En bra mann

I går kveld kom den triste - om enn ikke nettopp uventede - beskjeden om at Bjørn Rasch Østbye døde på mandag, i en alder av 82 år.

Da jeg først trådte inn i HEFs korridorer, i 1996, hadde Bjørn vært her i årevis (men han ryddet aldri ut av eskene som stod i hjørnet på hans siste kontor). Han var språkmannen: Korrekturleser, språkvasker og oversetter. Og en mann av svært sterke meninger hva språk angikk.

Bjørn lærte meg å avsky det splittede infinitiv, å se med gru på ethvert garpegenitiv og å grøsse hver gang noen skriver "har blitt". Han utstyrte meg, som jeg skriver i forordet til min vampyrbok (som Bjørn selvsagt korrekturleste), med temmelig mange synonymer for "temmelig" og fryktelig mange for "fryktelig".

Og det var Bjørn som lærte meg at det heter "hertillands". I ett ord.

Det begynner å bli en stund siden Bjørn sist stakk sitt bustete hode i på mitt kontor (som jeg har lært mye av Bjørn om å møblere), men når han gjorde det, var det alltid opptakten til en tid brukt på langt viktigere ting enn arbeid. Vi har diskutert fri vilje lenge nok til å demonstrere at mennesket i det minste er fritt til å bruke sin tid på endeløse diskusjoner. (Og nå kan du ikke motsi meg, eller hva Bjørn? Og jeg kunne latt være å skrive alt dette.)

Sist, for et halvt års tid siden, snakket han, vokst opp som han var i bedehuset i Hausmannsgate, om sine jødiske venner i Calmeyergaten - som han selv så bli ført bort av tyskerne under krigen.

Og vi snakket om musikk. Særlig om pianomusikk. Og aller helst (i hvert fall Bjørn) om hans store idol, Sviatoslav Richter. Som mens jeg skriver dette spiller seg gjennom Schuberts to siste pianosonater. Det står som et verdig farvel til en strålende mann.

Og skulle det likevel være noe der i det hinsidige, Bjørn, så gi dem en lekse om orddeling fra meg.

Nytt fra Lunde

Den har vært varslet en liten stund og nå er min venn Bjørn Are Davidsens Svar skyldig. Om nye ateister og new age (strålende undertittel) ute på Lunde forlag. Så da er vel tiden inne til å se hva den andre siden i den teologiske debatten har å si om Dawkins, Hitchens et al.

Bjørn Are er en skeptikerkollega, en udmerket foredragsholder og forfatter av en av et par blogger jeg leser med stor glede (her og her). Og sannelig har han ikke en artikkel i neste nummer av Humanist også ...

Ikke nok med det. En annen bekjent, Stian Aarebrot - eller Pastor Aarebrot som noen av oss, til hans store irritasjon, ynder å kalle ham (han er legmannspredikant, hevder han) - kom med bok på Lunde for noen uker siden. Den kan du lese mer om i Vårt land.

Hm, det er mulig jeg burde skaffe meg noen nye venner ...