Journalistikk er innimellom fascinerende greier. Både
Dagbladet og
VG viderebringer NTBs sak om Bernt Hagtvets reaksjon på henleggelsen av hans anmeldelse av Hegnar Online for rasisme. En sak NTB igjen har basert på
Journalisten.nos sak om saken. Enkelt for dem, muligens en smule enstonig for deg (og meg).
Men, men. Hvis vi nå for et øyeblikk ser bort fra denslags, må jeg innrømme at jeg er enig med Hagtvet: Det er forundelig at politiet har henlagt saken. Eller kanskje heller, tatt i betraktning mengden og typen saker politiet henlegger: Det er trist at politiet har henlagt saken.
Jeg vil ikke uten videre slutte meg til Hagtvets maleriske beskrivelse av Hegnar Online som «en ren kloakkanal som ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre». Jeg vet når sant skal sies ikke. Jeg har aldri besøkt siden.
Men vi
hadde trengt en rettslig avklaring av i hvilken grad redaktører er ansvarlige for de meninger som kommer til uttrykk i deres debattfora. Og den eneste veien dit er at politiet tar en anmeldelse som Hagtvets på alvor.
Når redaktør Stein Ove Haugen i Hegnar Online uttaler at "
Hagtvets kritikk er så virkelighetsfjern at det virker som om han befinner seg på en annen planet. Politiet vet at det ikke er vi som bryter loven, og at hvis noen skal tas, må det være lovbryteren," så er det en uttalelse som i ubehagelig stor grad bærer preg av ansvarsfraskrivelse.
Selv er jeg redaktør for et rart, lite blad. Og jeg har aldri tvilt på at jeg har redaktøransvaret for hva som havner på trykk der, uavhenig om jeg har skrevet det selv eller ikke. Jeg har litt vanskelig for å forstå hva som skiller nettavisenes debattfora fra dette. Det er ikke de som formulerer meningsytringene, men det er takket være deres infrastruktur at meningene kan ytres. Så vidt jeg kan forstå må fortsatt redaktøranvsaret gjelde.
Men det er selvsagt fryktelig slitsomt ... Bedre da at slagget får stige opp fra folkedypet. For det er selvsagt, som Haugen påpeker, en "
«kjempeverdi» at nettet muliggjør meningsytringer uten forhåndssensur," slik at enhver uhumskhet kan formidles til verden. Eller?
Hva enn man måtte mene om det, hadde det vært greit å fått avklart hvem som faktisk har ansvaret, ikke for at meningen ytres, det er selvsagt den som ytrer den, men for at meningen
formidles. Og vi har akkurat gått glipp av en gyllen mulighet.