I serien "Misfornøyde eldre herrer som ikke liker Levi Fragell", har tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund Hall Trøan Galaaen meldt seg på med en støtteerklæring til Kjell Horn og hans bok.
Tatt i betraktning at Galaaens bok I livssynskampens brennpunkt. Human-etikk i praksis fra 1999 - om det moderne HEFs fryktelighet og Levi Fragells ondskap - er en av hovedkildene for Horns bok, kom ikke det som noen stor overraskelse. Galaaen, som gikk av som styreleder i 1983, er vel i det hele tatt et av de siste menneskene i HEFs ledelse Horn liker.
Siden Galaaen så varmt anbefaler Horns bok, følger under et sitat fra bokens side 68. Vi kommer inn etter landsmøtet i 1983. Horn har akkurat spurt seg selv om hvorfor han ikke den gang gikk inn for å splitte forbundet, slik at de rene og ranke kunne ha fulgt ham på det sanne sti:
Men som sagt: Dette er etterpåklokskap, og ingen av oss hadde vel fantasi til å forestille oss hvordan forbundet, under Levi Fragells reelle ledelse (uavhengig av formell posisjon til enhver tid) skulle utvikle seg. videre var det vel heller ingen som var klartseende nok til å registrere det påfallende sammenfall i tid mellom den omseggripende privatiseringens vind (og økonomiske liberalisering) på nær sagt alle områder som feide over de vestlige samfunnene, initiert av Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, og Levi Fragells taktiske spill for at Human-Etisk Forbund skulle overta offentlig engasjement og legge disse inn under sekten som han de facto var leder av.
Det er mye å si om dette, ikke minst at Thatcher ble statsminister i 1979 og at det som sådan ikke burde ha vært så vanskelig å få øye på disse trekkene, men det får bli en annen gang. Det er så vanskelig å skrive mens man rister oppgitt på hodet.
(Forøvrig venter flere av oss i spenning på at forbundets gamle venn Arne Tumyr, som nåtildags er formann i SIAN, Stopp Islamiseringen Av Norge, skal melde seg på med en støtteerklæring til Horn ...)
mandag 30. juni 2008
Pasient Europa på nett
Fri tanke omtaler siste nummer av Humanist og har lagt ut Bård Larsens artikkel Pasient Europa derfra. En artikkel Bjørn Are Davidsen beskrev slik, i sin omtale av bladet:
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Og det er faktisk en riktig udmerket artikkel, selv om jeg muligens ikke er helt habil i spørsmålet ...
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Og det er faktisk en riktig udmerket artikkel, selv om jeg muligens ikke er helt habil i spørsmålet ...
Englene, kirker og meg
Hans-Christian Holm (heretter HCH) kommenterer min kommentar til Astarte educations kommentar til Dagbladets kommentar om deres (Astartes altså) engleskole for barn. Han tar opp en del interessante spørsmål, så jeg velger å svare i form av en egen post.
HCH skriver: ”Arnfinn, jeg syns de «se så teite disse religiøse avvikerne er»-postingene dine begynner å bli noget suspekte. Det kan virke som du mener at protestantisk kristendom i skandinavisk statskirkelig tapning på et eller annet vis ikke er teit (men kanskje litt fornuftig og rasjonelt?), samtidig som f.eks. engleskoler og enkelte katolske grupperinger er det.”
Og det er for så vidt en grei oppsummering av hva jeg mener, i det minste hva hovedtrekkene angår.
HCH legger til: ”Kan du forklare hvorfor de katolske grupperingene og engleskoler skulle være teitere enn det norsk statskirke har å tilby?.”
Jeg kan i det minste forklare hvorfor jeg anser dem som teitere (selv om jeg muligens ville valgt et annet ord): HCH setter opp tre størrelser, hvorav to er hentet fra ferske poster på denne bloggen: katolske tradisjonalister og Astarte education, heretter kalt Engleskolen. La meg ta de siste først.
Jeg er (noe som neppe kan komme som en overraskelse, tatt i betraktning at denne bloggen skrives på Human-Etisk Forbunds tid) på ingen måte enig med Den norske kirke i ett og alt. For eksempel tror jeg ikke på gud. Og jeg er svært kritisk til en del av privilegiene som er blitt kirken til del. Men jeg respekterer at mange mennesker tror på en gud. Og jeg anser Den norske kirke for en institusjon som, ut fra sine forutsetninger, er seriøs, ansvarsfull og, for de troende blant dens medlemmer, viktig.
I motsetning til dette, opplever jeg Märtha og engleskolen hennes som uansvarlig, spekulativ og useriøs. Deres lemfeldige omgang med ideer og forestillinger er blottet for konsistens og helt konsekvensløs. De slenger rundt seg med store ord og fascinerende ideer, men gjør ikke noe forsøk på kritisk selvrefleksjon. Alt dette i motsetning til Den norske kirke.
Kirken og skolen er begge religiøse fenomener, og som sådan omgås de med det religionsforskere ynder å omtale som transcendente forestillinger. Jeg foretrekker å kalle dem overnaturlige, men dette er utvilsomt et fellestrekk. Slik sett er det fra et ateistisk ståsted grunn til å være kritisk til dem begge, men det betyr ikke at man skal være kritisk på nøyaktig samme måte.
Som kultur- og religionshistoriker anser jeg det som kalles metodisk agnostisisme som den eneste forsvarlige måten å tilnærme seg religiøse fenomener på. Det vil si at det ikke er noen verdimessig forskjell på Den norske kirke og scientologene, rent faglig sett.
Som humanist tar jeg med meg dette perspektivet, men virkeligheten er vesentlig vanskeligere enn som så, både fordi det i praksis er stor forskjell på Den norske kirke og scientologene, ikke minst moralsk sett, og fordi jeg som ansatt i HEF også forholder meg til at forbundet har et livssynspolitisk og et dialogorientert arbeid. I disse sammenhengene spiller de praktiske forskjellene mellom religiøse grupper en avgjørende rolle.
Da er det forskjell på Det mossasiske trossamfunn og neokabalister av Madonna-typen. Det er forskjell på Den norske kirke og forskrudde katolske tradisjonalister. Og det er forskjell på Islamsk råd og Det muslimske brorskap.
Fra et rasjonalistisk ståsted er det grunn til å være kritisk til enhver som avfeier kritisk tenkning og vitenskapelig metode som de beste måter å frembringe kunnskap på. Men her er det da også enorm forskjell mellom systematisk teologi og prinsessens tåketale. Det er aspekter ved teologien det er god grunn til å være kritisk til, men den er på mange måter både rasjonell, objektiv og fornuftig. Det kan til og med argumenteres godt for at den er del av den moderne vitenskapens grunnlag.
Hvilket avslutter mine betraktninger om hvorfor Engleskolen er teitere enn Den norske kirke. På ett punkt nær: En tilleggsgrunn til å være kritisk til skolen er at prinsessen her grovt misbruker sin særskilte samfunnsposisjon til å fremme ukritisk vrøvl.
Her ligger vekten på prinsessen og ikke vrøvlet. Jeg ville vært like kritisk om hun brukte sin posisjon til å fremme katolisisme, metodisme eller islamsk mystikk. Når vi nå holder oss med et kongehus og derigjennom offentlige personer som prinsessen, påhviler det henne et visst ansvar for hvordan hun bruker denne rollen. Det ansvaret har hun ikke vist seg verdig.
Så over til en ganske annen kopp te: De katolske tradisjonalistene.
HCH skriver: ”Om jeg skal dømme utfra innlegget ditt om sedevakantistene, er det ikke sjølve innholdet i den og den formen for religiøs overtro som er avgjørende for om du mener noe er ekstra teit, men graden av avvik fra den og den religiøse overtroiske tradisjonen, gjerne med referanse i den lokale overtroen som tradisjonelt har dominert der du lever sjøl, protestantismen. Det vitner ikke om noen særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell innstilling.”
Nå skrev jeg primært om Pius X-selskapet, som ikke er sedevakantister (de innrømmer at paven er legitim, de bare liker ham ikke).
Det er dog flere grunner til at katolske tradisjonalister er verdt omtale. En av dem er ganske enkelt at de er interessante, som et eksempel på genuint reaksjonære, demokratifiendtlige og modernitetsfiendtlige tankeformer. Et annet er at de ofte trekker svært ubehagelige politiske konklusjoner av sin religion. Som den dype antisemittismen som preger deler av tradisjonalistmiljøet.
HCH har rett: Det er ikke selve innholdt i troen som gjør at jeg finner tradisjonalistene flere hakk mer problematisk enn den katolske kirke. Det er først og fremst at svært mange av dem har ekstreme politiske holdninger.
En tredje aspekt er at de er et ekstra merkelig eksempel på de organisatoriske og institusjonelle irrgangene som preger Den katolske kirke.
Når sedevakantistene blant dem mener at paven er illegitim, er det fascinerende ikke fordi jeg mener paven er Peters direkte avtager her på Jorden, men fordi jeg som ansatt i en organisasjon er interessert i deres indre, institusjonelle liv. Når jeg anser paven som legitim, er det ut fra et organisatorisk, ikke et religiøst ståsted. Paven er legitim fordi han er utpekt på den organisatorisk etablerte måten.
De organisatoriske aspektene ved tradisjonalismen finner jeg først og fremst underholdende, selv om de selvsagt er konsekvenser av deres teologiske oppfatninger.
At HCH ikke finner meg særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell, tar jeg heller lett på.
Til slutt skriver HCH: ”Jeg merker meg at Bjørn Are nikker og humrer når du kommer med innlegg som dette, symptomatisk nok.”
At Bjørn Are Davidsen og jeg er enig om en del ting, kommer neppe som noen overraskelse, selv på HCH. Jeg skjønner at det er vanskelig for noen å takle at humanister og kristne kan finne sammen i en del spørsmål, men opplever i grunnen ikke at det sier mest om meg.
HCH skriver: ”Arnfinn, jeg syns de «se så teite disse religiøse avvikerne er»-postingene dine begynner å bli noget suspekte. Det kan virke som du mener at protestantisk kristendom i skandinavisk statskirkelig tapning på et eller annet vis ikke er teit (men kanskje litt fornuftig og rasjonelt?), samtidig som f.eks. engleskoler og enkelte katolske grupperinger er det.”
Og det er for så vidt en grei oppsummering av hva jeg mener, i det minste hva hovedtrekkene angår.
HCH legger til: ”Kan du forklare hvorfor de katolske grupperingene og engleskoler skulle være teitere enn det norsk statskirke har å tilby?.”
Jeg kan i det minste forklare hvorfor jeg anser dem som teitere (selv om jeg muligens ville valgt et annet ord): HCH setter opp tre størrelser, hvorav to er hentet fra ferske poster på denne bloggen: katolske tradisjonalister og Astarte education, heretter kalt Engleskolen. La meg ta de siste først.
Jeg er (noe som neppe kan komme som en overraskelse, tatt i betraktning at denne bloggen skrives på Human-Etisk Forbunds tid) på ingen måte enig med Den norske kirke i ett og alt. For eksempel tror jeg ikke på gud. Og jeg er svært kritisk til en del av privilegiene som er blitt kirken til del. Men jeg respekterer at mange mennesker tror på en gud. Og jeg anser Den norske kirke for en institusjon som, ut fra sine forutsetninger, er seriøs, ansvarsfull og, for de troende blant dens medlemmer, viktig.
I motsetning til dette, opplever jeg Märtha og engleskolen hennes som uansvarlig, spekulativ og useriøs. Deres lemfeldige omgang med ideer og forestillinger er blottet for konsistens og helt konsekvensløs. De slenger rundt seg med store ord og fascinerende ideer, men gjør ikke noe forsøk på kritisk selvrefleksjon. Alt dette i motsetning til Den norske kirke.
Kirken og skolen er begge religiøse fenomener, og som sådan omgås de med det religionsforskere ynder å omtale som transcendente forestillinger. Jeg foretrekker å kalle dem overnaturlige, men dette er utvilsomt et fellestrekk. Slik sett er det fra et ateistisk ståsted grunn til å være kritisk til dem begge, men det betyr ikke at man skal være kritisk på nøyaktig samme måte.
Som kultur- og religionshistoriker anser jeg det som kalles metodisk agnostisisme som den eneste forsvarlige måten å tilnærme seg religiøse fenomener på. Det vil si at det ikke er noen verdimessig forskjell på Den norske kirke og scientologene, rent faglig sett.
Som humanist tar jeg med meg dette perspektivet, men virkeligheten er vesentlig vanskeligere enn som så, både fordi det i praksis er stor forskjell på Den norske kirke og scientologene, ikke minst moralsk sett, og fordi jeg som ansatt i HEF også forholder meg til at forbundet har et livssynspolitisk og et dialogorientert arbeid. I disse sammenhengene spiller de praktiske forskjellene mellom religiøse grupper en avgjørende rolle.
Da er det forskjell på Det mossasiske trossamfunn og neokabalister av Madonna-typen. Det er forskjell på Den norske kirke og forskrudde katolske tradisjonalister. Og det er forskjell på Islamsk råd og Det muslimske brorskap.
Fra et rasjonalistisk ståsted er det grunn til å være kritisk til enhver som avfeier kritisk tenkning og vitenskapelig metode som de beste måter å frembringe kunnskap på. Men her er det da også enorm forskjell mellom systematisk teologi og prinsessens tåketale. Det er aspekter ved teologien det er god grunn til å være kritisk til, men den er på mange måter både rasjonell, objektiv og fornuftig. Det kan til og med argumenteres godt for at den er del av den moderne vitenskapens grunnlag.
Hvilket avslutter mine betraktninger om hvorfor Engleskolen er teitere enn Den norske kirke. På ett punkt nær: En tilleggsgrunn til å være kritisk til skolen er at prinsessen her grovt misbruker sin særskilte samfunnsposisjon til å fremme ukritisk vrøvl.
Her ligger vekten på prinsessen og ikke vrøvlet. Jeg ville vært like kritisk om hun brukte sin posisjon til å fremme katolisisme, metodisme eller islamsk mystikk. Når vi nå holder oss med et kongehus og derigjennom offentlige personer som prinsessen, påhviler det henne et visst ansvar for hvordan hun bruker denne rollen. Det ansvaret har hun ikke vist seg verdig.
Så over til en ganske annen kopp te: De katolske tradisjonalistene.
HCH skriver: ”Om jeg skal dømme utfra innlegget ditt om sedevakantistene, er det ikke sjølve innholdet i den og den formen for religiøs overtro som er avgjørende for om du mener noe er ekstra teit, men graden av avvik fra den og den religiøse overtroiske tradisjonen, gjerne med referanse i den lokale overtroen som tradisjonelt har dominert der du lever sjøl, protestantismen. Det vitner ikke om noen særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell innstilling.”
Nå skrev jeg primært om Pius X-selskapet, som ikke er sedevakantister (de innrømmer at paven er legitim, de bare liker ham ikke).
Det er dog flere grunner til at katolske tradisjonalister er verdt omtale. En av dem er ganske enkelt at de er interessante, som et eksempel på genuint reaksjonære, demokratifiendtlige og modernitetsfiendtlige tankeformer. Et annet er at de ofte trekker svært ubehagelige politiske konklusjoner av sin religion. Som den dype antisemittismen som preger deler av tradisjonalistmiljøet.
HCH har rett: Det er ikke selve innholdt i troen som gjør at jeg finner tradisjonalistene flere hakk mer problematisk enn den katolske kirke. Det er først og fremst at svært mange av dem har ekstreme politiske holdninger.
En tredje aspekt er at de er et ekstra merkelig eksempel på de organisatoriske og institusjonelle irrgangene som preger Den katolske kirke.
Når sedevakantistene blant dem mener at paven er illegitim, er det fascinerende ikke fordi jeg mener paven er Peters direkte avtager her på Jorden, men fordi jeg som ansatt i en organisasjon er interessert i deres indre, institusjonelle liv. Når jeg anser paven som legitim, er det ut fra et organisatorisk, ikke et religiøst ståsted. Paven er legitim fordi han er utpekt på den organisatorisk etablerte måten.
De organisatoriske aspektene ved tradisjonalismen finner jeg først og fremst underholdende, selv om de selvsagt er konsekvenser av deres teologiske oppfatninger.
At HCH ikke finner meg særlig objektiv, fornuftig eller rasjonell, tar jeg heller lett på.
Til slutt skriver HCH: ”Jeg merker meg at Bjørn Are nikker og humrer når du kommer med innlegg som dette, symptomatisk nok.”
At Bjørn Are Davidsen og jeg er enig om en del ting, kommer neppe som noen overraskelse, selv på HCH. Jeg skjønner at det er vanskelig for noen å takle at humanister og kristne kan finne sammen i en del spørsmål, men opplever i grunnen ikke at det sier mest om meg.
fredag 27. juni 2008
Engler nå igjen
Dagbladet har fått e-post fra Elisabeth Samnøy, hennes høyvelfjolsenhet Märtha Louises sidekick på englesk..., nei, sorry, ved Astarte Education. Det er oppbyggelig lesning:
- På bakgrunn av de siste dagers presseoppslag om Astarte Education - eller Engleskolen som noen kaller oss - vil vi få presisere: Astarte Education er tuftet på tanken og ideen om at et hvert menneske har sin egenart og sin egen indre kraft. Det gjelder naturligvis både voksne, ungdom og barn. I alle livets faser har vi behov for å bygge vår identitet, vårt eget jeg. Astarte Education er opptatt av å tilrettelegge, med ulike metodikker og verktøy, for at det enkelte individ både for egen del og i sin relasjon med andre - mennesker og natur - finner sin egen sannhet, sin kjærlighet. I ungdomsårene er det kanskje viktigere enn noen gang, og Astarte Education vil gi sitt bidrag til ungdoms personlighetsutvikling.
Og det var jo fryktelig ... betryggende ... ?
- På bakgrunn av de siste dagers presseoppslag om Astarte Education - eller Engleskolen som noen kaller oss - vil vi få presisere: Astarte Education er tuftet på tanken og ideen om at et hvert menneske har sin egenart og sin egen indre kraft. Det gjelder naturligvis både voksne, ungdom og barn. I alle livets faser har vi behov for å bygge vår identitet, vårt eget jeg. Astarte Education er opptatt av å tilrettelegge, med ulike metodikker og verktøy, for at det enkelte individ både for egen del og i sin relasjon med andre - mennesker og natur - finner sin egen sannhet, sin kjærlighet. I ungdomsårene er det kanskje viktigere enn noen gang, og Astarte Education vil gi sitt bidrag til ungdoms personlighetsutvikling.
Og det var jo fryktelig ... betryggende ... ?
Den humanistiske mann
Kollega Didrik Søderlind (aka Skallmann) har vært på Humanist-kongress i Washington DC og skriver om sine erfaringer på Fri tanke. Jeg falt særlig for hans betraktninger om hva som kjennetegner den humanistiske mann:[D]en amerikanske humanisten Matt Cherry skal spøkefullt ha foreslått at siden humanister ikke har ytre kjennetegn som kjortler eller turbaner, bør mannlige humanisters kjennetegn være barberte hoder. [...] Cherry tar feil, for det er lett å tro at de mennene man treffer på internasjonale humanistkonferanser har en uniformsattributt: høreapparatet.
Slike humanistkonferanser har nemlig vært preget av en overvekt av litt aldrende, professorale menn med lett støvete tweedjakker.
Tja, er det nå egentlig så mye bedre med hentesveis og skinnvest?
Om Holocaust på arabisk
Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt er en av mine store helter. Hun står blant annet bak den udmerkede nettsiden Holocaust Denial on Trial, knyttet til hennes arbeidsplass, Emory University i Atlanta.Det er en side som gjør akkurat det man bør gjøre i dette spørsmålet: Presenterer bevisene for at Holcoaust virkelig fant sted, slik at lærere og andre som møter påstanden om det motsatte har gått skyts for å tilbakvise benekternes propaganda.
Målet med siden er å "... educate the public about the threat Holocaust denial poses to history, society, law and identity." Nå har de utvidet med noe som virkelig trengs: Tekster på arabisk, som ammunisjon for å nedkjempe den omseggripende Holocaust-benektelsen i den muslimske verden.
I en tid der antismeittisk propaganda og vold i hovedsak kommer fra muslimsk hold, en tid da jøder trakasseres på åpen gate i Europa av unge muslimer, skal Lipstadt ha all ære for å ta tak i denne nødvendige, men ubehagelige oppgaven.
Lipstadt kom i sin tid i medias søkelys fordi David Irving anla injuriesak mot henne for å ha karakterisert ham som Holocaust-benekter. Det burde han ikke gjort.
Saken er (utover at Irving er et krek) en parallell til hvordan Oscar Wilde havnet i fengsel. Både Wilde og Irving anla injuriesaker i spørsmål der den injurierende anklagen viste seg å være berettiget. For Wildes del var resultatet uvegerlig en tiltale for homofile handlinger, ettersom det gjennom injuriesaken var fastslått at han hadde utført slike. Det er rimelig å si at han tvang dommerens hånd.
Irving på sin side, dummet seg ut ved å tvinge en domstol til å ta stillinge til om han er en Holocaust-benekter. Slik britisk injurielovgivning er skrudd sammen, måtte de da først vurdere hvorvidt det å bli kalt Holocaust-benekter er injurierende. Det fant retten at det er. Deretter måtte de vurdere hvorvidt anklagen var berettiget. Den ville kun være injurierende hvis den var usann. Problemet for Irving var at retten fant det berettiget å karakterisere ham som Holocaust-benekter.
Dermed hadde han klart å vri beskyldningen fra å være en enkeltstående anklage i en bok av en amerikansk historiker, til å bli et faktum fastslått av en britisk rett. Det er et strålende eksempel på hvor dumt det er å gå inn for å skyte seg selv i foten.
Prinsessen og englebarna
Hennes ikke-lenger-kongelige-høyhet, den ikke desto mindre høystærede fru Behn, har utvidet englevirksomheten, kan Dagbladet fortelle, med henvisning til hofforganet Se & Hør.
Hennes høyvelbårenhet holdt sist helg "... en lettversjon av det omstridte kurset for barn helt ned i 12-årsalderen" hvor "Englene åpenbarte seg for barna. De lærte å se skytsenglene til kuer, sauer og hester. I tillegg lærte barna å se auraen rundt mennesker". Alt dette ifølge "... ukebladets anonyme og sentralt plasserte kilde".
Hennes umåtelige storhet var tydeligvis på det rene med at det hele var litt problematisk: "Deltakerne ble bedt om å møte første dag etter sommersolverv, og kurset skal har foregått i hemmelighet under bevoktning av livvakter hos et ektepar på en gård i Lier. Forklaringen på den strenge bevoktningen skal ha vært å holde pressen unna."
Ytterligere kommentarer fremstår som fånyttes. Av og til overgår virkeligheten de mest burleske fantasier. Skjønt, jeg tviler på om hennes fjollethet ville kjenne igjen virkeligheten om den hang og dinglet fra hennes høyvelfjolsne nesetipp.
Hennes høyvelbårenhet holdt sist helg "... en lettversjon av det omstridte kurset for barn helt ned i 12-årsalderen" hvor "Englene åpenbarte seg for barna. De lærte å se skytsenglene til kuer, sauer og hester. I tillegg lærte barna å se auraen rundt mennesker". Alt dette ifølge "... ukebladets anonyme og sentralt plasserte kilde".
Hennes umåtelige storhet var tydeligvis på det rene med at det hele var litt problematisk: "Deltakerne ble bedt om å møte første dag etter sommersolverv, og kurset skal har foregått i hemmelighet under bevoktning av livvakter hos et ektepar på en gård i Lier. Forklaringen på den strenge bevoktningen skal ha vært å holde pressen unna."
Ytterligere kommentarer fremstår som fånyttes. Av og til overgår virkeligheten de mest burleske fantasier. Skjønt, jeg tviler på om hennes fjollethet ville kjenne igjen virkeligheten om den hang og dinglet fra hennes høyvelfjolsne nesetipp.
torsdag 26. juni 2008
Inn i folden?
Jeg er av og til blitt beskyldt for å ha kuriøse interesser. Det er selvsagt kun ondsinnet sladder. Men jeg tilstår å være interessert i antisemittisme, katolisisme, høyreekstremisme og sekterisme. Og da er det få ting som er mer fascinerende enn katolske tradisjonalister, som uproblematisk klarer å ta alt dette opp i seg.Noen er bare sprø, som de ulike gruppene av sedevakantister (dagens ord fra meg til dere). Det vil si de som mener pavene etter Det annet vatikankonsil er illegitime og at pavestolen derfor står tom. Litt mindre sprø, men desto mer fascinerende, er Pius X-selskapet, som ble innstiftet av mannen på bildet, Marcel Lefebvre, 1969. (Hvilket gjør at de ofte omtales som lefebvrister.)
En stund hang de med i utkanten av Romas fold, men Lefebvre ble hevet ut av kirken i 1987, etter å ha viet fire nye biskoper, i strid med pavens instruksjon. Biskopene ble også kastet ut, og bispeutnevningene erklært legitime men ulovlige. Det vil si at de er å anse som biskoper, men fordi måten det skjedde på var i strid med pavens instruksjoner, er de utstøtt av kirken.
(Dette er litt morsomt: Bispeverdigheten innen den katolske kirke overføres fra biskop til (ny) biskop, i en slags teologisk sisten. Som biskop kunne Lefebvre utpeke nye biskoper, men i og med at han gjorde det i strid med Roms ønsker, kunne de kastes ut etter at det var skjedd. Dermed de legitime biskoper, men de kunne kastes ut på grunn av måten det var skjedd på.)
Uansett: Det er mulig deler av selskapet nå er på vei inn i Den katolske kirke igjen. Noe av striden (men på langt nær hele) knyttet seg til forbudet mot den tradisjonelle, latinske messen. I og med at paven har åpnet for denne igjen, byr det på en mulighet for Pius X-selskapets medlemmer til å trå inn i kirken på ny med sin verdighet i behold.
De har ut måneden til å svare på om de aksepterer pavens betingelser. Damian Thompson har mer om saken.
Det som synes klart er at deler av selskapet helt sikkert ikke vil tre inn i kirken igjen. De mest rabiat reaksjonære kreftene, som den engelske biskopen Richard Williamson, som mener Sound of Music er pornografisk og advarer kvinner mot å gå i bukser og ta høyere utdannelse, og de mest høyrevridde og antisemittiske franske delene, vil ganske sikkert forbli på utsiden. Men det er mulig de mer moderate delene er klare for å på ny tre inn i Romas fold.
Det er med andre ord spennende tider. Jeg skal holde dere oppdatert!
(Hvis du har sett filmen The Statement, med Michael Caine og Tilda Swinton, gir den et ondsinnet men interessant bilde av franske tradisjonalister.)
tirsdag 24. juni 2008
En sviker om SVIK
Fri tanke-redaktør Kirsti Bergh har skrevet en udmerket omtale av Kjell Horns bok Svik - Fra humanetikk til humanisme. Omtalen er imponerende saklig, men også betimelig streng, i sin omgang med en bok som blir villere og mer konspiratorisk jo lenger jeg leser. Jeg er redd jeg ikke kommer til å klare å unngå å bringe noen utvalgte sitater etterhvert ...
Jeg har særlig sans for Kirstis lille, og ikke fullt så saklige, postskrift: Det må gjøres oppmerksom på at Fri tanke/Fritanke.no fortsatt gjør bruk av Levi Fragell som skribent og i så måte også tilhører hans hoff av nikkedukker og dermed ikke kan tas på alvor.
Jeg har særlig sans for Kirstis lille, og ikke fullt så saklige, postskrift: Det må gjøres oppmerksom på at Fri tanke/Fritanke.no fortsatt gjør bruk av Levi Fragell som skribent og i så måte også tilhører hans hoff av nikkedukker og dermed ikke kan tas på alvor.
Forundring og folkemord
Jeg har tidligere omtalt Anton Weiss-Wendt og min gode venn Bård Larsens kronikk i Dagbladet, der de kritiserte Ragnar Næss' artikkel om folkemordet på armenerne (eller i Næss' øyne: ikke-folkemordet på armenerne) i antologien Folkemordenes svarte bok. Boken er redigert av Bernt Hagtvet og de kritiserer også Hagtvet for å ha tatt artikkelen inn i boken.
Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.
For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:
3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.
4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.
Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".
Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.
Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.
Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.
Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.
Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.
Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:
Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?
Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:
Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.
Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.
Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.
Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.
For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:
3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.
4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.
Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".
Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.
Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.
Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.
Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.
Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.
Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:
Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?
Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:
Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.
Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.
Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.
mandag 23. juni 2008
Surmagede meg
Lørdag viste jeg som annonsert trynet mitt på TV2, for å mene noe om Narnia, C.S. Lewis og kristendom. Eller noe sånn.Jeg satt på t-banen da innslaget gikk og det virker ikke som TV2 har planer om å legge det ut på nettet, slik de påstod overfor meg, så jeg har ikke sett det. Men de har en slags oppsummering av saken på nettsidene sine.
Der fremstår jeg som omlag den surmagede kritikeren de hadde castet meg som. Hvilket er greit nok. Jeg sa alt dette. Jeg sa en hel del annet også, men det er nå sånn verden er.
Men rettskrivingen, mann, rettskrivingen ... Den er i sannhet demonisk.
Forfulgt vitenskap
Ben Steins, eh, dokumentarfilm Expelled: No Intelligence Allowed, om hvordan de dakkars tilhengerne av intelligent design blir hundset og plaget, er høyt oppe på listen over filmer jeg ikke har noen planer om å se. (Men jeg har sett traileren.)Jeg er mer fristet av, eh, oppfølgeren: Sexpelled: No Intercourse Allowed, som du kan se en trailer for her. Et par sitater fra en introduksjon til filmen:
Sexpelled tells of how Sex Theory has thrived unchallenged in the ivory towers of academia, as the explanation for how new babies are created. Proponents of Stork Theory claim that “Big Sex” has been suppressing their claim that babies are delivered by storks.
Furthermore, Stork Theory proponents warn of the serious moral dangers posed by teaching children that sex has a function. They point out that evil dictators such as Hitler, Stalin and Mao all believed in Sex Theory, and they may have even had sex themselves.
Det er også en nyere, mer sofistikert versjon: Avian Transportation Theory:
Unlike the original Stork Theory, the modern, sophisticated "Avian Transportation Theory" (ATT) merely points out that there are gaps in the orthodox Sex Theory, and that current sonogram imaging is unreliable. Moreover ATT does not specify that babies are necessarily brought by storks but by "large birds unspecified" (although many individual ATT theorists PRIVATELY believe it is a stork).
fredag 20. juni 2008
Uvitenskapelig blodsuging
Noe av det som har gledet meg mest de siste ukene, er at Norsk Porfyri Forening har trykket min artikkel Porfyri og vampyri - en vitenskapelig forklaring? i sitt medlemsblad. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Forskning.no og var en spin off fra min vampyrbok på Humanist forlag.
Bakgrunnen er at NRK viste en episode av Dalziel & Pasco, der skurken var en porfyriker som drepte for å drikke blod av offeret. Dette bygger på en totalt uvitenskapelig forståelse av sykdommen og jeg ser til min glede at NRK i et svar på foreningens klage har lovet ikke å vise episoden igjen noensinne. Kanskje har de også lært å ikke stole ukritisk på BBCs kritiske sans.
Dette er ikke første gang porfyrikere spiller denne fiksjonsrollen. Jeg husker med gru en episode av CSI Las Vegas, der løsningen var den samme.
NRK har tydeligvis googlet etter porfyri og utfra forklaringen later det til at de har funnet min artikkel. Det gjorde foreningen også og det var svært lett å si ja da de spurte om tillatelse.
Bakgrunnen er at NRK viste en episode av Dalziel & Pasco, der skurken var en porfyriker som drepte for å drikke blod av offeret. Dette bygger på en totalt uvitenskapelig forståelse av sykdommen og jeg ser til min glede at NRK i et svar på foreningens klage har lovet ikke å vise episoden igjen noensinne. Kanskje har de også lært å ikke stole ukritisk på BBCs kritiske sans.
Dette er ikke første gang porfyrikere spiller denne fiksjonsrollen. Jeg husker med gru en episode av CSI Las Vegas, der løsningen var den samme.
NRK har tydeligvis googlet etter porfyri og utfra forklaringen later det til at de har funnet min artikkel. Det gjorde foreningen også og det var svært lett å si ja da de spurte om tillatelse.
torsdag 19. juni 2008
(Sv)iiiiiiiiiiiiiiiik
Kjell Horns bok Svik - Fra humanetikk til humanisme er ute på Norges største vanity-publisher. Foreløbig er jeg ikke kommet lenger enn en rungende latter over omslaget, som ser ut som en kriminalroman av det mindre lødige slaget. Men jeg har bladd litt og han skriver tross alt, på en tilfeldig valgt side, om likvideringen av humanismebetegnelsen ...For å gi en smak av innholdet, her er et sitat fra forlagets presseskriv (som jeg har en viss mistanke om hvem som har skrevet):
I 2005 ble alle forbundets seremonier gjort humanistiske og forbundets tidsskrift har for lengst skiftet navn til Humanist. Det eneste som gjenstår, er å ”døpe” om organisasjonen Human-Etisk Forbund til Humanistisk Forbund. Et utvalg er satt ned forå utrede saken!
Når – eller hvis – dette vedtaket fattes, er den siste spikeren satt i kista til Human-Etisk Forbund, og det er tid for å sende ut en nekrolog.
Men vi er ikke der ennå, og det er som et siste desperat forsøk– i ellevte time – at Kjell Horn skriver denne boka i håp om at den kan bidra til å hindre et lenge varslet ”kulturdrap”!
Som redaktør for Humanist og medlem av nevnte utvalg, må jeg si at det er en overraskende tilfredsstillende situasjon å være sentral aktør i noens konspirasjonsteori.
Det er forøvrig sikkert fordi vi er så onde at han velger å se bort fra uvesentligheter som opphavsrett og slikt og i sin helhet gjengir en leder jeg i sin tid skrev til Humanist ...
(Hadde ikke Horn omtalt hedersmannen Levi Fragell på usedvanlig ufyselige måter, skulle jeg vurdert å lenke til boken. Hvis dere vil kjøpe den, får dere google den selv.)
Prinsen og jeg
Jeg er akkurat blitt intervjuet av TV2, som ville ha meg i rollen som kritisk ekspert som kommenterer de religiøse aspektene med Prins Caspian og markedsføringen av filmen mot kristne miljøer i USA. Jeg tror jeg fikk sagt noe fornuftig, de virket i det minste fornøyd. Men særlig kritisk var jeg vel ikke, gleder meg som en liten unge som jeg gjør til filmen.
Det skal visstnok vises på magasinet til TV2-nyhetene, ca 18.45 på lørdag. Så får vi se da, om jeg blir funnet verdig til faktisk å bli med i innslaget ...
Det skal visstnok vises på magasinet til TV2-nyhetene, ca 18.45 på lørdag. Så får vi se da, om jeg blir funnet verdig til faktisk å bli med i innslaget ...
Og der gikk Haga
Og der gikk Åslaug Haga av, med henvisning til sin helse.
Jeg har når sant skal sies aldri vært særlig begeistret for henne. Hun har alltid fremstått som i overkant selvtilfreds og har en tendens til å bli svært hoven når hun får kritikk. Akkurat det siste har nok vært en avgjørende faktor for at media beholdt det kritiske søkelyset på henne når hun først var havnet i det.
Det får så være, det jeg lurer på er dette: Hva er det som gjør at sentrale politiske aktører takler mediene så dårlig som Haga her har gjort? Hvordan kunne hun tro at hun skulle slippe unna med rene løgner når kritikken første begynte å komme?
Det er som med Manuela Ramin Osmundsen: Hadde hun tilstått uforbeholdent fra første stund, ville saken vært ute av verden som den ubetydelige detaljen den er (og langt mer ubetydelig i Hagas tilfelle). OK, så hadde hun trikset og fikset litt, men det har mange gjort. Og det er ikke vanskelig å få forståelse for at byråkratiet irrganger kan være i overkant krunglete.
Men da hun gikk fra å være en trikser og fikser til å bli avslørt som en ren løgner, noe som skjedde da hennes tidligere leietager stod frem i går, var løpet i realiteten kjørt. Det hjelper ikke at det man lyver om er relativt uviktig. Problemet er løgnen i seg selv.
Dermed viste Haga at det er fler enn Ramin Osmundsen som kan kunsten å gjøre et problem til en katastrofe. I det minste for henne selv.
Så er det bare å vente på hva som skjer i barneombudssaken ...
Jeg har når sant skal sies aldri vært særlig begeistret for henne. Hun har alltid fremstått som i overkant selvtilfreds og har en tendens til å bli svært hoven når hun får kritikk. Akkurat det siste har nok vært en avgjørende faktor for at media beholdt det kritiske søkelyset på henne når hun først var havnet i det.
Det får så være, det jeg lurer på er dette: Hva er det som gjør at sentrale politiske aktører takler mediene så dårlig som Haga her har gjort? Hvordan kunne hun tro at hun skulle slippe unna med rene løgner når kritikken første begynte å komme?
Det er som med Manuela Ramin Osmundsen: Hadde hun tilstått uforbeholdent fra første stund, ville saken vært ute av verden som den ubetydelige detaljen den er (og langt mer ubetydelig i Hagas tilfelle). OK, så hadde hun trikset og fikset litt, men det har mange gjort. Og det er ikke vanskelig å få forståelse for at byråkratiet irrganger kan være i overkant krunglete.
Men da hun gikk fra å være en trikser og fikser til å bli avslørt som en ren løgner, noe som skjedde da hennes tidligere leietager stod frem i går, var løpet i realiteten kjørt. Det hjelper ikke at det man lyver om er relativt uviktig. Problemet er løgnen i seg selv.
Dermed viste Haga at det er fler enn Ramin Osmundsen som kan kunsten å gjøre et problem til en katastrofe. I det minste for henne selv.
Så er det bare å vente på hva som skjer i barneombudssaken ...
onsdag 18. juni 2008
Det lurer jeg på
De som kjenner meg vet at jeg er mer enn en smule skeptisk til homøopater og homøopati. Gjør det meg til homøofob?
Humanist i hus
Siste nummer av Humanist er som nevnt ute (jeg fikk mitt eksemplar med posten i går).Jeg er ennå i ser-ikke-annet-enn-feil-fasen, men Bjørn Are Davidsen har spart meg noe av bryet med å reklamere, med en overstrømmende omtale.
Formuleringen "... i øyeblikket Norges mest tankevekkende og betimelige tidsskrift" ble nesten i overkant positivt. Der rødmes.
Bjørn Are er særlig begeistret for Bård Larsens artikkel. Han skriver:
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Ellers inneholder bladet artikkelen "Nationaliteternes værste kloakslam" - Antisemittisme i Norge 1900-1940 av Humanists tidligere redaktør Terje Emberland, som nåtildags er forsker på Holocaust-senteret, mens Juristen Vibeke Blaker Strand har skrevet om forholdet mellom religionsfrihet og diskrimineringsvern og Egil Asprem ser nærmere på eksorsisme i moderne populærkultur. (Et tema som ikke er blitt mindre aktuelt den siste tiden, ettersom katolikkene i Norge har ansatt ny eksorisist og lutherske professorer er gått ut med støtteerklæringer.)
(Skulle noen føle for et abonnement, kan det bestilles ved å sende en e-post til humanistÆTThumanDÅTTno. Da får dere også de to foregående utgavene aldeles gratis.)
Hør Herrens tale
Jeg har Fri tankes høystærede redaktør å takke for å ha gjort min morgen en smule mer lattermild, ved å henlede oppmerksomheten min på den snakkende Jesus-dukken, iført tradisjonelle sandaler. Wow.Den er det utvilsomt mest tacky jeg har sett av kristenkitsj siden sist jeg besøkte Roma.
And there's more: Gå til siden deres og klikk på infomercialen til venste.
For å si det med langerne selv: What a better way to celebrate the joy of Christmas than go give your child the gift of Jesus, speaking directly to them ...
Skal vi se, la meg tenke ... pinnekjøtt? akevitt?
tirsdag 17. juni 2008
Ved profetens hale!(?)
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe ironisk om Gyldendal forlag og hvordan de satte hale på profeten, men Bjørn Are Davidsen har allerede skrevet udmerket om det, så da slipper jeg.Forøvrig må jeg si meg enig med Hablog i at samehomomillioner er ukens klart beste nyord ...
Tilfellet Solstad
Jeg skrev for noen poster siden om min oppsigelse av Morgenbladet, begrunnet i at avisen på lederplass gav sin støttet til hva jeg karakteriserte som ”Dag Solstads totalitære babbel”. I en kommetar spurte Geir A: "Nøyaktig hvilket totalitært babbel er det du fikk i halsen?" Dette er mitt forsinkede svar (og det står ikke til å nekte for at det er et visst overlapp med lederen fra siste Humanist):Det er flere aspekter ved saken. Tidvis er Solstad totalitær, tidvis babler han og tidvis henfaller han til totalitært babbel. Og innimellom sier han helt greie ting.
Solstad babler aller mest når han fastslår at ytringsfriheten ikke er viktig, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som til syvende og sist er blitt hindret i å nå frem til oss av sensurvennlige myndigheter. Altså at vi ikke kjenner til noen eksempler på noe vi ikke kjenner til. Dette er rent, uforfalsket babbel.
Han er på sitt mest autoritære i angrepet på Selbekk og Magazinet. (Og nei, Selbekk var ikke sentral i kampen mot Life of Brian. Han er så vidt jeg vet yngre enn meg og gikk på barneskolen da filmen kom. Hva andre kristne må har gjort er her irrelevant. Det var Selbek som i kraft av redaktør publiserte tegningene.)
Selbekk foretok i mine øyne en fullt ut akseptabel redaksjonell vurdering (og han gjorde det før saken virkelig eksploderte). På det tidspunkt var dessuten en eller flere av tegningene publisert flere ganger i norsk presse, blant annet av Dagbladet på nett.
Solstad hyller Gahr Støre, som beviselig løy i sin fremstilling av saken overfor den muslimske verden, ved å hevde at Magazinet var det eneste sted tegningene var publisert.
At dette i betydelig grad gjorde situasjonen farligere for Selbekk, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Hadde Gahr Støre fra dag én vært klar på at Magazinet ikke var de første eller eneste, ville ansvaret blitt spredd utover og en mann ville ikke blitt gjort til syndebukk. Etter dette har jeg mistet all respekt for mannen jeg nå vanligvis kun omtaler som St. Jonas av Utenriksdepartementet.
Men det alvorligste er Solstads avvisning av at ytringsfriheten trenger å forsvares og hans angrep på de som forsvarer den. Her er han, i det minste sett i lys av hans politiske fortid, over i det totalitære. Ytringsfrihet er ikke en selvfølge, slik Solstad hevder. Det er derimot en frihet som hele tiden er under angrep fra en rekke krefter, være seg moralistiske kristne, autoritære muslimer, kunstfiendtlige høyrepopulister eller meningspolitiet på vensteresiden.
Solstads påstand om at ytringsfriheten er en trussel mot en dannet ytringskultur, er en kunstig dikotomi som passer perfekt inn i Solstad verdensbilde, der ytringer er noe store menn som han driver med, ikke pakk på blogger og i kommentarfelt. Og det er en farlig dikotomi, fordi den er så altfor fristende å bruke for de som selv mener seg å være den dannede kulturens fortropper. Som de gørr kjedelige pratmakerne i Morgenbladet.
Det er selvsagt ingen overraskelse at marxisten Solstad er likegyldig til ytringsfriheten, men det er en grei påminnelse om hvor han kommer fra. At Klassekampen er enig med ham, er ingen overraskelse.
Aller mest fascinerende er dog de siste sidene i artikkelen, der Solstad angriper det at man fjernet forbudet mot å brenne flagg, begrunnet i ytringsfriheten. Dette mener han er tøv, fordi ingen vil få brenne et amerikansk flagg foran den amerikanske ambassaden hvis George Bush besøker landet.
Hvilket de selvsagt ikke vil, ettersom det fra et ordensperspektiv vil være lite klokt. Men det er en politifaglig, ikke en ytringsfrihetsmessig vurdering. Det er ikke et brudd på ytringsfriheten å bli nektet å demonstrere på et sted politiet vurderer som uhensiktsmessig, så fremt ikke politiet legger noe annet enn politifaglige vurderinger til grunn. Om man ble nektet det i sin helhet er en annen sak.
Derimot vil sikkert innvandringsmotstandere få lov til å brenne pakistanske, iranske eller palestinske flagg på Grorud torv, gjetter Solstad. Dermed, avslutter han artikkelen: ”… kan ikke paragrafendringen ”få noen annen betydning enn eventuelle raseopptøyer på Grorud, alt avhengig av ordensmaktas skjønn – og lune.”
Solstad blander her hummer og kanari, eller ytringsrett og politifaglige ordensbetraktninger, og konkluderer med at vi ikke bør få lov til å spise epler fordi han ikke liker pærer. Det er en av de merkeligste oppvisningene i rene feilslutninger jeg har vært vitne til. Men det er ikke eneste gang Solstad er nødt til å dikte opp tenkte situasjoner for å ha noe å argumentere ut fra:
Det merkeligste i hele artikkelen skjer når Solstad skjeller ut Per Edgar Kokkvold fordi han har støttet Se & Hørs rett til å snikfotografere Lars Lillo-Stenbergs utendørsbryllup og bruker dette som et eksempel på moderne ytringsfrihet løpt totalt løpsk. Og jeg kan være enig i at det er ganske ille.
Solstads problem er at det har to rettsinstanser også ment. Både i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett tapte Se & Hør behørig. Så for i det hele tatt å ha noe å rase over, er Solstad tvunget til å postulere at Se & Hør vil vinne i Høyesterett. At dette virker en smule desperat, er ikke nettopp noen overdrivelse, men så har det dag også vist seg i debatten at Solstad gjør sitt beste for ikke å vite noe om de fenomenene han uttaler seg så sterkt om.
For eksempel er han ekstremt negativ til disse vulgære bloggerne. Men tilstår at han aldri har lest en blog. Så da slipper jeg i det minste kommentarer fra ham …
mandag 16. juni 2008
Om historiefordreining
Min gode venn Bård Larsen (som bør være et kjent navn for lesere av Humanist) hadde sammen med Anton Weiss-Wendt en kronikk i gårsdagens Dagbla', der de spør hvorfor Ragnar Næss fikk slippe til i den Bernt Hagtvet-redigerte Folkemordenes svarte bok, med sin etterhvert drøvtygde påstand om at det aldri har vært noe tyrkisk folkemord på armenerne.
Siste avsnitt lyder: "Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet."
Tiltredes.
Siste avsnitt lyder: "Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet."
Tiltredes.
Leder om Solstad
Siste nummer av Humanist er kommet fra trykkeriet og burde være i abonnentenes postkasser en av de nærmeste dagene. I full visshet om at debatten kom til å være over innen bladet var trykket, valgte jeg allikevel å vie lederen til diskusjonen om Dag Solstad og ytringsfriheten og alt det der, et av de mest oppblåste stykker ingenting som har vederfaret den norske offentlighet. Jeg følger opp diskusjonen i morgen, med en lenge varslet ytring om tilfellet Solstad.
Den vise mann i Drammensveien og ytringsfriheten
Den vise mann i Drammensveien, Dag Solstad, har trådt ut fra sitt bibliotek for å belære oss laverestående.
Solstad har erklært at ytringsfriheten er unødvendig og at de eneste som har en rett til å ytre noe, er de som setter ting på trykk. Helst i bokform. Sånne som ham, med andre ord.
Han har dermed gått til frontalangrep på hele den inkluderende publiseringskultur som har vokst frem de siste tiårene, hvor man gjennom blogger og kommentarfelter har fått en helt ny og annerledes medievirkelighet.
Slikt forvirrer en elitær herre som Solstad, som anser ytringer som noe heroiske kulturforkjempere som ham driver med, ikke tilfeldige menn og kvinner med en PC.
Det er ingen grunn til å være overrasket. Solstad er ”atter kommunist” og så vel forakten for folket som avvisningen av ytringsfriheten er vel fundert i kommunistisk tradisjon og ideologi.
Og dette er ikke morsomt. Ytringsfrihet er en av de sentrale kontrollmekanismene i en demokratisk kultur, og det er nettopp fraværet av slike kontrollmekanismer som har gjort det mulig for kommunistiske regimer å begå noen av de uhyggeligste grusomhetene i moderne tid.
At Solstad ikke innser dette, viser hvor dårlig kvalifisert han er til rollen som nasjonens vismann.
Samtidig er det grunn til å spørre seg om hvor alvorlig man skal ta den selverklærte misantropen.
Særlig fascinerende er Solstads påstand om at stor litteratur alltid vil nå frem, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som er forblitt ukjent på grunn av ytringsbegrensninger. Altså: Vi kjenner ikke til et eneste eksempel på noe vi ikke kjenner til. Det er ikke bare tøv, det er tøv en kjempe verdig.
Men det blir bedre. Følgende replikkveksling, fra et intervju med ham i Dagbladet, er kostelig:
– Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.
– Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?
– Jeg har jo hørt om det.
Her trer Solstad inn i en hevdvunnen tradisjon fra kjøpesenterkafeer og skjenkesteder det ganske land over. Kafeer og skjenkesteder befolket av de Solstad helst så holdt kjeft – fordi de ikke har grunnlag for sine meninger og derfor, ifølge den vise mann, bidrar til å forpeste den offentlige samtale om alt fra fotball til islam.
Det er i sannhet ikke lett å beskrive det ugjennomtrengelige.
Den vise mann i Drammensveien og ytringsfriheten
Den vise mann i Drammensveien, Dag Solstad, har trådt ut fra sitt bibliotek for å belære oss laverestående.
Solstad har erklært at ytringsfriheten er unødvendig og at de eneste som har en rett til å ytre noe, er de som setter ting på trykk. Helst i bokform. Sånne som ham, med andre ord.
Han har dermed gått til frontalangrep på hele den inkluderende publiseringskultur som har vokst frem de siste tiårene, hvor man gjennom blogger og kommentarfelter har fått en helt ny og annerledes medievirkelighet.
Slikt forvirrer en elitær herre som Solstad, som anser ytringer som noe heroiske kulturforkjempere som ham driver med, ikke tilfeldige menn og kvinner med en PC.
Det er ingen grunn til å være overrasket. Solstad er ”atter kommunist” og så vel forakten for folket som avvisningen av ytringsfriheten er vel fundert i kommunistisk tradisjon og ideologi.
Og dette er ikke morsomt. Ytringsfrihet er en av de sentrale kontrollmekanismene i en demokratisk kultur, og det er nettopp fraværet av slike kontrollmekanismer som har gjort det mulig for kommunistiske regimer å begå noen av de uhyggeligste grusomhetene i moderne tid.
At Solstad ikke innser dette, viser hvor dårlig kvalifisert han er til rollen som nasjonens vismann.
Samtidig er det grunn til å spørre seg om hvor alvorlig man skal ta den selverklærte misantropen.
Særlig fascinerende er Solstads påstand om at stor litteratur alltid vil nå frem, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som er forblitt ukjent på grunn av ytringsbegrensninger. Altså: Vi kjenner ikke til et eneste eksempel på noe vi ikke kjenner til. Det er ikke bare tøv, det er tøv en kjempe verdig.
Men det blir bedre. Følgende replikkveksling, fra et intervju med ham i Dagbladet, er kostelig:
– Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.
– Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?
– Jeg har jo hørt om det.
Her trer Solstad inn i en hevdvunnen tradisjon fra kjøpesenterkafeer og skjenkesteder det ganske land over. Kafeer og skjenkesteder befolket av de Solstad helst så holdt kjeft – fordi de ikke har grunnlag for sine meninger og derfor, ifølge den vise mann, bidrar til å forpeste den offentlige samtale om alt fra fotball til islam.
Det er i sannhet ikke lett å beskrive det ugjennomtrengelige.
Åslaug og djevelen
Vel tilbake fra mitt besøk i Kongens stad, hvor jeg hadde den store glede å møte to smådjevler (et besøk og et møte du kan lese mer om her), oppdaget jeg til min tilfredshet at mediene er slemme mot Åslaug Haga og Trond Giske, de to norske politikerne jeg misliker mest.
Nå er ikke denslags egentlig mat for denne bloggen, men ting endrer seg selvsagt når Valgerd Svarstad Haugland går ut i mediene og erklærer at Åslaug Haga er offer for en heksejakt.
Virkelig? Blir hun beskyldt for å stå i ledetog med Satan og utøve sort magi ? Jeg må innrømme at det kommer som en overraskelse, men vi får vel gå ut fra at kirkevergen i Oslo vet hva hun snakker om ...
Nå er ikke denslags egentlig mat for denne bloggen, men ting endrer seg selvsagt når Valgerd Svarstad Haugland går ut i mediene og erklærer at Åslaug Haga er offer for en heksejakt.
Virkelig? Blir hun beskyldt for å stå i ledetog med Satan og utøve sort magi ? Jeg må innrømme at det kommer som en overraskelse, men vi får vel gå ut fra at kirkevergen i Oslo vet hva hun snakker om ...
lørdag 7. juni 2008
Til kongens stad!
Den Tvilsomme tar ferie noen dager, for å besøke kongens stad og introdusere neste generasjon for Tivolis gleder. Det blir med andre ord taust her i noen dager.Og Geir A: Jeg vet jeg har lovet noen ord om Den Vise Mann i Drammensveien og hans høyvelbårenhets tanker om ytringsfrihet og sånn. Det bare drøyer litt.
fredag 6. juni 2008
Om å ville misforstå
Adresseavisens ikke-Muhammed-tegning debatteres friskt på nettet i den muslimske verden, forteller avisen selv. Hvilket ikke er så overraskende. Det er heller ikke så overraskende at ikke alle ser ut til å ha fått med seg deres poeng: At det ikke er en tegning av Muhammed, men av en terrorist som skjuler seg bak religionen og vår frykt for å støte.
Det er forståelig at poenget er vanskelig å kommunisere. Det er også forståelig at man i andre kulturelle settinger misforstår. Det er ikke like forståelig når norske kommentatorer gjør hva de kan for å misforstå, slik Kirkens Nødhjelp ifølge Vårt land gjør:
– Ytringsfrihet er et viktig tema og ta opp, igjen og igjen. Men Kirkens Nødhjelp tror at dette må gjøres på en måte som ivaretar respekt for andre mennesker, og mennesker med en annen religion enn en selv. Det gjør en ikke når en tråkker på det som andre holder for kjært og hellig. Det å provosere og såre tilbake, slik Adresseavisen gjør i dag, bidrar ikke til å løse noe som helst, snarere tvert i mot, sier Arne Sæveraas, spesialrådgiver for fred og forsoning i Kirkens Nødhjelp, i en pressemelding.
Hva mener egentlig Sæveraas - Adresseavisen og tegnerens forklaring tatt i betraktning - med at tegningen"tråkker på det som andre holder for kjært og hellig"? At muslimer holder terror i islams navn for kjært og hellig? Hvem er det i så fall som tråkker på andre her?
Og er det å gå inn for å misforstå en særlig høyverdig strategi fra en "spesialrådgiver for fred og forsoning"?
Det er forståelig at poenget er vanskelig å kommunisere. Det er også forståelig at man i andre kulturelle settinger misforstår. Det er ikke like forståelig når norske kommentatorer gjør hva de kan for å misforstå, slik Kirkens Nødhjelp ifølge Vårt land gjør:
– Ytringsfrihet er et viktig tema og ta opp, igjen og igjen. Men Kirkens Nødhjelp tror at dette må gjøres på en måte som ivaretar respekt for andre mennesker, og mennesker med en annen religion enn en selv. Det gjør en ikke når en tråkker på det som andre holder for kjært og hellig. Det å provosere og såre tilbake, slik Adresseavisen gjør i dag, bidrar ikke til å løse noe som helst, snarere tvert i mot, sier Arne Sæveraas, spesialrådgiver for fred og forsoning i Kirkens Nødhjelp, i en pressemelding.
Hva mener egentlig Sæveraas - Adresseavisen og tegnerens forklaring tatt i betraktning - med at tegningen"tråkker på det som andre holder for kjært og hellig"? At muslimer holder terror i islams navn for kjært og hellig? Hvem er det i så fall som tråkker på andre her?
Og er det å gå inn for å misforstå en særlig høyverdig strategi fra en "spesialrådgiver for fred og forsoning"?
Dødsstraff? Næ-æi
Den Tvilsomme siterer fra Aftenpoften:
Fem menn risikerer dødsstraff for drapene på 2.973 personer 11. september 2001. Den antatte hovedmannen sier han ønsker å bli martyr. [...] Da rettssaken ble åpnet torsdag, sa Mohammed at han håper på dødsdom.
Sjelden har det vært så tilfredsstillene å være motstander av dødsstraff ...
Fem menn risikerer dødsstraff for drapene på 2.973 personer 11. september 2001. Den antatte hovedmannen sier han ønsker å bli martyr. [...] Da rettssaken ble åpnet torsdag, sa Mohammed at han håper på dødsdom.
Sjelden har det vært så tilfredsstillene å være motstander av dødsstraff ...
torsdag 5. juni 2008
Smittsom sutring
Det kan virke som Dag Solstads syting er smittsom. Nå har den rammet redaktør Sandnes i Samtiden, som trykket den store mannens diatribe.
Jeg har alltid ment at Cathrine Sandnes er en oppskrytt journalist. Etter at hun tok over redaktørvervet i Samtiden og sendte bladet i fritt intellektuellt fall, ble det klart at hun ikke nettopp er noen stor redaktør heller.
Hennes angrep på kritikerne av Dag Solstad i Klassekampen i dag, er noe av det mest selvrettferdige og selvforelskede jeg kan huske å ha lest. Det er faktisk lenge siden jeg kan huske å ha blitt så irritert over et intervju.
Hennes utlegning av hva Solstad skriver er enøyd, hennes fremstilling av kritikerne er latterliggjørende og hennes sutring over at mange i offentligheten har kommentert et essay de ikke har lest, viser at Sandnes, som Solstad, ikke har tatt inn over seg en moderne medievirkelighet:
De må ha visst at essayet ville avføde debatt. Samtidig er det kun tilgjengelig i trykket versjon i Samtiden. Så for å lese det, må man enten betale den ublu prisen på bladet eller, som meg, man må ha en naboredaksjon eller lignende man kan låne det av. Man må med andre orde enten ha god råd eller ha en bestemt type jobb. (Eller være arbeidsledig, slik at man har tid til å oppsøke et bibliotek.)
Sorry, Sandnes, hvis du virkelig vil at folk skal lese Solstads essay, er jeg redd du må gjøre det tilgjengelig til under hundrelappen. Hvis ikke vil vi mange basere seg på hva de har lest.
Selv tillot jeg meg å første gang kommentere den etter kun å ha lest Ingunn Øklands omtale. Den viste seg å være en svært god gjengivelse av Solstads sutring. Og det er godt å se at mange føler de må forsvare en verdi som ytringsfriheten mot angrep fra Solstad og hans likesinnede.
Det hjelper visst ikke å ha lest essayet heller. Sandnes mener mye av kritikken mot Solstad skyldes dårlig lesning av teksten hans:
- Dette preger særlig de første kommentarene som kom på essayet hans. Her kritiseres teksten for å ikke være noe de mener den burde være. Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på! Enten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad.
Eller kanskje Sandnes, de i motsetning til deg har innsett at ytringsfriheten må forsvares overalt. Hvis man ikke er villig til å forsvare den for de her hjemme som sier ting man ikke liker (eller anser som under sin verdighet å forholde seg til), har man nemlig begrenset med troverdighet når man skal forsvare ytringsfriheten for mennesker andre steder. Man kan fort komme under mistanke om at man bare forsvarer den for de som sier ting man liker.
Det finnes et ord for dette, Sandnes. Det kalles integritet. Slå det opp i ordboken.
Jeg har alltid ment at Cathrine Sandnes er en oppskrytt journalist. Etter at hun tok over redaktørvervet i Samtiden og sendte bladet i fritt intellektuellt fall, ble det klart at hun ikke nettopp er noen stor redaktør heller.
Hennes angrep på kritikerne av Dag Solstad i Klassekampen i dag, er noe av det mest selvrettferdige og selvforelskede jeg kan huske å ha lest. Det er faktisk lenge siden jeg kan huske å ha blitt så irritert over et intervju.
Hennes utlegning av hva Solstad skriver er enøyd, hennes fremstilling av kritikerne er latterliggjørende og hennes sutring over at mange i offentligheten har kommentert et essay de ikke har lest, viser at Sandnes, som Solstad, ikke har tatt inn over seg en moderne medievirkelighet:
De må ha visst at essayet ville avføde debatt. Samtidig er det kun tilgjengelig i trykket versjon i Samtiden. Så for å lese det, må man enten betale den ublu prisen på bladet eller, som meg, man må ha en naboredaksjon eller lignende man kan låne det av. Man må med andre orde enten ha god råd eller ha en bestemt type jobb. (Eller være arbeidsledig, slik at man har tid til å oppsøke et bibliotek.)
Sorry, Sandnes, hvis du virkelig vil at folk skal lese Solstads essay, er jeg redd du må gjøre det tilgjengelig til under hundrelappen. Hvis ikke vil vi mange basere seg på hva de har lest.
Selv tillot jeg meg å første gang kommentere den etter kun å ha lest Ingunn Øklands omtale. Den viste seg å være en svært god gjengivelse av Solstads sutring. Og det er godt å se at mange føler de må forsvare en verdi som ytringsfriheten mot angrep fra Solstad og hans likesinnede.
Det hjelper visst ikke å ha lest essayet heller. Sandnes mener mye av kritikken mot Solstad skyldes dårlig lesning av teksten hans:
- Dette preger særlig de første kommentarene som kom på essayet hans. Her kritiseres teksten for å ikke være noe de mener den burde være. Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på! Enten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad.
Eller kanskje Sandnes, de i motsetning til deg har innsett at ytringsfriheten må forsvares overalt. Hvis man ikke er villig til å forsvare den for de her hjemme som sier ting man ikke liker (eller anser som under sin verdighet å forholde seg til), har man nemlig begrenset med troverdighet når man skal forsvare ytringsfriheten for mennesker andre steder. Man kan fort komme under mistanke om at man bare forsvarer den for de som sier ting man liker.
Det finnes et ord for dette, Sandnes. Det kalles integritet. Slå det opp i ordboken.
Tobben og Aril
Ifølge Vårt land hyller Thorbjørn Jagland, stortingspresidenten altså, Aril Edvardsen. Nå klarer jeg ikke helt å lese noen hyllest ut av teksten, men Jagland "... forteller at han har den største respekt for Aril Edvardsens arbeid".
Virkelig Thorbjørn? Hvilken del av det da? Den med hvordan han reiser den tredje verden rundt, helbereder tusener på tusener fra sykdommer på massemøtene sine og nå og da, når han er tilstrekkelig langt ute i bushen til at han føler seg sikker på at ingen vil ta seg bryet med å sjekke, vekker noen opp fra de døde?
Og, det var sant Thorbjørn, jeg hadde glemt at du mener homøopati er en utmerket behandlingsform også ...
Virkelig Thorbjørn? Hvilken del av det da? Den med hvordan han reiser den tredje verden rundt, helbereder tusener på tusener fra sykdommer på massemøtene sine og nå og da, når han er tilstrekkelig langt ute i bushen til at han føler seg sikker på at ingen vil ta seg bryet med å sjekke, vekker noen opp fra de døde?
Og, det var sant Thorbjørn, jeg hadde glemt at du mener homøopati er en utmerket behandlingsform også ...
Ateistsexarrestasjon
"Arrestert etter ateist-sex i skrifteboksen", melder Dagbladet.
Jeg vil i grunnen ikke vite mer, men overskriften er ubetalelig ...
Jeg vil i grunnen ikke vite mer, men overskriften er ubetalelig ...
onsdag 4. juni 2008
"Dette er ikke Muhammed"
Adresseavisen trykket i går sin egen "ikke-Muhammed-tegning". De er klare på at det ikke er en tegning av Muhammed, men av en terrorist med en t-skjorte med teksten "Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg".
Ifølge avisen er tegningen en protest mot Talibans angrep på den danske ambassaden i Islamabad. Et angrep "Pakistanske myndigheter mener at Taliban sto bak bombeangrepet som hevn for Muhammed-karikaturene som ble trykket i flere danske aviser," for å sitere samme avis.
Tegneren, Jan O. Henriksen, uttaler at han var kritisk til Jyllandspostens karikaturer." Han sier:
- Da Jyllands-Posten trykket Muhammed-tegningene var det for å teste ut en reaksjon - å teste hvor langt man kunne tøye ytringsfriheten. Det forelå den gang altså ingen grunn, mens vi trykker vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet i går. Det mener vi er viktig både av hensyn til de uskyldige ofrene som rammes av terror, og av hensyn til ytringsfriheten.
Alt i alt er jeg imponert. Både over tegningen og argumentasjonen.
Svakheten med Jyllandspostens tegninger var nettopp motivasjonen. Bakgrunnen var at en barnebokforfatter ikke fant en illustratør til sin bok om profeten. Jyllandsposten inviterte så en rekke illustratører til å tegne Muhammed og trykket så tegningene de fikk. (Også de som latterliggjorde deres intensjoner.) Med andre ord dreide det seg om en bevisst demonstrasjon og en test av grenser. De ytret seg med andre ord for å ytre seg.
Hvilket selvsagt er helt legitimt, men jeg tror fraværet av en bedre begrunnelse gjorde at det for mange ble vanskelig å støtte avisen. Det var og ble en provokasjon. (Faktisk mener jeg Magazinet hadde en bedre begrunnelse enn Jyllandsposten. De trykket tegningene fordi de gjennom bråket hadde fått en nyhetsverdi i seg selv. Hvilket er slikt aviser gjør.)
Henriksens tegning er ikke en provokasjon for provokasjonens (eller en ytring for ytringens) skyld. For det første er den godt og klart begrunnet, for det andre er den en direkte kommentar til en aktuell politisk hendelse. Hvilket er avistegningers oppgave.
Noe av det beste (muligens det beste) som er skrevet om karikaturstriden hertillands, er Bjørn Stærks tekst Muhammed cartoons have got everyone confused. (Og frykt ikke, selv om den ser milelang ut, er den fra den gang Stærk blogget og det aller meste er kommentarer. De kan du trygt stå over.) Stærk har en rekke gode poenger, men det som oppsummerer mitt eget syn på saken bedre enn jeg selv kan gjøre, er dette:
As for bravery, it is good that people will stick their necks out for our freedoms, but, though the training may one day be useful, they're not risking much. I'll call that person brave who, when this has all gone quiet, is the first to draw a cartoon of Muhammed with a message they really believe in, and gets a major media to print it. Not in order to make a statement about freedom of speech, not as part of a proxy debate, but simply to illustrate a point they want to make, as unhesitatingly and naturally as they'd draw any other human being.
Rett nok er det ikke blitt aldeles stille, og rett nok har ikke Henriksen tegnet Muhammed, men han har stukket hånden inn i vepsebolet nettopp fordi han har et poeng han ønsker å formidle og fordi han anså at den beste måten å formidle det på var ved nesten å tegne Muhammed. Henriksen fremstår i mine øyne som en både modig og klok mann.
Så får vi se om noen skulle ønske å gjøre ti høner ut av Henriksens fjær og aktivt misforstå ham for å skape bråk. For nok en gang gå sitere Adresseavisen, uttaler redaktøren "... at han synes det er beklagelig dersom mange misforstår hensikten med tegningen, men mener det må være legitimt å angripe en terrorhandling med en tegning.
- Hvis ikke har vi latt frykten for misforståelser bli viktigere enn plikten til å si fra."
Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.
Ifølge avisen er tegningen en protest mot Talibans angrep på den danske ambassaden i Islamabad. Et angrep "Pakistanske myndigheter mener at Taliban sto bak bombeangrepet som hevn for Muhammed-karikaturene som ble trykket i flere danske aviser," for å sitere samme avis.
Tegneren, Jan O. Henriksen, uttaler at han var kritisk til Jyllandspostens karikaturer." Han sier:
- Da Jyllands-Posten trykket Muhammed-tegningene var det for å teste ut en reaksjon - å teste hvor langt man kunne tøye ytringsfriheten. Det forelå den gang altså ingen grunn, mens vi trykker vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet i går. Det mener vi er viktig både av hensyn til de uskyldige ofrene som rammes av terror, og av hensyn til ytringsfriheten.
Alt i alt er jeg imponert. Både over tegningen og argumentasjonen.
Svakheten med Jyllandspostens tegninger var nettopp motivasjonen. Bakgrunnen var at en barnebokforfatter ikke fant en illustratør til sin bok om profeten. Jyllandsposten inviterte så en rekke illustratører til å tegne Muhammed og trykket så tegningene de fikk. (Også de som latterliggjorde deres intensjoner.) Med andre ord dreide det seg om en bevisst demonstrasjon og en test av grenser. De ytret seg med andre ord for å ytre seg.
Hvilket selvsagt er helt legitimt, men jeg tror fraværet av en bedre begrunnelse gjorde at det for mange ble vanskelig å støtte avisen. Det var og ble en provokasjon. (Faktisk mener jeg Magazinet hadde en bedre begrunnelse enn Jyllandsposten. De trykket tegningene fordi de gjennom bråket hadde fått en nyhetsverdi i seg selv. Hvilket er slikt aviser gjør.)
Henriksens tegning er ikke en provokasjon for provokasjonens (eller en ytring for ytringens) skyld. For det første er den godt og klart begrunnet, for det andre er den en direkte kommentar til en aktuell politisk hendelse. Hvilket er avistegningers oppgave.
Noe av det beste (muligens det beste) som er skrevet om karikaturstriden hertillands, er Bjørn Stærks tekst Muhammed cartoons have got everyone confused. (Og frykt ikke, selv om den ser milelang ut, er den fra den gang Stærk blogget og det aller meste er kommentarer. De kan du trygt stå over.) Stærk har en rekke gode poenger, men det som oppsummerer mitt eget syn på saken bedre enn jeg selv kan gjøre, er dette:
As for bravery, it is good that people will stick their necks out for our freedoms, but, though the training may one day be useful, they're not risking much. I'll call that person brave who, when this has all gone quiet, is the first to draw a cartoon of Muhammed with a message they really believe in, and gets a major media to print it. Not in order to make a statement about freedom of speech, not as part of a proxy debate, but simply to illustrate a point they want to make, as unhesitatingly and naturally as they'd draw any other human being.
Rett nok er det ikke blitt aldeles stille, og rett nok har ikke Henriksen tegnet Muhammed, men han har stukket hånden inn i vepsebolet nettopp fordi han har et poeng han ønsker å formidle og fordi han anså at den beste måten å formidle det på var ved nesten å tegne Muhammed. Henriksen fremstår i mine øyne som en både modig og klok mann.
Så får vi se om noen skulle ønske å gjøre ti høner ut av Henriksens fjær og aktivt misforstå ham for å skape bråk. For nok en gang gå sitere Adresseavisen, uttaler redaktøren "... at han synes det er beklagelig dersom mange misforstår hensikten med tegningen, men mener det må være legitimt å angripe en terrorhandling med en tegning.
- Hvis ikke har vi latt frykten for misforståelser bli viktigere enn plikten til å si fra."
Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.
tirsdag 3. juni 2008
Hysterisk morsomt
Min gode venn Asbjørn Dyrendal har gjort eksamensbesvarelsesrettetiden sin litt lettere med å sitere noen glitrende religionshistoriske eksamensblemmer på Skepsis' blog. Flere kom løpende fra nabokontorene for å finne ut hva jeg lo av etter at jeg hadde lest denne: "Jødene feirer jul til minne om Jesu korsfestelse."
Bye-bye morrabla
Jeg har nettopp sendt følgende meldig til Morgenbladet:
Morgenbladet er selvsagt fritt til på lederplass å gi sin støtte til Dag Solstads totalitære babbel. Inntil videre er jeg heldigvis ikke tvunget til å støtte en avis med slike holdninger. Jeg ber derfor om å få si opp mitt abonnement på avisen.
mvh,
Arnfinn Pettersen
Morgenbladet er selvsagt fritt til på lederplass å gi sin støtte til Dag Solstads totalitære babbel. Inntil videre er jeg heldigvis ikke tvunget til å støtte en avis med slike holdninger. Jeg ber derfor om å få si opp mitt abonnement på avisen.
mvh,
Arnfinn Pettersen
mandag 2. juni 2008
Så godt som Josef
Det slutter aldri å fascinere meg i hvilken grad miljøproblemer kan få mennesker til å miste all kritisk sans. Ruth Gledhill siterer (den anglikanske) biskopen av Stafford, Gordon Mursell:It’s easy to demonize Josef Fritzl. And it’s certainly hard to imagine a more monstrous or revolting crime. The publication of photographs showing him sunbathing in Thailand while his helpless daughter and several young children were locked in his basement is bound to make us ask: how could anyone do such a thing?
Josef Fritzl represents merely the most extreme form of a very common philosophy of life: I will do what makes me happy, and if that causes others to suffer, hard luck. In fact you could argue that, by our refusal to face the truth about climate change, we are as guilty as he is – we are in effect locking our children and grandchildren into a world with no future and throwing away the key. We are right to be disgusted at these crimes. But mere disgust is too convenient. There are lessons for all of us to learn.
Det er greit at vi i henhold til biskopens teologi alle er syndere og alt det der, men kanskje noen skulle minne ham om begrepet proporsjoner?
(Hele Mursells tale ligger ute på TimesOnline.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)