Blodig pocket

Og ... der var vampyrboken min tilgjengelig i pocket. Den kan bestilles fra forlaget fra i dag og bør være i en bokhandel nær deg om ikke mange dagene.
_____

Antisemittisme i Sverige

Salomon Schulman skriver om økende antisemittisme i Sverige i Sydsvenskan. Det er lite morsom lesning:

"... människor som trängt sig ut genom gudshusens vaktmanskap efter de nyss genomförda judiska helgdagarna – nyåret (år 5770 efter Skapelsen), försoningsdagen och lövhyddohögtiden – bemöts av skrålande tillmälen från förbipasserande bilar såsom: judejävlar, judesvin med mera. Inte ens denna vokabulär nyttjades så frispråkigt av 30-talets rashatare."

_____

Antroposofene og problemet Alf Larsen

Alf Larsen var altså antisemitt og Holocaust-benekter. Det er fælt. Men det har ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Hører dere? INGEEEEEEEEEEENTING sier jeg.

Og dette vet jeg fordi jeg har lest dagens Morrabla, hvor duoen Cato Schiøtz og Ragnar Ytrehus (heretter S&Y) og Styret i Antroposofisk Selskap (heretter SiAS) har hvert sitt leserbrev.

Det første er mest fascinerende, fordi store deler er nærmest ordrett det samme som gårsdagens intervju i Klassekampen. Jeg har en vag følelse av at det intervjuet muligens foregikk pr. e-post ...

Men begge er morsomme. Kjempemorsomme.

S&Y er de mest medievante. De evner å formulere seg tilstrekkelig rundt til at det ikke blir flaut. "Det er neppe riktig når Ebbestad Hansen skriver at det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme," skriver de og leverer til og med argumenter for den påstanden. (Som for ordens skyld er skikkelig dårlige og som vi skal komme tilbake til.)

SiAS har ingen slike hemninger. De skriver: "Vi avviser også at Alf Larsen kunne få disse oppfatningene fra antroposofien, slik Ebbestad Hansen gir inntrykk av."

Dere vafforno? Det er greit at dere er litt sånn esoteriske og sånn, folkens, men jeg visste ikke at dere var tankelesere. Og slett ikke av døde menneskers tanker. Vel er det sånn at antroposofien idéhistroisk har røtter til spiritistbevegelsen, men at dere praktiserer denslags var nytt for meg.

For å "underbygge" påstanden, siterer de (selvfølgelig) St. Rudolf, ullpratets helgen. Det er nesten leselig -- og ganske festlig -- men oppriktig talt folkens: Er dere sikker på at det er så lurt? Jeg mener, dere vil gjerne ha oss til å tro at han var en skikkelig dyp tenker, vil dere ikke?

S&Y argumenterer altså. Nærmere bestemt slik:

Når man går igjennom arkivdokumentene, ser man imidlertid at det var en annen og viktigere begrunnelse for Alf Larsens antisemittisme.

Larsens viktigste grunnlag var at han mente at det bak jødedommen lå en tilknytning til det han karakteriserte som blodsbånd, rasefølelse og «dyrkelse av stammeguden». Han mente at jødene ved å fastholde dette forbandt seg med et rasistisk verdensbilde. Det var derfor en kritikk av jødenes angivelige rasisme som lå Larsen sterkest på hjertet, og han avviste enhver forestilling om at arvelighet eller blodsbånd skulle spille noen rolle i et moderne samfunnsliv.

Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist og angrep nazistene på det samme grunnlaget som han kritiserte jødene: Både nazister og jøder bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep.

Det er derfor grunnlag for å tolke Alf Larsens utgangspunkt som en antirasist på et prinsipielt grunnlag, det vil si ut fra en overbevisning om at kollektivisme uansett om den bygger på nasjon, rase eller konfesjon er en destruktiv kraft i det moderne samfunnet.

Men så går det over alle støvleskaft for Larsen, og han henfaller – spesielt på sine eldre dager – til primitive og grove karakteristikker av jødene.

Pause ...

OK, er dere ferdige med å fnise nå? Alf Larsen var altså egentlig en brav antinazist. Ja, en tapper antirasist var han (før det gikk så galt, så galt, av aldeles ikkeantroposofiske årsaker).

Det var på grunn av jødene at Larsen ble rasist, selv om S&Y er påpasselige med å få frem at det dreide seg om " jødenes angivelige rasisme". Det var altså Larsens misforståtte oppfatning av jødenes rasisme som dannet grunnlag for hans misforståtte rasisme.

Han var ikke eeeegentlig antisemitt, han var derimot så antirasistisk at han hatet alle (angivelige) rasister, inklusive jødene.

Det er ... morsom lesning. Patetisk og panisk, men morsom. Det lille "angivelig" redder S&Y fra anklagen om at de gir jødene selv skylden for Larsens antisemittisme. Slik sett er dette klargjørende i forhold til intervjuet i Klassekampen, der det mistenkelig så ut som om Schiøtz delte Larsens vurdering.

Det S&Y later til å prøve på, er å konstruere en annen og mer høyverdig antisemittisme for Larsen, som altså "i hele sitt liv [var] en innbitt antinazist". Det de ikke synes å ha fått med seg er at dette er klassiske forestillinger innen antisemittismen. Ideen om jødenes primære lojalitet til sitt eget folk -- heller enn til nasjonalstaten -- er en antisemittisk grunnpilar. Ja, uten den ville nazistenes antisemittisme vært umulig.

At nazismens antisemittisme kun var en historisk nødvendig, om enn akk så beklagelig, reaksjon på jødenes modernistiske, anti-nasjonale komplott mot et svakt og truet Tyskland, er en utbredt retorikk blant nazister og andre høyreekstremister den dag i dag.

Så Alf Larsen var ikke en annerledes antisemitt. Han var en ganske typisk antisemitt.

Men for all del: Det hadde ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Så det så.
_____

StuttURL: http://is.gd/4mpi8
_____

Larry Norman om Chesterton

En omelett roper på meg på Kafé Europa. Mens dere venter på dagens dose antroposofi-blogging, kan dere gjøre dummere ting enn å lese Dale Ahlquists klassiske intervju med Larry Norman om G.K. Chesterton. Hvis ikke en kristen forfatter som intervjuer en kristen rockesanger om en kristen forfatter og apologet blir i meste laget for dere, da.

Jeg fikk i det minste lyst til å finne G.K. frem fra hyllen igjen. Det er verre folk å tilbringe helgen med enn G.K. og Fater Brown.
_____

Pius-brorskapet? Hvilket Pius-brorskap?

"Vatikanet møter Piusbrorskapet", melder Vårt Land, med henvisning til et varslet møte 26. oktober mellom SSPX -- eller Pius X-brorskapet -- og Vatikanet. Det er riktig nok. Det som derimot ikke er like riktig, er navnet Vårt land har lagt seg til å omtale brorskapet under.

Å ganske enkelt kalle dem Pius-brorskapet er upresist, fordi det også finnes et annet Pius-brorskap, Pius V-brorskapet, eller SSPV. SSPV er en sedevakantistisk gruppe -- dvs en gruppe som mener pavene etter 2. vatikankonsil er illegitime -- etablert av prester som brøt ut fra Pius X-brorskapet på tidlig 80-tall.

Rett nok er aktivitetene deres begrenset til USA og Canada, men de er likefremt et Pius-brorskap.

Wikipedia har en kort artikkel om dem. Og de har en egen (om enn lite informativ) nettside. Wikipedia har også interessane artikler om sedsevakantisme, katolsk tradisjonalisme og SSPX.
_____

Ha-ha

I anledning dagens sørgelige nyhet om at A-has karriere nærmer seg slutten, er det på sin plass å minne om The Guardians hysterisk morsomme intervju med Harket & Furuholmen fra august i år.

Høydepunkter:

The first inkling that Harket may not see himself in quite the same ironic light as, say, Take That or Duran Duran – those other one-time teen idols currently enjoying a summer revival – comes in an email from the PR. "Morten can drift a little in interviews sometimes," he ventures diplomatically; the singer can be a bit "philosophical". Are we sure we wouldn't like his bandmate, Magne Furuholmen, to come along too? "Magne really keeps him on track." The advice has the ominous ring of experience, so we take it.

... For years poor old Harket had been insisting he was a serious artist, and grumbling about all the attention to his wretched cheekbones. And now, at last, vindication! If Chris Martin can credit A-ha as a formative creative influence, won't the world now take him seriously too? Well, the world would have a job to take Harket as seriously as Harket does.

... And now they're off again, tussling over some abstract philosophical point. "It's all about committing to this reality," Harket says, "when you talk about what is real and what isn't real." Furuholmen: "You don't see the difference?" Harket: "Yes, they are different, uniquely different – but one thing isn't more real than the other. When you're absent-minded, you're present-minded somewhere else."

What are they talking about? I have literally no idea. And then, dear God, they start quoting Søren Kierkegaard to one another – and even bickering about the correct translation.

_____

Advokat Schiøtz og jødeproblemet

For et par poster siden antydet jeg at Jan-Erik Ebbestad Hansens artikkel Norsk litteraturs største antisemitt ville bli møtt med den ydderste taushet fra antroposofisk hold. Der tok jeg feil.

Klassekampen har intervjuet Cato Schiøtz om saken og Schiøtz svarer i hovedsak godt for seg - der det ikke går aldeles, aldeles galt.

Sciøtz er klar på at Larsens antisemittisme er ufyselig og intervjuet har overskriften "En uspiselig type". Schiøtz slår Larsen i hartkorn med Hamsun, hvilket er rimelig, selv om Larsen ikke var kolaboratør. Han slår ham også i hartkorn med Rolf Jacobsen, som rett nok var kolaboratør, men som aldri har fremstått som utpreget antisemittisk - og slett ikke på 60-tallet. Dette er smart av Sciøtz, men nokså ufint.

Når Schiøtz snakker om Alf Larsens arkiv, der det famøse manuskriptet befant seg, får det hele et komisk skjær:

- Søker man for eksempel på stikkordet «jødeproblem», vil man finne seks mapper, inkludert Ebbestad Hansens hovedreferanse. Så dette er ikke noe vi akkurat har prøvd å skjule, vår ambisjon har vært å få fram alt.

[...] - Har noen av dere lest dette manuset eller kjent til innholdet i «Jødeproblemet»?

- Nei, vi ikke hadde kapasitet. Det var også hovedgrunnen til at vi overdro materialet til Nasjonalbiblioteket.

- Men burde ikke den av dere i stiftelsen som registrerte manuskriptet med navnet «Jødeproblemet», ha sjekket innholdet nærmere? Burde ikke den tittelen ha fått noen varsellamper til å blinke?

- Det er mange eksempler, spesielt fra mellomkrigstida, på at ordet jødeproblem har blitt brukt temmelig nøytralt.

Eeeeeeeh, vel, altså, øh.

For å sitere KK: "Cato Schiøtz ... har tidligere avvist koblinger mellom antroposofien og nazistiske og antisemittiske strømninger ved å vise til anti-nazistiske sitater fra nettopp Alf Larsen." Og det falt ham aldri inn å sjekke hva Larsen faktisk mente om jødeproblemet? Jeg er ikke så veldig imponert.

Men dette er tross alt mest komisk, om enn et eksempel på "... at antroposofene har oversett negative aspekter fordi de praktiserer en apologetisk historieskrivning". Verre, mye, mye, myyyye verre, er følgende sitat:

- Men Ebbestad Hansen mener at Alf Larsen argumenterer ut fra et «antroposofisk grunnskjema» ...?

- Her tar Ebbestad Hansen feil. Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.

OK, i fall dere ikke fikk det med dere, tar vi den én gang til:

Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.

Det handler om vafforno da, sier du Schiøtz?

Jeg er åpen for at Schiøtz er feilsitert - om ikke annet så fordi sitatet er rablende sprøtt. Men for å være heeeeeelt soleklar her:

Dette handler ikke om jødenes raseforståelse. Den har overhodet ingenting med saken å gjøre. Dette handler om at de norske antroposofenes kanskje fremste ideolog i det 20. århundre viser seg å ha vært en rabiat antisemitt og Holocaust-fornekter, i det minste på sine eldre dager. Og det handler om at antroposofer som Schiøtz i ren panikk insisterer på at dette overhodet ikke har noe med hans antroposofi å gjøre.

Det er i beste fall en prematur konklusjon. Det bør være opp til idéhistorikere som Ebbestad Hansen, ikke apologeter som Schiøtz å avgjøre hvorvidt de to tingene henger sammen eller ikke. Personlig har jeg en sterk mistanke om at konklusjonen vil bli at de gjør det.

Antroposofien hører, så mye som de enn nekter for det, ideologisk til innenfor völkisch-tradisjonen. Og at denne var (og er) litt opptatt av rase er ingen direkte overdrivelse.

Schiøtz-sitatet er enten et eksempel på at Larsens tankegods er bedre fundert i antroposofiske miljøer enn selv en odiøs antroposofi-skeptiker som meg trodde. Eller det er et eksempel på at Schiøtz er så innforlivet i antroposofiens apologetiske tradisjon at han ikke ser hvor uheldig siatet er.

Så fremt det da ikke er et eksempel på at Schiøtz bør begynne å be om sitatsjekk.
_____

StuttURL: http://is.gd/4kAu7
_____

Oversettelsen jeg lette etter

Jeg har lenge ønsket meg en god norsk oversettelse av det engelske begrepet bullshit detector. Jeg har hørt mange, men ingen gode. Før nå, i Fri tankes intervju med Preben Aavitsland, der journalisten spør: "Du er også en detektor for dill?"

Dill-detektor ... Der har vi det! Takk, Marianne Lyné Larvoll Melgård.
_____

Blodig filmtørst

I går aftes innledet jeg som nevnt til den koreanske vampyrfilmen Thirst, regissert av Park Chan-wook. (Og det blir reprise i morgen kl. 21.00 på Ringen.) Det var første gang jeg selv så filmen. Og det blir nok siste.

Thirst er ikke en dårlig film, men den har noen opplagte svakheter. For det første er den altfor lang. To timer og et kvarter er minst en halv time for mye. For det annet klarer den aldri å bestemme seg for hva slags film den vil være. Den vaier mellom etisk refleksjon og slapstick-komedie, uten helt å få til noen av delene. Som film vurdert er den i beste fall halvgod.

Fra et vampyrologisk perspektiv er den derimot interessant. Det er en utpreget idéfilm og ideene den sjonglerer er spennende.

Veldig kort fortalt (med svak spoiler-alert): Katolsk prest tar del i medisinsk eksperiment, er den eneste som overlever, blir ved en inkurie vampyr, møter gammel venn, dennes dominerende mor og (tilsynelatende) undertrykte kone. De innleder forhold. Hett forhold (som tværes ut i det uendelige). Ektemann ryddes av veien. Men drapet kommer mellom dem. Mye rabalder. Hun blir vampyr. Enda mer rabalder. Bloooodig rabalder. Stilig slutt.

Det er rabalderet som er særlig interessant, ikke minst i lys av min tese om at samtiden fokuserer på vampyren som offer. For de to blir, når de til slutt begge er vampyrer, svært forskjellige vampyrer. De er som vampyrer som de var som mennesker. Han er etisk reflekterende, livsfornektende og nages av samvittighetskvaler. Hun er sanselig og pragmatisk. Han lider. Hun nyter. Det er ikke det perfekte forhold.

Thirst er en film om det umulige i å være vampyr. Om hvordan vampyren, når den tar sin vampyri helt ut, blir, ikke bare et rovdyr, men et slagdyr. En skapning som nyter andres lidelse.

Han kan fungere som vampyr, men bare så lenge han holder sin vampyri i tømme. (Han utfører blant annet eutanasi på frivillige selvmordskandidater.) Han kan bare eksistere så lenge han beholder sin menneskelighet og driver sin virksomhet i skyggene. Så lenge han forblir det livsfornektende mennesket han var som prest.

For en livsglad vampyr er en livsfarlig vampyr. Og hun er definitivt livsfarlig. Sprudlende livsfarlig.

Vampyren som metafor for frigjøring er absurd. Å være vampyr er å være slave av sine drifter. Vampyren som offermetafor gir mer mening, men som Thirst viser legitimerer ikke denne offerrollen vampyrens rovdyrkesistens. At den er et offer gir den ikke rett til å gjøre andre mennesker til ofre. At den har et behov som må tilfredsstiles, forsvarer ikke kostnadene. En slik eksistens er i realiteten umulig.

Det er lærdom å hente her. Lærdom om om frigjøringens grenser. Om offerrollens begrensninger. Og om ansvar for egne handlinger.

Thirst er verdt å se for denne lærdommen. Og den er vampyrfilm god nok til å sukre den moralske pillen. Se den. Men én gang er nok.
_____

StuttURL: http://is.gd/4h69K
_____

Holocaust-fornekteren Alf Larsen

Vi i Humanist er som kjent (i det minste blant antropsofer, som husker som elefanter, men ikke har like søte snabler) fiender av antroposofien. Hvilket man blir ved å trykke en kritisk artikkel om Steiner-bevegelsen og/eller antroposofien sånn ca én gang hvert tiende år. Som de stort sett reagerer på ved å oppføre seg akkurat som den sekten de kritiseres for å være.

Et case in point er de mange reaksjonene på Tore Rems Bjørneboe-biografi, som, hvis man skal dømme ut fra debattsidene i Morgenbladet, ikke er tilstrekkelig nesegrus i sin beundring for Bjørneboe og St. Rudolf, ullpratets helgen.

Langt mer interessant er Jan-Erik Ebbestad Hansens artikkel Norsk litteraturs største antisemitt i siste nummer av samme avis, hvor han til overmåte demonstrerer at Larsen ikke bare var den antisemitten vi lenge har visst at han var. Han var også uttalt Holocaust-fornekter. Av en eller annen grunn tror jeg den antroposofiske taushet kommer til å være formidabel om akkurat det temaet fremover ...
_____

En blodig høst

Det tegner til å bli en blodig høst. Vampyrer er overalt, pocketutgaven av vampyrboken min er hos trykkeriet og telefonen ringer med jevne mellomrom med blodige forespørsler. I kveld og onsdag skal jeg innlede til den koreanske vampyrfilmen Thirst på Film fra Sør. På Ringen 21.00 begge kvelder, for de som måtte være interessert.

Jeg skal snakke på generelt grunnlag - jeg ser filmen først i kveld. Forhåpentligvis er det mer underholdende enn True Blood later til å være, basert på de to episodene jeg har ventet meg gjennom. Som i: Er dere ferdige snart nå?

True Blood og Thirst (basert på omtalen) later til å være deler av et fenomen som har begynt å fascinere meg (og som er elegant gjort i La den rette komme inn): kriminologiseringen av vampyren.

Grovt sett kan vampyrens karriere deles i tre: Tradisjonens vampyr, Den litterære varianten fra Polidori og frem til Anne Rice og den litterære varianten fra og med Rice.

Den tradisjonelle er ganske enkelt et farlig spøkelse. Ferdig med den (selv om det er mye mer å si.) Det er de to litterære som opptar meg her:

Den polidoriske vampyr er en skurk. En ond, demonisk skurk, som fratar mennesker deres liv og frelse. Den kan være sjarmerende og tilsynelatende hyggelig, men den er en skurk. Den må jages og drepes og når den er død er det til det beste for alle.

Med Anne Rice (og forsåvidt Chelsea Quinn Yarbro) skjer den en fudamental endring: Vampyren blir protagonisten. Til en viss grad også helten. Hos Rice kommer den i to varianter: den sutrete (Louis) og den kule (Lestat). Det nye er uansett at vampyren blir en figur vi inviteres til å identifisere oss med.

Hos Louis (og i filmer som After Dark og Lost Boys) ligger kimen til kriminologiseringen: Skal man først ta vampyren på alvor som noe annet enn demon, er den på samme tid en overgriper og et offer. Den er en overgriper, en morder, fordi andre må gi opp sitt blod (og som oftest sitt liv) for at den skal "leve". Men en gang var den et menneske og dette mennesket ble (som oftest) vampyr ved at den var offer for en annen vampyrs overgrep.

Kriminologiseringen av vampyren er tendensen til å fokusere på den først og fremst som offer. La den rette komme inn, i det minste boken, gjør mye ut av dette. Eli er en så menneskeliggjort vampyr at leseren inviterer til å sympatisere med henne - selv når uskyldige mennesker må dø. Og med bokens slutt, der Eli fremstår som en slags modig vigilant, inviteres vi til å se henne som en skadeskutt helt.

Noe lignende ser vi i True Bloods uelegante forsøk på å tematisere rasisme ved hjelp av vampyrer. (Noe som er gjort morsommere og bedre i Laurell K. Hamiltons Anita Blake, Vampire Hunter-bøker.) Igjen inviteres vi til å se på vampyren som offer. Jeg mistenker at vi raskt kommer dit at de slemme vampyrene først og fremst er slemme fordi samfunnet har behandlet dem så fælt. (OK, jeg tilstår at jeg skriver på syltynt grunnlag og ut fra dype fordommer her.)

Vampyren er den ulitmate outsider. I kraft av å være et snyltedyr på menneskeheten, er den pr definisjon utenfor det gode selskap. At vi er kommet dithen at vi identifiserer oss med vampyren, sier meg to ting: For det første at dyrkingen av outsideren som ideal har eskalert. For det annet at dyrkingen av offeret som etisk høyverdig i seg selv har eskalert enda mer.

Folkens, vi skal ha fordommer mot vampyrer. Fordommer bidrar til å beskytte oss, fordi de gjør oss skeptiske til det vi ikke vet hva er. De kan overdrives og de er ikke i seg selv av det gode, men de skal få oss til å stoppe opp og spørre: Er dette egentlig lurt av meg?

Den britiske psykiateren og dystopen Theodrore Dalrymple beskriver i ett av sine essay hvordan flere av de unge, kvinnelige sykepleierne han jobber med har mistet fudamentale instinkter for selvbeskyttelse. Når han konfronterer dem med at de til stadighet innleder forhold til menn som i væremåte og fremtoning roper "voldsmann" - og til stadighet opplever at de er voldelige mot dem - er svaret han får "man må ikke være fordomsfull".

Vampyren er en litterær lærdom om fordommenes gode side. I møte med en vampyr, bør ikke ditt første instinkt være "han/hun er sikkert et godt menneske innerst inne". For de er ikke det. De er vampyrer. De er skadedyr. De vil drepe deg og drikke blodet ditt. De må dø!

Jeg tror jeg må ta med vampyrdrepersettet mitt i kveld, gitt.
_____

StuttURL: http://is.gd/4fgKt
_____

Og så avslører vi frimureriet igjen da dere

Så var det tid for frimureravsløringer igjen. Og som forrige gang, er det Roger Karsten Aasen som nå avslører Den Grusomme Sannheten om mureriets vederstyggeligheter. De har for eksempel ritualer. Og grader. Og hierarkier. Og hodeskaller. Og driver, selvfølgelig, samfunnsundergravende virksomhet:

Etter ti års aktivt medlemskap hadde han nådd niende grad, med tittelen Høyt Opplyste St. Johannes, Losjens Betroede Broder. Men en stadig mer kritisk holdning til det han i forordet beskriver som en sekt førte til at han valgte å søke utmelding.

— Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi, sier Aase til A-magasinet.

Etter ti år? Ikke et eneste bevis? Trenger dere flere beviser på hvor ufattelig mektige murerne er?

Forrige gang kunne da Aasen i det minste fortelle at han hadde fått en gratis drosjetur en gang. Skuffa nå.
_____

Fredsprisen

Veldig, veldig, veldig flaut. Gi den til Toby Keith neste gang!
_____

Oppdatert:

Twitter-sfæren var heller ikke udelt begeistret for tildelingen. Her er et utvalg av mine egne og videresendte kommentarer, de eldste øverst:

Fredsprisen til Toby Keith!

RT @Prebens Torbjørn Jagland gir Obama Nobels fredspris. Imponert over at han fikk langt over 36,9 i presidentvalget.

RT @stianlud RT @tbj Man har tydeligvis kommet til et punkt hvor Rafto-prisen er mer relevant og viktig enn Nobels fredspris.

RT @Pondus Er fredsprisen til Obama en trøstepremie for at Chicago ikke fikk OL?

RT @petterjensen Synes strengt tatt Moland og French hadde fortjent Nobelprisen i år...

Gi Jagland æresmedlemskap i Dusteforbundet. Nå!

Al Gore hadde i det minste laget en powerpoint-presentasjon før han fikk prisen.

RT @commentisfree Me: "Did you hear #Obama won the Nobel Peace Prize?". Answer: "What for? For not being George W Bush?"

RT @holysmoke Obama should turn down Nobel Peace Prize says Telegraph's Benedict Brogan http://is.gd/46mvM

Se, jeg kan skrive. Kan jeg få en Nobel-pris i litteratur nå?

RT @OdaRygh Hva med Uighurkongressen, Hva med Iran? Hva med jornalister i balkan? Hva med kurdistan? #verdigvinner

Can he get the Nobel Peace Prize? Yes, he can!

RT @Hjorthen Jøss. Her slår jeg på TV'en til at Barack Obama har fått fredsprisen. Er det fred i Afghanistan nå?

RT @rossavik Er fortsatt i sjokk. Fredsprisen til en tåkefyrste som trapper opp krigen i Afghanistan... Og jeg er ikke mot den krigen engang
_____

Som sagt, ikke udelt begeistring ...
_____

Lag ditt eget likklede

Den Tvilsomme er stadig ved sjaber helse. Hadde han vært bare bittelitt friskere, ville han helt sikkert testet ut rådene i The Freethinkers artikkel om hvordan man kan lage sitt eget likklede a la Torino.
_____

Evolusjon? Djevelens verk

Evolusjon? Ha, bare propaganda. Djevelens verk, det er det det er. Bare se:



Så var det spørsmålet ute av verden ...
_____

Ledende tvilsomhet

Den Tvilsomme har pådratt seg en eller annen tvilsom uhumskhet og tilbringer dagen heller utslått på en sofa. Men fortvil ikke, kjære lesere, det blir tvilsomheter på dere allikevel: Fri tanke har lagt ut lederen til neste nr. av Humanist, om humanisme og kunst og sånn, lett forkledd som kommentar. Dere må gjerne kommentere den her.
_____

Dødsmoro

Det er fredag. Tiden for å markere at nok en uke er kommet til en bitter ende. Og håpe at så snart denne helgegreia er omme, vil en ny og fager arbeidsuke stige opp fra asken. Litt som The Grim AIDS-reaper forsøker å finne seg noe nytt å gjøre i australske The Chasers ubetalelige sketsj.

(For ordens skyld: James Hardie er et australsk byggefirma som har vært innblandet i diverse asbest-skandaler.)

(For mer The Chasers-moro, anbefaler jeg denne oppvisningen i kannibal-lounge borte hos min gode venn dodofuglen.)
_____

Tvilsomme anbefalinger

Mangler du lesestoff? Trenger du en unnskyldning for ikke å gjøre det du burde? Da kan du gjøre langt verre enn å lese noe av dette:

Kollega Didrik Søderlinds kommentar "Dialogmuslimen som ble ekstremist" hos Fri tanke. Om Mohamed Omars vei til den politiske galskapen.

Og skeptikerkollega Rolf Marvin Bøe Lindgrens "Hva er problemet med Betania Malvik" på Skepsis-bloggen. Om hvorfor traumebehandling a la Betania Malvik gjør vondt verre.

Diskutér dem gjerne i kommentarfeltet - så lenge det foregår i dannede former.
_____