tirsdag 16. desember 2008

Fossens fallitt

Erling Fossen fulgte på lørdag etter Stig Sæterbakken inn i landskapet for fallerte provokatører med begrenset selvinnsikt og mangelfull kritisk sans i forhold til hva man gjør for provokasjonens egens skyld.

Fossens forsøksvise angrep på norsk motstandskamp under 2. verdenskrig låt mistenkelig kjent. Det tok meg et par minutter å komme på hvorfor: Fordi det låter akkurat som når de Alte Kameraden skal forklare hvorfor det å verve seg til Østfronten var like fint som å være norsk motstandsmann.

Fossen avslutter sin harang slik:

Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig er nå dokumentert opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide én gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: «I’m a lover not a fighter».

Til det er det flere ting å si. Hvorav de to viktigste er 1. At de vellykkede rampestrekene var et vesentlig bidrag til å opprettholde norsk moral under krigen. Nei, de var ikke avgjørende militære anslag, men de var viktige påminnere om at det nazistiske maktapparatet ikke var allmektig.

Viktigst er dog punkt 2: Du kødder ikke med Ray Davies på den måten, din stusselige mannsling!

Det er en sann glede å lese Gunnar Sønstebys nedsabling av Fossen i dagens Aftenposten. (Merk forøvrig det friske, vitalistiske bildet av Fossen de har brukt som illustrasjon.) Det er ikke så mye å legge til, utover at jeg har en sterk mistanke om at Fossen på sikt kommer til å oppleve at det å oppvise sin egen moralske fallitt på denne måten kan komme til å tære på lommeboka hans.

Men han kan sikkert finne seg en billig kafé hvor han kan sitte og gnure om norsk kulturlivs politisk korrekte ensretting med Sæterbakken. (Aftenpostens analoge intervju med Sæterbasse før helgen er forøvrig en av de mest sutrete oppvisningene i ryggesløshet og selvmedlidenhet jeg har lest på lenge.)

Det er forøvrig morsomt å se de mange støtteerklæringene til Fossen i Aftenpostens debatt til Sønstebys kronikk. Her velter det ufyselige fysaker frem fra under steinene sine. Det kan selvsagt skyldes at det brune slagget på Nordisk.nu oppfordrer sine likesinnede til å ta del. Dette kan stå som et eksempel på Aftenpostens debatt:

Nordmenn kjempet for Finlands frihet, mot Stalins umenneskelige regime, gjennom hele krigen. De deltok i virkelig krig, i motsetning til rampestrekene til folk med idiotiske navn som "Max Manus". Men hvor ofte hører vi dem omtalt som krigshelter? Et tankekors.

Nå, Erling, liker du de nye vennene dine?

4 kommentarer:

Hans-Christian Holm sa...

Fallerte provokatører med begrenset selvinnsikt og mangelfull kritisk sans, stusselige mannsling, gnure, sutrete oppvisninger i
ryggesløshet og selvmedlidenhet, ufyselige fysaker, brune slagget ...

Jeg trodde i min naivitet at personangrep og personkarakteristikker var fy, men der tok jeg visst feil. Eller kommer det an på meningene? Av avslutninga her merker jeg meg også at å tildele «guilt by association» er blitt gyldig som argumentasjonsteknikk.

Arnfinn Pettersen sa...

Om det kommer an på meningene? Nei da, jeg kan godt skjelle ut folk med helt andre meninger også jeg. Men jeg tilstår litt kort lunte i Fossens tilfelle. Vil du ha den saklige argumentasjonen, les Sønsterby.

Guilt by association? Vel, det er Fossen som har assosiert seg med disse menneskene, ved å anvende en argumentasjon som er påtagelig lik deres. Jeg bare lurte på om han er på det rene med hvilket selskap han plasserer seg i. Hvis han trives med hyllester på Nordisk.nu, så ham om det.

Og jeg gjentar gjerne meg selv: Du kødder ikke med Ray Davies.

Even Gran sa...

Fossens nedrakking av motstandskampen til Kjakan &co er tåpelig, men jeg har en viss sympati med de som påpeker at historiene om Oslogjengen m.fl. inngår i en nasjonal myteskaping der nordmenn blir konstituert som et heroisk folkeferd som nærmest jaget tyskerne på dør.

Det er vel ikke helt sant. De fleste prøvde vel å få dagliglivet til å gå rundt, og vek unna når det ble snakk om å ta risiko for å motarbeide tyskerne. De fleste samarbeidet, om enn motvillig, og noen profiterte. Og noen ble medløpere og nazister selv.

Jeg synes dette er verdt å ha med seg også. Jeg blir litt småkvalm av denne dyrkingen av den norske krigsinnsatsen. Den har en tendens til å bli litt i overkant selvgod. Det var ikke Norges innsats som gjorde at tyskerne tapte, for å si det sånn.

For å si det på en annen måte: Jeg tror det var flere som hyllet Oslogjengen etter krigen, enn de som faktisk støttet dem mens det pågikk.

Men uansett: Sønsteby og Manus og mange andre gjorde en formidabel innsats og bør hedres for det. Fossens nedrakking her er bare simpel. Gleder meg til filmen!

e :-)

Anonym sa...

Du skal ikke kødde med Kjakan.

Vi er alle etterkommere av gutta på skauen.

Frontkjempere valgte feil fiende.

Offisiell historie er objektivt korrekt.

Ellers har Even Gran skrevet hva jeg mener og å kødde med Ray Davies er syk manns gjerning...