tirsdag 18. mai 2010

Selvsagt er jeg for ytringsfrihet, men ...

Det går fort i svingene her mens siste strøk legges på Humanists nettsider (som lanseres på torsdag). Men noen ting kan ikke forbli unenvnt. Og en sånn sak er drapsforsøket på Lars Vilks. Eller rettere sagt reaksjonene på det.

I den grad det i det hele tatt har avfødt reaksjoner at en kunstner er blitt forsøkt myrdet av mennesker som ikke kan leve med at noen er uenig med dem, har de stor sett vært at typen "dette er fryktelig og vi er selvfølgelig helt for ytringsfriheten, men ...". For så å fordype seg i diskusjoner om Vilks' tegning, kunst og motiver.

Konklusjonen er gjerne noe i retning av "selvfølgelig skal man ikke angripe mennesker man er uenig med, men Lars Vilks burde ha visst bedre enn å provosere på denne måten".

Til det er det å si: Vilks kunst er like relevant for angrepet og drapsforsøket på ham som en voldtatt kvinnes antrekk er for vurderingen av voldtekstmannens skyld. Med andre ord ikke i det hele tatt.

Selvsagt er kunsten relevant for å forstå hendelsesforløpet, men som reaksjon på angrepet og drapsforsøket er det å vri fokuset bort fra det som bør er det sentrale: At politiske ekstremister bruker vold som reaksjon på at mennesker sier noe de ikke liker.

Selvsagt både kan og skal vi diskutere Vilks'kunst. På samme måte bør vi føre en diskusjon om seksualmoral i samfunnet, bruk av rusmidler og generell seksualisering. Men ikke som en direkte reaksjon på en voldtekt.

Den ekvivalente reaksjonen til hvordan mange reagerer på angrepene på Vilks er: "Selvsagt er jeg mot voldtekt. Men unge kvinner bør ikke drikke seg dritings og dra på nachspiel iført miniskjørt."

Ja, man har sagt at man er mot voldtekt (eller angrep på kunstnere), men det ensidige fokuset på voldtatte kvinners (eller kunstneres) handlinger som en reaksjon på voldtekten (eller angrepet/drapsforsøket) skaper et klart inntrykk av at det ikke er det man anser som det viktigste.

Når et menneske blir utsatt for en grov forbrytelse - som en voldtekt elleret drapsforsøk unektelig er - er det ikke så rent lite smakløst å straks vri diskusjonen til offerets person og handlinger. Fokuset i denne saken bør være på de faktiske skyldige: Barbarene som angriper foredrag ved filosofiske institutter. Og de enda mer barbariske barbarene som prøver å ta livet av folk som mener noe annet enn dem.

Så kan vi gjerne diskutere Vilks' kunst. Men kan det muligens vente til neste uke?
_____

15 kommentarer:

Anonym sa...

En ting som bekymrer meg er hvordan volden snikforgifter argumentasjonen med angst som politikere ikke kan vedstå seg, men som legger føringer for en defensiv argumentasjon, hvor det å unngå å provosere blir et mål i seg selv

Arnfinn Pettersen sa...

Jepp, det er problemet sånn i et nøtteskall. I hvert fall hvis du legger til at det samme skjer med pressen.

Beate sa...

Jeg er snart ferdig med Pascal Bruckners "Botferdighetens tyranni" og jeg kjenner min politiske korrekthet og mitt "snille europeiske hjerte" vri seg i alle retninger. Den er tøff lesning.

Som du skriver tidligere at Vilks er en kranglefant og provokatør og det er jeg enig, men disse reaksjonene er uakseptable.
Jeg bare lurer på når det gikk galt for vår generasjon 40 + - Da jeg var 20 trodde jeg rasisme og fundamentalisme var døende, jeg var kanskje bare naiv og gledet meg for mye over Berlinmurens fall. Det var godt å være ung i Europa på begynnelsen av 90-tallet.
Hvor feilet vi?

Anonym sa...

@Beate,
Jeg tror en må ha benyttet Dagbladet som ENESTE kilde til "informasjon" for å lure på hvorfor vi har fått fremvekst av fundamentalisme :-)

Med det kan se ut som du setter opp rasisme og fundamentalisme som to antagonistiske holdninger?

Kanskje du bør kikke litt på filmen igjen, og reflekte litt over hvs slags grunnholdninger som monne ligge under hos dem som skriker:
"Vis respekt, ditt jævla svin"......


Cassanders
In Cod we trust

Beate sa...

Neida, det var mer et hjertesukk over noen få år der på begynnelsen av 90-tallet hvor det virket ganske sorgløst, en naiv person så det som om rasisme, fundamentalisme etc. kunne forsvinne, Øst- og Vest-Europa kunne forenes....
I videoen ser vi vel både fundamentalisme og rasisme fra mobben?
Jeg husker "Sovjet ut av Afghanistan"-buttonen min fra 80-tallet veldig godt og hvordan Talibans fremvekst på 90-tallet nærmest føltes som et svik.
Vi visste det var ustabilt mellom India og Pakistan siden 47, Iran var skumlere enn Irak, men ikke så skumle som Saudi-Arabia og Palestina/Israel....hva skal jeg si? Vi kjente historien i Midt-Østen
Grunnholdningene er ikke til å misforstå, dette kunne skjedd i Norge også. Poenget er jo at dette er ikke Midt-Østen.
Disse menneskene er yngre enn meg, jeg kunne vel vært "morra deres" for den saks skyld, men med den innstillingen vi gikk rundt med for 20 år siden så burde ihvertfall endel av oss ha forhindret dette? Dette er ikke akseptabel oppførsel i det hele tatt, så mitt inlegg gikk mer på et slags retorisk hjertesukk over tittelen "Selvsagt er jeg for ytringsfrihet, men...."
Hva nå? Hvor går grensene for politisk korrekthet og toleranse?
Jeg innrømmer at jeg tidvis har gått på akkord med egne meninger og holdninger i enkelte situasjoner og istedenfor vært PK for å slippe trøbbel, og derfor er boka til Bruckner tøff lesning.

PS: Det gikk nok mest i Aftenposten student og et Newsweek-abonnement jeg nesten ikke ble kvitt ;-)

Anonym sa...

Takke faen for at ikke noen har funnet ut hvem som tegner jesus and mo.......:-)

http://www.jesusandmo.net/page/2/?s=violence&key=transcript

http://www.jesusandmo.net/page/3/?s=violence&key=transcript

http://www.jesusandmo.net/page/4/?s=violence&key=transcript

http://www.jesusandmo.net/page/5/?s=violence&key=transcript

http://www.jesusandmo.net/page/6/?s=violence&key=transcript

Cassanders
In Cod we trust

Beate sa...

Helt enig, men hadde du tort å gå med en av t-skjortene på gata? Dessverre, det hadde ikke jeg, jeg vil forbli venn med naboene. Så min politisk ukorrekte side tar jeg bare ut privat blant kjente og halv-anonymt på nettet;-)
Anonyme tegneserier på nett kan myke opp liberale til bare å knegge av dem, men som nevnt innledningsvis av anonym og Pettersen, så ligger det her et stort problem ved at det å unngå å provosere ikke bare befinner seg på gateplan med ikke tørre å gå med t-skjorter, men det går på ytringsfriheten løs både ved universiteter, i åpne samfunnsdebatter og i pressen som er langt mer alvorlig.

Ask Burle sa...

Ja, Beate, det er tøft å måtte vedgå at ens verdensbilde er feilaktig. Jeg foretok reorinteringen i andre halvdel av 90-tallet, og den var så tøff at jeg i perioder var plaget av mye eksem. Hver en trevl i min kropp kjempet mot at de nye erkjennelsene skulle få slå rot.

Er det ikke rart, hvordan psyken og soma henger i hop?

Men bedre sent enn aldri.

Så gi deg ikke med Bruckner. Det er mer provokativ lesning som ligger og venter på deg.

Man har bare uforstanden og illusjonene å miste.

Beate sa...

He he, jeg er ikke født i går. Illusjoner forsvant sakte men sikkert da jeg var tenåring på 80-tallet og jeg fikk en bråvåkning i USA i 88/89. Jeg trodde faktisk ikke det var segregering lengre, det var det altså nesten over 25 år siden Borgerrettighetsbevegelsen fikk ordentlig innflytelse. Jeg kunne bevege meg ganske fritt blant gruppene, men en gang gjorde jeg en alvorlig feil i sølvsmedtimen. Alle de afro-amerikanske gutta gikk med små Afrikasmykker med Motherland på, så gutta i klassen satte i gang. Jeg sa humoristisk med Out of Africa- teorien i bakhodet at det burde vi jammen alle lage...
Jeg tror sjelden jeg har sagt noe så dumt, hoppet pladask ned i noe av det mest betente der over.
Akkurat den opplevelsen gjorde meg nok mer PK her hjemme, men du kan si det herder å sitte i leieboerutvalg i store studentbyer og skrike på felles tv-rom foran en masse mannfolk at Dagsrevyen går foran alt, slik er reglene og en del andre rare situasjoner.
Men der den første historien går rett inn i Bruckners analyse, gjør ikke den siste det.
Generasjonen etter eller i mellom er annerledes. Naboene mine er ikke sånn.
Du har rett i at jeg "sov" noen år, men hvordan og når oppstod "Talibanungdommen" i Europa?

Ask Burle sa...

Hvis illusjonene forsvant på 80-tallet, hvorfor er da Bruckner "tøff lesning"?

Hæ?

Det kan høres ut som om det var noen illusjoner som la seg som innkapslete, smått betente cyster i vevet:)

En ting er å innse det åpenbare, at segregering finnes. Neste steg er å innse at rase faktisk spiller en viktig rolle i samfunnet. At det er en avgjørende indentitetsmarkør. At folk flest foretrekker sin egen rase som naboer fremfor andre. At segregering er frivillig.

Akkurat den innrømmelsen sitter fryktelig langt inne. Se bare på "white flight" i Oslo. Den har både en rasemessig og en kulturell komponent. Men hvor mange vil vedgå at det er slike forhold som gjør at de flytter. Jeg tror ikke en gang at mange av flyttingerne selv er bevisst eget motiv.

Nei, å gi slipp på barnetrua er ekstremt provoserende. Man kan rett og slett bli syk av det:(

Ask Burle sa...

Hva er forresten "Talibanerungdommen" i Europa?

Beate sa...

Fordi jeg også er rammet av skyld fordi Europa har begått så mange overgrep i fortiden. Selvfølgelig er jeg jeg intellektuelt klar over at jeg/de fleste ikke har noen skyld, og gutta og jeg i USA ble venner igjen og vi var enige om at jeg ikke var ansvarlig for noe slaveri og de ikke var slaver.

Men jeg trodde oppriktig at "smeltedigelen" USA ikke hadde en så påtagelig psykisk segregering og rasisme begge veier.

Men Europa har et problem jeg bare såvidt hadde tenkt. Jeg kjenner ikke franskmenn godt nok, men jeg synes for eksempel tyskerne snart kan gi seg med denne masochismen, det er greit å være ydmyk, men med måte og i generasjoner..Jeg var der en stund i 92, og det var deprimerende å få unnskyldninger for en okkupasjon som skjedde over 30 år før jeg og vedkommende var født. Denne generelt servile holdningen.(Eksisterer fremdeles, jeg drar dit med jevne mellomrom.)

Men når man nå engang ikke er rasist og mener seg tolerant, så ser man jo med et ganske PK syn på Norge og muslimer. Mye av det er kulturkræsj, men noe er selvsagt rasisme.
Og der ligger mitt problem, jeg har vært for snill og PK. Her snakker vi ikke om høflig omgang, men grunnsyn.

Javisst flytter hvite, men hvem tør å ta det opp i en debatt, da? Anders Magnus kalte barna i barnehager brune i en reportasje i Dagsrevyen og fikk så ørene flagret. Jeg hoppet litt i stolen hver gang han sa brun, men fant absolutt ingenting i reportasjen som var kritikkverdig.

Hvorfor hoppet jeg og hvorfor fikk Magnus kjeft? PK. Men jeg tror ikke det finnes en rasekomponent i flyttingen. Adoptivbarn fra andre verdensdeler blir norske og europeere. Jeg tror ikke på rasebegrepet i det hele tatt rent genetisk.
Så her må det opplysning og integrering til så det suser.

Jeg kan nevne at min far er flyktning, riktignok fra Mellom-Europa. Han var meget fornøyd med mottagelsen på 50-tallet, men det var ingen "kjære mor". Det var å lære seg norsk så fort som overhodet mulig og strøjobber som han fikk hjelp til å finne. Da norsken satt, begynte han på Universitet og fikk fritak for regelen om at man ikke fikk studielån det første semesteret.
Det er ikke helt sammenlignbart ettersom han var europeer, og Norge var et helt annet samfunn den gangen, men modellen med hurtig integrering ville være mulig også i dag, den var ikke "rasistisk" men praktisk og effektiv.

"Talibanungdommer?" Folk født fra 85 og utover her i Europa som blir islamister. Jeg har nå sett hele Vilks-opptaket, det er noen gubber der, muligens dem ihvertfall Hege Storhaug en gang mens hun fremdeles var "stueren" referte til som stadig nye innvandrere ved ektemål som gjør integreringen vanskeligere, men resten var jo unger som ikke en gang skjønner at den ekstreme oppførselen og religiøsiten de forfekter, vil tvinge dem ut av hettegenserne, joggeskoene og vekk fra musikk og nettet slik Taliban stadig vekk drev og forbød mer og mer utover 90-tallet.

Og det verste er....at jeg nå føler meg litt rasistisk fordi jeg har skrevet dette innlegget. Så dette sitter dypt i oss. Derfor gjør den vondt å lese. At man er en person hjemme og blant venner, tuller, tøyser og diskuterer, men ikke offentlig tør å kritisere.

Ask Burle sa...

Jaja, jeg begynner etterhvert å kjenne mange personer som mener en ting offentlig og noe annet privat. Ofte er det de siste du hadde gjettet på.

Men man skal ikke være så redd for å være uenig. Folk flest, selv pkerne, setter i det lange løp pris på ærlighet. Jeg har feks overfor mine kollegaer gjort det klart at jeg mener at (for mye) innvandring er den viktigste saken i vår tid.

Etter de innledende nesten-hysteriske moralske panikkanfallene roet gemyttene selv.

Det interessante er at det at jeg tillater meg til å tenke høyt og kritisk, fungerer som en katalysator på deres lyst til å tenke PuK selv.

En av de mest "anti-rasistiske" innrømte etter en stund at hun hadde vært kjærest med en med arabiske bakgrunn (men oppvokst i Norge) og at dette forholdet hadde gitt henne et slett inntrykk av arabiske menn.

Det hadde hun aldri innrømmet om jeg ikke i utgangspunktet hadde signalisert hvor langt unna de konvensjonelle holdningene jeg står.

I det store og hele kan man slå fast at mennesket er et sykelig flokkdyr som er livende redd for å stille seg utenfor flokken.

(Og det er disse flokkdyrene som våger seg på høytflygende moraliseringer rette mot mennesker som ikke oppfyller samtidens konvensjoner.)

Plutselig skjønner man hvordan Hitler og Stalin fikk med seg alle sammen på sine ville eksepriment: folk turte ikke skille seg ut.

Når rabulisten Hans Rotmo tør innrømme at han ikke tør strø sarkasmer på islam, vel, så blir vi påminnet hvor dypt konvensjonaliteten stikker.

Jeg mistenker nemlig ikke Rotmo for å være noe mer redd islamistene enn han er redd fordømmelsen fra egen raddisleir.

En ting er å ha fiender, langt verre er det å være venneløs.

Ask Burle sa...

La meg føye til at jeg siktet ikke til genetikk da jeg nevnte rase. Ole Jørgen Anfindsens debatt er spennende den. Men uansett hva man mener om den siden av saken, bør det være et ukontroversielt standpunkt å mene at rase er avgjørende for ens identitet, lojalitet, sympatier og antipatier.

Før jeg hadde lest halvparten av Obamas selvbigrafi var jeg rukket å bli sliten. Mannen er jo besatt av rase og identitet.

Han er genetisk halvparten hvit og halvparten svart. Han har vokst opp med sin hvite mor og sine hvite besteforeldre og i en kort periode en brun stefar. Han kunne tatt en Tiger Woods og kalt seg multiracial. Men nei. Han indetifiserer seg som African-American. Ikke svart. Han indetifiserer seg ikke med svarte indere eller tamiler. Det er de negroide folk han ville hjelpe som community organizer.

Han vil sikkert alle godt, men prioriteten skinner klart igjennom. I selvbiografien i alle fall. Så skal jeg ikke si noe om det har noe å si for hans presidentskap.

Race matters. Mer enn vi kan forestille oss i det nesten helhvite Norge.

Apropos talibanungdommene, de er vel de siste dagers Blitzere. Som styres etter prinsippet om at opprør er godt uansett hva man opponerer mot og hvem man stiller seg bak. The rebel is always right! Right?

Hvis du føler deg rasistisk etter den bagatellmessige tiraden din, er du enda ufri fra din indre multikulturalist. Hva tenker du gjøre med det:)

Anonym sa...

@Beate

Det blir mye enklere å få kartet til å stemme med terrenget hvis en dropper "the moralistisc fallacy".
(sensu Davis)

FOR-dommer finnes i alle folkeslag
og handler om effektive "automatiserte" mentale prosesser. Vi har andre liknende mentale prosesser, eksempelvis risikoberegniner. Slike gjør vi (ubevisst) mange ganger i løpet av en dag.

I motsetning til hva Bondevik og andre velmenere tror, handler ikke a priori tendens til forskjellbehandling av synlig anderledeshet om sykelig opptathet av pigmenter eller leppetykkelse.

Det handler av alle ting om KULTUR :-)

Mennesket er et særdeles sosialt vesen, og fordelene ved samarbeid er store. Men samarbeid er kritisk avhengig av å vite: HVEM KAN JEG STOLE PÅ? Sosiale relasjoner er tuftet på RECIPROSITET(gjensidighet). Gjensidighet (rettere forventninger om gjensidighet) er kulturavhengig.

Noen hundretusen års arfaring har altså lært oss at sannsynligheten for at vi kan stole på ukjente er korrelert med hvor like oss de er.

Iøynefallende fysiske forskjeller er markører for KULTURELLE FORSKJELLER.

Cassanders
In Cod we trust