Tvilsomme julegaver

Det er jul. Tiden for å dele med sine medmennesker. Så Den Tvilsomme stjeler som en ravn fra den høystærede Bill Mutranowski. For å dele med dere. Så snilt. Utvilsomt.

Vil fjerne blasfemiparagrafen, men ...

Ikke før har en stakkar prøvd å ta ferie, så slipper Regjeringen dette:

Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt, sier justisminister Knut Storberget. Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig.

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern. I dag ivaretas dette delvis av straffelovens formuleringer om straff for hatefulle ytringer, men ikke fullt ut.

Regjeringen vil derfor foreslå å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Forslaget vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsetting av den nye straffeloven.

Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Dette er et generelt prinsipp for kriminalisering som Stortinget har sluttet seg til. Derfor foreslår ikke regjeringen et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer i den nye straffeloven.

Hm, det ser ut som de vil følge i Storbritannias fotspor, samtidig som de legger inn masse forbehold for å unngå det verste av kritikk som kom dertillands.

Jeg synes ikke dette ser bra ut i det hele tatt, selv om jeg selvsagt er glad for forslaget om å fjerne blasfemiparagrafen.

Problemet er at jeg oppriktig talt ikke skjønner hva de anser som "... forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for". Det er en formulering full av ull, uten noe konkret å ta i.

Og det er vel nettopp det mange frykter, at man skal få en ullen lov som kan brukes når det er politisk opportunt.

Første spørsmål til Storberget bør være: Ville Vebjørn Selbekk og Magazinet blitt dømt i henhold til Regjeringens ønskede paragraf?

Noe sier meg forøvrig at Regjeringen venter bittelitt motstand mot dette. Jeg kan ikke tenke meg noen annen fornuftig grunn til at de slipper dette fredag ettermiddag, timer før store deler av landet tar juleferie.

Og det gjør jeg ... nå. Denne debatten kommer til å vare til godt utpå nyåret. Men den kan for all del gjerne begynne her.

Utvilsomt god jul!

Og med denne sjarmante krabaten tentakler Den Tvilsomme for i år og erklærer butikken for stengt til utpå nyåret. Ha en udmerket jul og et glitrende nytt år. Og husk: Vis måtehold - men også med måteholdet ...

For de av dere som aldri får nok av tvilsomheter, er det ikke utenkelig at det vil skje et og annet over på Norsk Selskap til Drontens Fremme, der man er travelt opptatt med å markere høytiden som ligger foran oss.

Og så er som nevnt Knokkelklang nr. 2 sluppet løst på folket.

Fossen bommer med en kanal

Erling Fossen jobber videre med prosjektet "Hvordan frata meg selv enhver heder og respekt". I dag med en gøyal populærkulturell vri. I et oppgjør med nordmenns selvtilfredse og humørløse tilnærming til egen krigshistorie konkluderer han slik:

Den dagen vi klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ’allo, ’allo, og som med et kjærlig blikk på nordmennene klarer å se hvordan vi klarer å «lure» både våre okkupanter og våre allierte, kan vi puste lettet ut. Da er det verkende såret fra den 2. verdenskrig endelig helet.

Jeg skal være villig til å gå med på at nordmenn kunne trenge litt ironisk distanse til sine helter (være seg krigshelter, skiløpere eller menn som seiler på balsaflåter), men det er en bitte-bitte-bitte-bitteliten svakhet med Fossens resonnement: ’Allo, ’Allo er en TV-serie om DEN (og vi tar dette med STORE bokstaver, siden Fossen har litt TUNGT for det) FRANSKE MOTSTANDSBEVEGELSEN.

Så hvis jeg forsår Fossen rett, vil vi ha kommet over våre traumer fra Annen verdenskrig så snart vi klarer å lage en TV-serie om svensk motstandsbevegelse. Hvilket for all del kan bli riktig underholdende.

Knokkelklang til jul

Mine damer og herrer. Og dere andre. På vegne av redaksjonen har jeg med dette gleden av å annonsere at Knokkelklang nr. 2 er lansert.

Knokkelklang er et nettidsskrift viet "det marginale, det kuriøse, det skrekkelige og det fantastiske". I anledning julen stiller det viktige spørsmålet: Hvorfor kommer ikke Julenissen på besøk lenger?

Vår mann Kristian "Dickens" Bjørkelo sporet ham, selveste Julenissen, opp på en av Bergens mer tvilsomme skjenkesteder. Han fikk ham til å fortelle den tragiske historien om en mann som ikke var helt den han gav seg ut for. Og som ikke tålte møtet med moderne mediers avslørende metoder.

Dessuten forteller Didrik Søderlind historien om da Jorden ble flat og en viss Arnfinn Pettersen avslører at Bram Stokers Dracula slett ikke er basert på Dracula, den altfor mye omtalte Vlad Tepes.

Sistnevnte (Pettersen altså, ikke Tepes) har dessuten lagt all fornuft til side og forsøkt seg på en gjendiktning av selveste Chesterton.

Og vi har sluppet Bjørn Are Davidsen løs i fri dressur, for å skrive om den mest knoklete av alle klanger, Emerson, Lake & Palmers Brain Sallad Surgery. (Og nei, vi visste virkelig ikke hva vi gjorde, men han har tross alt nettopp hatt bursdag.)

Vi håper ikke desto mindre at dere vil finnen noe å glede dere over i den kommende juletiden. Som vi ønsker dere alt godt for.

Og vi har stor tro på at våre skriverier vil egne seg særlig godt etter at dere har sløvet den kritiske sansen med et glass akevitt eller tre ...

Forøvrig vil mange varme tanker bli sendt alle medbloggere der ute som hjelper oss med å spre det glade budskap om Knokkelklangs eksistens.

Viktige spørsmål

"Er det for drøyt å gi barnet sitt navnet Adolf Hitler?" spør VG.

Skal vi se ... la meg tenke ... kan svaret muligens være ... eh ... "ja"?

Når Arvid Bryne er den moderate

Mye kan sies om Erling Fossen og hans famøse kronikk. Og det meste later til å bli sagt. Jeg synes allikevel at det mest fascinerende er dette:

- Han har rett i en liten flik av det han skriver. Men det blir helt galt, slik han framstiller det.

Ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er Arvid Bryne som sier det. Bryne hadde, etter å ha fremstilt frontkjemperen Bjørn Østring som en tapper krigshelt som bare slåss for det han trodde på, en klar ledelse i norgesmesterskapet i dårlig dømmekraft. Men det var før først Sæterbakken og så Fossen begynte kappestriden om tittelen.

Det er godt gjort å få Bryne til å fremstå som klok og moderat, men sannelig ser det ut til at Fossen klarer det også. Jeg er nesten imponert.

Kjekk ungdom med øreplugger

Humanistisk ungdom har fått masse oppmerksomhet for sin aksjon med å dele ut øreplugger (om enn ikke så søte som på bildet) til skoleungdom som ikke vil høre skolegudstjenestene.

De har fått brukbart med pepper også, som ventelig var. Debatten til Aftenpostens sak av i dag inneholder nok av illustrasjoner på det.

Dette kan stå som et godt eksempel:

"Er selv ateist men betydelig mer tolerant enn disse. Vi må tåle at folk tenker annerledes og har religiøse behov. Tør de si det samme om islam og forkynning i en moskè mon tro eller frykter de gateopptøyer og demonstrasjoner foran Humatetisk Samfunn? Tipper de feiger ut."

Det kan også stå som et godt eksempel på hvordan noen ikke klarer å diskutere noe uten å trekke inn islam. Ville vedkommende selv synes det var helt greit med skoleavslutning under fredagsbønnen? Muligens ikke. Men i den grad det har noe med saken å gjøre, tillater jeg meg å sitere ungdommens egne sider:

"La oss snu på flisa og tenke oss at kristne foreldre måtte sende barna sine i en moské eller synagoge i skoletiden en gang i halvåret... Det er jo ikke skadelig...? Vi tror mange av dem som forsvarer skolegudstjenesten ville være blant dem som protesterer høyest på at deres barn måtte delta i andres religiøse seremonier."

Jepp.

Selv synes jeg aksjonen er riktig søt. Og den er sånn akkurat passe rampete. Mange har hengt seg opp i at skolegudstjenester er frivillige og at aksjonen derfor er intolerant. Dagrun Eriksen gnurer for eksempel på det i denne debatten med HUs leder Lars-Petter Helgestad. (De kommer på etter åtte og et halvt minutt.)

Til det er det bare å si: Vær takknemlige for at dere bor i deler av landet der du ikke behøver å bekymre deg for hva som skjer med karakterene dine hvis du uteblir. Eller for at du forlengst er ferdig på skolen og ikke behøver å bekymre deg for denslags.

Og så har ekspertene uttalt seg. Aftenposten har snakket med kommunikasjonsrådgiver Elizabeth Hartmann i Siste Skrik, som "... mener øreproppene ikke nødvendigvis hjelper ungdommen med å fremme debatt om ordningen" og at "Humanistisk Ungdom ville fått mer igjen for kampanjen om de kom opp med en alternativ avslutningsseremoni som ikke inneholdt de religiøse aspektene".

Jeg skjønner at man som kommunikasjonsrådgiver ikke føler at man trenger å sette seg inn i sakene man uttaler seg om (det er bare så gårsdagens skrik, liksom), men hun hadde rukket å google litt mens hun lirte av seg floskler. Hun kunne for eksempel funnet denne listen over alternative forslag, publisert for godt og vel to uker siden.

Alt i alt: Gratulerer, unger. Utmerket innsats. Man kan ikke kjøpe side 2 i Aftenposten ...

Det er i grunnen bare én ting jeg er litt skeptisk til: Har dere tenkt over det strategiske ved dette? Jeg er neppe alene om å ha endt opp i Human-Etisk Forbund etter å ha hørt en skolegudstjenestepreken for mye. Det kan bli dyrt for oss, det her.

Fossens fallitt

Erling Fossen fulgte på lørdag etter Stig Sæterbakken inn i landskapet for fallerte provokatører med begrenset selvinnsikt og mangelfull kritisk sans i forhold til hva man gjør for provokasjonens egens skyld.

Fossens forsøksvise angrep på norsk motstandskamp under 2. verdenskrig låt mistenkelig kjent. Det tok meg et par minutter å komme på hvorfor: Fordi det låter akkurat som når de Alte Kameraden skal forklare hvorfor det å verve seg til Østfronten var like fint som å være norsk motstandsmann.

Fossen avslutter sin harang slik:

Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig er nå dokumentert opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide én gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: «I’m a lover not a fighter».

Til det er det flere ting å si. Hvorav de to viktigste er 1. At de vellykkede rampestrekene var et vesentlig bidrag til å opprettholde norsk moral under krigen. Nei, de var ikke avgjørende militære anslag, men de var viktige påminnere om at det nazistiske maktapparatet ikke var allmektig.

Viktigst er dog punkt 2: Du kødder ikke med Ray Davies på den måten, din stusselige mannsling!

Det er en sann glede å lese Gunnar Sønstebys nedsabling av Fossen i dagens Aftenposten. (Merk forøvrig det friske, vitalistiske bildet av Fossen de har brukt som illustrasjon.) Det er ikke så mye å legge til, utover at jeg har en sterk mistanke om at Fossen på sikt kommer til å oppleve at det å oppvise sin egen moralske fallitt på denne måten kan komme til å tære på lommeboka hans.

Men han kan sikkert finne seg en billig kafé hvor han kan sitte og gnure om norsk kulturlivs politisk korrekte ensretting med Sæterbakken. (Aftenpostens analoge intervju med Sæterbasse før helgen er forøvrig en av de mest sutrete oppvisningene i ryggesløshet og selvmedlidenhet jeg har lest på lenge.)

Det er forøvrig morsomt å se de mange støtteerklæringene til Fossen i Aftenpostens debatt til Sønstebys kronikk. Her velter det ufyselige fysaker frem fra under steinene sine. Det kan selvsagt skyldes at det brune slagget på Nordisk.nu oppfordrer sine likesinnede til å ta del. Dette kan stå som et eksempel på Aftenpostens debatt:

Nordmenn kjempet for Finlands frihet, mot Stalins umenneskelige regime, gjennom hele krigen. De deltok i virkelig krig, i motsetning til rampestrekene til folk med idiotiske navn som "Max Manus". Men hvor ofte hører vi dem omtalt som krigshelter? Et tankekors.

Nå, Erling, liker du de nye vennene dine?

Et lite kommunikasjons-Cruise

- Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at jeg ikke framsto slik jeg hadde tenkt. Jeg virket arrogant, sa en blid Cruise til Today-verten Matt Lauer.

Dette i henhold til Dagbladet.

Uttalelsen henviser til en opptreden på samme program for tre år siden, der Cruise fastslo at psykiatri er pseudovitenskap og at Lauer i motestning til ham selv ikke kjenner profesjonens historie.

I dag sier han at temaet fortsatt er viktig og bør diskuteres i offentligheten. Men da han i likhet med Lauer fikk titusener av e-poster i etterkant av Today-intervjuet, skjønte han at han hadde dummet seg ut.

- Jeg kommuniserte nok ikke slik jeg burde, sier han.

Så sant, så sant, Tommeliten. Hyggelig å se deg ta de første små skrittene på vei til selverkjennelse. Her skal du få et lite kurs av meg i hvordan du kommuniserer all din visdom på beste måte. Og du skal til og med få det gratis:

Sitt helt stille. I et rom helt uten fjernsynskameraer. Og hold helt, absolutt, definitivt, uomtvistelig og totalt ... kjeft!

OK? Fine greier.

Atkinson, Jesus, vann og vin

Harald Hauge, Herrens mann på Røros, har postet et lite apropos i disse førjulstider, av den fremstående teologen Rowan Atkinson. Det virker absolutt på sin plass.

Selv er jeg veldig svak for denne.

"And Jesus said to Mary: From now on you shall be known as ... Sharon."

Fnis.

Sprø, sprø som knekkebrød

Det finnes de som liker å ta Fred Phelps og hans Westboro Baptist Church til inntekt for allmenne holdninger blant amerikanske kristenfundamentalister. Det er dypt urettferdig. Phelps & co er sprø, sprø, sprø og ikke representative for noe annet enn sin egen galskap.

Men de er morsomme. Veldig morsomme. Hadde det ikke vært for at det er litt ekkelt at de drar ungene sine med i galskapen, ville jeg nesten satt pris på dem. Enjoy.

OPPDATERING: Nå er filmen opp igjen, denne gang direkte fra Live Leak. Takk til Knut for hjelpen.

Mugabe står opp

President Robert Mugabe sier han mente det ironisk, da han hevdet at koleraepidemien i Zimbabwe er over, skriver Dagbladet (og VG, som til og med har skrevet noe mer enn NTB-meldingen).

- Presidenten brukte sarkasme i sin argumentasjon, der hans egentlige budskap var at kampen mot koleraen begynner å gi resultater. Men medier som BBC og France 24 vrir helt bevisst på disse uttalelsene, sier Mugabes talsmann George Charamba.

Klart det, gutter. Også så moro. Som vi lo. Og jeg er sikker på at latteren runget blant de kolerasmittede også. Hva er vel litt kolera når Mugabe spenner standup-muskelen?

Stakkars, stakkars Zimbabwe.

Lyrisk: Parker

Lyrikk for en overskyet dag. Av Dorothy Parker (1893-1967) - en dame som visste mer enn godt er om livets overskyede sider.

Afternoon

When I am old, and comforted,
And done with this desire,
With Memory to share my bed
And Peace to share my fire,

I'll comb my hair in scalloped bands
Beneath my laundered cap,
And watch my cool and fragile hands
Lie light upon my lap.

And I will have a sprigged gown
With lace to kiss my throat;
I'll draw my curtain to the town,
And hum a purring note.

And I'll forget the way of tears,
And rock, and stir my tea.
But oh, I wish those blessed years
Were further than they be!

Solhjells formålsløshet

Bård Vegard Solhjell, som ryktene vil ha det til er SVs kronprins og som fremstår som en mann som gjerne vil bli Trond Giske hvis han blir stor, tok en viss Obama til inntekt for skolens nye formålsparagraf.

For Solhjell vil så gjerne være samlende. Så gjerne vil han være samlende, at han gav blaffen i at prisen var å ofre et godt gjennomarbeidet kompromiss til fordel for noe som ganske enkelt er den gamle paragrafen i litt penere innpakning.

Kollega Kaja Melsom (aka Damen på nabokontoret) gir klar melding i Dagbladet i dag om hva hun synes om Solhjells paragraf:

Å basere offentlig undervisning på kristne verdier blir ikke mindre menneskerettslig tvilsomt ved at verdiene anses som del av den «norske arven». Tvert imot vil dette gi lærere som ønsker å bruke skoletida på forkynnelse, enda et kort i ermet.

Jepp. Som om det bekymrer Bård Vegard. Kan noen være så snill å forklare en reaksjonær mann av tvilsom intelligens det der om at HEFs saker vil være så godt tjent med å ha SV i regjering ...

Jespersens etiske dilemma

En gang i tiden var Otto Jespersen morsom. Og av og til er han det fortsatt. Jeg har tidvis svingt innom Torsdagsklubben i høst, og jeg tilstår å ha ledd innimellom. Jeg er blant annet en smule svak for Otto jr.

Ikke desto mindre er det lenge siden Jespersen var på høyden. Altfor ofte er det fristende å dra det ikke altfor morsomme ordspillet man får ved å sette en G først i etternavnet.

Jeg har forsåvidt sans for metoden hans. Han har konstruert en mediefigur som til forveksling ligner på ham selv, men fremmer meninger som er ment som en karikatur av folkedypet. Litt som Bjørn Sands Stutum i sin tid.

Men Sand la Stutum til side, blant annet fordi han innså at mange ikke lo av figuren, men i sympati med meningene hans. Og i tilfellet Sand/Stutum var det i det minste lett å holde de to fra hverandre.

Å skille Otto Jespersen fra Otto Jespersen er langt vanskeligere. Også fordi man tidvis får en mistanke om at det er mennesket Jespersen og ikke rollefiguren som snakker.

Den største svakheten med mediefiguren Otto er allikevel at han etter hvert er blitt svært forutsigbar i sine mål. Han sparker mot konservative kristne og selvhøytidelige mediefjoller, mot vulgær tabloidjournalistikk og like vulgært kjendishysteri. Det er greit nok, men sjelden særlig overraskende.

I Jespersens haranger blir det av og til noe collateral damage, noen som havner i veien for ordilden, uten at de egentlig var målet. Slik fikk vi den pågående Otto-er-slem-mot-jødene-debatten. En debatt som har utgangspunkt i en harselas over noe helt annet, nemlig medienes sentimentale omtale av dyr. (Astrid Meland har en god gjengivelse av innslaget.)

Jespersen la inn et lite stikk til unnskyldningsindustrien:

«Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliardene av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»

Jeg synes når sant skal sies at kommentaren er ganske morsom, blant annet fordi han spiller på Holocaust-benekternes påstand om at gasskammerne egentlig ble bygget for å avluse klær. Men det står ikke til å nekte for at den er heller smakløs. Det er derfor forståelig at jøder, og ikke minst eldre jøder, har tatt seg nær av den.

Jespersen fulgte disse reaksjonene opp med blant annet følgende kommentar:

«For å være helt ærlig har jeg knapt møtt en jøde engang. Men dette regner jeg med kommer til å endre seg nå som finanskrisen er i gang. For i likhet med mange andre så må vel jeg også ta meg en tur til pantelåneren etter hvert …»

I Dagbladet i dag reagerer Imre Hercz skarpt på dette utsagnet. Han skriver:

"Det er skremmende og forstemmende at TV 2 med Otto Jespersen i spissen gjør det akseptabelt å utsette den jødiske minoriteten i Norge for gamle, antisemittiske uttalelser."

Og han mener det er underforstått i Jespersens uttalelse at jøder er pantelånere, en unektelig svært forslitt stereotypi om jøder.

Han skriver videre: "Jeg synes på en måte synd på TV 2s ledelse, som godkjenner en slik hetskampanje som et ledd i et «humorprogram». Antisemittisme har alt kostet mange millioner menneskeliv. Hvordan kan TV 2-ledelsen sove godt når de harselerer over menneskelige lidelser og sår grobunn for å utvikle ny antisemittisme i Norge?"

Jeg har stor sympati med Hercz' følelser i denne saken. Ikke minst fordi jeg er blant dem som mener antisemittismen er på fremmarsj i Norge. Men her bommer Hercz, i det minste delvis. Jespersens uttalelser er ikke antisemittiske, de er karikaturer av antisemittisme, latterliggjøring av tåpeligheten i antisemittiske stereotypier.

Den første av dem, den om lusene, som Hercz kaller "Otto Jespersens krenkende og ydmykende uttalelse", er ikke en gang det. Den er en ekstrem karikering av medienes evne til å sentimentalisere dyr og overse menneskelig lidelse. Det er en dyp humanisme å spore i dette.

Problemet med mediefiguren Jespersen er at altfor mange ler med ham heller enn av ham. Som med Stutum har Jespersen godt nedslag blant de mange som deler medigefigurens meninger, de han egentlig latterliggjør.

Dermed kan Hercz ta feil og ha rett på en gang når han skriver "TV 2 og Otto Jespersen misbruker dessverre talefriheten ved å spre løgner om minoriteter, mobbe dem og krenke dem - noe som kan gi signaleffekt om at rasisme mot jøder blir akseptert".

Han tar på et sinnelagsetisk grunnlag feil når han kritiserer Jespersen for å fremme antisemittiske holdninger. Det er neppe Otto Jespersens hensikt. Ikke desto mindre er det godt mulig det blir konsekvensen av disse innslagene.

Jespersen kan ha havnet i den absurde situasjon at han faktisk fremmer nettopp de usmakelige holdningene han gjør narr av. Det er slett ikke utenkelig at han i sitt ønske om å latterliggjøre antisemittiske stereotypier, allikevel bidrar til å fremme dem. Konsekvensetisk er det derfor grunn til å være kritisk til hans prosjekt.

Og i tillegg er det dette: Det er vanskelig å ha noe særlig sympati med Jespersen når Hercz angriper ham. For uansett hva han egentlig vil med disse innslagene, vitner de om dårlig smak og begrenset empati. Jespersen må ha forstått at han med disse utsagnene ville såre mange mennesker.

Og da hjelper faktisk ikke gode intensjoner. For målet helliger ikke middelet. Heller ikke på TV2.

De som er ute etter Mads

Det finnes noen mennesker i norsk offentlighet jeg gjerne vil like, men ikke får til. For eksempel får jeg det jevnlig over meg at jeg synes Herodes Falsk er morsom. Inntil jeg gjør den tabben å se Falsk og Mathiesens show når de nok en gang går i reprise på TV Norge. Jeg vil så gjerne le. Men det er bare ikke morsomt.

Litt sånn har jeg det med Mads Larsen (bare på en måte omvendt). Jeg vil gjerne like ham. Ikke fordi jeg har lest en eneste bok av ham. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men fordi jeg beundrer hans villighet til å kaste seg ut i den ene håpløse kamp etter den andre. (Det ville selvsagt hjulpet om ikke de fleste av disse kampene var konstruert av Larsen selv.)

Etterhvert har jeg begynt å lese Larsens utallige kronikker mer som humoristiske innspill enn som politisk analyse. Og da blir det unektelig mer underholdende. Men det var vel aldri egentlig ment å være morsomt, var det vel Mads?

Men nå har Larsen fått nok og flytter til Buones Aires. For all del ikke fordi det ikke blir noe på ham. Nei da, som han repliserer til en kommentar av Kathrine Aspaas (som for ordens skyld er Norges muligens dårligste aviskommentator): "Selv har jeg i år hatt flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne dine kommer til å ha i løpet av et liv." Åååååå, så søtt.

Det betyr at det antagelig er slutt på Larsens mange viltre krumspring i konspiratorisk feminismeparanoia. Vi vil ikke lenger få lese høydepunkter som dette:

"Da jeg i november gikk ut mot sexkjøploven i kronikkform og med en ny roman, ble jeg møtt med alt fra massiv stakkarsliggjøring til en kampanje der alle norske kvinner ble oppfordret til å nekte meg sex. Fascinerende. De kvinnelige sjefideologene synes å lide av en psykoseaktig virkelighetsforståelse i sin fornektelse av menns erfaringer."

Rett nok kan mindre lødig feminisme av og til få det til å høres ut som om de mener menn møtes jevnlig på hemmelige møter for å legge ondsinnede planer for å holde kvinner nede. Og jeg skjønner at det kan være fristende å møte det med samme mynt. Jeg ser på sett og vis for meg møtet der "de kvinnelige sjefideologene" sitter over sin tørre hvitvin og legger planene for å holde oss stakkars menn nede. Forskjellen er at jeg relativt raskt begynner å fnise av ideen.

Larsen på sin side, argumenterer som en sann konspirasjonsteoretiker. Det er ikke seg selv han kjemper for, det er alle de stakkars undertrykte og stemmeløse. For han har sett hvordan makten egentlig er skrudd sammen. Og det er et stygt syn. Han forstår det vi andre ikke forstår. Og det er en skremmende kunnskap. Men Mads er en modig mann. Så han har slåss ufortrødent videre mot, eh, ... vindmøllene?

God tur til Buones Aires, Larsen. Vi kommer til å savne deg. For i motsetning til Herodes Falsk er du tidvis riktig morsom. Ufrivillig riktig nok, men morsom åkke som.

Om korrekte ledere

Årets siste Humanist er i hus. (I det minste hos meg, der det dumpet ned i postkassen i dag.)

Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.

Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):

Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.

Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:

Det politisk korrekte

Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.

Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.

Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.

Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.

Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.

I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.

Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.

I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.

Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.

Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.

Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.

X x hipp for BAD

Nettopp tilbake fra et seminar og utenfor kontordøren min borrer de hull i en murvegg. Så før jeg rømmer er alt jeg rekker å rope:

hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp, hipp hurra for Bjørn Are Davidsen, som har gjort unna nok et år av denne jordiske eksistens.

Det skulle være ett hipp for vært år, så det er bare å begynne å telle ...

Listeria

Jeg er blitt tagget av Bjørn Are Davidsen. (Til gjengjeld skal jeg muligens avsløre hvor gammel han egentlig blir på mandag ...) Utfordringen er som følger:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg. Utført.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Og så var det punkt to:
1. Jeg har deltatt i totalt syv norgesmesterskap i curling, hvorav ett for seniorer. Jeg har en bronsemedalje liggende et sted.
2. Jeg har redigert en bok om konspirasjonstenkning, men jeg er egentlig ikke særlig interessert i konspirasjonsteorier. (Det er selve tenkningen bak som interesserer meg.)
3. Jeg har begynt på Silmarillion tre ganger, men jeg er aldri blitt ferdig. (Til gjengjeld er jeg gift med en kvinne som har lest hele På sporet av den tapte tid to ganger ...)
4. Jeg har et håndlaget vampyrdrepersett liggende på hyllen, fra firmaet Renfield & Sons. (De har også en snasen kolleksjon for frontkjemperjegere ...)
5. Jeg har syv utgaver av The Wind in the Willows i bokyllen. Og jeg vil har flere. Mange flere.
6. Jeg har ikke en deerstalker.

Og så var det punkt 3: Asbjørn (aka Skepsis) må i ilden. Det må den gale mullaen også. Snirkelsnorkel er med dette utfordret. Det samme er Lady Mju (man kan ikke pakke ut flyttegods bestandig, vet du). Og til slutt Eira, som er tilbake i storform.

Økumenikk i en krisetid

I møte med store og omseggripende kriser, som den pågående finanskrisen, blir menneskers livssyn særlig viktig. Og da er det særlig godt å se at man kan finne sammen over trosgrensene, som dette lille klippet fra det hardt rammede Island er et rørende eksempel på.

(Takk til min kollega Knut, som delte dette vakre skuet med meg, slik at jeg kan dele det med dere.)

En nebbete jul

Som nevnt kan det komme til å bli en del julestoff her fremover. Men det er ingenting, og da mener jeg ingenting, sammenlignet med hva det vil bli over hos mine nebbete venner i Norsk Selskap til Drontens Fremme.

Der har man satt julen i høysetet og lover dårlige vitser, cheesy musikk, akevitt og vilter julestemning desember til ende. Og siden jeg, eh, hjelper dem litt, har jeg fått meg bildet over som skrivebordsbakgrunn, for virkelig å komme i stemning.

Og fordi jeg så til de grader er grepet av julens ånd, vil et enkelt klikk på bildet gi dere en versjon som egner seg udmerket også for deres utvalgte digitale venn.

Snåsa? Hvor da?

Som nevnt for noen poster siden, stilte jeg før helgen opp på Kulturnytt på P2 for å diskutere hvorfor Skepsis og Human-Etisk Forbund ikke har ment noe offentlig om Snåsakaillen/mannen/fyren. Det var når sant skal sies ganske forfriskende til en avveksling å mene noe om hvorfor jeg ikke mener noe. Men det var lett absurd.

Kollega Even Gran har lenge ment at noen burde mene noe om Snåsakaren/typen/duden. Men siden alle vi andre har strirret ut av vinduet og plystret Imagine hver gang han har tatt det opp, har han nå endelig tatt hintet og skrevet en kommentar selv.

Det er hyggelig å se at noen tar innover seg at noen i formuleringen "noen burde skrive noe om dette" faktisk kan være en selv. Flink Even! (En god kommentar er det også.)

Et SKREMMENDE sensurspøkelse (!!!)

Det går et spøkelse gjennom landet. Et uhyggelig spøkelse. Et skremmende spøkelse. Et (*UHU!*) SENSURSPØKELSE.

Det slår ned på alt som er modig og viktig. Det tvinger oss alle inn i den sosialdemokratiske trivelighetens form. Gjør oss alle til slaver for en kvelende hygge. Det er fryktelig, er det. *UHUUUUU!!!*

Både Dagbladet og VG forteller i dag (med litt hjelp av NTB) den SKREMMENDE HISTORIEN om hvordan reaksjonære krefter i NRK gikk DEN TOTALITÆRE TERRORSTATENS ærend. Historien er som følger:

I 1948 ba Barnetime- og senere Barne-TV-onkel Lauritz Johnson Prøysen om å lage en ny julesang for barn. I Prøysens originale versjon av «Musevisa» blir musene spist opp av en katt i siste vers.

Da forfatteren presenterte utkastet sitt, protesterte onkel Lauritz. Han syntes det var for ille å ta livet av musene i en barnesang.

Fryktelig! Uhyggelig! Skremmende! En TV-kanal bestiller en barnesang og så vil de ha INNFLYTELSE PÅ INNHOLDET!!! Jeg har ikke ord. Jeg er sjokkert. Men det blir - OM MULIG - enda verre (!!!):

Prøysen adlød, gjorde om det sterke verset og kastet papiroriginalen i søppelkurven. Tilfeldighetene ville ha det til at den alternative slutten likevel har kommet for en dag. Prøysens vaskehjelp plukket papirarket opp, og 50 år senere bestemte hun seg for å sende det gulnede arket med Prøysens håndskrift til NRK.

Av ukjente grunner fikk offentligheten ennå ikke høre sannheten om «Musevisa». Originalverset ble nemlig oppbevart i ti år i en skuff hos Tove Lønn-Arnesen.

Hvordan kunne hun? Visste hun ikke at vår kultur, vår nasjonale ære, ja, HELE VÅR VESTLIGE SIVILISASJON er avhengig av at vi alle modig står opp for retten til å ta livet av mus i siste vers? Visste hun ikke at hun med dette gikk den sosialdemokratiske hyggeterrorstatens ærend? Det er ikke bare skremmende, det er UHYGGELIG!!!

Måtte alle involverte i denne SKREMMENDE SKANDALEN bli spist av en stooor katt!!!!!

Nisseytringer

Apropos Durban 2, FNs menneskerettighetsråd og denslags. Fra tegnebrettet til den uforlignelige Bill Mutranowski.

Forøvrig vil jeg understreke at selv om jeg mener det bør være lov å hevde at julenissen ikke finnes, er det selvsagt det rene tøv. Selv om han, som Kevin Bloody Wilson påpeker her, ikke alltid gjør helt som vi vil. (Den er dog ikke for de tandre blant dere.)

Og en liten advarsel: Den Tvilsomme synes julen er en god ting og legger vanligvis enhver kritisk sans hva kulturell sensibilitet angår bort den 1. desember. Det kan komme til å synes.

Forvrengninger og lysskyhet

Lars Gule og Berit K. Thorbjørnsrud går hardt ut mot Walid al-Kubaisi. (Her, som en reaksjon på dette.)

Gule mener Kubaisi oppfyller alle kriteriene for islamofobi. Thorbjørnsrud mener han presenterer et forvrengt skremmebilde. Kubaisi på sin side mener mange innvandrere helst vil leve i mørket og at nordmenns respekt for innvandrere er drevet av masochisme.

Drøft.

(Les dog gjerne de aktuelle sakene først.)

Forbrytelse og straff (og mirakelmenn)

Politiet advarer om at man bør holde seg unna deler av indre Oslo øst på kveldstid. Og når de ikke advarer om det, føler de seg ikke helt bra. Det er, på flere nivåer, krise i norsk kriminalpolitikk.

Levi Fragell skriver om temaet hos Fri tanke. Det mangeårige Krom-medlemmet spør retorisk: "– Ville vi fått en "politistat" om politiet hadde hatt ressurser til å rusle litt rundt ved fotballøkkene og handlesentrene i bydelene?"

Selv er jeg ikke like mild som Levi. I dirrende raseri over advarslene mot å bevege seg i områder ikke langt fra mitt hjem, skrev mitt nebbete alter ego om temaet i en morgenstund i dag, under overskriften "Sviket mot Oslo Øst". Sinna nå.

Forøvrig vil Kulturnytt intervjue meg bittelitt over tre, om temaet "Hvorfor har ikke Human-Etisk Forbund eller skeptikerne ment noe om Snåsakallen". Jeg tygger på hvordan jeg skal svare "fordi jeg gir blaffen" på en hyggelig måte ...

BBC og Downs syndrom

En interessant sak hos BBC, dog med en ubehagelig vri:

"More Down's syndrome babies are being born than before pre-natal screening became widespread, figures show.

The UK saw 749 Down's births in 2006, up from 717 in 1989 when tests came in."

Kilden er en undersøkelse foretatt av britiske The Down's Syndrome Association, og saken inneholder kommentarer fra en rekke foreldre, som begrunner sitt valg.

Så langt alt vel. (Og en positiv overraskelse.) Jeg er derimot (i likhet med Cellarer på den konservative, katolske bloggen How The West Was Lost, hvor jeg fant saken) både fascinert og forundret over BBCs merkelige overgang mellom de nevnte tallene og foreldrenes kommentarer:

"The Down's Syndrome Association surveyed 1,000 parents to find out why they had pressed ahead with a pregnancy despite a positive test result."

Hvilket avføder følgende spørsmål: Går de inn for å være vemmelige eller kommer den slags av seg selv der i huset? Kunne man i så fall vurdere ... hva var det nå det het igjen ... jo ... å ... tenke?

Mer rasisme om igjen

Jeg kommenterte for vel en uke siden en sak i VG, der de omtalte en økning i rasistiske hendelser i USA, under overskriften "- Rasismen øker etter Obama-seier". En overskrift det ikke var grunlag for i selve saken. Hvilket var mitt poeng.

Nå later det til at NTB har oppdaget de samme kildene som VG. Eller i det minste Mark Potok ved Southern Poverty Law Center. De har laget en sak som i innhold er en slags kortversjon av VGs artikkel. Og som nå ligger på VGs nettsider. Overskriften er "- Mer hatkriminalitet i USA etter valget", en påstand det er dekning for i saken.

Men selve saken inneholder nesten ikke noe nytt og kun et eksempel som ikke også er i VGs egen sak. Den var forøvrig basert på en artikkel hos Associated Press, som de forbilledlig lenket til. NTBs sak lenker ikke til noen, selv om VG har lagt inn lenker til egne saker. Deriblant sin egen sak om akkurat det samme.

Det hele er i grunnen mest merkelig, men reiser et par spørsmål: Leser ikke NTBs journalister VG? Og: Leser ikke VGs nettansvarlige sine egne nettsider?

Jødiske nazister. Og svenske

Eller muligens heller:
Israelske nazister. Og svenske (se bunnen av saken for hvorfor)

En venn av meg fortalte en gang om en venninne, som i kjelleren på huset sitt i Jerusalem hadde funnet en medlemsliste fra Jerusalem-avdelingen av NSDAP fra slutten av 30-tallet. I sannhet et prosjekt som ikke hadde fremtiden foran seg ...

Jeg ble minnet om det av VGs og Dagbladets saker om de israelske, jødiske nynazistene som har pådratt seg noen år i fengsel for "angrep mot ortodokse jøder, homofile, narkomane og gjestearbeidere - samt skjending av en synagoge".

Rett nok overser man ofte at russisk-jødiske innvandrere, som bemanner noen av de mest rablende sprø ytre høyre-gruppene i landet, ofte er helt sekulære. De er etniske jøder, men ikke troende.

Ikke desto mindre låter jødiske nynazister unektelig som en innmari dårlig vits.

VG har lagt ut noen videoklipp de har laget av seg selv, og av dem fremgår det at vitsen ikke er morsom i det hele tatt. De belyser hovedproblemer med denslags grupper: De er muligens morsomme i all sin idioti og intellektuelle ubehjelpelighet, men de er samtidig befolket av mennesker med plagsomt lav terskel for å utøve vold mot andre - og hverandre.

Svenske Expo dokumenterer nettopp dette. De har, i samarbeid med Expressen, sett nærmere på 77 nazister som ble arrestert under en voldelig demonstrasjon i 1998. Tallene er ikke overraskende, men ikke desto mindre svært ubehagelige:

I granskningen ingår alla lagakraftvunna domar mot nazisterna både före och efter demonstrationen. Resultatet visar att bakom de raka leden av nystrykna skjortor finns en brutal verklighet präglad av våld, hat och förstörda liv.

• De 77 nazister som deltog på demonstrationen har sammanlagt dömts för totalt 494 brott.
• En stor majoritet av nazisterna – drygt 70 procent – är dömda. Motsvarande siffra för hela befolkningen ligger runt 20-25 procent.
• Det överlägset vanligaste brottet är misshandel, följt av olaga hot, skadegörelse och stöld.
• En av nazisterna som deltog i Nora har även dömts för mord. I Norge 2001 mördades 15-årige Benjamin Hermansen på grund av att han var mörkhyad av bland andra Nicolai 29.

De mener også å kunne dokumentere at 23 mennesker er drept av nynazister i Sverige de siste 25 årene. Og det er på ingen måte bare fienden det har gått utover:

För förövarna har inte bara gett sig på sina fiender – invandrare, homosexuella och vänsteraktivister. En sammanställning av domarna visar i stället att förövarnas offer varit såväl unga som gamla, invandrare som etniskt svenska, hetero- som homosexuella.

Ibland är offren bara några som de stött på ute på krogen och hamnat i bråk med. Andra gånger är det interna uppgörelser inom de egna kretsarna som lett till döden.

– Risken är inte bara att du kommer att utöva våld, utan också att du själv kommer att bli ihjälslagen om du går med i organisationerna. Det skapar hämnd och mothämnd, säger Heléne Lööw.

Så hvis du er hvit, hetero og ikke politisk aktiv på ytterste venstreside, later den sikreste måten for å få bank av nynazister å være ... å bli nynazist.

Vi snakker i sannhet om den hvite rases edleste eksemplarer. Pføy.

Oppdatering: En kommentator uttaler at disse gutta ikke er å anse som jøder. De fikk emigrere til Israel fra Sovjetunionen fordi de har jødisk bakgrunn, hvilket vil si at det er tilstrekkelig at en av besteforeldrene deres er jødisk.

Så vidt jeg kan se betyr det i seg selv bare at det er mulig de ikke er å anse som jøder. Jeg har forsøkt å finne ut av spørsmålet, men svaret forblir uklart, muligens blant annet fordi flere av de tiltalte var midreårige da forbrytelsene ble begått og deres navn derfor er holdt hemmelige.

Det nærmeste jeg kommer en konklusjon i spørsålet er hos BBC, som skriver "The suspects all migrated to Israel under the Law of Return, which allows anyone with at least one Jewish grandparent to become a citizen. But their links to Judaism are slender, with most qualifying for citizenship through grandparents or distant family connections."

Men svaret er ikke entydig. På Jerusalem Post foregår det en frisk diskusjon om hvorvidt de er å anse som jødiske eller ikke. Det blir ytterligere komplisert av at mange av de som emigrerte til Israel hadde falske papirer og ikke hadde jødisk bakgrunn i det hele tatt.

Uansett er jeg enig i at den opprinnelige overskriften kunne vært bedre. Men fordi det blir masse krøll hvis overskrifter endres, har jeg lagt inn den alternative overskriften under, heller enn å endre den.

Stor, større, Støre

Jeg gjestet bokmessen på Lillestrøm i helgen, hvor jeg snakket om Dommedags-boken for nesten ingen mennesker. Og greit var det, ettersom jeg holdt noe som må ha vært mitt livs dårligste foredrag/introduksjon/presentasjon.

Men mens jeg stod der på scenen, fikk jeg øye på boken Jonas Gahr-Støre har skrevet (med bare bittelitt hjelp av departementet sitt) for å forklare oss hvordan ting egentlig henger sammen i verden.

Fra før av visste jeg at tittelen ikke er god norsk (men den er et sitat fra vår kommende konge, så skitt au), men omslaget ... Jeg hadde ikke sett omslaget før. Og der stod jeg på en scene, med sikkert tre par øyne faktisk rettet mot meg. Og ... Vel ... Øh ...

La oss bare si at det er et fascinerende omslag. Og at ting kan tyde på at Cappelen Damm bruker samme fotograf som tar reklamebildene for Dressmann.

Og St Jonas av Utenriksdepartementet er altså Norges mest populære politiker. Bare for å ha nevnt det.

Hjeeeeeeeeeeeeeeeeelp!!!

Lyrisk: Dickinson

Jeg har forespeilet dere lyrikk. Og lyrikk skal dere få. Emily Dickinson denne gang. Det blir ikke den siste.

921

If it had no pencil
Would it try mine—
Worn—now—and dull—sweet,
Writing much to thee.
If it had no word,
Would it make the Daisy,
Most as big as I was,
When it plucked me?

(Nummeret henviser til katalogen over hennes dikt. De er generelt uten tittel.)

Intelligent liv

Min gode venn Den gale Mullaen har, som en av flere, kommentert de skremmende spekulasjonene om at verden som vi kjenner den vil gå under i 2012 og at de mektige og viktige vil gjemme seg i huler på Svalbard.

(Her og her, les mer hos Meland Media, Dekodet og de CIA-finansierte skurkene i Skepsis.)

Selv blir jeg minnet om et av de viseste Mafalda-ordene jeg har lest: "Det sikreste bevis på at det finnes intelligent liv i rommet, er at de ikke har tatt kontakt med oss ennå."

Orgasmen som gud?

Sex, religion, dårlig smak og enda dårligere argumenter. Kan Dagbladet annet enn elske Orgasmens Madonnas kirke? Bare hør:

Den svenske kunstneren Carlos Bebeacua har en tro utenom det vanlige. Han er selvutnevnt kardinal i Orgasmens Madonnas kirke i den svenske byen Lövstad.

- Orgasmen er en gave som kommer fra oven, og som er verdt å dyrke, hevder han.

Det er unektelig ganske søtt. Men ved nærmere ettersyn (også kjent som å klikke på Dagbladets lenke til Kvällsposten), viser det seg å være dørgende kjedelig:

Kyrkan har bara prästinnor och deras skrift kallas orgasmens katekes. Det enda budet inom tron heter sexbudet.

– Det är att göra det man vet är riktigt och bra, säger Carlos Bebeacua.

Under ceremonierna läser prästinnorna upp dikter och man kan äta frukt och dricka juice. Sex är inte i fokus, men det verkar inte heller vara förbjudet.

– Det har aldrig hänt. Jag vet inte hur vi skulle reagera om det händer, säger Carlos Bebeacua.

"Gjør hva du vet er riktig og bra skal være hele loven", minner meg om et eller annet, men det er liksom noe som mangler ...

Så - orgasmen som gud? Nei, jeg tror ikke det.

En tvilsom stemme

Den Tvilsomme er visst med i dagens heat på Tordenbloggen, den årlige kåringen av Norges beste blogger.

Jeg er for all del altfor gammel og moden og blasert til å være opptatt av denslags. Selvsagt. Men hvis dere nå absolutt vil, så har jeg ikke noe mot at dere stemmer på meg ...

En uheldig henleggelse

Journalistikk er innimellom fascinerende greier. Både Dagbladet og VG viderebringer NTBs sak om Bernt Hagtvets reaksjon på henleggelsen av hans anmeldelse av Hegnar Online for rasisme. En sak NTB igjen har basert på Journalisten.nos sak om saken. Enkelt for dem, muligens en smule enstonig for deg (og meg).

Men, men. Hvis vi nå for et øyeblikk ser bort fra denslags, må jeg innrømme at jeg er enig med Hagtvet: Det er forundelig at politiet har henlagt saken. Eller kanskje heller, tatt i betraktning mengden og typen saker politiet henlegger: Det er trist at politiet har henlagt saken.

Jeg vil ikke uten videre slutte meg til Hagtvets maleriske beskrivelse av Hegnar Online som «en ren kloakkanal som ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre». Jeg vet når sant skal sies ikke. Jeg har aldri besøkt siden.

Men vi hadde trengt en rettslig avklaring av i hvilken grad redaktører er ansvarlige for de meninger som kommer til uttrykk i deres debattfora. Og den eneste veien dit er at politiet tar en anmeldelse som Hagtvets på alvor.

Når redaktør Stein Ove Haugen i Hegnar Online uttaler at "Hagtvets kritikk er så virkelighetsfjern at det virker som om han befinner seg på en annen planet. Politiet vet at det ikke er vi som bryter loven, og at hvis noen skal tas, må det være lovbryteren," så er det en uttalelse som i ubehagelig stor grad bærer preg av ansvarsfraskrivelse.

Selv er jeg redaktør for et rart, lite blad. Og jeg har aldri tvilt på at jeg har redaktøransvaret for hva som havner på trykk der, uavhenig om jeg har skrevet det selv eller ikke. Jeg har litt vanskelig for å forstå hva som skiller nettavisenes debattfora fra dette. Det er ikke de som formulerer meningsytringene, men det er takket være deres infrastruktur at meningene kan ytres. Så vidt jeg kan forstå må fortsatt redaktøranvsaret gjelde.

Men det er selvsagt fryktelig slitsomt ... Bedre da at slagget får stige opp fra folkedypet. For det er selvsagt, som Haugen påpeker, en "«kjempeverdi» at nettet muliggjør meningsytringer uten forhåndssensur," slik at enhver uhumskhet kan formidles til verden. Eller?

Hva enn man måtte mene om det, hadde det vært greit å fått avklart hvem som faktisk har ansvaret, ikke for at meningen ytres, det er selvsagt den som ytrer den, men for at meningen formidles. Og vi har akkurat gått glipp av en gyllen mulighet.

Lyrisk vederkvegelse

Jeg har en skummel plan om å utvide aktiviteten på denne bloggen med litt kunst og lyrikk. Rett og slett fordi jeg synes det blir en smule enstonig med all denne livssynsdebatten. Og fordi også vi humanister trenger en smule vederkvegelse av våre mørke, dystre og lukkede sinn ...

R.S. Thomas (1913-2000) er muligens min favorittlyriker - i skarp konkurranse med George Mackay Brown. Og det er muligens en smule ironi i å spore at de begge var dypt kristne. Orkadieren Mackay Brown var katolikk, waliseren Thomas anglikansk prest.

Uansett, jeg fant en side med Thomas' lyrikk på nettet og tillater meg å låne to dikt derfra:


Children's Song

We live in our own world,
A world that is too small
For you to stoop and enter
Even on hands and knees,
The adult subterfuge.
And though you probe and pry
With analytic eye,
And eavesdrop all our talk
With an amused look,
You cannot find the centre
Where we dance, where we play,
Where life is still asleep
Under the closed flower,
Under the smooth shell
Of eggs in the cupped nest
That mock the faded blue
Of your remoter heaven.


Evans

Evans? Yes, many a time
I came down his bare flight
Of stairs into the gaunt kitchen
With its wood fire, where crickets sang
Accompaniment to the black kettle"s
Whine, and so into the cold
Dark to smother in the thick tide
Of night that drifted about the walls
Of his stark farm on the hill ridge.

It was not the dark filling my eyes
And mouth appalled me; not even the drip
Of rain like blood from the one tree
Weather-tortured. It was the dark
Silting the veins of that sick man
I left stranded upon the vast
And lonely shore of his bleak bed.

De nye eidsvoldsmenn!

Aril Knutsen, som i tillegg til å være leder i Foreningen for human narkotikapolitikk også er tredje varamann i Human-Etisk Forbunds hovedstyre (og som sådan på sett og vis sjefen min, hvis tre andre er syke), har tatt over jobben med å geleide Oslos narkomane til Eidsvolds Plass, melder Dagsavisen og Dagbladet.

Hvilket er en strålende idé.

Behandlingen av narkomane hertillands er et uhyggelig eksempel på hvordan det beste - i form av den utopiske forestillingen om et "narkotikafritt Norge" - blir det godes fiende. Det gode ville være å behandle narkomane som om de var mennesker, heller enn, som i dag, å behandle dem som om de kan bli mennesker igjen hvis de bare slutter med dette forbaskede dopet ...

Det er på tide at medlemmene av landets nasjonalforsamling tar innover seg at vi har ofret altfor mange mennesker på det naive drømmeriets alter.

Lykke til Aril! Jeg tror jeg må ta meg en tur ned til Stortinget i dag ...

Rasismen øker i USA? Nja

"Rasismen øker etter Obama-seier," melder VG, som henviser til Associated Press, som henviser til Southern Poverty Law Center, som, strengt tatt, ikke sier det.

Derimot sier de, mer bestemt Mark Potok, leder for SPLCs Intelligence Project, at det har vært en klar økning i rasistiske hendelser. Hvilket de sikkert har rett i. SPLC er grundige (om enn ikke alltid like presise i sine analyser).

Derimot er det ikke noe grunnlag for VGs påstand, at rasismen som sådan øker.

En av avisens kilder, Marsha L. Houston, professor ved University of Alabama, sier det slik: "Valget lokker rasist-rottene frem fra skjulestedene". Og det er, hvis vi ser bort fra den lite heldige metaforbruken, en ganske annen påstand enn VGs.

Det Potok og Houston sier, er at valget har bidratt til å gjøre personer med rasistiske holdninger mer aktive.

AP anlegger den vinkelen i sin sak, under overskriften "Obama election spurs race crimes around country". Hvilket det helt klart, hvis vi skal tro SPLC, og jeg ser altså ingen grunn til ikke å gjøre det, er dekning for.

En annen av APs kilder har følgende tolkning:

"The principle is very simple," said BJ Gallagher, a sociologist and co-author of the diversity book "A Peacock in the Land of Penguins." "If I can't hurt the person I'm angry at, then I'll vent my anger on a substitute, i.e., someone of the same race."

"We saw the same thing happen after the 9-11 attacks, as a wave of anti-Muslim violence swept the country. We saw it happen after the Rodney King verdict, when Los Angeles blacks erupted in rage at the injustice perpetrated by 'the white man.'"

"It's as stupid and ineffectual as kicking your dog when you've had a bad day at the office," Gallagher said. "But it happens a lot."

Jepp, det er en lite intelligent reaksjonsform. Men inntil videre gir ikke økningen i den grunnlag for å påstå at rasismen i USA øker. Det er selvsagt slett ikke umulig at den gjør det, det er det alt for tidlig til å danne seg noen mening om, men VGs og APs eksempler peker mer i retning av at rasister og/eller ungdommelig pøbel har fått en unskyldning for å oppføre seg som komplette og ufyselige idioter.

Hvilket for all del er deprimerende nok.

Ånden som slår

TV2s heller forsøk på å avsløre Frimurerne for noen uker siden var en heller patetisk forestilling. Hvilket jeg kommenterte her.

Ting kan tyde at ikke alle i TV2 var like imponert heller. Eller muligens har de bare fått et anfall av humoristisk sans. Uansett er deres nye avsløring av et annet hemmelig brorskap hertillands kostelig. Ikke minst konklusjonen:

Til slutt kan jeg konkludere med at den største forskjellen mellom Frimurerlosjen og Fantometklubben er at mens frimurernes medlemsliste er offentliggjort fikk LørdagsMagasinet ikke tilgang til Fantometklubbens.

De listene er nemlig hemmelige.

En bevæpnet kirke?

"Presten Gyrid Gunnes mener det er pinlig at Den norske kirke holder seg med en logo som inneholder et våpen," meldte Vårt Land i går. Hun vil ha bort de krigshissende øksene og har laget en gøyal variant med maskinpistoler i stedet.

Og Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen og kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen stiller gjerne opp i et morsomt stunt i Aftenposten for å illustrere at det slett ikke var dem man hadde i tankene den gang man formulerte begrepet Church Militant.

Og alt dette er vel og bra. Men hvorfor bare øksene? Hva med det derre andre, da dere? Det man spikret folk opp på?

Kan kirken være bekjent med å ha et henrettelsesredskap i logoen sin?

Tør jeg foreslå en liten blomst?

Vel tabloid i Fri tanke

Man skal muligens ikke daske sin oppdragsgiver på lanken. Og jeg skal være den siste som skal kritisere noen for tabloide tendenser. Ikke desto mindre har jeg nå tenkt å kjefte på Fri tanke for å være vel tabloid.

Utgangspunktet er som følger: Even Gran har intervjuet Bob Drogin, forfatter av boken Kodenavn Curveball: Om spioner, løgner og krigen i Irak, som nettopp er kommet i norsk oversettelse på Humanist forlag. Så langt er alt greit.

Drogin reflekterer rundt mangelen på kritiske motargumenter som preget amerikanske myndigheters klokketro på at irakerne hadde masseødeleggelsesvåpen. Han sier:

– Ja, du kan godt si at det hersket en slags religiøs blindhet blant verdens ledere på den tiden. Det var ingen som tvilte på at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Det man diskuterte var hva man skulle gjøre med det. Det ble en slags boble der folk i ledende posisjoner stolte på hva alle de andre sa. Når så mange statsledere sier det samme, så må det jo være sant.

Og det kan man alltids diskutere, men det er fortsatt greit.

Men jeg må tilstå at jeg synes det er i overkant tabloid å på bakgrunn av denne uttalelsen presentere intervjuet under overskriften "Blind, religiøs tankegang startet Irak-krigen". Det er en påstand det ikke er dekning for i intervjuet.

Så det så. Frem med lanken: Dask!

Oppdatering: Søren, nå endret de tittelen ...

Slankeekspert slankes for titler

Det svinger i akademia. VG avslører at deres egen tidligere kostholdsekspert har skrytt på seg et æresprofessorat fra et jukseuniversitet. Det gjelder legen Grethe Støa Birketvedt, som slår om seg med tittelen "æresprofessor fra Albert Schweitzer Universitet i Genève". Det viser seg at de egentlig " ... holder til i en rynkeklinikk i Madrid".

Og det er ikke bare æresprofessortittelen som er ... eh, problematisk:

I en rekke intervjuer og artikler - både i aviser, magasiner og på nett - har hun også blitt titulert som overlege eller med den beskyttede tittelen «professor».

Men Birketvedt er hverken overlege eller professor.

Hun har dessuten en doktorgrad. En ordentlig doktorgrad altså. Men det er mulig den også ligger tynt an. Dagbladet følger opp VGs sak, med dårlig skjult skadefryd:

Tidligere denne uka skrev ukebrevet Mandag Morgen at forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Tromsø nå skal granske deler av Birketvedts doktorgradsarbeid.

[...] Universitetet i Tromsø, der hun fikk sin doktorgrad i 1995, fikk fuskmistankene i fanget for noen få uker siden, skriver Forskning.no.

På Albert Schweitzer-"Universitet" er de derimot riktig opprørte:

During the last two months we have been receiving telephone calls from the so-called journalist May Linn Gjerding, who claims to be working for the Norwegian newspaper VG. The reason is a would-be research (?) about Grethe Stoa Birketvedt MD, PhD, Honorary Professor of ASIU, as a result of using her title Honorary Professor of Albert Schweitzer University on the back cover of her publication, a new book about the importance of the brain's control in obesity treatment. They are also questioning her credibility as a researcher and as an ethical person by threatening to ruin her career.

This so-called journalist is trying to bring discredit on the work of Dr. Birketvedt accusing her of using false honourable mentions of our institution.

Nja, det later i grunnen til at Birketvedt klarer det helt fint selv. Hun:

... åpner for at hun kan være ført bak lyset av Albert Schweitzer Universitetet.

- Jeg har forholdt meg til hjemmesiden deres, og at jeg fikk en pakke med diplomet. Skal jeg bli hengt ut for det? Hvis det er slik, så er det ukjent for meg.

Uansett hva som måtte komme ut av de aktuelle undersøkelsene, virker det med andre ord som hun har diskvalifisert seg selv gjennom ren skjær dumhet ...

"En klassik pistasj!"

Ida Jackson, også kjent både som bloggeren Virrvarr og som profilert jentesexbokforfatter (sorry, kunne ikke dy meg, tabloide gener og alt det der) kommenterer spåkoner på Fri tankes nettsider. (Sånne som gir råd til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, vet dere.)

Hun tar utgangspunkt i sine egne erfaringer:

Jeg lærte meg kunsten på slutten av ungdomskolen en gang. Det var miljøbetinget. Jeg er vokst opp i en verden hvor lufta var stinn av røkelse, hvor alle pratet om hvem de hadde vært i sitt tidligere liv, hvor folk svingte pendler over de gravide magene sine for å avdekke barnets kjønn og alle problemer kunne løses med avspenning og akupunktur.

Når du for alle praktiske formål er født inn i en alternativmesse, er det like logisk å lære seg å legge tarotkort, lese folk i hånden og stille horoskoper som det er å lære seg å strikke, spille tuba og løpe maraton i andre miljøer. I begynnelsen trodde jeg på det – mest ved osmose.

Til tross for sin suksess som klarsynt, kom hun frem til at hun slett ikke har noen spesielle evner. Kommentaren gir en god seks punkts innføring i hvordan man spår på en overbevisende måte.

Og Idas konklusjon er krystallklar:

Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. «Åh, du en klassik pistasj! Nei, du bør ikke satse på folk som er sjokolade. Gå for krokan.» Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hvert fall ingen gode svar på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Strålende innsats Ida. Bra du hadde tid blant alle sexbokintervjuene.

Og gratulerer med dagen: Roteloftet har toårsdag i dag!

Bør dyresex forbys? Eh, ja

Jeg er konservativ.

Jeg har riktignok klare liberale trekk. For eksempel mener jeg at Staten bør begrense sin inngripen i økonomiske forhold.

Det er dog en pragmatisk, ikke en prinsipiell vurdering. All erfaring tilsier at statlige inngrep i økonomien oftest (men ikke alltid) er mislykkede. Derfor bør de som oftest la være.

Men jeg er altså konservativ. Jeg er ikke enig i prinsippet om at alt bør være tillatt inntil man eventuelt får svært gode grunner for å forby det. For lover er ikke en innskrenkning av frihet. De er betingelser for frihet.

Det er først når Staten har tilstrekkelig autoritet at frihet i det hele tatt er mulig. Først da kan Staten, i kraft av et fungerende juridisk system, garantere for den enkeltes frihet. Inntil da har man ikke frihet, kun den sterkestes rett.

Alt dette som en innledning til følgende spørsmål stilt av Dagbladet: Bør dyresex være forbudt?

Jeg erindrer en rekke høylydte diskusjoner med liberalistiske venner i yngre år, gjerne på hytteturer, gjerne med alkohol som drivstoff, hvor friheten ble forsvart med høylydt røst. (Jeg kan til og med tenkes å ha gjort det selv, jeg husker ikke helt, det er så lenge siden ...)

Dyresex var et av temaene som gjerne poppet opp. Og diskusjonen gikk høyt om det burde være forbudt eller ikke. De liberale holdt fanen høyt hevet. Så lenge dyret ikke tok skade av det, kunne det da umulig være et problem?

Og hvor er moralen i å ikke kunne ha sex med en ku, når vi er frie til å spise biff? (Så lenge det er din egen ku, selvsagt. Libertanianere har heller lite frihetlige ideer om eiendomsretten ...)

Men jeg er altså konservativ, og hvis du spør meg (slik Dagbladet gjør, jeg fikk til og med lov å stemme), mener jeg bestemt at dyresex bør forbys. Helst spesifikt. Alternativt ved å definere det som dyremishandling.

Dyresex bør forbys fordi det vekker intuitiv avsky hos de aller fleste. Det bør forbys fordi det er meningløst å snakke om at dyr som frivillige sex-partnere. Det er å latterliggjøre frivillighetsbegrepet. Og det er å latterliggjøre seksualiteten. Det bør forbys fordi dyr ikke er ting, men vesener med bevissthet og verdighet. (Og det sier jeg som en dedikert kjøttspiser).

Og det bør forbys fordi det ikke er noen gode argumenter for ikke å forby det. Å bruke frihetsargumentet er det rene tøv. Det er en hån mot begrepet frihet og det er en hån mot de som kjemper for faktisk frihet. Ikke minst mot de seksuelle minoriteter som har kjempet (og delvis vunnet) en berettiget kamp for sin frihet. En frihet det er gode argumenter for at de bør ha.

Og dyresex bør forbys fordi det å tillate det er å undergrave nettopp den autoriteten Staten må ha, skal den garantere oss alle den friheten vi faktisk har.

For å tillate dyresex, er å si at den sterkestes rett faktisk gjelder. Og det er det motsatte av frihet.

Chick, Gud og meteorologien

Og de kan sannelig spørre hvorfor Gud gjør dette mot dem. Alt det fæle været i USA altså.

Og svaret er ... fordi amerikanske myndigheter er så slemme mot Israel.

Den umåtelig vise vismann Jack Chick er tilbake, med en traktat som forklarer de meteorologiske konsekvensene av å være for snill med disse palestinerne. Det er i sannhet skremmende lesning.

Nekter å bruke hijab!

Hovedstyremedlem Baard Thalberg tar på ny til orde i hijab-debatten. Han avslutter:

Selv om man ikke har så mye tilovers for islam som religion, eller andre religioner for den sakens skyld, så bør vi søke å samarbeide best mulig med menneskene som tilhører de respektive religionene.

Vi må ha respekt for menneskers behov og situasjon, selv om vi misbilliger deler av deres livssyn. Og vi kan dermed også kreve de samme tilbake.

Jeg plent nekter å gå med hijab og krever respekt for det.

Jo'a Baard. Pleeeeeeeeeeeeeeeeease. Du ville blitt såååååååå søøøøøøøøøøt!

Om anonymitet

Jeg liker kommentarer. Tro meg: Jeg liker virkelig kommentarer.

I skrivende stund er snittet litt over ti kommentarer pr post på forsiden. Og det er jeg ikke misfornøyd med. Slett ikke. Men jeg vil gjerne ha fler. Jeg vil ha mange, mange, mange flere kommentarer. Kommentér meg.

Og selv om jeg selv skriver under fullt navn, har jeg full forståelse for at mange velger å kommentere under pseudonym, også hvis jeg ikke aner hvem de er. For mange er pseudonymet en nødvendig maske for å kunne si det de mener, uten at arbeidsgivere eller andre irritasjonsmomenter får vite hva slags utøy de har (eller kan komme til å få) i sine rekker.

Det er bra. Det er til og med viktig. Ikke minst etter hvert som den politiske korrektheten i stadig større grad legger sin klamme hånd over viktige meningsuvekslinger.

Men helt anonyme kommentarer irriterer meg. Særlig når det er mange av dem og det er umulig å vite om de er skrevet av en eller flere anonyme personer.

Derfor en henstilling: Det hadde vært kjekt om dere kunne finne et navn å skrive under. Det kan gjerne være deres eget, men det kan også være Xytq**f88Pz. Det viktige er at dere bruker det på alle innlegg dere skriver. Dere kan enten bruke funksjonen som heter navn/nettadresse og skrive inn navnet der. (Dere trenger ikke skrive inn noen nettadresse.) Eller dere kan skrive det inn i selve posten, helst øverst.

Inntil videre forblir dette en høflig henstilling ...

Viktige verdier

Kollega Didrik Søderlind svarer i et debattinnlegg på Fri tanke på et tidligere debattinnlegg av Lars Morland. Og han svarer godt for seg. Avslutningsvis oppsummerer han på udmerket vis noe jeg har tygd på å skrive i disse spalter:

... jeg er, som en av mine favorittforfattere når det kommer til islam (Mark Sedgwick), overbevist om at islamismens største fare for oss ikke er hva islamistene kan finne på å gjøre mot oss vestlige ikke-muslimer. Tvert om er hovedfaren hva vi kan finne på å gjøre for å bekjempe dem – som å skrote våre viktigste verdier.

En av disse viktigste verdiene er religionsfriheten. Derfor synes jeg det er fint at politiet vurderer å innføre en uniformshijab.

Jeg må tilstå at jeg ikke har lest Sedgwicks islam-bok. Men jeg har sølt rødvin på ham ...

Meland, Ørnhøi og USA

Astrid Meland har lenge vært min favorittjournalist i Dagbladet. I avisens nettredaksjon, vel og merke. De eneste som skriver noe virkelig interessant der i huset. Og som de derfor har henvist til den delen av avisen man ikke betaler for. Hvilket er bortenfor min fatteevne. Men ...

Anyway, jeg begynner forfra: Astrid Meland har lenge vært min favorittjournalist i Dagbladet. Derfor er det mer enn hyggelig at hun har etablert seg i blogosfæren, på bloggen med det originale navnet ... Astrid Meland. Velkommen!

Her omtaler hun en kronikk i Klassekampen av komikeren Stein Ørnhøi, som tar for seg nordmenns og norsk presses servile og kritikkløse kjærlighetsforhold til USA. Meland spiller med, og later som hun tror Ørnhøi mener det han skriver. Hvilket han selvsagt ikke gjør. For ingen som har lest aviser de siste årene kan for alvor få seg til å skrive:

- Det er nærmest noe religiøst over forestillingen om USA som frihetens hjemland, og ikke minst troen på at det bare er USA som kan lede oss og resten av verden til fred, frihet og evig velstand.

Kan de vel?

I-r-o-n-i-s-k

Svarte velgere strømmet ut i hopetall for å stemme Obama til det hvite hus. Til den liberale offentlighetene store glede, den vestlige verden over. I California sørget de i samme slengen for flertall for forslaget om å forby ekteskap for homofile.

Hvordan staver man egentlig "ironisk"?

Damian Thompson kommenterer: In my experience, the phrase "black homophobia" is a quick way of killing conversation at an Islington dinner party. Liberals can't get their heads round the concept. As for anti-gay bigots, they're uncomfortable at finding themselves on the same side of an issue as blacks. I can think of one member of a Right-wing think tank - who has since had the nerve to condemn Islamic homophobia - who used to say the best thing about the black community was its firm stance on queers. What a funny old world we live in.

Hva nå, konspirasjonsteoretikere?

Øyvind Strømmen (nå med kjekk survivalist-look) skriver om det amerikanske presidentvalget på Fri tanke:

Kanskje amerikansk venstreside nå vil slutte å dyrke seg selv som et offer? Kanskje grobunnen for den ene vanvittige konspirasjonsteorien etter den andre nå kan bli dårligere? Kanskje kan den selvdestruktive paranoiaen som herjer blant mange amerikanske radikalere endelig svinne hen, og kanskje vil den også fordunste fra norske radikale miljøer?

[...] For hvor ble det av unntakstilstanden Bush skulle innføre for å gi seg selv uinnskrenket makt i årevis fremover? Hvor ble det av «falsk flagg»-operasjonen som skulle sikre John McCain-seieren? Hvor ble det av det massive valgfusket? Ikke noe av det skjedde. I stedet fikk vi en finanskrise som – etter manges mening – ga valgseieren til Obama. Det burde gi konspirasjonsteoretikernes maredrømmer en solid ripe i lakken. De har presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. Og så gikk det amerikanske folket hen og stemte på mannen som ikke skulle vinne.

Dagbladet spiddet

Noen ganger skrives det ting i blogosfæren som fortjener å settes opp i neon-bokstaver langs Karl Johan. Jeg følger i Hjorthens fotspor og gjengir følgende fabelaktige karakteristikk av Dagbladet, fra bloggeren med pseudonymet Fjordfitte. Og jeg lar (i motstning til Hr. Gevir) karakteristikken av Marthe Michelet sitte på. Jeg har det for meg at den vil glede noen der ute:

Så hvis du var kommentator i landets mest grisete avis, den kvasi-feministiske kvinneavisa der ”kvinner er kvalitetsbevisste”, der seksualisert vold og overgrep mot barn alltid er SEX, der lemlesting av jenter helst er omskjæring, der det er fast politikk å umyndiggjøre kvinner ved å omtale dem ved fornavn, mens menn høflig omtales ved etternavn, der CV-spaltene oppsummerer menns prestasjoner og kvinners tilknytning til mann og barn, der seksualisering av kvinner i skrift og bilde er dagens orden, ja, og hvis du dessuten var så inni helvetes tjukk i pappen at du ikke var istand til å forstå de mest opplagte former for ironi, hva i all verden skulle du ha funnet på når det var din tur å leke bekymret og skrivekyndig samfunnsrefser? Vel, mye tyder på at du ville ha kommet opp med noe sånt som dette.

Jepp. Midt i ... blinken.

Forfatteren karkateriserer forøvrig seg selv slik (endelig fant jeg en unnskyldning for å gjengi den): Fjordfitta er en liten blomst som har blitt trukket opp med roten og plantet ned i en rekke nye bed med varierende jordsmonn.