Molly Mu, frimurere, gravende journalistikk og homonasjonalisme

VG har nok en gang bedrevet litt skikkelig gravende journalistikk ... eller gått inn på Facebook-siden til Mohyeldeen Mohammad (aka Molly Mu) som det også er kjent som. Og der viser det seg, lo and behold, at Molly gleder seg over at fire norske soldater ble drept på oppdrag i Afghanistan. Skjønt soldater og soldater ... Molly er klar på hva dette dreier seg om:

«Disse udyrene er IKKE soldater, slik vestlig, frimurersk media fremstiller dem som. Derfor ønsker jeg død og elendighet til hver eneste norsk, eller annen vestlig terroristovergriper, som reiser til våre land (i dette tilfellet Afghanistan) og deltar i en ulovlig okkupasjon og aggresjon mot et av verdens fattigste land.»

Og det har han jo faktisk rett til å mene, inklusive det konspirasjonsteoretiske vrøvlet om frimurersk media (les "jødisk media"). Akkurat som Afran Bhatti selvsagt har rett til både å mene at dette ikke var soldater, men terrorister, og at norske soldater må regne med å bli drept når de er i krig. Uten at det er helt lett å forstå hva det siste har med saken å gjøre, siden dette altså ikke dreide seg om soldater.

Begge deler er selvsagt deres rett. De må dog regne med at PST holder et aldri så lite øye på dem og deres likesinnede. Så får de heller komme ridende om tyve år og sutre om at de vil se mappa si.

Det jeg derimot lurer på - ettersom Molly Mu tidligere har avdekket et litt ... anstrengt forhold til homofile, og ettersom begrepet "homomnasjonalisme" nå er trådt inn i det norske språk - er om det ikke er noen staute homonasjonalister der ute (gjerne med en sans for uniformer - eller lær, selvfølgelig), som kunne ta på seg jobben med å gi lille Molly en velfortjent omgang ris på stumpen ...

_____

Oppdatering: VG skriver i en ny sak: "Arfan Bhatti tok i ettermiddag kontakt med VG Nett for å presisere at han ikke ønsker at norske soldater skal dø i kamp." Hvilket fortsatt er litt uklart, all den tid han altså mener at dette dreide seg om terrorister, ikke soldater. Forvirret? Ta det med ro, det later til å være noe som går.

_____

Og forøvrig anbefaler jeg på det varmeste Humanist forlags sommersalg. Gjør et pocket-kupp på strålende forfattere som Azar Nafisi, Bertrand Russell eller Richard Dawins. Eller (hvis dere foretrekker det blodige) en viss Pettersen ...

_____

Nytt på Humanist.no: Mellom Chemtrails og bakkemannskap

Humanist slipper sin aller første artikkel rett på nett. John Færseth har dykket ned i den norske ekstremkonspirasjonsmiljøet og skildrer den tvilsomme fangsten i artikkelen "Mellom Chemtrails og bakkemannskap". Det er fascinerende lesning. Og du finner ut hva det egentlig står på veggen på bildet - som er fra Hausmania i Oslo.

Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen her.
_____

Nytt på Humanist.no: Torgrim Eggens "Jern" anmeldt

Det er nettopp det den er. Anmeldt altså. Av Audhild Skoglund. Hun er bare sånn passe fornøyd. (Sorry, Torgrim.)

Diskuter gjerne omtalen her.
_____

Tvilsom anbefaling

New York Times' app er noe av det vidunderligste ved iPhone. Hvorfor lese norske aviser, når man kan lese ordenlig journalistikk under parasollen i stedet?

Blant de siste dagers store leseopplevelser er Katy Butlers artikkel "What Broke My Father’s Heart", om en far som, takket være en pacemaker, lever videre lenge etter at hans tid ville, og kanskje burde, vært ute - og hvilke konskevenser det har for ham og hans familie. Svært anbefalt.
_____

Well, so fu***ng what?

Stephen Fry, i samtale med Christopher Hitchens, om to av samtidens moteord, "respect" og "offense.



Støtt av overskriften? Well, so fu***ng what?
_____

Om blogging og taushet

Det er stille på denne bloggen for tiden. Det er flere grunner til det. En av de viktigste er at jeg har hatt og har en svært travel vår. Etter at jeg vendte tilbake fra pappaperm i midten av mars, har jeg hatt deadlines hengende over meg nesten hele tiden. Først på Humanist, så på nettsidene og nå på et nytt nummer av Humanist. Jeg klager ikke, men det eter det meste av tiden min. Blogging må nødvendigvis nedprioriteres.

Men en annen grunn henger sammen med det spesielle med å skrive en blogg i arbeidstiden. Som redaktør har jeg i utgangspunktet stor frihet - også til å avvike fra min arbeidsgivers ståsted. Samtidig ønsker jeg ikke å bruke denne bloggen til å fronte saker der jeg er sterkt uenig med forbundet eller politiske saker som skaper mye engasjement i offentligheten men som faller utenfor bloggens kjerneområde. Formelt kan jeg nok slippe unna med det, men jeg synes selv det ville være uryddig.

To slike saker er Israel/Palestina-problematikken og ståsted i forhold til islam. Jeg er vesentlig mer Israel-vennlig enn norsk offentlighet ellers (jeg er vel på sett og vis del av "Den nye høyrebølgen" som Klassekampen "avslørte" i helgens mest komiske avissak) og jeg er med tiden blitt stadig mer skeptisk til deler av de islamske politiske strategier vi ser i offentligheten. Jeg har for eksempel tvilt meg frem til at jeg er tilhenger av et forbud mot hijab i skolen.

Det første av disse spørsmålene har HEF - i det minste inntil landsmøtets uttalelse denne helgen - ikke hatt noe ofisielt synspunkt på, men jeg synes altså det er ryddigst å ikke fronte sterkt omdiskuterte saker på siden av forbundets kjerneområde på denne bloggen.

Islam-debatten er en mer komplisert sak. Jeg skriver om den, særlig der den berører ytringsfrihet og trosfrihet, men jeg bruker ikke bloggen til å gå inn i saker der jeg rett og slett er uenig med forbundets linje. Jeg engasjerer meg for all del i debatten om slike spørsmål, men jeg gjør det andre steder. Som på dette fæle Facebook, der disse fæle høyreekstremistene herjer.

Poenget er uansett at saker som disse opptar meg, men at jeg ikke ønsker å bruke bloggen til å fronte mitt ståsted. Samtidig krever det å blogge et visst engasjement - ikke minst når deadlinene gjør tid til et knapphetsgode. Og når mitt engasjement priært befinner seg på saker som jeg definerer som utenfor bloggens område, vel da blir det litt taust. Hvis jeg da ikke metablogger om blogging.
_____

Humanistisk tilskudd

Mens dere venter på at jeg skal finne tilbake blogglysten, kan dere gakke hen til Humanists nettsder, der Bård Larsens ikke sånn aldeles heeeelt velvillige omtale av Arvid Brynes kosedialogbok Vi sloss for Norge nylig dukket opp.
_____

Vilks får allikevel forelese (kanskje)

Det har tidligere vært sagt at universitetet i Uppsala ikke ville invitere Lars Vilks tilbake, etter opptøyene på hans forelesning. (Det er blant annet forutsetningen for Sara Azmeh Rasmussens kommentar i Aftenposten her om dagen, som ikke desto mindre er svært lesverdig.) Nå har det bestemt seg for å alikkevel inviterere ham tilbake, til høsten, for å avslutte foredraget han aldri ble ferdig med. Slikt gleder et tvilsomt hjerte.

Men om universitetet har tatt til vettet, er det fortsatt en mulig hake: "Föreläsningen ska hållas under hösten 2010 förutsatt att säkerhetsansvariga på universitet i samråd med polisen samtycker." Så får vi se da, om svensk politi er laget av hel ved eller ikke.
_____

Oss satanister i mellom

Når man lanserer en nettside, håper man selvsagt på at den skal bli lest. Og man håper å skape litt ... engasjement og ... temperatur. Derfor er det en stor glede å se at de allerede noe opphetede hjernene borte hos Nyhetsspeilet har oppdaget Thomas Holmes artikkel om dem - og sånn mer eller mindre kokt over.

Hvis du har veeeeldig lite å gjøre - eller et intenst ønske for å dykke ned i den rablende galskapens sølepytt - er deres reaksjon, med den malende tittelen Satanismen i humanismen, om enn ikke akkurat anbefalt, så i det minste nevnt.
_____

Humanists nettsider lansert

Mine damer og herrer: Jeg har gleden av å annonsere at Humanists nettsider er lansert. Dere finner oss på humanist.no. Og når vi bare for orden på tingene finner dere oss på www.humanist.no også. Der var vi på plass på www.humanist.no også.

Det blir mer om saken i dagene som kommer. Men nå må jeg lete etter bugs.
_____

Selvsagt er jeg for ytringsfrihet, men ...

Det går fort i svingene her mens siste strøk legges på Humanists nettsider (som lanseres på torsdag). Men noen ting kan ikke forbli unenvnt. Og en sånn sak er drapsforsøket på Lars Vilks. Eller rettere sagt reaksjonene på det.

I den grad det i det hele tatt har avfødt reaksjoner at en kunstner er blitt forsøkt myrdet av mennesker som ikke kan leve med at noen er uenig med dem, har de stor sett vært at typen "dette er fryktelig og vi er selvfølgelig helt for ytringsfriheten, men ...". For så å fordype seg i diskusjoner om Vilks' tegning, kunst og motiver.

Konklusjonen er gjerne noe i retning av "selvfølgelig skal man ikke angripe mennesker man er uenig med, men Lars Vilks burde ha visst bedre enn å provosere på denne måten".

Til det er det å si: Vilks kunst er like relevant for angrepet og drapsforsøket på ham som en voldtatt kvinnes antrekk er for vurderingen av voldtekstmannens skyld. Med andre ord ikke i det hele tatt.

Selvsagt er kunsten relevant for å forstå hendelsesforløpet, men som reaksjon på angrepet og drapsforsøket er det å vri fokuset bort fra det som bør er det sentrale: At politiske ekstremister bruker vold som reaksjon på at mennesker sier noe de ikke liker.

Selvsagt både kan og skal vi diskutere Vilks'kunst. På samme måte bør vi føre en diskusjon om seksualmoral i samfunnet, bruk av rusmidler og generell seksualisering. Men ikke som en direkte reaksjon på en voldtekt.

Den ekvivalente reaksjonen til hvordan mange reagerer på angrepene på Vilks er: "Selvsagt er jeg mot voldtekt. Men unge kvinner bør ikke drikke seg dritings og dra på nachspiel iført miniskjørt."

Ja, man har sagt at man er mot voldtekt (eller angrep på kunstnere), men det ensidige fokuset på voldtatte kvinners (eller kunstneres) handlinger som en reaksjon på voldtekten (eller angrepet/drapsforsøket) skaper et klart inntrykk av at det ikke er det man anser som det viktigste.

Når et menneske blir utsatt for en grov forbrytelse - som en voldtekt elleret drapsforsøk unektelig er - er det ikke så rent lite smakløst å straks vri diskusjonen til offerets person og handlinger. Fokuset i denne saken bør være på de faktiske skyldige: Barbarene som angriper foredrag ved filosofiske institutter. Og de enda mer barbariske barbarene som prøver å ta livet av folk som mener noe annet enn dem.

Så kan vi gjerne diskutere Vilks' kunst. Men kan det muligens vente til neste uke?
_____

Mann i salen angrepet under Lars Vilks foredrag

Sjokkerende som angrepet på Lars Vilks var, er denne videoen, der en tilfeldig mann i salen blir mobbens offer faktisk enda verre:



Skal vi la disse menneskene true oss til taushet?
_____

Via Hablog. De av dere som fortsatt ikke har sett opptøyene, kan gjøre det borte hos Document.no.
_____

En trist dag for ytringsfriheten

Det er (nok en) trist dag for ytringsfriheten. Én ting er nyheten om at TV2 ikke kommer til å vise den omstridte South Park-episoden med Muhammed som teddybjørn. Ikke fordi de ikke vil, men fordi MTV nekter å selge den til dem. En annen sak er muslimene som gikk til angrep på Lars Vilks.

Men ingen av delene er det som virkelig er deprimerende. Det virkelig deprimerende er at Dagbladet, VG, Aftenposten og sikkert mange flere med dem rapporterer angrepet på Vilks (basert på en NTB-sak) uten å nevne det for saken opplagt høyst relevante poenget at angriperne er muslimer.

Ytringsfriheten er faktisk truet i Vesten. Ikke fordi det ligger an til at den vil bli vesentlig innskrenket av lover og forordninger, men fordi så mange er blitt skremt til taushet av trusler om vold fra islamistisk hold. At de største norske avisene makter å omtale en slik sak uten å nevne årsaken til den, vitner om at disse truslene har virkning helt inn til kjernen av norsk offentlighet.

Og det er ikke så rent lite trist.
_____

Oppdatering: VG har lagt ut en ny sak om saken og der går de så langt som å omtale overfallsmennene som "De rundt 15-20 mennene av utenlansk opprinnelse". Og for all del, de kan selvsagt være katolske chilenere som bare tilfeldigvis roper noe som høres ut som "Allahu Akbar". Ja jøss ...
_____

Nettsidene lanseres 20. mai

Ops, der var visst Humanist ute i abonnentenes postkasser (i det minste i min og Audhilds). Som de/dere vil se har vi lagt om formatet til noe mer bokaktig. Det er flere grunner til det. Én er at jeg aldri har vært så veldig glad i det gamle formatet og synes det nye ser bedre ut, en annen er at det nye er vesentlig mindre arbeidskrevende og en god del billigere i produksjon.

I lederen skriver jeg at Humanists nye nettsider skal være oppe og gå når bladet er ute hos abonnentene. Av kryptiske årsaker er bladet imidlertid blitt hva nå enn det motsatte av forsinket er. Det skulle først være ute hos abonnenetene om en ukes tid. Og DA skulle jeg, innså jeg raskt, skrive en post om at nettsidene nok var litt forsinket. I stedet må jeg skrive den nå:

Humanists nye nettsider lanseres 20. mai! Da blir vi å finne på www.humanist.no.
_____

Richard Dawkins synker enda dypere

Som trofaste lesere av denne bloggen muligens har fått med seg, er jeg ikke noen stooooooor fan av Richard Dawkins. Han er en udmerket vitenskapsmann og popularisator, men som humanistisk og ateistisk talsmann er han noe av en katastrofe.

Det er først og fremst fordi han fremstår som altfor instrumentell i sin argumentasjon. Når det kommer til religion er argumenter noe Dawkins bruker som slagvåpen. Og han vurderer dem ikke utfra uvesentlige aspekter som om de er korrekte eller ikke. Det holder om de er effektive å slå med.

Et av de pinligste øyeblikkene i nyere humanistisk/ateistisk historie var da American Atheist Institute gav sin Richard Dawkins Award til Bill Maher. Om prisen heter det:

The Richard Dawkins Award will be given every year to honor an outstanding atheist whose contributions raise public awareness of the nontheist life stance; who through writings, media, the arts, film, and/or the stage advocates increased scientific knowledge; who through work or by example teaches acceptance of the nontheist philosophy; and whose public posture mirrors the uncompromising nontheist life stance of Dr. Richard Dawkins.

Og med et slikt utgangspunkt er det å gi prisen til Maher den rene galskap. Maher hater riktignok religion, men det hjelper lite når han også er anti-vaksine-forkjemper, hevder bakterier ikke forårsaker sykdom og generelt står for en holdning til medisinske spørsmål som vanskelig kan kalles annet enn antivitenskapelig. Mannen er mot poliovaksine, for svarte. Han er ikke bare dum. Han er ond.

Men han hater religion, så da er jo alt greit. Også er han kjendis, selvsagt. Så vips slang AAI en pris i hans retning. Dawkins eneste forsvar har vært at det ikke er han som står bak prisen. Han bare delte den ut til Maher, han.

Men det hjelper lite når Dawkins nå -- i anledning av en sedvanlig mahersk tirade om muslimer -- går ut og erklærer følgende:

This is the kind of thing that justifies the AAI in giving him that award last year. I know he doesn't always talk sense about medical matters, but this splendid little recital makes it all worth while. I am proud to have presented the award to Bill Maher. I especially like the sting in the tail where he makes as if to say something concilatory about decent, moderate Muslims: They only want to be left to subjugate their women in peace (or words to that effect).

Med andre ord: Bare man hater religion like mye som ham, gir Dawkins blaffen i at du ellers står for holdninger som ikke bare er dypt irrasjonelle, men som til og med er i strid med all den vitenskapelighet Dawkins til nå har fremstått som en av de mest klippefaste forsvarere for. Det er tåpelig, det er prinsippløst (og vel så det), det er trist og det er når sant skal sies ganske motbydelig.
_____

Via Respectful Insolence, som har en hel del vektig å si om saken og om Mahers mange bisarre meninger.
_____

Moden moro

Årets første Humanist er snart på vei ut til abonnentenes postkasser, jeg knoter med publiseringssystemet for bladets nye nettsider (som jeg er ganske sikker på blir lansert 20. mai) og jeg er allerede i gang med å deske neste nummer. Mens denne bloggen, som dens horder av trofaste lesere har fått med seg (ja, jeg snakker til dere tre), blir en smule stemoderlig behandlet. Og all erfaring har lært meg at den eneste måten å komme i gang med blogging på når man er havnnet litt bakpå, er å blogge om ett eller annet. Hva som helst.

For eksempel at Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) mistenker SOS Rasisme formedlemsjuks, har avlsått en søknad på 4,5 millioner og krever tilbakebetalt 9,7 millioner kroner i tidligere utbetalt støtte til SOS Rasisme. Ikke for å hovere, selvsagt, og slett ikke for å godte meg. For all del, man er da et moooodent menneske. (Hei, dere tre, ikke le.)

Nei da, kun for å dele noen av dagens beste morsomheter med dere. Som dagens festligste Facebook-kommentar, fra Olve Hagen Wold: "Det slo meg plutselig at slagordet til SOS Rasisme er 'Ikke mobb KAMERATEN min'". Eller som dagens forslag til nye slagord for organisasjonen: "Ikke mobb kassereren min" og "Tjen kammerata. Tyn Folket".

Det er sannelig godt man ikke er skadefro.
_____

Utvilsomt anbefalt

Valgerd er en av de norske skribentene jeg tidvis er aller mest imponert over. Jeg kjenner henne primært fra Twitter og Facebook, men har også en gang hatt gleden av å (i forbifarten) møte henne i levende live.

Som norsk konvertitt til islam har Valgerd tidvis svært interessante perspektiver sett fra stedet mellom alle stolene, men først og fremst imponerer hun meg når hun klarer å skrive viktig, medrivende og universelt med utgangspunkt i sin egen situasjon. Posten av i dag, Farvel fundamentalisme, velkommen reformasjon, er et eksempel på dette. Et veldig godt eksempel. Les den.

Hun er også lagt til i blogglisten.
_____

Amnesty Norges stusselige tilsvar om Sahgal-saken

Greit, så er jeg en misantrop. Jeg har ikke sånn allverdens tiltro til menneskeheten. Men jeg er, sånn i det store og hele, en munter misantrop. Menneskeheten klarer overraskende ofte å snuble seg frem til greie løsninger, mens de egentlig holder på med noe annet.

Men av og til ... av og til blir jeg bare innmari, innmari gretten. Gita Sahgal-saken er en sånn sak -- en sak som bare gjør meg innmari sur. Når en organisasjon jeg har hatt dyp sympati for -- og har oppfattet som en viktig forkjemper for det gode her i verden -- ender opp med å samarbeide med Taliban-tilhengere, er noe alvorlig gærent.

Når de i tillegg ender opp med å ekskludere sin egen kvinnepolitiske talskvinne -- fordi hun påpeker at det ikke er noen strålende idé for en menneskerettighetsorganisasjon å samarbeide med Taliban-tilhengere, da ... vel, da blir jeg virkelig sur.

Men dette dreide seg tross alt om britiske Amnesty, så jeg hadde visse forhåpninger til norske Amnesty. (OK, jeg gjør meg til nå, jeg hadde egentlig ikke det.) Der britene sånn generelt har vist en påtagelig mangel på evne til å takle den islamske ekstremismen, har norsk offentlighet stort sett vært flinkere til det.

Og på den bakgrunn gjør Amnesty Norges forsøk på et tilsvar i denne saken meg ... enda en hel del surere. De nekter ganske enkelt å omtale Sahgal-saken overhodet, under dekke av at det er en personalsak. Og det er tøv.

De fundamentale motsetningene som saken dreier seg om har vært offentlige hele tiden. Det er overhodet ingenting i veien for å diskutere disse. I stedet prøver Amnesty Norge å late som om det ikke er noe problem:

"Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners."

Det er, som Document.no påpeker, ikke noe eget svar i det hele tatt, men ganske enkelt en forkortet utgave av et brev fra Amnestys generalsekretær Cladio Cordone, datert 28. februar i år. Det hele minner om en blanding av latskap og naivitet. Latskap ved at man ikke gidder å sette seg skikkelig inn i saken og gi den en selvstendig omtale. Naivitet fordi de tydeligvis håper at saken skal gå sin vei av seg selv.

Men det vil den ikke, ikke så lenge Amnesty har Taliban-sympatisører og jihadister på lønningslisten. For å sitere pro-Sahgal-kamanjen Human Rights For All:

"In a letter in response to the Global Petition to Amnesty International, the Secretary General of Amnesty International makes a shocking and incredible claim that "Defensive Jihad not antithetical to Human Rights". If this is the official position of the world’s leading human rights organisation, this would gravely undermine the future of the human rights movment.

The rationale and call for ‘defensive jihad’ runs through many muslim fundamentalist texts. It is precisely ‘defensive jihad’ that the Taleban use to legitimise its anti human rights actions such as the beheading of dissidents, attacks on minorities, attacks on schools and religious shrines and the public lashing of women. A similar logic based on ‘defence of religion’ is used by the Christian right to justify the killing of doctors providing abortion services as well as by Hindutva fundamentalists to justify their violent attacks against Muslims and Christians in India."

Dette handler om noe ganske annet enn en personalsak. Det handler om Amnestys sjel. Om organisasjonens integritet og legitimitet. Det handler om at en av de sentrale forkjemperne for universelle menneskerettigheteter har funnet ut at grunnleggende prinsipper kan gis på båten så lenge det gjøres i en drøvtygd kulturrelativismes navn. For å sitere Nick Cohen i en artikkel i Standpoint:

"Gita Sahgal, its women's officer, has finally decided to resign. In her resignation statement she says that Amnesty remains unconcerned that its poster boy Moazzam Begg, a former Guantanamo detainee, is now involved with an organisation called Cageprisoners which has championed the views of jihadists. Amnesty has persuaded itself that Islamism is not objectionable as long as it does not threaten civilians. As theocracy can be nothing other than the suppression of civilians, their self-persuasion took some doing. Neverthless as Gita says, "They have stated that the idea of jihad in self defence is not antithetical to human rights; and have explained that they meant only the specific form of violent jihad that Moazzam Begg and others in Cageprisoners assert is the individual obligation of every Muslim." Amnesty is playing the sly liberal's get-out-of-jail card: a one-sided cultural determinism. Jihadism is a part of "Muslim" culture, says Amnesty, so we cannot criticise it, indeed we must promote it. Yet if the head of a pro western intelligence agency were to say that colonialism was part of his cultural inheritance, Amnesty would condemn him as a racist."

Og det er bare å beklager generalsekretær John Peder Egenæs, i en slik situasjon holder det ikke å slå om seg med klisjeer som "Vårt arbeid taler for seg selv". For vi kan ikke lenger tro på at det er universelle menneskerettigheter som står i kjernen for det arbeidet. Det virker heller som om det  å bekjempe USA (som for all del skal kritiseres når det er på sin plass) er blitt så viktig at Amnesty ikke lenger tar så tungt på hvem dere samarbeider med for å nå målet.

For å sitere Salman Rushdie:

"Amnesty International has done its reputation incalculable damage by allying itself with Moazzam Begg and his group Cageprisoners, and holding them up as human rights advocates. It looks very much as if Amnesty's leadership is suffering from a kind of moral bankruptcy, and has lost the ability to distinguish right from wrong. [...] It is people like Gita Sahgal who are the true voices of the human rights movement; Amnesty and Begg have revealed, by their statements and actions, that they deserve our contempt."

Hvis Amnesty Norge ønsker noe annet enn slik forakt, bør de snarest komme opp med et veldig mye bedre svar enn de til nå har gjort.

Inntil det skjer gjentar jeg min oppfordring til alle som gir penger til Amnesty Norge om å tenke nøye over hvorvidt de vil fortsette med det.
_____