Ateist-side sperret

Den tyrkiske forfatteren Adnan Oktar, mest kjent under pseudonymet Harun Yahya, er verdens muligens mest innflytelsesrike kreasjonist og ansvarlig for å spre anti-darwinistisk tankegodt til hele den muslimske verden, der kreasjonismen står meget sterkt. Han er også glad i å bruke juridiske kanaler for å sperre for sine kritikere.

I august i fjor lykkes de med å sperre all tilgang til blog-leverandøren Wordpress fra Tyrkia. Nå har han klart å sperre en rekke andre kritikere på samme måte. Blant dem er Atheizm.org, som karakteriserer seg selv som "the most prominent non-profit Turkish web site on atheism and religions". Les mer om deres opplevelser her.

Les mer om Harun Yahya hos forskning.no, Skepsis og min venn den gale mullaen. Yahya er også viet plass i Damian Thompsons glitrende skeptikerbok Counterknowledge, som jeg håper å kommet med en omtale av i morgen.

Disclaimer

For ordens skyld er det greit å få noe som dette på plass (og det er alt lenket til i høyremargen):

Den Tvilsomme Humanist står for min, Arnfinn Pettersens, regning og min alene. Meninger, utfall, pludder og råtten humor på denne siden representerer ikke med noen grad av nødvendighet Human-Etisk Forbunds offisielle holdninger, selv om bloggen skrives i kraft av ansatt i forbundet og (i det minste delvis) blir til i tid forbundet betaler meg lønn for.

Det kan jeg gjøre fordi jeg som redaktør for Humanist og bidragsyter til Fri tanke (som bloggen er knyttet til) forholder meg til redaktørplakaten også i mye av mitt øvrige virke i forbundet.

Jeg er med andre ord i den heldige situasjon at jeg kan si ting sjefen min ikke liker, så lenge jeg ikke aktivt undergraver forbundets kjerneverdier. Det kan selvsagt friste til misbruk, men jeg håper at jeg gjennom de snart ni år jeg har hatt dette privilegiet i forbundet, først som redaktør for Fri tanke, deretter for Humanist, har vist meg tilliten verdig.

Selv om det sikkert kan diskuteres hvor tvilsom min humanisme er, er blogen skrevet i kraft av å være humanist, et livssyn dere kan lese mer om i Norsk Humanistmanifest 2006 (som jeg, for å skryte hemningsløst, har ført i pennen).

For å parafrasere disclaimeren til Kjettersk kjeller, hvor jeg sitter i styret: Jeg har i høyeste grad en agenda med denne bloggen. Jeg tror på folkeopplysning, kritisk tenkning og rasjonell undersøkelse av både etablerte sannheter og merkelige påstander fra sosiale utgrupper. Jeg er i stand til å tolerere at mennesker velger å tenke annerledes enn meg, men lar ikke hva som helst passere. Derfor tar jeg skarp avstand fra totalitære politiske løsninger og fra all diskriminering basert på religion, rase, kjønn, seksuell legning eller musikalske preferanser.

(I den sammenheng: En stor takk til de mange artister og band som har bidratt og bidrar med soundtrack til denne bloggen, akkurat nå særlig Caravan, Molly Hatchet, Stephen Duffy, Vain, Show of Hands, Dropkick Murphys og Gentle Giant.)

En særlig takk til dere som kommenterer og på den måten gjør at jeg ikke bare kan slenge ut av meg meninger, men må tenke gjennom hva jeg skriver før jeg trykker "publiser". Det er en særdeles tilfredsstillende opplevelse å oppdage at noen har tatt seg bryet med å kommentere mine skriverier, selv om det av og til er plagsomt å måtte ta innover meg hvor mye rart jeg kan ha fått meg til å taste ned.

Roe, Wade & McCain

Amerikansk abortpolitikk er vanskelige greier. Morten Fyhn får det ikke helt til i dagens analoge Aftenposten:

"Han [John McCain] har til og med lovet at han som president bare vil utnevne strengt konservative dommere til høyesterett. Da kan det spøke for retten til fri abort, en rett som McCain er imot."

Kan det nå egentlig det? Svaret er tja. Det som ganske sikkert vil skje hvis amerikansk høyesterett får tilstrekkelig konservativ slagside, er at Roe vs. Wade, dommen fra 1973 som legger rammene for amerikansk abortpolitikk, vil falle. Men det innebærer ikke i seg selv at retten til fri abort vil forsvinne.

Roe vs. Wade sier at abort er en fundamental rettighet, garantert av USAs konstitusjon, og at begrensninger på adgang til abort er et inngrep i privatlivets fred. Kort fortalt sier den at all abort er akseptabel, opp til det punkt hvor fosteret er levedyktig (om enn med tekniske hjelpemidler). Resultatet er at amerikansk abortpolitikk (hvis man kan kalle den det, mer om det under) er langt mer liberal enn for eksempel den norske.

Personlig er jeg svært skeptisk til at denne type opplagt politiske spørsmål flyttes ut av den politiske sfæren ved å gjøre den til et spørsmål om absolutte rettigheter. Det er i stor grad det samme som er skjedd spørsmålet om adgangen til å bære våpen i USA. Det er hva som gjerne kalles juridisk aktivisme.

For meg synes det opplagt at et så opphetet og viktig spørsmål bør avgjøres av demokratisk valgte myndigheter, ikke av domstolene. En viktig grunn til det er at juridisk aktivisme resulterer i enorm oppmerksomhet for ytterpunktene, mens sentrum har en tendens til ikke å bli hørt. Ekstremistene får blant annet en uforholdsmessig stor betydning i valgkamper, der det fremstår som alternativene kun er å være helt for eller helt mot.

En annen viktig grunn er at befolkningen bør ha en adgang til å påvirke lovgivningen i saker som de anser som viktige. Den utstrakte troen på grunnlovens ukrenkelighet er en opplagt svakhet ved amerikansk offentlighet. Ikke minst tatt i betraktning at de ellers har en utpreget common law-orientert juridisk tenkning. (Altså at lovgivningen i stor grad er basert på tidligere rettsavgjørelser.)

Hvis Roe vs. Wade faller, vil spørsmålet om adgang til abort bli flyttet tilbake der det hører hjemme, i det demokratiske system, i dette tilfelle til de enkelte delstatene. Og hva vil da skje? Undersøkelser tyder på at et stort flertall av amerikanere flest ønsker seg begrensninger i adgangen til abort, men det gjør dem ikke til religiøse fundamentalister, slik man kan få inntrykk av når norske kommentatorer kommenterer spørsmålet.

Det de ønsker seg er utstrakt eller fri adgang til abort i første trimester, langt mer begrenset i annet. Med andre ord en abortlovgivning som ligner på den norske. Så mye for amerikansk ekstremisme.

(En liten betraktning er dog på sin plass avslutningsvis: Det som kan skje er at en ny sak bringes inn for høyesterett, som så kan avsi en dom om at all adgang til abort er i strid med grunnloven. Det er en mulig fare, men viser nok en gang mest at juridisk aktivisme er en uting, heller enn at viktige politiske spørsmål bør tas ut av politikken.)

(Min primære kilde er en laaaaaaaang artikkel i et et par år gammelt Atlantic Monthly, som jeg ikke finner på nett, men som nettopp tar for seg nettopp hva som vil skje hvis Roe vs. Wade faller. De kristne legene på Morbus Norvegicus har en interessant betraktning om spørsmålet. Ellers er artikkelen på Wikipedia utmerket.)

Paisley og Paven

De økumeniske krumspring innen kristenheten slutter ikke å overraske. At karismatiske Magazinet slo seg sammen med indremisjonens høyborg, Dagen, her før jul, var rystende nok. (Det var dog mest rystende den andre veien, at Dagen klarte å overkomme sin inngrodde skepsis til Magazinets når sant skal sies heller ufyselige herlighetsteologi.)

Men det blir svært små rystninger sammenlignet med nyheten om at Ian Paisey, mannen som i sin tid ble fjernet fra EU-parlamentet fordi han erklærte at Paven er Antikrist, har tatt del i en gudstjeneste med en katolsk prest. Riktignok er både Paisley og den katolske presten skjønt enige om at det kun var "a non-denominational service" og ikke en økumenisk gudstjeneste, men det måler uansett minst åtte og en halv på den teologiske richterskalaen.

"Jeg er r-r-r-r-r-ystet," for å sitere salige Jon Alvheim.

Stem på Messias

Da Kevin Keegan nylig tok over som manager for stadig like ustadige Newcastle, ble han hyllet som "frelser" og "Messias". Klubbens nettside annonserte ansettelsen under overskriften "Geordie Messiah to be unveiled as new manager".

De vantro bloggerne hos New Humanist stilte seg noe skeptisk til hvorvidt den lille krølltoppen egentlig er Guds sønn, og i demokratiets ånd inviterer de derfor til en avstemning om spørsmålet. I skrivende stund leder Richard Dawkins fremfor Brian, med Tom Cruise på en fjern tredjeplass.

Keegan på sin side, har fattige seks prosent av stemmene, nøyaktig like mange som David Icke. Den Tvilsomme er mest tilfreds med at Glenn Hoddle ikke er blant kandidatene ...

Genuin skrekk

Alle andre har allerede lenket til den, men i fall noen av dere ikke har sett Tom Cruise foredra om scientolgiens gleder, sett av ti minutter til et stykke genuin skrekkhumor. (Eller les teksten her, men da går dere glipp av alle æh-ene og øh-ene og den meningsfulle veivingen med hender).

Selv har jeg alltid oppfattet Cruise som en svært troverdig filmgærning (Collateral, Interview With The Vampire), men skikkelig skummel når han skal fremstå som normal (Mission Impossible). Her går de to delene opp i en høyrere enhet. Og det er veldig, veldig skummelt. Særlig når han ler.

Hundre høydepunkter

Ettersom det nå er fredag og jeg er i det lettsindige hjørnet: Fundies Say The Darnest Things har en fabelaktig liste over hundre fundamentalt idiotiske utsagn fra kreasjonister og andre kristne fundamentalister. Den er vel verdt å bruke noen minutter på.

Jeg er veldig svak for denne: "If you mean that men have ever been animals you are 100 percent wrong. No evidence under the sun can prove that I was ever my pet cat."

Mens denne avdekker en naivitet som muligens handler mer om å være mor enn om å være fundamentalist: "I am a bit troubled. I believe my son has a girlfriend, because she left a dirty magazine with men in it under his bed. My son is only 16 and I really don't think he's ready to date yet."

Det er nesten så man synes synd på henne.

(Takk til Per CJ.)

Uforutsett

"We regret to announce that due to unforeseen circumstances beyond our control, the publication of The Astrological Magazine will cease with the December 2007 issue."

Meldingen over, fra magasinets nettside, taler muligens for seg selv, men det er for fristende å spørre til at en mann med min svake selvdisiplin klarer å la være: Så dere virkelig ikke den komme?

(Takk til Christer Solskogen på Skepsis-listen.)

Stærk revolusjon

Bjørn Stærk er en av de norske urbloggerne, fra den gang bloggen var et så til de grader kuriøst verktøy at man skrev på engelsk for ovehodet å bli lest. Han er en av de som fant bloggen et nyttig verktøy for å fremme sine synspunkter i etterkant av 9/11 og var opprinnelig utpreget pro-krig.

Det var han ikke alene om, og mens Stærks skriverier alltid var intelligente og balanserte, var kommentarfeltet hans en vilter miks av oppegående debatt og rablende galskap. Jeg har fordrevet mang en hjernetom stund på kontoret med å følge debatter om hvorvidt islam bør forbys eller ikke (dog sjelden med noen konkrete forslag til hvordan dette skulle gjennomføres).

Der mange bloggere satte seg behørig fast i et standpunkt og på ingen måte akter å flytte seg, er Stærk en man som tenker mens (og før og etter) han skriver. Han har beveget seg langt på disse årene. Artikkelen What went wrong?, om pro-krigsbloggerne og deres forhold til Irak-krigen, islam og USA, er en av de beste eksemplene på selvrefleksjon og selvkritikk jeg har lest på nettet. Ikke minst fordi jeg kjenner meg beklemmende godt igjen i mye av det han skriver. Artikkelen Islamdebatt 2.0 (skrevet for Fri tanke) er noe av det beste jeg har lest om islamkritikk av en norsk skribent.

Men nå er Stærk lei av bloggingen. Han har gått til det revolusjonerende skritt å legge ned bloggen og etablere en nettside. Dere vet en sånn side med statiske tekster, uten andre dynamiske elementer enn muligheten til å legge til flere. Og overhodet ingen debatt. For han er grundig lei av sine debattanter:

"But what about comments? How will people respond to what I write?! Well, what about them? After 7 years of blogging I have come to realize that I truly, profoundly, hate my readers. Most of them, anyway. I can think of a handful who have anything interesting to say. They're welcome to e-mail me (see above), and I'll reply, and we'll have a nice and interesting conversation without all the idiots."

Det er dårlige nyheter for oss som likte å fordrive tid med å lese "the idiots". Den gode nyheten er at han har lagt ut et rikt utvalg av sine beste artikler. Eller som han skriver: "Most of what I've written since 2001 falls into two categories: Crap, and pretentious crap. I've been five different kinds of wrong, I've embarassed myself before thousands, and been a real prick to decent people I disagreed with. Here are the essays I'm least ashamed of."

Og der er det mye godt lesestoff. De av dere som lurer på hva de av oss som ikke liker Dawkins' skjellsordssamlinger ønsker oss, kan for eksempel lese An Atheist Reads the Bible.

Bare litt ond

Apropos 666: Det Kongelige norske luftforsvars 333 skvadron laget for noen år siden et emblem med teksten "333 sqn, only half evil".

Paradoksalt nok har de radiokjennrop "Saint" og ofte bruker strektegningen av helgenen på sine crew-emblemer. Som bildet viser.

(En takk til min kilde i forsvarets dyp.)

En mørk aften

Kjettersk kjeller, hvor jeg har et beskjedent styreverv, har annonsert neste sammenkomst:

Torsdag 21. februar snakker den svenske religionsviteren Per Faxneld, doktorgradsstudent ved Universitetet i Stockholm, under tittelen Mørkets apostler: Satanister og Lucifer-beundrere før Church of Satan. Les mer på kjellerens sider.

Og etterpå spiller DJ Forvridd og DJ Molefunken glad og lystig musikk. Åstedet er kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 i Oslo. Tegn et par horn i kalenderen ...

664: Dyrets nabo

666 er dyrets tall. Et tall som har gitt opphav til uendelige numerologiske spekulasjoner, noen anstendige heavy metal-låter og, hvilket har skapt en smule oppstuss, saksnummeret på et forslag i det britiske underhuset om å avvikle relasjonen mellom stat og kirke.

Dessuten er det opphav til noen riktig festlige vittigheter. Klikk her for en katolsk, amerikansk side med noen av dem.

Blant mine favoritter er:
$656.66: Wal-Mart Price of the Beast (next week $646.66!)
25.8069758...: Square Root of the Beast
999: Number of the Australian Beast
DCLXVI: Roman Numeral of the Beast

Med hodet i sanden

Senaid Kobilica er leder for Islamsk Råd Norge og den øverste talsmann for norske muslimer. Han er en mann jeg har hatt stor respekt for.

Den underminerte han grundig i helgen, med det som muligens er det mest idiotiske forsøket på å vri seg unna islam og homofil-problematikken jeg til dags dato har sett:

"Jeg har ikke sett dem, så jeg er veldig skeptisk til at de finnes. Hvis de finnes, er de ganske få. Jeg tror man kan telle antall homofile muslimer i Norge på én hånd.

[...] Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss. Jeg føler de overdriver når de snakker om at deres liv er i fare, og at de er truet på livet. Jeg tror ikke det. La dem komme til meg, og jeg vil snakke med dem."

Å ønske bort problemer er en fristende strategi, men ikke noe man vanligvis forventer fra en voksen mann. Når denne mannen i tillegg er norske muslimers fremste talsmann, er det en smule pateisk.

Og når han med et skuldertrekk avfeier de velbegrunnede bekymringene til medlemmene av en utsatt gruppe, heller enn å ta innover seg deres erfaringer, blir det både ynkelig og ondsinnet.

Å nei ...

Ateismen er endelig tilbakevist. Det er ikke lenger noe håp. Talking Squid bringer den tragiske nyheten og Dekodet gjorde meg kjent med den.

Det dreier seg om oppdagelsen av en ny måne i bane rundt Saturn. Og det er ... det er...

Det kan ikke være noe tvil, kan det vel? Det er en tekanne.

Sukk, på tide å lete etter en ny jobb ...

Islam og homofili

Fri tanke har lagt ut en kommentar fra mitt tastatur til Bazim Ghozlans mye omtalte uttalelser om homofili og islam.

Å nei, enda en

Ikke før har I am Legend ankommet Oslo-kinoene, hvor Will Smith står alene mot en hær av vampyrer, så kan min gode venn den gale mullaen melde at Willy-boy er kommet ut av skapet og står frem som scientolog.

Nå skal jeg være den siste til å ytre fordommer mot en religiøs gruppe (vi er som kjent meget tolerante og dialog-vennlige her i Humanismens hus), men det må være lov å spørre seg om de blinkerne i Men in Black var litt mer en bare en prop allikevel.

Lenkegjengen

Fri tanke mener jeg skal skrive en kommentar for dem (dere får se hvordan det måtte gå i morgen) så all min kreative tankekraft er engasjert på den fronten. I fravær av denslags her, har jeg oppdatert lenkene en smule.

Jeg har lagt til én humanist og tre kristne. Humanisten er Ars Ethica, hvis forfatter sier følgende om seg selv (og godt sagt er det): som humanist tror jeg moralske verdier tar utgangspunkt i mennesket, at livene våre ikke har noen forutbestemt mening, at vi har fri vilje og at verden stort sett ikke er så enkel at vi kan trekke opp enkle grenser i en komplisert virkelighet.

De kristne er dominkanerbror Arnfinn Harams blog, Morbus Norvegicus, hvor tre leger boltrer seg, og Haralds strøtanker, som tastes av en ung prest på Røros.

For tiden er det problemer med lenkene til Skepsis' side og blog og til Muslimen. Man får opp en side med rett adresse, men med en feilmelding i stedet for selve siden. Det later til at problemet ligger hos Blogger. Inntil en løsning dukker opp: Klikk sist i adressefeltet og trykk enter. Eller bokmerk sidene og gå rett dit.

Et tvilsomt håp

Drapet på Benazir Buttho var en grusom og forkastelig handling, men den nærmest øyeblikkelige kanoniseringen av henne som "Pakistans demokratiske håp" var deprimerende lesning.

At dette ikke stemte burde i det minste blitt tydelig når hennes egen sønn (flankert av hennes gjennomkorrupte ektemann) ble utpekt til partileder etter henne. Jeg nekter å tro at det bare var jeg som fant dette både trist og lattervekkende, men slik så det ut på det jeg leste av norsk presse.

William Dalrymple plukker henne behørig ned fra pidestallen i denne artikkelen i Time.

Men modig var hun, det skal hun ha.