Mens dere venter på at jeg skal finne tilbake blogglysten, kan dere gakke hen til Humanists nettsder, der Bård Larsens ikke sånn aldeles heeeelt velvillige omtale av Arvid Brynes kosedialogbok Vi sloss for Norge nylig dukket opp.
_____
Viser innlegg med etiketten Bård Larsen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bård Larsen. Vis alle innlegg
tirsdag 1. juni 2010
tirsdag 6. januar 2009
En grusom salve
Fri tanke har publisert Bård Larsens udmerkede artikkel "Den gode følelsen - om flokkmentalitet og vulgær politisk korrekthet blant kjendiser", som stod på trykk i siste nummer av Humanist. Det er en heller grusom salve av en artikkel, som jeg utstyrte med følgende ingress:Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som størr om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er at det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Lødig lesning, med andre ord. Jeg er veldig svak for følgende to avsnitt:
Et skrekkeksempel på sinnelagsinstinkt var da Sharon Stone kapret showet under det økonomiske toppmøtet i Davos i 2005. Av en eller annen grunn blir det til disse toppmøtene invitert en kontingent celebriteter, som skal kaste glans over møtene. Stone hadde lyttet til Tanzanias president Benjamin Mkapa, som appellerte til givere om å støtte landets kamp mot malaria, et stort og kostbart helseproblem i Tanzania. Hun bestemte seg, der og da, for å ta saken i egne hender, avbrøt presidenten, reiste seg og sa: “Jeg er Sharon Stone. President Mkapa beveget meg med sin appell om hjelp, så hvis dere ikke har noe imot det vil jeg tilby deg ti tusen dollar slik at du kan kjøpe noen myggnett allerede i dag. Vil noen andre hjelpe meg med å bidra?”
Møtelederen, Bill Frist, ba henne gjentatte ganger å sette seg, men han visste åpenbart ikke hvem han hadde med å gjøre, for fru Stone var overspent av altruisme. Seansen er blitt stående som noe av et lavpunkt i ekstremt ydmykende giverglede. For det første er ti tusen dollar lommerusk for en artist som Stone, og det setter hennes spontane almisser i et merkelig lys. Langt viktigere og mer ydmykende for alle parter er det selvsagt at Stone drar frem lommeboken foran nesa på en folkevalgt president og tilbyr ham småpenger. Snakker om “colonized mind”.
tirsdag 9. desember 2008
Om korrekte ledere
Årets siste Humanist er i hus. (I det minste hos meg, der det dumpet ned i postkassen i dag.)
Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.
Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):
Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:
Det politisk korrekte
Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.
Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.
Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.
Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.
Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.
I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.
Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.
I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.
Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.
Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.
Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.
Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.
Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):
Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:
Det politisk korrekte
Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.
Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.
Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.
Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.
Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.
I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.
Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.
I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.
Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.
Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.
Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.
fredag 5. september 2008
Storebror dreper!
Min gode venn Bård Larsen - som er en flittig bidragsyter til Humanists spalter og for tiden skriver bok om folkemordet på armenerne for Humanist forlag - har på oppdrag fra Civita skrevet en liten bok om totalitær politikk.Boken er rettet mot dagens unge og tar for seg totalitære overgrep både på høyre- og venstresiden, men retter et særlig fokus på sistnevnte. For mens dagens unge vet en hel del om nazismens og fascismens uhyrligheter, later mange av dem å ha gått glipp av at kommunismens på mange måter like uhyrlige overgrep.
Det er blitt riktig hyggelig lesning - om et riktig uhyggelig tema. Jeg synes Civitas egen omtale er sånn akkurat passe blomstrende:
De verste forbrytelsene i menneskehetens historie ble begått i forrige århundre, av drømmere og idealister. Det er ikke nødvendigvis slik at alle idealer og drømmer er gode eller positive. Nazistene drømte om et storgermansk tusenårsrike og kommunistene ville skape et klasseløst samfunn uten religion og uten kapitalisme. Teoriene lot seg ikke gjennomføre i praksis fordi mennesker i forskjellige kulturer og nasjoner ikke ville finne seg i å leve i terror og slaveri, på veien mot det noen tenkere og diktatorer hadde sett for seg som himmelriket på jorden. I stedet ville de leve livene sine i frihet. Motstanden ble slått ned med brutal makt og kostet over hundre millioner menneskeliv. Dette er historien om disse forbrytelsene og om forbrytelsenes forbrytere.
Bernt Hagtvet har viet en hel Signert-spalte i Aftenposten til å reklamere for trykksaken. Den er kostelig lesning i seg selv, ikke minst for sine utfall mot Aslak Sira Myhre og Dag Solstad:
Aslak Sira Myhre [har] lagt mye arbeid i å fremholde de historiske forskjeller mellom Hitler og Stalin. En relativt enkel øvelse. Han kaller seg ennå kommunist, sier han, og får følge av vår fremste essayistiske rikspludrer, Dag Solstad. Den første bør slutte med å betrakte politikk som sen-pubertal utagering, den siste bør ha et mer ærbødig og presist forhold til politiske begreper. De er ikke hei og hå-ullballer du kaster ut som forundringspakker til beundrere i salen.
Hvis du ikke vil gi pengene dine til NHO-finansierte liberalister, kan du laste det hele ned - aldeles gratis.
Og omslaget er blitt en riktig lekkerbisken ...
mandag 30. juni 2008
Pasient Europa på nett
Fri tanke omtaler siste nummer av Humanist og har lagt ut Bård Larsens artikkel Pasient Europa derfra. En artikkel Bjørn Are Davidsen beskrev slik, i sin omtale av bladet:
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Og det er faktisk en riktig udmerket artikkel, selv om jeg muligens ikke er helt habil i spørsmålet ...
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Og det er faktisk en riktig udmerket artikkel, selv om jeg muligens ikke er helt habil i spørsmålet ...
tirsdag 24. juni 2008
Forundring og folkemord
Jeg har tidligere omtalt Anton Weiss-Wendt og min gode venn Bård Larsens kronikk i Dagbladet, der de kritiserte Ragnar Næss' artikkel om folkemordet på armenerne (eller i Næss' øyne: ikke-folkemordet på armenerne) i antologien Folkemordenes svarte bok. Boken er redigert av Bernt Hagtvet og de kritiserer også Hagtvet for å ha tatt artikkelen inn i boken.
Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.
For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:
3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.
4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.
Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".
Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.
Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.
Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.
Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.
Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.
Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:
Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?
Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:
Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.
Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.
Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.
Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.
For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:
3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.
4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.
Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".
Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.
Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.
Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.
Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.
Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.
Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:
Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?
Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:
Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.
Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.
Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.
mandag 16. juni 2008
Om historiefordreining
Min gode venn Bård Larsen (som bør være et kjent navn for lesere av Humanist) hadde sammen med Anton Weiss-Wendt en kronikk i gårsdagens Dagbla', der de spør hvorfor Ragnar Næss fikk slippe til i den Bernt Hagtvet-redigerte Folkemordenes svarte bok, med sin etterhvert drøvtygde påstand om at det aldri har vært noe tyrkisk folkemord på armenerne.
Siste avsnitt lyder: "Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet."
Tiltredes.
Siste avsnitt lyder: "Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet."
Tiltredes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)