Uff da, det låter ... ikke bra

Fra gravferdslovens § 1:

Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.

Ikke bra i det hele tatt ...

via @HadiaTajik på Twitter

Tvilsom anbefaling

New York Times' app er noe av det vidunderligste ved iPhone. Hvorfor lese norske aviser, når man kan lese ordenlig journalistikk under parasollen i stedet?

Blant de siste dagers store leseopplevelser er Katy Butlers artikkel "What Broke My Father’s Heart", om en far som, takket være en pacemaker, lever videre lenge etter at hans tid ville, og kanskje burde, vært ute - og hvilke konskevenser det har for ham og hans familie. Svært anbefalt.
_____

Dødsmoro

Det er fredag. Tiden for å markere at nok en uke er kommet til en bitter ende. Og håpe at så snart denne helgegreia er omme, vil en ny og fager arbeidsuke stige opp fra asken. Litt som The Grim AIDS-reaper forsøker å finne seg noe nytt å gjøre i australske The Chasers ubetalelige sketsj.

(For ordens skyld: James Hardie er et australsk byggefirma som har vært innblandet i diverse asbest-skandaler.)

(For mer The Chasers-moro, anbefaler jeg denne oppvisningen i kannibal-lounge borte hos min gode venn dodofuglen.)
_____

Hjorthen om sorg i nye medier

På en dag da verden synes besatt av en fallert popstjernes død, skriver Hjorthen - som vet hva han snakker om - innsiktsfullt om sorg i nye medier. Det er anbefalt lesning.
_____

"Med strejf af sjælefred og søde løgne"

Inger Christensen døde 2. januar, 73 år gammel. Mye er skrevet om den danske lyrikerens storhet - og det er fortjent alt sammen. For meg er hennes høydepunkt sonettesyklusen Sommerfugledalen, kanskje fordi jeg oppdaget henne via Georg Kleins bok Så jag kan svara döden, när den kommer, som har sin tittel fra syklusens trettende sonette.

Sommerfugledalen er en meditasjon over vår frykt for døden og vår evne til å gjøre livet utholdelig gjennom fantasi og litteratur og jeg kan vanskelig tenke meg en mer passende hyllest til Christensen enn tiende sonette derfra:


X

Med strejf af sjælefred og søde løgne,
med dunet skær af grøn smaragd og jade
kan irislarverne, der selv er nøgne,
efterligne piletræets blade.

Jeg så dem æde deres eget billed,
som så blev foldet sammen til en puppe,
til sidst hængt opp som det det forestilled,
et blad blant andre blade i en gruppe.

Når sommerfuglen med sit billedsprog
kan overleve bedre ved at stjæle,
hvorfor skal jeg så være mindre klog,

hvis det kan dulme angsten for det øde
at kalde sommerfuglene for sjæle
og sommersyner af forsvundne døde.


Syklusen er forøvrig satt til musikk av komponisten Svend Nielsen. Hvis du tilfeldigvis, som meg, skulle ha et abonnement hos eMusic, kan man laste ned en innspilling med Ars Nova Copehnagen her. Siste spor er Christensen som selv leser hele syklusen.

Dødsstraff? Næ-æi

Den Tvilsomme siterer fra Aftenpoften:

Fem menn risikerer dødsstraff for drapene på 2.973 personer 11. september 2001. Den antatte hovedmannen sier han ønsker å bli martyr. [...] Da rettssaken ble åpnet torsdag, sa Mohammed at han håper på dødsdom.

Sjelden har det vært så tilfredsstillene å være motstander av dødsstraff ...

En bra mann

I går kveld kom den triste - om enn ikke nettopp uventede - beskjeden om at Bjørn Rasch Østbye døde på mandag, i en alder av 82 år.

Da jeg først trådte inn i HEFs korridorer, i 1996, hadde Bjørn vært her i årevis (men han ryddet aldri ut av eskene som stod i hjørnet på hans siste kontor). Han var språkmannen: Korrekturleser, språkvasker og oversetter. Og en mann av svært sterke meninger hva språk angikk.

Bjørn lærte meg å avsky det splittede infinitiv, å se med gru på ethvert garpegenitiv og å grøsse hver gang noen skriver "har blitt". Han utstyrte meg, som jeg skriver i forordet til min vampyrbok (som Bjørn selvsagt korrekturleste), med temmelig mange synonymer for "temmelig" og fryktelig mange for "fryktelig".

Og det var Bjørn som lærte meg at det heter "hertillands". I ett ord.

Det begynner å bli en stund siden Bjørn sist stakk sitt bustete hode i på mitt kontor (som jeg har lært mye av Bjørn om å møblere), men når han gjorde det, var det alltid opptakten til en tid brukt på langt viktigere ting enn arbeid. Vi har diskutert fri vilje lenge nok til å demonstrere at mennesket i det minste er fritt til å bruke sin tid på endeløse diskusjoner. (Og nå kan du ikke motsi meg, eller hva Bjørn? Og jeg kunne latt være å skrive alt dette.)

Sist, for et halvt års tid siden, snakket han, vokst opp som han var i bedehuset i Hausmannsgate, om sine jødiske venner i Calmeyergaten - som han selv så bli ført bort av tyskerne under krigen.

Og vi snakket om musikk. Særlig om pianomusikk. Og aller helst (i hvert fall Bjørn) om hans store idol, Sviatoslav Richter. Som mens jeg skriver dette spiller seg gjennom Schuberts to siste pianosonater. Det står som et verdig farvel til en strålende mann.

Og skulle det likevel være noe der i det hinsidige, Bjørn, så gi dem en lekse om orddeling fra meg.