från förbipasserande bilar såsom: judejävlar, judesvin med mera. Inte ens denna vokabulär nyttjades så frispråkigt av 30-talets rashatare."
_____

fredag 16. oktober 2009

Antroposofene og problemet Alf Larsen

Alf Larsen var altså antisemitt og Holocaust-benekter. Det er fælt. Men det har ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Hører dere? INGEEEEEEEEEEENTING sier jeg.

Og dette vet jeg fordi jeg har lest dagens Morrabla, hvor duoen Cato Schiøtz og Ragnar Ytrehus (heretter S&Y) og Styret i Antroposofisk Selskap (heretter SiAS) har hvert sitt leserbrev.

Det første er mest fascinerende, fordi store deler er nærmest ordrett det samme som gårsdagens intervju i Klassekampen. Jeg har en vag følelse av at det intervjuet muligens foregikk pr. e-post ...

Men begge er morsomme. Kjempemorsomme.

S&Y er de mest medievante. De evner å formulere seg tilstrekkelig rundt til at det ikke blir flaut. "Det er neppe riktig når Ebbestad Hansen skriver at det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme," skriver de og leverer til og med argumenter for den påstanden. (Som for ordens skyld er skikkelig dårlige og som vi skal komme tilbake til.)

SiAS har ingen slike hemninger. De skriver: "Vi avviser også at Alf Larsen kunne få disse oppfatningene fra antroposofien, slik Ebbestad Hansen gir inntrykk av."

Dere vafforno? Det er greit at dere er litt sånn esoteriske og sånn, folkens, men jeg visste ikke at dere var tankelesere. Og slett ikke av døde menneskers tanker. Vel er det sånn at antroposofien idéhistroisk har røtter til spiritistbevegelsen, men at dere praktiserer denslags var nytt for meg.

For å "underbygge" påstanden, siterer de (selvfølgelig) St. Rudolf, ullpratets helgen. Det er nesten leselig -- og ganske festlig -- men oppriktig talt folkens: Er dere sikker på at det er så lurt? Jeg mener, dere vil gjerne ha oss til å tro at han var en skikkelig dyp tenker, vil dere ikke?

S&Y argumenterer altså. Nærmere bestemt slik:
Når man går igjennom arkivdokumentene, ser man imidlertid at det var en annen og viktigere begrunnelse for Alf Larsens antisemittisme.

Larsens viktigste grunnlag var at han mente at det bak jødedommen lå en tilknytning til det han karakteriserte som blodsbånd, rasefølelse og «dyrkelse av stammeguden». Han mente at jødene ved å fastholde dette forbandt seg med et rasistisk verdensbilde. Det var derfor en kritikk av jødenes angivelige rasisme som lå Larsen sterkest på hjertet, og han avviste enhver forestilling om at arvelighet eller blodsbånd skulle spille noen rolle i et moderne samfunnsliv.

Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist og angrep nazistene på det samme grunnlaget som han kritiserte jødene: Både nazister og jøder bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep.

Det er derfor grunnlag for å tolke Alf Larsens utgangspunkt som en antirasist på et prinsipielt grunnlag, det vil si ut fra en overbevisning om at kollektivisme uansett om den bygger på nasjon, rase eller konfesjon er en destruktiv kraft i det moderne samfunnet.

Men så går det over alle støvleskaft for Larsen, og han henfaller – spesielt på sine eldre dager – til primitive og grove karakteristikker av jødene.
Pause ...

OK, er dere ferdige med å fnise nå? Alf Larsen var altså egentlig en brav antinazist. Ja, en tapper antirasist var han (før det gikk så galt, så galt, av aldeles ikkeantroposofiske årsaker).

Det var på grunn av jødene at Larsen ble rasist, selv om S&Y er påpasselige med å få frem at det dreide seg om " jødenes angivelige rasisme". Det var altså Larsens misforståtte oppfatning av jødenes rasisme som dannet grunnlag for hans misforståtte rasisme.

Han var ikke eeeegentlig antisemitt, han var derimot så antirasistisk at han hatet alle (angivelige) rasister, inklusive jødene.

Det er ... morsom lesning. Patetisk og panisk, men morsom. Det lille "angivelig" redder S&Y fra anklagen om at de gir jødene selv skylden for Larsens antisemittisme. Slik sett er dette klargjørende i forhold til intervjuet i Klassekampen, der det mistenkelig så ut som om Schiøtz delte Larsens vurdering.

Det S&Y later til å prøve på, er å konstruere en annen og mer høyverdig antisemittisme for Larsen, som altså "i hele sitt liv [var] en innbitt antinazist". Det de ikke synes å ha fått med seg er at dette er klassiske forestillinger innen antisemittismen. Ideen om jødenes primære lojalitet til sitt eget folk -- heller enn til nasjonalstaten -- er en antisemittisk grunnpilar. Ja, uten den ville nazistenes antisemittisme vært umulig.

At nazismens antisemittisme kun var en historisk nødvendig, om enn akk så beklagelig, reaksjon på jødenes modernistiske, anti-nasjonale komplott mot et svakt og truet Tyskland, er en utbredt retorikk blant nazister og andre høyreekstremister den dag i dag.

Så Alf Larsen var ikke en annerledes antisemitt. Han var en ganske typisk antisemitt.

Men for all del: Det hadde ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Så det så.
_____

StuttURL: http://is.gd/4mpi8
_____

Larry Norman om Chesterton

En omelett roper på meg på Kafé Europa. Mens dere venter på dagens dose antroposofi-blogging, kan dere gjøre dummere ting enn å lese Dale Ahlquists klassiske intervju med Larry Norman om G.K. Chesterton. Hvis ikke en kristen forfatter som intervjuer en kristen rockesanger om en kristen forfatter og apologet blir i meste laget for dere, da.

Jeg fikk i det minste lyst til å finne G.K. frem fra hyllen igjen. Det er verre folk å tilbringe helgen med enn G.K. og Fater Brown.
_____

Pius-brorskapet? Hvilket Pius-brorskap?

"Vatikanet møter Piusbrorskapet", melder Vårt Land, med henvisning til et varslet møte 26. oktober mellom SSPX -- eller Pius X-brorskapet -- og Vatikanet. Det er riktig nok. Det som derimot ikke er like riktig, er navnet Vårt land har lagt seg til å omtale brorskapet under.

Å ganske enkelt kalle dem Pius-brorskapet er upresist, fordi det også finnes et annet Pius-brorskap, Pius V-brorskapet, eller SSPV. SSPV er en sedevakantistisk gruppe -- dvs en gruppe som mener pavene etter 2. vatikankonsil er illegitime -- etablert av prester som brøt ut fra Pius X-brorskapet på tidlig 80-tall.

Rett nok er aktivitetene deres begrenset til USA og Canada, men de er likefremt et Pius-brorskap.

Wikipedia har en kort artikkel om dem. Og de har en egen (om enn lite informativ) nettside. Wikipedia har også interessane artikler om sedsevakantisme, katolsk tradisjonalisme og SSPX.
_____

torsdag 15. oktober 2009

Ha-ha

I anledning dagens sørgelige nyhet om at A-has karriere nærmer seg slutten, er det på sin plass å minne om The Guardians hysterisk morsomme intervju med Harket & Furuholmen fra august i år.

Høydepunkter:
The first inkling that Harket may not see himself in quite the same ironic light as, say, Take That or Duran Duran – those other one-time teen idols currently enjoying a summer revival – comes in an email from the PR. "Morten can drift a little in interviews sometimes," he ventures diplomatically; the singer can be a bit "philosophical". Are we sure we wouldn't like his bandmate, Magne Furuholmen, to come along too? "Magne really keeps him on track." The advice has the ominous ring of experience, so we take it.

... For years poor old Harket had been insisting he was a serious artist, and grumbling about all the attention to his wretched cheekbones. And now, at last, vindication! If Chris Martin can credit A-ha as a formative creative influence, won't the world now take him seriously too? Well, the world would have a job to take Harket as seriously as Harket does.

... And now they're off again, tussling over some abstract philosophical point. "It's all about committing to this reality," Harket says, "when you talk about what is real and what isn't real." Furuholmen: "You don't see the difference?" Harket: "Yes, they are different, uniquely different – but one thing isn't more real than the other. When you're absent-minded, you're present-minded somewhere else."

What are they talking about? I have literally no idea. And then, dear God, they start quoting Søren Kierkegaard to one another – and even bickering about the correct translation.
_____

Advokat Schiøtz og jødeproblemet

For et par poster siden antydet jeg at Jan-Erik Ebbestad Hansens artikkel Norsk litteraturs største antisemitt ville bli møtt med den ydderste taushet fra antroposofisk hold. Der tok jeg feil.

Klassekampen har intervjuet Cato Schiøtz om saken og Schiøtz svarer i hovedsak godt for seg - der det ikke går aldeles, aldeles galt.

Sciøtz er klar på at Larsens antisemittisme er ufyselig og intervjuet har overskriften "En uspiselig type". Schiøtz slår Larsen i hartkorn med Hamsun, hvilket er rimelig, selv om Larsen ikke var kolaboratør. Han slår ham også i hartkorn med Rolf Jacobsen, som rett nok var kolaboratør, men som aldri har fremstått som utpreget antisemittisk - og slett ikke på 60-tallet. Dette er smart av Sciøtz, men nokså ufint.

Når Schiøtz snakker om Alf Larsens arkiv, der det famøse manuskriptet befant seg, får det hele et komisk skjær:
- Søker man for eksempel på stikkordet «jødeproblem», vil man finne seks mapper, inkludert Ebbestad Hansens hovedreferanse. Så dette er ikke noe vi akkurat har prøvd å skjule, vår ambisjon har vært å få fram alt.

[...] - Har noen av dere lest dette manuset eller kjent til innholdet i «Jødeproblemet»?

- Nei, vi ikke hadde kapasitet. Det var også hovedgrunnen til at vi overdro materialet til Nasjonalbiblioteket.

- Men burde ikke den av dere i stiftelsen som registrerte manuskriptet med navnet «Jødeproblemet», ha sjekket innholdet nærmere? Burde ikke den tittelen ha fått noen varsellamper til å blinke?

- Det er mange eksempler, spesielt fra mellomkrigstida, på at ordet jødeproblem har blitt brukt temmelig nøytralt.
Eeeeeeeh, vel, altså, øh.

For å sitere KK: "Cato Schiøtz ... har tidligere avvist koblinger mellom antroposofien og nazistiske og antisemittiske strømninger ved å vise til anti-nazistiske sitater fra nettopp Alf Larsen." Og det falt ham aldri inn å sjekke hva Larsen faktisk mente om jødeproblemet? Jeg er ikke så veldig imponert.

Men dette er tross alt mest komisk, om enn et eksempel på "... at antroposofene har oversett negative aspekter fordi de praktiserer en apologetisk historieskrivning". Verre, mye, mye, myyyye verre, er følgende sitat:

- Men Ebbestad Hansen mener at Alf Larsen argumenterer ut fra et «antroposofisk grunnskjema» ...?

- Her tar Ebbestad Hansen feil. Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.

OK, i fall dere ikke fikk det med dere, tar vi den én gang til:
Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.
Det handler om vafforno da, sier du Schiøtz?

Jeg er åpen for at Schiøtz er feilsitert - om ikke annet så fordi sitatet er rablende sprøtt. Men for å være heeeeeelt soleklar her:

Dette handler ikke om jødenes raseforståelse. Den har overhodet ingenting med saken å gjøre. Dette handler om at de norske antroposofenes kanskje fremste ideolog i det 20. århundre viser seg å ha vært en rabiat antisemitt og Holocaust-fornekter, i det minste på sine eldre dager. Og det handler om at antroposofer som Schiøtz i ren panikk insisterer på at dette overhodet ikke har noe med hans antroposofi å gjøre.

Det er i beste fall en prematur konklusjon. Det bør være opp til idéhistorikere som Ebbestad Hansen, ikke apologeter som Schiøtz å avgjøre hvorvidt de to tingene henger sammen eller ikke. Personlig har jeg en sterk mistanke om at konklusjonen vil bli at de gjør det.

Antroposofien hører, så mye som de enn nekter for det, ideologisk til innenfor völkisch-tradisjonen. Og at denne var (og er) litt opptatt av rase er ingen direkte overdrivelse.

Schiøtz-sitatet er enten et eksempel på at Larsens tankegods er bedre fundert i antroposofiske miljøer enn selv en odiøs antroposofi-skeptiker som meg trodde. Eller det er et eksempel på at Schiøtz er så innforlivet i antroposofiens apologetiske tradisjon at han ikke ser hvor uheldig siatet er.

Så fremt det da ikke er et eksempel på at Schiøtz bør begynne å be om sitatsjekk.
_____

StuttURL: http://is.gd/4kAu7
_____

onsdag 14. oktober 2009

Oversettelsen jeg lette etter

Jeg har lenge ønsket meg en god norsk oversettelse av det engelske begrepet bullshit detector. Jeg har hørt mange, men ingen gode. Før nå, i Fri tankes intervju med Preben Aavitsland, der journalisten spør: "Du er også en detektor for dill?"

Dill-detektor ... Der har vi det! Takk, Marianne Lyné Larvoll Melgård.
_____

tirsdag 13. oktober 2009

Blodig filmtørst

I går aftes innledet jeg som nevnt til den koreanske vampyrfilmen Thirst, regissert av Park Chan-wook. (Og det blir reprise i morgen kl. 21.00 på Ringen.) Det var første gang jeg selv så filmen. Og det blir nok siste.

Thirst er ikke en dårlig film, men den har noen opplagte svakheter. For det første er den altfor lang. To timer og et kvarter er minst en halv time for mye. For det annet klarer den aldri å bestemme seg for hva slags film den vil være. Den vaier mellom etisk refleksjon og slapstick-komedie, uten helt å få til noen av delene. Som film vurdert er den i beste fall halvgod.

Fra et vampyrologisk perspektiv er den derimot interessant. Det er en utpreget idéfilm og ideene den sjonglerer er spennende.

Veldig kort fortalt (med svak spoiler-alert): Katolsk prest tar del i medisinsk eksperiment, er den eneste som overlever, blir ved en inkurie vampyr, møter gammel venn, dennes dominerende mor og (tilsynelatende) undertrykte kone. De innleder forhold. Hett forhold (som tværes ut i det uendelige). Ektemann ryddes av veien. Men drapet kommer mellom dem. Mye rabalder. Hun blir vampyr. Enda mer rabalder. Bloooodig rabalder. Stilig slutt.

Det er rabalderet som er særlig interessant, ikke minst i lys av min tese om at samtiden fokuserer på vampyren som offer. For de to blir, når de til slutt begge er vampyrer, svært forskjellige vampyrer. De er som vampyrer som de var som mennesker. Han er etisk reflekterende, livsfornektende og nages av samvittighetskvaler. Hun er sanselig og pragmatisk. Han lider. Hun nyter. Det er ikke det perfekte forhold.

Thirst er en film om det umulige i å være vampyr. Om hvordan vampyren, når den tar sin vampyri helt ut, blir, ikke bare et rovdyr, men et slagdyr. En skapning som nyter andres lidelse.

Han kan fungere som vampyr, men bare så lenge han holder sin vampyri i tømme. (Han utfører blant annet eutanasi på frivillige selvmordskandidater.) Han kan bare eksistere så lenge han beholder sin menneskelighet og driver sin virksomhet i skyggene. Så lenge han forblir det livsfornektende mennesket han var som prest.

For en livsglad vampyr er en livsfarlig vampyr. Og hun er definitivt livsfarlig. Sprudlende livsfarlig.

Vampyren som metafor for frigjøring er absurd. Å være vampyr er å være slave av sine drifter. Vampyren som offermetafor gir mer mening, men som Thirst viser legitimerer ikke denne offerrollen vampyrens rovdyrkesistens. At den er et offer gir den ikke rett til å gjøre andre mennesker til ofre. At den har et behov som må tilfredsstiles, forsvarer ikke kostnadene. En slik eksistens er i realiteten umulig.

Det er lærdom å hente her. Lærdom om om frigjøringens grenser. Om offerrollens begrensninger. Og om ansvar for egne handlinger.

Thirst er verdt å se for denne lærdommen. Og den er vampyrfilm god nok til å sukre den moralske pillen. Se den. Men én gang er nok.
_____

StuttURL: http://is.gd/4h69K
_____

mandag 12. oktober 2009

Holocaust-fornekteren Alf Larsen

Vi i Humanist er som kjent (i det minste blant antropsofer, som husker som elefanter, men ikke har like søte snabler) fiender av antroposofien. Hvilket man blir ved å trykke en kritisk artikkel om Steiner-bevegelsen og/eller antroposofien sånn ca én gang hvert tiende år. Som de stort sett reagerer på ved å oppføre seg akkurat som den sekten de kritiseres for å være.

Et case in point er de mange reaksjonene på Tore Rems Bjørneboe-biografi, som, hvis man skal dømme ut fra debattsidene i Morgenbladet, ikke er tilstrekkelig nesegrus i sin beundring for Bjørneboe og St. Rudolf, ullpratets helgen.

Langt mer interessant er Jan-Erik Ebbestad Hansens artikkel Norsk litteraturs største antisemitt i siste nummer av samme avis, hvor han til overmåte demonstrerer at Larsen ikke bare var den antisemitten vi lenge har visst at han var. Han var også uttalt Holocaust-fornekter. Av en eller annen grunn tror jeg den antroposofiske taushet kommer til å være formidabel om akkurat det temaet fremover ...
_____

En blodig høst

Det tegner til å bli en blodig høst. Vampyrer er overalt, pocketutgaven av vampyrboken min er hos trykkeriet og telefonen ringer med jevne mellomrom med blodige forespørsler. I kveld og onsdag skal jeg innlede til den koreanske vampyrfilmen Thirst på Film fra Sør. På Ringen 21.00 begge kvelder, for de som måtte være interessert.

Jeg skal snakke på generelt grunnlag - jeg ser filmen først i kveld. Forhåpentligvis er det mer underholdende enn True Blood later til å være, basert på de to episodene jeg har ventet meg gjennom. Som i: Er dere ferdige snart nå?

True Blood og Thirst (basert på omtalen) later til å være deler av et fenomen som har begynt å fascinere meg (og som er elegant gjort i La den rette komme inn): kriminologiseringen av vampyren.

Grovt sett kan vampyrens karriere deles i tre: Tradisjonens vampyr, Den litterære varianten fra Polidori og frem til Anne Rice og den litterære varianten fra og med Rice.

Den tradisjonelle er ganske enkelt et farlig spøkelse. Ferdig med den (selv om det er mye mer å si.) Det er de to litterære som opptar meg her:

Den polidoriske vampyr er en skurk. En ond, demonisk skurk, som fratar mennesker deres liv og frelse. Den kan være sjarmerende og tilsynelatende hyggelig, men den er en skurk. Den må jages og drepes og når den er død er det til det beste for alle.

Med Anne Rice (og forsåvidt Chelsea Quinn Yarbro) skjer den en fudamental endring: Vampyren blir protagonisten. Til en viss grad også helten. Hos Rice kommer den i to varianter: den sutrete (Louis) og den kule (Lestat). Det nye er uansett at vampyren blir en figur vi inviteres til å identifisere oss med.

Hos Louis (og i filmer som After Dark og Lost Boys) ligger kimen til kriminologiseringen: Skal man først ta vampyren på alvor som noe annet enn demon, er den på samme tid en overgriper og et offer. Den er en overgriper, en morder, fordi andre må gi opp sitt blod (og som oftest sitt liv) for at den skal "leve". Men en gang var den et menneske og dette mennesket ble (som oftest) vampyr ved at den var offer for en annen vampyrs overgrep.

Kriminologiseringen av vampyren er tendensen til å fokusere på den først og fremst som offer. La den rette komme inn, i det minste boken, gjør mye ut av dette. Eli er en så menneskeliggjort vampyr at leseren inviterer til å sympatisere med henne - selv når uskyldige mennesker må dø. Og med bokens slutt, der Eli fremstår som en slags modig vigilant, inviteres vi til å se henne som en skadeskutt helt.

Noe lignende ser vi i True Bloods uelegante forsøk på å tematisere rasisme ved hjelp av vampyrer. (Noe som er gjort morsommere og bedre i Laurell K. Hamiltons Anita Blake, Vampire Hunter-bøker.) Igjen inviteres vi til å se på vampyren som offer. Jeg mistenker at vi raskt kommer dit at de slemme vampyrene først og fremst er slemme fordi samfunnet har behandlet dem så fælt. (OK, jeg tilstår at jeg skriver på syltynt grunnlag og ut fra dype fordommer her.)

Vampyren er den ulitmate outsider. I kraft av å være et snyltedyr på menneskeheten, er den pr definisjon utenfor det gode selskap. At vi er kommet dithen at vi identifiserer oss med vampyren, sier meg to ting: For det første at dyrkingen av outsideren som ideal har eskalert. For det annet at dyrkingen av offeret som etisk høyverdig i seg selv har eskalert enda mer.

Folkens, vi skal ha fordommer mot vampyrer. Fordommer bidrar til å beskytte oss, fordi de gjør oss skeptiske til det vi ikke vet hva er. De kan overdrives og de er ikke i seg selv av det gode, men de skal få oss til å stoppe opp og spørre: Er dette egentlig lurt av meg?

Den britiske psykiateren og dystopen Theodrore Dalrymple beskriver i ett av sine essay hvordan flere av de unge, kvinnelige sykepleierne han jobber med har mistet fudamentale instinkter for selvbeskyttelse. Når han konfronterer dem med at de til stadighet innleder forhold til menn som i væremåte og fremtoning roper "voldsmann" - og til stadighet opplever at de er voldelige mot dem - er svaret han får "man må ikke være fordomsfull".

Vampyren er en litterær lærdom om fordommenes gode side. I møte med en vampyr, bør ikke ditt første instinkt være "han/hun er sikkert et godt menneske innerst inne". For de er ikke det. De er vampyrer. De er skadedyr. De vil drepe deg og drikke blodet ditt. De må dø!

Jeg tror jeg må ta med vampyrdrepersettet mitt i kveld, gitt.
_____

StuttURL: http://is.gd/4fgKt
_____

fredag 9. oktober 2009

Og så avslører vi frimureriet igjen da dere

Så var det tid for frimureravsløringer igjen. Og som forrige gang, er det Roger Karsten Aasen som nå avslører Den Grusomme Sannheten om mureriets vederstyggeligheter. De har for eksempel ritualer. Og grader. Og hierarkier. Og hodeskaller. Og driver, selvfølgelig, samfunnsundergravende virksomhet:
Etter ti års aktivt medlemskap hadde han nådd niende grad, med tittelen Høyt Opplyste St. Johannes, Losjens Betroede Broder. Men en stadig mer kritisk holdning til det han i forordet beskriver som en sekt førte til at han valgte å søke utmelding.

— Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi, sier Aase til A-magasinet.
Etter ti år? Ikke et eneste bevis? Trenger dere flere beviser på hvor ufattelig mektige murerne er?

Forrige gang kunne da Aasen i det minste fortelle at han hadde fått en gratis drosjetur en gang. Skuffa nå.
_____

Fredsprisen

Veldig, veldig, veldig flaut. Gi den til Toby Keith neste gang!
_____

Oppdatert:

Twitter-sfæren var heller ikke udelt begeistret for tildelingen. Her er et utvalg av mine egne og videresendte kommentarer, de eldste øverst:

Fredsprisen til Toby Keith!

RT @Prebens Torbjørn Jagland gir Obama Nobels fredspris. Imponert over at han fikk langt over 36,9 i presidentvalget.

RT @stianlud RT @tbj Man har tydeligvis kommet til et punkt hvor Rafto-prisen er mer relevant og viktig enn Nobels fredspris.

RT @Pondus Er fredsprisen til Obama en trøstepremie for at Chicago ikke fikk OL?

RT @petterjensen Synes strengt tatt Moland og French hadde fortjent Nobelprisen i år...

Gi Jagland æresmedlemskap i Dusteforbundet. Nå!

Al Gore hadde i det minste laget en powerpoint-presentasjon før han fikk prisen.

RT @commentisfree Me: "Did you hear #Obama won the Nobel Peace Prize?". Answer: "What for? For not being George W Bush?"

RT @holysmoke Obama should turn down Nobel Peace Prize says Telegraph's Benedict Brogan http://is.gd/46mvM

Se, jeg kan skrive. Kan jeg få en Nobel-pris i litteratur nå?

RT @OdaRygh Hva med Uighurkongressen, Hva med Iran? Hva med jornalister i balkan? Hva med kurdistan? #verdigvinner

Can he get the Nobel Peace Prize? Yes, he can!

RT @Hjorthen Jøss. Her slår jeg på TV'en til at Barack Obama har fått fredsprisen. Er det fred i Afghanistan nå?

RT @rossavik Er fortsatt i sjokk. Fredsprisen til en tåkefyrste som trapper opp krigen i Afghanistan... Og jeg er ikke mot den krigen engang
_____

Som sagt, ikke udelt begeistring ...
_____

tirsdag 6. oktober 2009

Lag ditt eget likklede

Den Tvilsomme er stadig ved sjaber helse. Hadde han vært bare bittelitt friskere, ville han helt sikkert testet ut rådene i The Freethinkers artikkel om hvordan man kan lage sitt eget likklede a la Torino.
_____

mandag 5. oktober 2009

Evolusjon? Djevelens verk

Evolusjon? Ha, bare propaganda. Djevelens verk, det er det det er. Bare se:



Så var det spørsmålet ute av verden ...
_____

Ledende tvilsomhet

Den Tvilsomme har pådratt seg en eller annen tvilsom uhumskhet og tilbringer dagen heller utslått på en sofa. Men fortvil ikke, kjære lesere, det blir tvilsomheter på dere allikevel: Fri tanke har lagt ut lederen til neste nr. av Humanist, om humanisme og kunst og sånn, lett forkledd som kommentar. Dere må gjerne kommentere den her.
_____

fredag 2. oktober 2009

Dødsmoro



Det er fredag. Tiden for å markere at nok en uke er kommet til en bitter ende. Og håpe at så snart denne helgegreia er omme, vil en ny og fager arbeidsuke stige opp fra asken. Litt som The Grim AIDS-reaper forsøker å finne seg noe nytt å gjøre i australske The Chasers ubetalelige sketsj.

(For ordens skyld: James Hardie er et australsk byggefirma som har vært innblandet i diverse asbest-skandaler.)

(For mer The Chasers-moro, anbefaler jeg denne oppvisningen i kannibal-lounge borte hos min gode venn dodofuglen.)
_____

torsdag 1. oktober 2009

Tvilsomme anbefalinger

Mangler du lesestoff? Trenger du en unnskyldning for ikke å gjøre det du burde? Da kan du gjøre langt verre enn å lese noe av dette:

Kollega Didrik Søderlinds kommentar "Dialogmuslimen som ble ekstremist" hos Fri tanke. Om Mohamed Omars vei til den politiske galskapen.

Og skeptikerkollega Rolf Marvin Bøe Lindgrens "Hva er problemet med Betania Malvik" på Skepsis-bloggen. Om hvorfor traumebehandling a la Betania Malvik gjør vondt verre.

Diskutér dem gjerne i kommentarfeltet - så lenge det foregår i dannede former.
_____

onsdag 30. september 2009

Daaakar Polanski

Så tok de Roman Polanski til slutt. Han sitter bak lås og slå i Sveits og håper å slippe unna en utlevering til USA, en utlevering som ganske sikkert vil resultere i at han tilbragt sin siste dag i frihet.

Polanski er en stor kunstner - han har laget fantastiske filmer i årene etter at han rømte USA for å slippe unna en tiltale. Det er udiskutabelt.

Og forutsigbart nok har det dukket opp et opprop til forsvar for ham. Selveste Bernard-Henri Lévy står bak og Huffington Post videreformidler oppropet:
Apprehended like a common terrorist Saturday evening, September 26, as he came to receive a prize for his entire body of work, Roman Polanski now sleeps in prison.

[...] Seventy-six years old, a survivor of Nazism and of Stalinist persecutions in Poland, Roman Polanski risks spending the rest of his life in jail for deeds which would be beyond the statute-of-limitations in Europe.

We ask the Swiss courts to free him immediately and not to turn this ingenious filmmaker into a martyr of a politico-legal imbroglio that is unworthy of two democracies like Switzerland and the United States. Good sense, as well as honor, require it.
Oppropet er signert av blant annet Bernard-Henri Lévy, Salman Rushdie, Milan Kundera, Pascal Bruckner, Isabelle Huppert, Mike Nichols og Paul Auster. En celeber forsamling.

Jeg kan til en viss grad forstå ønsket om å beskytte en gammel mann som en gang gjorde noe fryktelig dumt, men oppropet er holdt i en patosfylt og arrogant tone, som helt ser bort fra at Polanski faktisk er anklaget for å ha voldtatt et barn. Og at grunnen til at det er gått så lang tid er at han rømte USA før han kunne bli holdt ansvarlig for sine handlinger.

For de som vil sette seg inn i saken, har The Smoking Gun lagt ut hele Samantha Geimers vitnemål i saken. Det er ikke trivelig lesning.

For å sitere Smokings Guns oppsummering:
The teenager's troubling--and contemporaneous--account of her abuse at Polanski's hands begins with her posing twice for topless photos that the director said were for French Vogue. The girl then told prosecutors how Polanski directed her to, "Take off your underwear" and enter the Jacuzzi, where he photographed her naked. Soon, the director, who was then 43, joined her in the hot tub. He also wasn't wearing any clothes and, according to Gailey's testimony, wrapped his hands around the child's waist.

The girl testified that she left the Jacuzzi and entered a bedroom in Nicholson's home, where Polanski sat down beside her and kissed the teen, despite her demands that he "keep away." According to Gailey, Polanski then performed a sex act on her and later "started to have intercourse with me." At one point, according to Gailey's testimony, Polanski asked the 13-year-old if she was "on the pill," and "When did you last have your period?" Polanski then asked her, Gailey recalled, "Would you want me to go in through your back?" before he "put his penis in my butt." Asked why she did not more forcefully resist Polanski, the teenager told Deputy D.A. Roger Gunson, "Because I was afraid of him."
Dakar Polanski. Tenk å bli behandlet som terrorist. Det er såååååååååå fælt.
_____

Oppdatering: Les også Kate Hardings udmerkede oppsummering av saken i Salon: Reminder: Roman Polanski raped a child.
_____

(Takk til @alorentsen og @Bengtassen på Twitter for å ha vist meg veien til henholdsvis The Smoking Guns og Huffington Posts saker.)
_____

StuttURL: http://is.gd/3OB1z
_____

tirsdag 29. september 2009

Alfabetisk demokratifarse

Siden alt jeg trenger for å sparke i gang eviglange diskusjoner i kommentarfeltet er å skrive pent om en kollega, tillater jeg meg å gratulere Even Gran i Fri tanke med gårsdagens sak, som (via NTB) er plukket opp av bådet Vårt land og VG. Hipp, hipp!
_____

fredag 25. september 2009

I boks

Og der var Humanist nr. 3/09 i boks. Så da kan jeg ta meg tid til å anbefale kollega Kajas annen og tredje (og siste) gjesteopptreden på Verdidebatt.no (som jeg til en avveksling ikke skal si noe kritisk om): Forbud mot burka og Er tro en privatsak? Dere må gjerne diskutere dem her. Jeg lover å vende tilbake med noen kommentarsvar til uken. Nå er det helg.
_____

tirsdag 22. september 2009

Om hvorfor jeg fortsatt misliker Verdidebatt.no

Jeg er som nevnt i innspurten med høstens første Humanist og hadde i utgangspunktet tenkt å begrense meg til å anbefale kollega Kaja Melsoms udmerkede innlegg "Litt sent med debatt om kristne verdier nå", på Verdidebatt.no. Hvilket jeg nå har gjort.

Men så ble jeg sittende å rote litt rundt på verdidebatts sider. Og merket at jeg blir akkurat like irritert som jeg ble forrige gang jeg skrev en bunke poster om dem (klikk og scroll ned til under denne posten).

Grunnene er mange av de samme. Først og fremst blir jeg mektig irritert over at de fortsetter å kalle alle som har registrert seg hos dem, de aller fleste kun for å kommentere poster, for bloggere.

En blogger har redaktøransvar for og kontroll over sitt eget stoff. (Som en vittig røst på Twitter kommenterte sist jeg tok opp dette: "Dersom @verdidebatt er en bloggplattform, kan jeg lage moteblogg der! hurra!") På Verdidebatt.no har de ingen av delene. De kan ikke en gang rette skrivefeil i sine egne innlegg.

Jeg kunne tenke meg å svare på noen av kommentarene til Kajas innlegg. Men for å gjøre det må jeg registrere meg i Verdidebatts system og vil i fremtiden bli omtalt som en av deres bloggere. Det kommer ikke på tale.

Verdidebatts fortsatte insistering på å kalle alle registrerte bloggere - som de altså har fått pepper for før, om enn bare fra sånn derre bloggere som meg - får meg til å undre på om det 8. bud ikke står så sterkt i Avishuset Vårt Land som jeg trodde.

Selv om jeg blir irritert av et besøk hos dem, blir jeg først og fremst dypt fascinert. Fascinert over hvordan man klarer å lage noe så ufattelig kjedelig som Verdidebatt.no. En god blog veksler mellom det seriøse og det lettbente. Den inneholder alvor, men ikke bare alvor. Verdidebatt.no dyrker derimot gravalvoret som sjanger.

I kombinasjon med Norges muligens kjedeligste design, er resultatet nitrist. Det står i den gode purtianske tradisjonen hvor det settes likhetstegn mellom seriøsitet og kjedelighet.

Verdidebatt har tatt mål av seg til å bli Norges viktigste verdiarena for viktig verdidebatt om viktige verdispørsmål, eller hvordan det nå var. Resultatet er meget langt fra målet. Og så lenge de ikke viser vilje til å ta tak i de grunnleggende problemene, vil ikke det endre seg.

Og det er i grunnen greit nok.
_____

StuttURL: http://is.gd/3yTOJ
_____

fredag 18. september 2009

Musikalsk undring

Jeg er som tidligere nevnt i bladinnspurttåka - og ikke helt i bloggegear, men samtidig befinner jeg meg på Sundvolden sammen med størstedelen av HEFs ansatte for å gjøre sånt som ansatte gjør når de er sammen på et hotell. Blant annet arbeide i grupper.

I går satt jeg i en gruppe som blant annet diskuterte bruk av ulike former for kunst for å formidle det humanistiske livssyn. Det var, primært grunnet tidsmangel, interessant, men på ingen måte uttømmende.

Men det minnet meg om et spørsmål som lenge har plaget meg: Hva er egentlig humanistisk musikk? Det er mange grunner til å stille spørsmålet, men grunnen til at det plager meg en smule, er at jeg de siste årene har hørt mye på musikk som defineres i livssynstermer, nemlig paganistisk musikk og den underlige baggen av lyd som av en eller annen grunn kalles new age.

Definisjonen på paganistisk musikk er forsåvidt grei nok: Mer eller mindre folkemusikkinspirert musikk med paganistiske tekster. Sjekk ut Dahm the Bard eller Gaia Consort for eksempler.

New Age-musikk er en langt mindre håndgripelig affære. Det den stort sett har felles er at den er instrumental. Et annet fellestrekk er at det sjelden går så veldig fort. Det er dvelende. Tidvis også suggererende. Utover det varierer den fra Rick Wakemans Air-plater, med trivelig, romantisk influert pianoklimpring, til lydmalerier helt på grensen til ambient og ting som i mine øyne best karakteriseres som neoklassisk.

Det er i grunnen nesten alt mulig rart. Mens jeg skriver dette hører jeg på bratsjisten Rhonda Lorence world music-influerte plate Winter Moon. Som er både rytimsk og ganske uptempo og mil unna Wakemans eller Rob Costlows behagelige pianoklimpring. Men alt sammen karakteriseres det, uten at jeg helt skjønner hvorfor, som new age-musikk.

Spørsmålet mitt er altså: Hva skulle eventuelt falle inn under en kategori for humanistisk musikk? Er den kun negativt definert: Alt som ikke har et eksplisitt religiøst innhold? Eller er det mulig å trekke opp noen mer meningsfulle grenser?

Hadde det holdt at den var religionskritisk, ville kunne vi jo alltids adoptere black metal-scenen ...
_____

tirsdag 15. september 2009

Valg? Hvilket valg?

Jeg hører rykter om at det har vært valg. Nei, jeg har ingen kommentar.
_____

mandag 14. september 2009

Den gudløse komedie



Sorry, jeg er i bladinnspurttåka og har begrenset med tid til blogging. Jeg skal svare kommentarene til forrige post, men det kan ta et par dager. Uansett: det finnes altså ingen gud og her har dere beviset.
_____

fredag 11. september 2009

Om ytringsfrihet for oss tullinger

Fri tanke har intervjuet Anine Kierulf, stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialist på ytringsfriheten, om Vigrids deltagelse på skolevalgsdebatter i Buskerud:
Hun advarer sterkt mot å nekte partier som Vigrid å slippe til i skolevalgene, slik blant andre SOS Rasisme har tatt til orde for.

– Det ville vært direkte i strid med ytringsfriheten. Den har vi nettopp for å beskytte de ytringer vi sterkest misliker.
Som snarlig stifter av Månen er en Gul Ost-partiet, gleder svaret meg stort, da det stiller til ro den frykt jeg har næret for at vi ikke vil få delta i skolevalgsdebatter, bare fordi vår politikker er sludder og pølsevev. Men for å være helt sikker, har jeg sendt følgende e-post til Kierulf, for å få hennes kommentar til spørsmålet:
Ærede Anine Kierulf

Jeg har merket meg dine kommentarer til Fritanke.nos journalist i spørsmålet om Vigrids rett til å stille til skolevalgsdebatter. Jeg er i ferd med å etablere et eget parti og lurte på om du kunne stille til ro noen av mine bekymringer i den sammenheng.

Vi i Månen er en Gul Ost-partiet (MGO) ønsker å kjempe for osteutvinning på Månen (som, som kjent, er en gul ost), for å kunne utnytte denne unike ressursen for å hjelpe verdens fattige. Vi ønsker selvsagt gjerne å formidle vårt budskap til ungdommen, som er de mest åpne for visjonær politikk som vår. (Det er mulig vi vil sukre pillen med å gå inn for gratis børst også.)

Noen av våre samtalepartnere har antydet at vi kanskje ikke vil få stille i skolevalgsdebatter, bare fordi vår politikk er absurd, idiotisk, irrasjonell og latterlig. Vi er på det rene med at vi vil bli motarbeidet av den onde sammensvergelsen som er moderne næringsmiddelindustri og deres lakeier (som vi innser må bekjempes med hard hånd og kraftige utrenskninger), men håper selvsagt at modige røster vil støtte oss i vår kamp for å fremme vårt unektelig absurde, idiotiske, irrasjonelle og lattervekkende budskap, for ikke å snakke om vår rett til å ta til orde for de metoder vi vil benytte for å bekjempe de som måtte være uenige med oss.

Jeg tolker deg derimot dit hen at såfremt vi klarer å samle en liste og få de nødvendige underskrifter til at listen blir godkjent, er det vår rett å stille i skolevalgsdebatter. Er det en tolkning du vil gi din tilslutning til?

Og hvis ikke: Skyldes det at vår politikk er absurd, idiotisk, irrasjonell, latterlig og voldsromantisk? Hva er det i så fall som skiller oss fra Vigrid? Er den eneste forskjell at de faktisk tror på vrøvlet sitt, mens vi av onde tunger blir beskyldt (aldeles med urette, vil jeg få understreke) for å ha en satirisk hensikt med vår virksomhet?

Vi ville bli svært takknemlige for svar på dette viktige og prinsipielle spørsmål, da vi ikke orker å ta oss bryet med å organisere vår kampanje for latterliggjøring av demokratiet hvis det allerede i utgangspunktet er klart at vi ikke får slippe til.

mvh,
Arnfinn Pettersen

PS: Da jeg tidligere har formidlet det glade budskap om Månen er en Gul Ost-partiets nært forestående etablering til mine lesere på bloggen Den Tvilsomme Humanist (http://dentvilsommehumanist.blogspot.com), tillater jeg med å formidle spørsmålet også der, slik at mine lesere kan ta del i den sitrende forventningen om et positivt svar.
Vi venter i spenning.
_____

torsdag 10. september 2009

I anledning aftenens kjeller

Tema til debatt ved Debatselskabet Hereticums første sammentreden:

Bør kjettere brennes på bål?

Det vil være en pro og kontradebatt, med påfølgende avstemning, over følgende uttalelse:

Til tross for at vi er mitt i en valgkamp, der landets fremste politikere foregir å mene noe om viktige saker i dagens Norge, har vi i Debatselskabet Hereticum merket oss at ingen mener noe om den største utfordringen som møter oss alle: Den stadig mer omseggripende kjetterplagen!

På gater og streder fremfører kjettere av ulik valør sine samfunnsundergravende budskap. Dette må ta slutt!

Ettersom de akademiske miljøer også viser påfallende unnfallenhet i dette viktige spørsmålet, må vi gå til historien for å finne løsninger på problemet. Heldigvis finner vi der gode forbilder, vel funderte i vår felles tradisjon:

Vi krever handling i møte med den største trussel mot vår sivilisasjon står overfor. For å få satt en stopper for kjetternes undergravende og samfunnsnedbrytende virksomhet, tar dette hus tar derfor til orde for at vi på ny må tenne kjetterbålene!

Stedet er M3 i Maridalsveien 3. Det hele tar til 19.00. Det er et foredrag også. Se her for mer info.
_____

onsdag 9. september 2009

Selveste Kristin og den betimelige forsnakkelsen

Fri tanke har intervjuet Selveste Kristin Halvorsen, som understreker at, nei da, hun mener selvsagt ikke det hun sier:
Under partilederutspørringen av Kristin Halvorsen på NRK1 den 1. september, ble hun spurt "Hvorfor går dere imot bordbønn i skolen og lærebøker med kristent innhold?"

Halvorsen svarte da: "Det gjør vi ikke. Den saken er avlyst".
Men er den altså ikke allikevel:
Halvorsen understreker at SV fortsatt mener at bordbønn som del av den daglige rutinen ikke kan tillates, men at det fortsatt skal være lov til å "lære bordbønner fra ulike religioner".

– Jeg var upresis da jeg svarte på dette i NRK. Poenget mitt var bare å slå fast at vi ikke ønsker noen endring av det som er dagens status, nemlig at elevene i skolen kan lære bordbønner fra ulike religioner i skolen, men ikke praktisere bordbønn som en del av den daglige rutinen, skriver hun i en e-post til Fritanke.no.
Og det er jo fint. For all del, men ...

Kall meg en reaksjonær kyniker, men var ikke det en heller betimelig forsnakkelse, Fru Halvorsen? Og er det ikke vel sent med en presisering først når nettavisen til disse hedningene tar kontakt?

I det hele tatt: Vi har ikke fått et en smule instrumentelt forhold til sannheten, har vi vel?
_____

Dagens dummeste

Det er valgtid og det er ikke lett å bestemme seg for den dummeste uttalelsen - men jeg tror rektor Oddvar Skråmestø ved Ål videregående i Hallingdal er en god kandidat. Vigrid har slengt innom skolen på sin totalt uansvarlige rundtur til Buskeruds videregående skoler. Og hver tiende elev har stemt på dem i skolevalget:
Rektor Oddvar Skråmestø ved Ål videregående skole mener at det ikke er hans jobb å bli overrasket over hva elevene ved skolen stemmer.

- Det viktigste er at elevene deltar i demokratiske prosesser og at de stemmer, uttaler han.
Nei da, rektor Skråmestø, jobben din er ikke å bli overrasket over hva elevene dine stemmer. Jobben din er å sørge for at de lærer noe. Litt historie for eksempel. Så de har forutsetninger for å forstå hva et nazistisk parti står for. Det hadde vært en god begynnelse.

Men det virkelig fascinerende er det direkte sitatet. Det viktigste er at elevene deltar i demokratiske prosesser?

Det er oppriktig talt ikke bare tøv, det er sludder og pølsevev. Hvis elevene hans skal "ta del i demokratiske prosesser" ved å stemme på en odinistisk naziparti, fundert på antisemittisme og rablende sprø rasisme, er det langt å foretrekke at de holder seg hjemme og spiller dataspill.
_____

fredag 4. september 2009

Bursdagsønsker og bloglisterevidering

Dette er min siste arbeidsdag før jeg tar skrittet over i 40-åra. Endelig skal jeg slutte å være den eldste av de unge og heller bli den yngste av de gamle. Det ser jeg frem til. Men i den sammenheng ønsker jeg meg en bursdagsgave: Jeg vil gjerne oppgradere denne bloggen litt. Og jeg trenger litt hjelp.

Det er to ting jeg ønsker meg og som jeg tror er mulig å få til med en Blogspot-blog, men som jeg ikke aner hvordan man gjør. Det første er en sånn funksjon som Wordpress har, der man legger ut bare litt av innlegget på forsiden og må gå til posten for å lese hele saken. Hos Wordpress gjør man det med et enkelt klikk; jeg har sett det på Blogspot-blogger, men vet noen hvordan man får det til?

Det andre er en ekstra spalte. Er det mulig å legge til en spalte til i høyremargen, tilsvarende bred som den som er der allerede? Dette er jeg mer skeptisk til, men vil lufte muligheten. Er det noen som vet?

Jeg kunne selvsagt byttet format til Wordpress, men Blogspot har en ting som gjør det verdt å bli: Blogliste-funksjonen. Og i mangel av noe fornuftig å si, har jeg oppgradert Bloglisten min. Blogger jeg sjelden eller aldri faktisk leste er kastet ut, i stedet har jeg lagt inn en bunke venner (Dodofruen, Lady Mju, Elektroniske pistler fra kjøkkenbenken, Kjellermennesket og Pyroklastiske Straumdrag) og en bunke gode blogger fra folk jeg ikke kjenner, men liker godt (Ting jeg er interessert i, Syltegeek, Vindheimbloggen).
_____

Anbefalt lesning

Jeg burde blogge. Problemet er at jeg ikke er i noe sånn voldsomt bloggehumør akkurat nå. Så da foreslår jeg at dere i stedet jumper over til bloggen The Deal with Disability, som Maren viste meg veien til og som er noe av det aller, aller, aller mest fascinerende jeg har lest på lenge.
_____

tirsdag 1. september 2009

666 - The Birthday of the Beast

Det tikker mot torsdag 10. september. Da er det seks år, seks måneder og seks dager siden første Kjettersk kjeller gikk av stabelen. Hvilket må feires. Med en Kjettersk kjeller. Det siteres fra egenreklamen:
"Denne kvelden skal vi ta for oss et tema som virkelig er omspunnet av ubesvarte spørsmål: Frimureriet.

Hva driver frimurerne egentlig med bak fasadene på losjebygningene sine? Er frimurerne en sammenslutning av mektige og maktlystne menn, som blir redskaper for enda skumlere krefter? Hvorfor er ritualene deres hemmelige? Er det slik at det angivelig kristne frimureriet inneholder okkulte hemmeligheter når man kommer høyt nok i gradene? Kort sagt: Hvor bekymrede bør vi være for at Norge har nesten 20 000 frimurere, og at antallet bare vokser?

For å få svar på disse spørsmålene, har vi vendt oss til den skandinaven som sannsynligvis best kan svare på dem. Han heter Henrik Bogdan, er universitetslektor og underviser i religionsvitenskap ved Universitetet i Göteborg. Bogdan har doktorgrad i frimurerritualer, og har i tillegg arbeidet med hemmelige selskaper som The Golden Dawn og okkultister som Aleister Crowley.

Bogdan skal ikke bare kaste lys over frimurernes historie og avsløre hvordan frimureriet fungerer i dag, men også se på frimurerne betydning for moderne religiøsitet. Mange okkulte og nyreligiøse retninger står nemlig i mye større gjeld til frimurerne enn det de er klar over – eller liker å innrømme."
Dessuten blir det paneldebatt - og avstemning - over spørsmålet "Bør kjettere brennes på bål?"

Og det blir som alltid masse glad og livsbejaende musikk.

Stedet er M3 i Maridalsveien 3, tidspunktet er 19.00. Prisen er en 70-lapp. Og sjela di, selvfølgelig.
_____

mandag 31. august 2009

Ops, tabbe

Her lå det en post basert på noe jeg i forbifarten ikke fikk med meg var en gammel sak. (Hvilket da også var helt umulig å se utfra saken, kan nettaviser pleeeeease få dato på sakene sine.) Den viste seg å være tre år gammel og det ble for teit å la posten stå. På den annen side var den tilstrekkelig annonsert til at det blir for teit å slette den helt. Derfor dette krumspringet. Den opprinnelige teksten ligger nå som kommentar nr. seks til denne posten.

*Rødme*
_____

Om å slippe tullinger til, del 3

Som kjent er månen en gul ost. Det innebærer at den er løsningen på all verdens sultproblemer. Men politikerne våre - i lomma som de er på næringsmiddelindustrien, som heller lar folk sulte enn å skaffe dem billig mat - har ikke mot til å foreta de visjonære tiltakene som må til for å utnytte denne unike muligheten.

Jeg akter derfor å starte MGO, Månen er en Gul Ost-partiet, som vil jobbe iherdig for at vi skal igangsette osteutvinning på månen og hente den tilbake til jorden for å hjelpe de mange som sulter.

Slike storslagne, visjonære planer kan man selvsagt ikke jobbe for på kommunenivå, så vi sikter oss inn på neste stortingsvalg. Vi vil særlig jobbe for å få på plass en liste i Buskerud. For da får vi lov til å stille med kandidat ved alle skoledebattvalgene, ikke sant fylkesrådmann Matz Sandman?
_____

StuttURL: http://is.gd/2JcCz
_____

Om å slippe tullinger til, del 2

En kommentator gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen i Drammens tidende. Ifølge den sier departementet at det er fylkeskommunens oppgave å avgjøre hvem som skal slippe til ved skolevalgene, men understreker at de ikke har "... plikt til å slippe inn hvilke som helst av partier til skoledebatter i forbindelse med skolevalgene".

Det er med andre ord opp til skoleeier å bestemme hvem som skal slippe til ved skolevalget. Det er ikke en rett ethvert parti har i kraft av å ha skrapet sammen en liste og en bunke underskrifter.

Det har ikke skoleeier, Buskerud fylkeskommune, sett noen grunn til å ta innover seg. Det synes av artikkelen klart at sjefstullingen her er selveste Matz Sandman. Et lengre sitat er på sin plass:
– Vi har fått klar beskjed fra øverste hold i fylket at alle som stiller liste, må få lov til å stille til skoledebatt. Skolen er ikke på linje med det Vigrid står for, men vi forholder oss til det som er bestemt, uttaler rektor ved Drammen videregående Ellen Winstrup.

Det er fylkesrådmann Matz Sandman og hans ledergruppe, der blant andre fylkesutdanningssjef Jan Helge Atterås sitter, som har bestemt dette.

Atterås er nemlig uenig med Kunnskapsdepartementet i at de står fritt til å invitere hvilke partier de vil til skoledebattene.

– Det er ikke vår forståelse. Vi oppfatter det slik at de som har fått godkjent liste, også skal ha mulighet til å stille til skoledebatt, sier fylkesutdanningssjefen.

– Hensikten er at elevene skal få en best mulig orientering om partier som stiller lister. Da kan ikke vi velge og vrake partier, legger han til.
Sandman (i kraft av å være Atterås' sjef) er altså mannen som lukker øynene og drømmer om idealsamfunnet (sorry, dårlig ordspill, kunne ikke dy meg). Han velger med viten og vilje å tolke loven dit hen at han ikke har noe valg, hvilket vel må sies å være en særegent latterlig form for fatalisme, gitt at han vet at departementet sier noe annet.

Men når fylkeskommunen, ved Sandman, har valgt å frasi seg sitt eget ansvar, faller det på rektorene ved den enkelte skole å utøve en grad av moralsk mot. Det har de valgt ikke å gjøre.

"Skolen er ikke på linje med det Vigrid står for, men vi forholder oss til det som er bestemt," er muligens det lammeste forsøket på en unnskyldning jeg har hørt på lenge, uavhengig av at "Winstrup ved Drammen videregående sier hun ikke var klar over at fylkeskommunen og departementet hadde ulike syn".

Den tingen der foran deg på bordet er en telefon, rektor Winstrup. Den kan brukes til å ringe departementet for å høre om dere virkelig er forpliktet på Sandmans mangel på ansvarlighet.

Ekstra forkastelig blir "standpunktet" i lys av en slik uttalelse:
Rektor på Åssiden videregående skole Dag Siljan frykter ikke bråk.

– Men ved en skole som vår, der mellom 10 og 20 prosent av elevene er språklige minoriteter, må vi ta spesielle hensyn. Vi har valgt å ikke utelukke noen partier, men vi stopper debatten dersom det kommer krenkende ord og uttrykk, sier han.
Så da er det greit å slippe til et parti som mener at et sted mellom en tiendedel og en femtedel (har ikke rektor Siljan bedre oversikt enn som så?) av elevene hans er laverestående undermennesker som bør kastes ut av landet? Mange av disse elevene er mindreårige og rektor Siljan har ansvar for deres ve og vel. Det har ikke slått ham at det er viktigere å utøve dette enn å lydig følge Sandmans ordre?

Tydeligvis ikke.
_____

StuttURL: http://is.gd/2J8q6
_____