Kjartan Slettemark er blitt tildelt Humanistisk kulturpris for 2007. Det synes jeg er et dårlig valg, noe jeg har gitt uttrykk for i siste nummer av Fri tanke
. Med tillatelse fra redaktøren, legger jeg også ut kommentaren her.Et dårlig valgFor annen gang er en humanistisk kulturpris delt ut. Denne gang til kunstneren Kjartan Slettemark. Det er et dårlig valg.
I juni i år kom Slettemark med en kunstnerisk hyllest av Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah og sammenlignet Hizbollah med Milorg. Altså sammenlignet han den norske motstandsbevegelsen under Annen verdenskrig med en fascistoid, antisemittisk organisasjon med en totalitær, islamistisk stat som målsetning. Det burde være mer enn nok til at Slettemark er diskvalifisert fra en humanistisk kulturpris.
Alle ville forstått at det var et galt valg hvis Slettemark hadde hyllet et sekulært, fascistisk diktatur. De fleste ville forhåpentligvis også forstått det hvis han hadde støttet totalitære krefter på ytre venstre fløy. Juryen later til å ha vært blinde for at hans støtte til en totalitær religiøs organisasjon skulle være et problem. Det burde diskvalifisere den neste gang en slik pris skal deles ut.
Men også om vi ser bort fra Slettemarks tåpelige støtte til islamistene i Hizbollah, er det grunn til å spørre seg om han er en god kandidat for en humanistisk kulturpris.
”Slettemark er kanskje mest kjent for å provosere,” skriver juryen i sin begrunnelse. Og: ”Prisvinneren har beholdt sitt rabulist-stempel fra 1960-årene helt fram til 2000-tallet hvor han er blitt hedret med blant annet Norsk kulturråds ærespris. Human-Etisk Forbunds jury takker for alle opprørske år og er glad for å kunne hylle 75-årsjubilanten Kjartan Slettemark med Humanistisk kulturpris 2007.”
Slettemark er en samfunnsstormer og samfunnsrefser, en talsmann for outsiderne, en provokatør og en leken rabagast. Han er tidvis interessant, tidvis – ikke minst som puddel – riktig morsom, men han er også et eksempel på en kunstner som ikke later til å ha lagt 70-tallet bak seg. Slettemarks metode er provokasjonen og en opposisjon basert på instinkter heller enn konstruktiv analyse. Ikke noe galt med det som sådan, men en humanistisk kulturpris kvalifiserer det ikke til.
Slettemark er, som det fremkommer i intervjuet med ham i dette nummer av
Fri tanke, en mann som baserer sitt kunstneriske virke på instinkter. Det er en tilnærming til kunsten – og livet, for den saks skyld – som har stor fallhøyde. Hans famøse Hizbollah-uttalelse er et godt eksempel på hvor galt det kan gå hvis man handler før man tenker. Som det fremkommer i intervjuet, bygget han ikke på annet enn sin egen mavefølelse. Den viste seg å være en dårlig rådgiver.
Humanismen må, hvis den overhodet skal være meningsfull å omtale som et livssyn, være noe mer enn provokasjoner og instinktiv opposisjon. I en verden som står ovenfor større utfordringer enn kanskje noen sinne, trenger vi alvor, analyse, refleksjon og dybde. Vi trenger humor og latter også, men først og fremst trenger vi et positivt uttrykk for menneskets konstruktive sider. Vi trenger kulturelle uttrykk som bidrar til å holde den skjøre tingen som er sivilisasjonen oppe.
Noe av ideen med opprettelsen av en humanistisk kulturpris, var å vise bredden i den kulturtradisjon Human-Etisk Forbund er del av. Nå er det selvsagt ikke en jurys oppgave å tenke strategisk, men ved å gi prisen til Slettemark kommuniserer de at Human-Etisk Forbund sitter grundig fast i 70-tallets politiske og kulturelle landskap, at humanismen primært er en motkultur, i opposisjon til det bestående, heller enn en kulturtradisjon i seg selv, med lange historiske røtter og et viktig – for ikke å si avgjørende – bidrag til moderne vestlig kultur.
Juryen bidrar ved å gi prisen til Slettemark i stedet til ytterligere å befeste allerede vel befestede fordommer om humanismen og forbundet. Det er synd. Derfor er Slettemark et dårlig valg, også uavhengig av at han har plassert seg selv i den tvilsomme tradisjonen av norske kunstnere som hyller totalitære ledere.