Ateisten og litteraturen

Jeg har lyst til å følge opp en formulering av Harald Hauge, fra hans omtale av Dawkins' The God Delusion, som jeg omtalte for et par poster siden.

(Jeg planlegger flere refleksjoner av denne typen i tiden fremover, skrevet fort og gæli, slik bloggen som genre fordrer, først og fremst med utgangspunkt i ting jeg finner problematisk i egne artikler og i Norsk humanistmanifest 2006. Jeg anser det som en særlig underholdende idrett å finne svakheter i mine egne skriverier.)

Hauge skriver: "Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende."

Jeg ser klart at det må se sånn ut fra Hauges ståsted som prest, og jeg er på sett og vis enig i at ateismen er et modig ståsted, i den forstand at den ikke byr på særlig med trøst for mennesker i utsatte situasjoner og i møtet med døden. Dette antyder samtidig en av de største svakhetene ved ateismen og ved dens positive fremtoning, humanismen.

Som min gode venn og tidligere kollega Terje Emerland har påpekt, er humanismen en godværsideologi. Den har i liten grad gode svar å gi til mennesker i eksistensielt vanskelige situasjoner. Ikke fordi vi ikke gjerne så at det fantes slike svar, men fordi vi ikke tror det gjør det. Det vil si, vi tror ikke det finnes noen gitt mening som kan fungere trøstende for mennesker i slike situasjoner . De, som mennesker flest, må selv skape sin mening.

Her står vi ved det jeg mener er den egentlige svakheten. (Det foregående er bare, med ateistiske øyne, slik det er.) Humanismen har lagt ned svært liten innsats i å hjelpe mennesker med å skape slik mening, uavhengig av hvilken livssituasjon de måtte befinne seg i. Å be mennesker om å skape mening i sitt eget liv, er et stort krav å stille. Da burde vi, i langt større grad enn vi har gjort, gitt dem noe å bygge denne meningen av.

Richard Norman bruker siste kapittel av sin bok Humanisme (det beste kapitlet i den beste boken om humanisme jeg har lest) på å redegjøre for den rolle han mener litteraturen kan spille for mennesker i å gjøre sitt eget liv meningsfullt. Jeg er helt og holdent enig med ham, men samtidig ser jeg klart at dette er en stor utfordring.

Normans poeng er at kunsten generelt og litteraturen spesielt må være de primære byggestenene i denne meningsskapingen. Da har humanister en enorm jobb foran oss med å si noe om hvilke deler av kunsten og litteraturen vi tror kan være gode stener i dette byggverket. En jobb vi gjerne snakker om, men som vi ikke en gang har begynt på å gjennomføre.

Jeg er, på bakgrunn av dette, litt usikker på om ikke Hauge oppfatter ateister som modigere enn vi er. I en viss grad tror jeg det ganske enkelt handler om at vi er flinke til å overse noen av de utfordringene livssynet fører med seg. Å stirre meningstomheten i hvitøyet er en modig handling, men bare hvis man tar inn over seg hva dette innebærer for hver enkelt av oss. I dag er vi altfor flinke til å vri samtalen over på noe ganske annet når slike utfordringer stikker hodet opp.

Norsk humanistmanifest 2006 sier det slik: "Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser."

Jeg tror ikke vi humanister har vært på langt nær flinke nok til å ta innover oss at fellesskapet her også betyr oss. Det er vi som sier at tilværelsen er uten forutbestemt mening. Da må vi også ha noe å gi til den som ønsker hjelp med å "... leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser". For ingen av oss lever i et vakuum. Og ingen kan skape mening av ingenting.