Dere tre som leser denne bloggen jevnlig, kan umulig ha unngått å få med dere hva jeg mener om en boikott av sommerens OL. (Til dere andre: jeg er for, men jeg lover å ikke skrive så mye mer om det nå.)
Jeg har gått noen uker og ventet på den ultimate plumpheten i denne sammenheng. Ikke overraskende kommer den, når den
nå kommer, fra Bjørgulv Braanen i
Klassekampen:
Når det heller ikke er reist krav om boikott som svar på det ultimate sivilasjonsnedbrytende menneskerettighetsbruddet i vår tid - den amerikanske angrepskrigen mot Irak - blir det på alle måter urimelig å boikotte sommerens leker i Beijing.
Dette etter at Braanen har gjennomgått hvorfor Kina er blitt et så meget bedre sted de siste årene, stilt seg tvilende til pressedekningen av Tibet-opptøyene og latterliggjort Mia Farrow fordi hun ønsker en boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur.
Det første er ingen overraskelse. På en rekke fronter er ting blitt bedre i Kina de siste årene, ikke minst økonomisk. På den annen side er noen ting blitt verre. Amnesty har påpekt at situasjonen for menneskerettighetsforkjempere er blitt forverret som en direkte konsekvens av at Kina ble tildelt OL. Braanen overser Amnestys
rapport og konkluderer med at ”I den grad det har skjedd en utvikling når det gjelder demokratiske fri- og rettigheter, har den vært til det bedre”. Ikke at det er noen nyhet at
Klassekampen overser Amnesty-rapporter …
Det andre er hysterisk komisk. Braanen glemmer av en eller annen grunn å nevne at grunnen til at pressen ikke har hatt en krystallklar dekning av opptøyene, er at ikke en eneste journalist har sluppet inn i Tibet etter at de startet. I tillegg overser han at kritikken av Kinas fremferd ikke nettopp er ny, selv om den ble aktualisert og forsterket av opptøyene.
Det tredje sier dessverre det meste om Braanen & cos egen evne til selektivitet. Hadde noe vestlig land turet frem som Kina gjør i deler av Afrika, deriblant Sudan, ville
Klassekampen skreket opp om kolonialisme og understøttelse av diktaturer i de billige råvarenes navn. Og det ville vært aldeles berettiget. Det er mulig det ikke i seg selv gir grunn til å ville boikotte OL, men Mia Farrow skal ha all ære av å holde saken på dagsordenen.
Så til Irak: Her er det to ting å si (uten å gjøre dette til en debatt om Irak-krigen). For det første at det ikke er USA som arrangerer OL til sommeren, det er Kina. Braanen må gjerne mene det er rett å boikotte amerikanske varer eller hva han måtte ønske. Men han har meg bekjent ikke fremmet dette synspunktet. Gjør han det, kan vi godt ta en debatt om saken. (Til dere alle: jeg ville være mot.)
Det andre er at Braanen går inn i en usedvanlig lite stolt tradisjon av å mene at ingen kan mene noe som helst av moralsk art, fordi det også finnes andre syndere i verden. Og det gjør det så sannelig. På den måten kan vi rolig sette oss ned og aldri mene noe om noe som helst.
At alle er like ille, fordi ingen er perfekte, er en farlig felle å falle i. Og kanskje er det lettere for humanister enn andre å falle i den, fordi vi har et livssyn uten et arvesyndsbegrep. Det gode med arvesynden er en innsikt i at alle er syndere, at alle har uhumskheter i skapet.
Dette er ikke et spørsmål om de perfekte mot oss syndige, men et spørsmål om proporsjoner. Og i en VM i politiske synder scorer Kina usedvanlig høyt:
Kina henretter overlegent flest mennesker i verden. De driver en aktiv og organisert kamp mot krefter innad i landet som ønsker å humanisere det. De viser en dyp forakt for ytringsfriheten. Organisasjonsfriheten er en spøk. Og de bedriver en ren utryddelse av tibetansk kultur, som del i assimileringen av et land de har okkupert. De er heller ikke direkte snille med de muslimske uighurene i nordvest. Behandlingen av Falun Gong er uhyggelig og religionsfriheten generelt er heller ikke noen hyggelig historie. Kinas fremferd i Afrika er et kapittel for seg selv.
Blir dette bedre med en boikott? Antagelig ikke, men det er i det minste et klart signal om at situasjoner som denne er uakseptabel. Det er begrenset hva man har av internasjonale virkemidler. En boikott er et av dem. Inntil jeg ser noen gode argumenter mot, synes jeg det virker som riktig valg.
At Braanen og
Klassekampen er uenig, tar jeg som et tegn på at jeg velger rett.
(Og det er fortsatt mulig å undertegne
dette oppropet til støtte for en boikott.)
Det er ikke så ofte jeg leser Klassekampen. Det følger av jobben min at hvis jeg først skal lese en sektavis, velger jeg gjerne DagenMagazinet. Den er i det minste ... morsom.
