Snåsa, Gaza, forskning og ikke så ydmyk ydmykhet

Kristian Gundersen har gjennom snåsafyrdebatten seilt opp som en av Norges mest velformulerte og kompromissløse skeptikere. Vi som har holdt skeptikerfanen sånn halvhøyt en stund, ønsker ham hjertlig velkommen. Vi trenger flere representanter for akademia som er villige til å si fra når tøvet tar overhånd.

I dag har han en udmerket kronikk i Dagbladet, hvor han setter skapet behørig på plass. Blant høydepunktene er et oppgjør med påstanden om at akademia ikke våger å forske på alternative behandlingsformer:

Det er skrevet om lag 13 000 vitenskapelige artikler om akupunktur, og 10 000 om healing. Kostnadene for verdens healingforskning alene ville til eksempel være nok til å gjenoppbygge Gazastripen. Oppsummert er resultatene meget svake: utover placeboeffekten er det små eller ingen virkning av de fleste former for alternativ behandling.

Hadde dette vært skolemedisinsk forskning, ville man skiftet forskningsfelt for lenge siden. Mange ønsker seg mer forskning på alternativ medisin, men det synes å være liten interesse for å høre om den omfattende forskningen som faktisk har vært gjort.

Han tar også et oppgjør med Snåsaherrens påståtte ydmykhet:

Det er ingen grunn til å tvile på at Gjerstad er interessert i å hjelpe andre, og det er heller ingen grunn til å tvile på at mange føler seg hjulpet av ham. Men stiller han seg «sjøl til side»? Gjerstad har skrevet 6 bøker, to av dem om seg selv, og han har bidratt til to andre biografier. Den fjerde boka er Ingar Sletten Kolloens bok «Snåsamannen – kraften som helbreder», og der har Gjerstad selv arbeidet så mye med utgivelsen og markedsføringen at han mottar royalty av salget. Gjennom snart et tiår har Snåsamannen således systematisk bygget opp en myte om seg selv. Denne mytedannelsen har utvilsomt bidratt til å befeste troen på hans overnaturlige evner, og til det hysteriet vi har sett i Snåsa.

Det minner meg om min egen Nær Snåsatypen-historie:

I slutten av november stilte jeg opp i Kulturnytt på P2 for å diskutere hvorfor Skepsis og Human-Etisk Forbund til da ikke hadde ment noe om Snåsaduden. I samme program intervjuet de også Snåsakaillen (se, jeg kan hvis jeg vil) om hvorfor boken var blitt en suksess. Han leverte en helt grei analyse, uten de store overraskelsene, men sluttet av med noe i retning av dette: "Det er min mening. Og det er den rette meninga."

Og helt siden da har jeg, hver gang noen har trukket frem Snåsamannens ydmykhet og manglende krav om betaling, tenkt for meg selv at det finnes ulike måter å få noe igjen for en handling på: For eksempel kan man få bekreftelse av et allerede i utgangspunktet stort ego.

For ydmykhet kan udmerket godt være en kappe man kler seg i for å spille en rolle. Og ydmykhet er ikke ydmykhet hvis det kun er en rolle man spiller. Det er heller ikke særlig ydmykt å gå rundt og være stolt av sin egen ydmykhet eller å skryte av den. Det kalles noe annet: hovmod.
_____

Sitter latteren fast i halsen etter uker med snåsamani? Fortvil ikke. Meld deg inn i Skepsis i stedet.
_____