fredag 1. februar 2008

Ateisten og litteraturen

Jeg har lyst til å følge opp en formulering av Harald Hauge, fra hans omtale av Dawkins' The God Delusion, som jeg omtalte for et par poster siden.

(Jeg planlegger flere refleksjoner av denne typen i tiden fremover, skrevet fort og gæli, slik bloggen som genre fordrer, først og fremst med utgangspunkt i ting jeg finner problematisk i egne artikler og i Norsk humanistmanifest 2006. Jeg anser det som en særlig underholdende idrett å finne svakheter i mine egne skriverier.)

Hauge skriver: "Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende."

Jeg ser klart at det må se sånn ut fra Hauges ståsted som prest, og jeg er på sett og vis enig i at ateismen er et modig ståsted, i den forstand at den ikke byr på særlig med trøst for mennesker i utsatte situasjoner og i møtet med døden. Dette antyder samtidig en av de største svakhetene ved ateismen og ved dens positive fremtoning, humanismen.

Som min gode venn og tidligere kollega Terje Emerland har påpekt, er humanismen en godværsideologi. Den har i liten grad gode svar å gi til mennesker i eksistensielt vanskelige situasjoner. Ikke fordi vi ikke gjerne så at det fantes slike svar, men fordi vi ikke tror det gjør det. Det vil si, vi tror ikke det finnes noen gitt mening som kan fungere trøstende for mennesker i slike situasjoner . De, som mennesker flest, må selv skape sin mening.

Her står vi ved det jeg mener er den egentlige svakheten. (Det foregående er bare, med ateistiske øyne, slik det er.) Humanismen har lagt ned svært liten innsats i å hjelpe mennesker med å skape slik mening, uavhengig av hvilken livssituasjon de måtte befinne seg i. Å be mennesker om å skape mening i sitt eget liv, er et stort krav å stille. Da burde vi, i langt større grad enn vi har gjort, gitt dem noe å bygge denne meningen av.

Richard Norman bruker siste kapittel av sin bok Humanisme (det beste kapitlet i den beste boken om humanisme jeg har lest) på å redegjøre for den rolle han mener litteraturen kan spille for mennesker i å gjøre sitt eget liv meningsfullt. Jeg er helt og holdent enig med ham, men samtidig ser jeg klart at dette er en stor utfordring.

Normans poeng er at kunsten generelt og litteraturen spesielt må være de primære byggestenene i denne meningsskapingen. Da har humanister en enorm jobb foran oss med å si noe om hvilke deler av kunsten og litteraturen vi tror kan være gode stener i dette byggverket. En jobb vi gjerne snakker om, men som vi ikke en gang har begynt på å gjennomføre.

Jeg er, på bakgrunn av dette, litt usikker på om ikke Hauge oppfatter ateister som modigere enn vi er. I en viss grad tror jeg det ganske enkelt handler om at vi er flinke til å overse noen av de utfordringene livssynet fører med seg. Å stirre meningstomheten i hvitøyet er en modig handling, men bare hvis man tar inn over seg hva dette innebærer for hver enkelt av oss. I dag er vi altfor flinke til å vri samtalen over på noe ganske annet når slike utfordringer stikker hodet opp.

Norsk humanistmanifest 2006 sier det slik: "Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser."

Jeg tror ikke vi humanister har vært på langt nær flinke nok til å ta innover oss at fellesskapet her også betyr oss. Det er vi som sier at tilværelsen er uten forutbestemt mening. Da må vi også ha noe å gi til den som ønsker hjelp med å "... leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser". For ingen av oss lever i et vakuum. Og ingen kan skape mening av ingenting.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Det er mulig jeg er naiv, men jeg har i grunn aldri oppfattet dette som et problem. I den grad jeg har et forhold til meningen med eller i livet, så må det være at det HAR ingen høyere mening. Det forhindrer ikke at man kan ha stor glede av det. På den annen side tilhører jeg den gruppen mennesker som føler at livet har stor verdi selv når det til tider er forjævlig. Skal man tro dagens forskere er den slags legning genetisk forutbestemt. Kanskje vi rett og slett kan begynne å avle fram gode ateister?

Mad Mullah Hastur sa...

Eg kjenner ein del ateistar som i motsetnad til Eira har eit langt tristare syn på eksistensen og meininga med livet... dei tenderar mot å vere gotharar og å sippe over raudvin ein del.

Utover det er eg heilt samd i at humanistar og ateistar kanskje må vere flinkare til å heve fram ein eller annan form for meining med tilværa. Om det no er felleskapet eller anna.

Arnfinn Pettersen sa...

Eira: Du er neppe alene om det. Jeg er forsåvidt sånn selv. Men nå er poenget mitt egentlig ikke at livet må ha en høyere mening, men at det må ha en eller annen form for mening og at man må ha verktøy å by på hvis menigsløsheten blir overveldende. Og det blir den erfaringsmessig for en del.

Man (vi) bør også ha noe å by på til de som ønsker å utforske meningsaspektet ved tilværelsen, ikke i form av ferdigtygde svar, men oppskrifter (for å piske en metafor mer enn den har godt av) på ting som har fungert for andre.

Hva fremavling av gode ateister angår, er du så vidt jeg har sett godt i gang ...

Gale mullaen: Enig, men jeg tror ikke det egentlig er håp for de sippete gotherne. De liker for godt å sippe.

Poenget mitt er vel (jeg må tilstå at dette er i beste fall halvfordøyd) at humanistbevegelsen bør legge bedre til rette for og bruke penger på mennesker som har noe vektig å si om meningsskaping i den enkeltes liv.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Bjørn Are sa...

Har blogget i anledning saken på Dekodet, og nå også kommentert din kommentar til den bloggen.

Hint tas som du ser her i gården.

Anonym sa...

Den tyske teologen Bonhoeffer sier noe sånt som: "Skal vi være redelige, må vi leve i verden som om Gud ikke fantes." Jeg tror det er en utbredt misforståelse at kristne eller troende mennesker i det hele tatt som lever i dag, ikke møter den samme meningstomheten som ateister. Jesus er ikke meningen med livet. Troende er på samme måte som ateister henvist til å skape mening, konstruere vår tilværelse, som det ikke-troende er. Tomheten kan ikke fylles av Gud. Den kan bare fylles av oss selv. Ellers blir vi ikke frie.

På samme måte tror jeg opplevelsen av helhet, sammenheng, mening kan finnes hos ateister.

Hans-Christian Holm sa...

Jeg leste nylig humanistmanifestet sjøl, og reagerte også på påstanden om at tilværelsen ikke har noen forutbestemt mening. Det er ei svært uheldig formulering som absolutt bør byttes ut. Det kan f.eks. stå at tilværelsen ikke har har noen gudegitt mening, eller noe i den duren, men det bør også stå at det faktisk fins forhåndsgitte meninger med livet. Det er direkte feil som det står nå.

Til tross for at vi er i stand til å bedrive avansert tankevirksomhet og sysle med kunst og vitenskap, er vi i bonn et produkt av evolusjonen, som har gitt oss temmelig klart definerte grunnmeninger med livet. Hovedformålet med livet kan sies å være frisk og å få barn, noe som også er fundamentet for evolusjonen. Når folk sier at det største som har skjedd dem var å få barn, er det en høyst naturlig reaksjon på oppfyllelse av ei evolusjonært gitt «mening» med livet (og ikke av noen tilfeldig gudegitt mening). Det samme ligger til grunn for uttrykk som «så lenge helsa holder». Så er det mer sekundære behov som kan støtte opp om de primære, som å leve i et trygt sosialt felleskap, hjelpe andre (altruisme, som også er av stor evolusjonær verdi), osv., over i enda mer indirekte meninger med livet. Maslows behovspyramide skisserer dette på en noenlunde grei måte.

Dette er sitatet i manifestet er et såpass stygt feilskjær at jeg tror jeg skal prøve å få det bytta ut med noe mer gjennomtenkt, dersom jeg får tid og ork.

Rune A Karlsen (Bildebloggen) sa...

Alt har vel en eller annen form for mening ville jeg påstå. Og man står fritt til å tro og mene i den ene eller andre retningen. Bare det i seg selv gir en mening...