SV på vei mot ekstremismen?

Kollega Even Gran er medlem av SV (ham om det), men gir i en udmerket kommentar hos Fri tanke uttrykk for liten sympati for partiets autoritære rasling overfor trossamfunnene, formulert slik av programkomiteen, under under overskriften ”Lesbisk og homofil frigjøring”:

"SV vil bekjempe all diskriminering, vold og trakassering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Alle unntaksbestemmelser i lovverket må fjernes, som reservasjonsretten for assistert befruktning av lesbiske, reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel."

Jeg kommenterte dette for et par poster siden, men når jeg leser forslaget på nytt, er det faktisk enda mer ekstremt enn jeg først oppfattet det som. Skulle forslaget gå gjennom, vil det i praksis innebære et organisasjonsforbud for en svært stor del av Norges troende befolkning. Og det ville innebære en opphevelse av religionsfriheten. Det er faktisk ganske ekstremt. Det er ikke bare autoritært. Det er, som Even ganske riktig påpeker, totalitært.

Hvis forslaget blir stående, har SV definert seg ut av det siviliserte selskap og over i ekstremistenes rekker.
_____

Liberalisten Lysbakken

Denne uken står i Humanists tegn, ettersom nr 1 skal (må) til trykk på fredag. Så det blir sannsynligvis heller sporadisk blogging.

Men av og til er min hoderysten over aktuelle saker så sterk at jeg må få den bort så jeg kan konsentrere meg om viktigere ting. Denne saken fra Vårt Land har avfødt en sådan. Den aktualiserer en av de evige debattene i norsk livssynssammenheng:

SV kan komme til å vedta pengekutt til trossamfunn dersom de driver diskriminering. Og kirken må vie homofile.

Det går frem av utkastet til nytt arbeidsprogram, som behandles av SVs landsmøte i slutten av neste uke.

[...] – Forslaget fortsetter en kurs SV har stått for i regjering. Det handler om å endre de religiøse føringene som lå hos staten og dra samfunnet i en mer liberal retning, sier nestleder Audun Lysbakken, som også leder arbeidet med nytt SV-program.

Særlig der livssynssamfunn kolliderer med SVs anti-diskrimineringslinje, er det tydelig hvem som må bøye av:

I regjering gikk SV med på at Den norske kirke og andre trossamfunn selv skulle få avgjøre om de ville utforme liturgi og dermed kunne vie lesbiske og homofile. I SVs programutkast strammer partiet skruen: «Alle unntaksbestemmelser må fjernes (...) herunder reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel»

SV er i sin fulle rett til å kreve at vi alle skal marsjere i deres takt, men det tipper langt over grensen for det absurde når Lysbakken omtaler dette som å "... dra samfunnet i en mer liberal retning".

Saken illustrerer det mye omtalte "liberales dilemma": Lysbakken tar til orde for å innskrenke menneskers frihet til å leve slik de ønsker, utfra et ønske om at de (og ikke minst deres barn, antar jeg han vil hevde) skal leve i henhold til hans heller enn egne idealer.

Man kan kalle dette mye. Man kan til og med mene at det er en god ting. Men særlig liberalt er det ikke.

Lysbakken vil antagelig hevde at dette kun handler om statsstøtte og at det må være Statens rett å bestemme hvem de anser som egnet til støtte og ikke. Her er det en ideologisk avgrunn mellom Lysbakken og meg. Pengene Staten fordeler gjennom statsstøtte er våre penger, skattepenger og inntekter fellesskapet har fra næringsvirksomhet.

Staten forvalter pengene på våre vegne, men det er ikke Statens penger, slik Lysbakken synes å tro. Det er våre penger og hvis Staten ønsker å forskjellsbehandle enkelte grupper ut fra rene verdiargumenter, skal den ha forbannet gode grunner til det.

Lysbakken må gjerne mene at hans grunner er tilstrekkelig gode, det er det opp til oss å avgjøre ved valg, men han er ikke fri til å gjøre hva han vil med språket. Autoritære grep blir ikke liberale bare fordi Lysbakken anser dem som gode.

Det finnes et godt ord for å beskrive denslags språklige fiksfakserier, det kalles nytale. Og der står Lysbakken i en svært lite stolt tradisjon.
_____

Fremtidens røst

Det hender jeg henfaller til å tenke positive tanker om omverdenen. Da hjelper det alltid å slå på televisjonsapparatet. I fravær av et slikt her på kontoret, er min udmerkede kollega Knut A. Bergs presseklipp alltid en sikker kilde til virkelighetsjustering.

Denne er fra gårsdagens analoge utgave av Eidsvoll Ullensaker Blad, som har intervjuet en ung, lokal prominense, tyve år gamle Tonje Brenna fra Jessheim. Brenna sitter i Akershus' fylkesting og Ullensakers kommunestyre, i tillegg til å jobbe som politisk rådgiver i AUF her i hovedstaden.

Hun er med andre ord en fremtidens røst i norsk politikk. Og slike gjør man lurt å lytte til, så man vet hva man har i vente.

Brenna er opprørt over det meste, men hun er aller, aller, aller, aller, aller mest opprørt over Statskirkens behandling av homofile.

"Jeg blir så forbanna på at noen personer med en bok i hånd får seg til å diskriminere så mye," tordner hun (for å bruke journalistens ord). Hun har klart for seg hva som er målet: "[V]i er ikke kommet i mål før homser blir viet i kirkene av lesbiske prester, uten å være medlem av statskirken."

Jeg er ganske sikker på at Brenna selv vil insistere på at hun er helt og fullt for slike ting som religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Og det er i grunnen det som skremmer meg aller mest. At arbeiderpartipolitikere har totalitære tendenser sjokkerer liksom ikke lenger ...