Jeg vampyrblogger. Så det så

Didrik synes jeg skal skrive om alvorlige ting, men jeg vil nå heller vampyrblogge jeg da. Ida mener jeg MÅ skrive om Twilight, men det er nok bare for at hun vil jeg skal anbefale hennes udmerkede post om bøkene. Hvilket jeg akkurat gjorde.

Jeg har aldri lest og kommer aldri til å lese Twilight-serien, men jeg har sett filmen. Dagen før jeg så La den rette komme inn (som jeg heller ikke har lest). Det var en interessant kontrast.

Ikke fordi den ene er en dårlig spilt tyggegummifilm og den andre en film som elegant utnytter den sterke kontrasten mellom sitt eget kunstfilmspråk og det på samme tid fascinerende, uhyggelige og fjollete i de rene vampyrsekvensene. Først og fremst var det interessant fordi de, til tross for at de er så forskjellige, har mye felles.

De er like i det at begge spinner videre på arven fra Anne Rice: Begge tematiserer et av grunnelementene i Interview with the Vampire (hvis betydning for utviklingen av vampyrlitteraturen som genre er udiskutabel): Ideen om frossen ungdom, vampyren som sitter fast i den (unge) alder den var i da den ble det den er.

Vi finner nesten like replikkvekslinger i de to filmene:

Twilight:
– How old are you?
– 17.
– How long have you been 17?
– A while.

La den rette komme inn:
– Är du gammal?
– Jag er tolv år … Fast det har jag varit veldigt lenge.

I begge filmer er dette del av nøkkelscenen: Da hovedpersonen endelig konfronterer sin nye venn med det alle vi andre har visst hele tiden - at han/hun er vampyr.

Begge filmene handler om et ungt menneske som føler seg utenfor og som finner trygghet og tilhørighet gjennom møtet med en vampyr. Men det er en avgjørende forskjell at Bella i Twilight er 17, mens Oskar i La den rette komme inn er 12. Bellas usikkerhet springer ut av en ung kvinnes ennå uavklarte seksulitet, Oskar er den mobbede outsideren som leter etter tilhørighet og selvsikkerhet.

Filmene er derimot dypt forskjellige i sitt utfall. Twilight-serien ender slik jeg forstår det med at Bella får sin vampyr - og selv blir vampyr. Gjennom motgang kjemper hun seg frem til sin sanne identitet og blir den hun ønsker å være. Det er med andre ord en ganske standard oppvekstskildring. Hun havner på utsiden, ja, men det er det hun ønsker og det er en ganske trygg outsider-status hos sin dørgende kjedelige vampyr - som bare drikker dyreblod.

Oskars skjebne er derimot mer uviss. Han finner sin tilhørighet hos Eli, men er det på bekostning av sin menneskelighet? Hun redder ham fra hans sadistiske plageånder, men hva er prisen for å akseptere hennes metode? (Det er neppe noen spoiler å avsløre at den er blodig.) Eli er en klassisk vampyr, ingen blek "vegetarianer". Mennesker må dø for at hun skal leve.

Og hva med mannen som er Elis følgesvenn på begynnelsen og som dreper mennesker og tapper dem for blod for at hun skal slippe å drepe? Var han en gang som Oskar? Er Eli en genuin venn eller er hun en som jakter på en hun kan utnytte til å gjøre grovarbeidet for seg? Er det nødvendigvis noen motsetning?

Oskars historie er fortellingen om outsideren som aksepterer at han står på utsiden - helt på utsiden - og lærer seg å leve med det. Men prisen er for høy. Å ofre sin menneskelighet er ikke å finne seg selv - det er å miste seg selv. Derfor er den lykkelige slutten bare tilsynelatende.

Men filmen er fantastisk. I skarp motsetning til Twilight.
_____

StuttURL: http://is.gd/2rLDy
_____

Ikke så begeistret

Hm, det er visst ikke alle som liker filmatiseringen av C.S. Lewis' andre (eller tredje, alt etter hvordan du regner) Narnia-bok, Prins Caspian. Og jeg blir ikke overrasket hvis den, i likhet med forgjengeren, er, slik anmelderen antyder, plaget av litt for selvforelskede spesialeffekter. Men jeg tviler på om de klarer å ta knekken på historien.

Og det er fascinerende at hun så til de grader lar seg plage av det kristne innholdet, tatt i betraktning at dette er blant de minst prekentunge bøkene. Bare vent til slutten ...

Forøvrig hadde jeg ikke fått med meg at Walden Media skal filme Lewis' The Screwtape Letters. Det er, tatt i betraktning at hele boken består av brev fra en (stadig sintere) demon til en annen, hva man kaller en filmatisk utfordring ...

På såpekassen

Jeg har vært litt i villrede om hvorvidt jeg skal kommentere Geert Wilders "film" Fitna. Men når 25 000 mennesker føler seg kallet til å demonstrere mot filmen i gatene i Karachi, er vel tiden inne.

Det er to ting å si om filmen. Det er en riktig elendig film. Og den er riktig ubrukelig propaganda. De to tingene henger sammen, men la meg ta det første først. (Og jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å kommentere frisyren hans.)

Wilders har lært av Al Gore. Det skal ikke så mye til å kalle noe en film nåtildags. Vittigheten om Gore var at han fikk Nobelprisen for en Power Point-presentasjon. Wilders har laget nettopp en Power Point. Og satt musikk av Grieg til. Og det er stort sett det. Det er en kort film, men den føles fryktelig lang ...

Det andre er altså at filmen er ubrukelig som propaganda. God propaganda spiller på massenes frykt. Og der svikter Wilders totalt. Han spiller på frykt, ingen tvil om det, men på frykten til en forholdsvis liten majoritet selv blant uttalte islamskeptikere. Wilders preker til menigheten.

Han omvender neppe mange med sin film, selv om han kanskje kan få en viss sympati for reaksjonene han møter. Skjønt, i motsetning til de danske karikaturtegnerne, visste Wilders akkurat hva han gjorde. Han har laget en provokasjon. Da bør man ikke bli betuttet hvis noen blir provosert.

God propaganda er dessuten sofistikert og subtil. Ikke nødvendigvis i sitt budskap, men i form og metode. Og der svikter Wilders totalt. Han står på en såpekasse og roper ut sitt budskap. Jeg er neppe alene om å få følelsen av at han spytter mens han gjør det.

Wilders vil ganske sikkert innvende at han ikke lager propaganda, men ganske enkelt formidler et viktig budskap. Så akkurat dette poenget er mer til de som har sammenlignet ham med Goebbels og nazistenes antisemittisme. Som propagandist når ikke Wilders Goebbels til halvveis opp på klumpfoten.

Hva er det så han har å si? Wilders opererer med tre uimotsigelige fakta: Det finnes ekstreme muslimer, også i Europa. Det er nok av tekster i Koranen man kan bruke til å legitimere vold. Og det er blitt langt flere muslimer i Europa de siste tiårene.

Han overlater til oss andre å trekke konklusjonen: At Europa flommes over av halvgale terrorister med mye skjeggvekst og tildekkede koner. Selvsagt hevder han ikke at alle muslimer i Europa er terrorister. Det er altfor enkelt å tilbakevise. Men han spiller definitivt på denne frykten når han kobler direkte mellom islamsk terrorisme og demografisk utvikling. (OK, her prøver han å være subtil, han får det bare ikke til.)

Det er utvilsomt på sin plass å diskutere hvilke utfordringer Europa står overfor i møtet med store innvandringsgrupper som enten ikke forstår Vestens verdier eller som slett ikke liker dem.

Det er definitivt på sin plass å forsvare individets rettigheter og demokrati og ytringsfrihet. Og retten til å henge opp bilder av søte, små griser

Det er udiskutabelt at det er en utfordring for ethvert politisk system når det kommer store grupper som ikke kjenner kulturen der de flytter til.

Og det bør ikke være noen tvil om at mange oppvoksende muslimer trenger vår hjelp til å løsrive seg fra skikker og tradisjoner som ikke har noen plass i et moderne, liberalt Europa.

Men kan vi ikke gjøre det da, heller enn å stå på såpekasser og skrike halvsammenhengende?

Og kan vi være så snill å slutte å fremstille oss selv som ofre hele tiden. Det eneste genuint lattervekkende i Wilders film er at den er laget sammen med "Scarlet Pimpernell".

Og hvis Wilders vil lage flere filmer: Finn for guds skyld noe litt mindre schmaltzy musikk ...

Hvor mange bud?

Jeg er noe usikker på om verden egentlig trenger en tegnefilm-versjon av fortellingen om Moses og de ti bud, men ingen har spurt meg, så den amerikanske premieren er 19. oktober.

Men hvordan går det egentlig med de ti der borte? Ikke så bra, fastslår Vårt land, med henvisning til en undersøkelse som viser at kun 60 prosent av spurte amerikanere vet at "Du skal ikke slå i hjel" er blant dem.

Før dere faller sammen i hysterisk fnising over hvor dumme amerikanere er, en sport Den Tvilsomme er veldig lei av (og hva er forøvrig delstatshovedstaden i Florida?), kan dere teste dere selv, på filmens nettsider.

Den Tvilsomme er altfor blyg til å avsløre sin egen score.